Når er det min tur?

[Gjest ikke nå]

Må bare få luftet noen tanker.

Saken er den at samboeren min har vært syk i 4-5 mnd nå. Lider av utbrenthet.

Så i disse mnd har ting gått etter hans tempo og lyster.

Begynner å bli litt lei og sliten. Når er det min tur til å bli "prioritert" ?

Har ikke tall på de gangene vi har planlagt noe og bare har måtte avlyse på grunn av han ikke orker. Flere kinoturer, vennemiddager ++. Senest på lørdag ble restaurantturen vår avlyst på grunn av han ikke ville ut/orket å gå ut. (har blitt litt folkesky) og det var til og med på bursdagen min. Endte med at vi laget mat sammen her hjemme (og oppryddingen ble min). Noe gave har jeg enda ikke fått. Skulle til byen å handle gave til meg i dag etter jobben min. Men det orket han selvfølig ikke. Jeg skjønner at han er sliten, men mye går jo på hodet hans.. at han tenker at han ikke orker og derfor ikke orker det (det har han nevnt selv også). Nå har vi begynt å prøve å lage baby og har hatt masse sex frem til lørdag (siste samleie på morgenen da). men på fredag begynte han på noen piller, der en av bivirkningene kan være reusert/nedsatt sex-funskjon. Og det måtte han selvfølig få... har vel el i dag (og er vel sikkert derfor litt hormonell) men han orker jo ikke. SÅ blir neppe noen baby denne mnd.

Jeg skjønner at han ikke har det lett, men det er ikke det for meg heller.

alle ting blir satt på hold pga av han. Måtte avlyse turen vår til England som vi skulle ha reist på til uka, fordi han ikke viste om han orket å reise.

Alle spør jo hvordan han har det, om det går bra med han, men meg er det ingen som tenker på. Hadde jo varmet om noen bare spurte hvordan det var med meg oppe i det hele.

Prøver jo å komme meg litt ut med venner og gå på kino med dem eller mamma blant annet. Men det er jo grenser for hvor mye jeg vil forlate han også da. Kan jo ikke la han sitte alene hele tiden heller. Tiden jeg er på jobb er jo lenge for han det.

de to siste ukene jobbet han litt hver dag. og var sånn passe oppegående.. men så begynte han på disse dumme pillene sine og fikk alt tilbake igjen (masse bivirkninger som går på de samme symtomene som han har hatt før.. men som for håpentligvsis blir borte om en stund).

Skulle bare ønske at han så meg oppe i dette også. og at jeg kanskje også fikk litt "oppmerksomhet"

Håper noen av dere tar dere tid til å lese dette og kanskje svare også

ps. Jeg er egentlig fast bruker, men grunnet av dette er litt for privat og jeg helst bare skriver helt generelle innlegg vil jeg holde meg annonym her.

[Gjest Gjest]

Høres ut som en vanskelig situasjon. Når den ene har en tung og vanskelig periode er det fort å glemme at den andre også kan synes det er vanskelig. Man ønsker å være en støtte for sin partner i den tunge tiden, men da er det også viktig at denne forstår at det over tid kan være en belastning.

Mitt inntrykk er at han resignerer for mye, og ikke gjør en innsats (basert på det lille du forteller). Når han lar alt dreie seg rundt sin tilstand, tror jeg man vil ha vanskeligere for å komme ut av den også. Han er nødt til å prøve - ikke minst for din skyld. Det er for mye forlangt at du skal ta hele støyten, for det virker det som om du gjør.

En ting jeg ikke helt skjønner er hvorfor han skulle begynne å ta piller når han så smått hadde kommet i gang med jobbing igjen (men det har jeg jo ingen forutsetning for å mene så mye om når jeg ikke vet mer om hele situasjonen)

Har dere snakket om hvordan situasjonen oppleves for deg? Du bør få han til å bli klar over hvordan du har det. Ikke fordi han skal få dårlig samvittighet, men dersom dere skal komme gjennom det, må dere gjøre det sammen. Skal du hjelpe han må også han legge forholdene litt til rette for at du skal klare det.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Høres veldig frustrerende ut. Hvis han får medisinsk behandling, er han tydeligvis ikke frisk, og da er han heller ikke i stand til å prioritere deg nå. Men du kan prioritere deg selv! Han har mer nytte av deg som overskuddsmeneske enn en som er avhengig av hans insatts for å gjør henne glad.

Det høres også ut som du egentlig ikke forstår hva hans sykdom innebærer. Få informasjon om dette. Snakk min din lege. Bli kjent med hva du kan gjøre for å hjelpe han. Utbrenthet er ikke noe han har ønsket på seg. Han gjør ingen av disse tingene for å såre deg. Hvis du ønsker han vel, må være uendelig tålmodig intill han er erklært sunn igjen.

Og for all del IKKE prøv å få barn akkurat nå! Ikke bare legger det press på dere å "bli befruktet, " men også dersom dere skulle bli gravid, vil det medføre så mye arbeid, engstelse og press at dere kommer ihvertfall til å slite.

[razmatazz]

Høres veldig frustrerende ut. Hvis han får medisinsk behandling, er han tydeligvis ikke frisk, og da er han heller ikke i stand til å prioritere deg nå.

Hvis du ønsker han vel, må være uendelig tålmodig intill han er erklært sunn igjen.

←

Dette er ikke riktig. En person som er utbrent eller deprimert trenger ofte drahjelp for å komme seg ut av det. Noe av det dummeste man kan gjøre er å nære denne tilstanden. Det kan være vanskelig, men det er faktisk til deres beste begge to om du stiller noen krav til ham. Begynn i det små med å ikke gi deg neste gang det er bestemt en restauranttur e.l.

Man kan ha det vondt som utbrent, men det finnes grenser for hvor synd man skal synes på seg selv, og hvor mye man kan la det gå utover omgivelsene!

[Pasha]

Jeg har egentlig ikke noe fornuftig å si,

ønsker bare å gi deg en stor

og håper at det ordner deg seg for deg snart

Endret 21. juni 2006 av IdaH

[Gjest gjesta]

Høres veldig frustrerende ut. Hvis han får medisinsk behandling, er han tydeligvis ikke frisk, og da er han heller ikke i stand til å prioritere deg nå. Men du kan prioritere deg selv! Han har mer nytte av deg som overskuddsmeneske enn en som er avhengig av hans insatts for å gjør henne glad.

Det høres også ut som du egentlig ikke forstår hva hans sykdom innebærer. Få informasjon om dette. Snakk min din lege. Bli kjent med hva du kan gjøre for å hjelpe han.  Utbrenthet er ikke noe han har ønsket på seg. Han gjør ingen av disse tingene for å såre deg. Hvis du ønsker han vel, må være uendelig tålmodig intill han er erklært sunn igjen.

Og for all del IKKE prøv å få barn akkurat nå! Ikke bare legger det press på dere å "bli befruktet, " men også dersom dere skulle bli gravid, vil det medføre så mye arbeid, engstelse og press at dere kommer ihvertfall til å slite.

←

Mye enig i det som står her.

Jeg kan til dels relaterer meg til samboeren din og hans sykdom.

Jeg er selv syk og hadde en periode hvor jeg var så veldig sliten at jeg orket fint lite.

Jeg trengte at omgivelsene iallfall prøvde å forstå og skjønne at jeg ikke bare var vrien. Hadde heldigvis en kjæreste som dro meg med ut, men som samtidig så når jeg ikke orket mer. Som ikke ble sur når vi måtte dra hjem igjen. Det ble en lang sommer på terrassen, men vi fikk iallfall pratet mye sammen

Jeg trengte noen som ordnet opp og hjalp meg og som ikke ble sur. Da hadde jeg bare fått mer dårlig samvittighet og det hadde jeg nok fra før. Jeg klarte ikke å ta vare på hus og unger og heller ikke meg selv.

Sørg for å få eget påfyll. Om du går ut f.eks. 3 kvelder i uka og gjør noe for deg selv så er ikke det mye. Det påfyllet du får tar du med deg hjem igjen og gjør at du orker videre.

Dere må prate sammen uten å anklage hverandre. Han bør skjønne at det her også er en tøff tid for deg og at du må prioritere deg selv litt. Foreslå at dere gjør ting sammen, men at han kan avbryte dersom han ikke orker mer. Rekker dere bare forretten på restauranten så er det greit

[Gjest gjesta]

Man kan ha det vondt som utbrent, men det finnes grenser for hvor synd man skal synes på seg selv, og hvor mye man kan la det gå utover omgivelsene!

←

Nå kjenner ikke jeg til det å være utbrent, men jeg synes at man skal være litt forsiktig med å anklage syke folk for å synke ned i medlidenheten og la det gå utover omgivelsene.

Jeg erfarte selv da jeg var på det dårligste at "min slitenhet" overhode ikke kunne sammenlignes med vanlig slitenhet. Det var noe jeg ikke hadde skjønt hvordan var dersom jeg selv ikke hadde opplevd det.

[Gjest trådstarter.]

Først og fremst takk for svar og at dere tok dere tid til å komme med råd.

Ja, jeg tar nok mye av støyten ja første gjest. Han er også "vansklig" på den måten at han ikke liker å prate om følelser.

Har ikke pratet med han om hvordan JEG føler det nei.. ikke så lett når han så vidt vil prate om hvordan han føler det. Kan ikke dra inn mine følelser da.

Hadde gråteanskikt da jeg gikk ut i stua i stad, han spurte hva det var. Jeg sa at det ikke var noe spesielt.. Han spurte om det var jobben min (mistrives der) eller om det var her hjemme. Var alt sa jeg. og hadde håpet at han skulle komme å gi meg en klem eller noe. hvilket ikke hende.

Grunnen til pillene er at han har opp og nedturer hele tiden. Perioder der han er "bra" men lange downperioder like etterpå. Pillene skal etterhvert hjelpe han å føle seg mindre nedtrykk. En annen årsak er at han skal prøve å komme seg innenfor voksen psykratrien, men der vil man jo ikke ta inn folk før man har prøvd piller (var i allefall det legen hans hadde sagt)

Andre gjest: Jeg prøver å prioritere meg selv.. selv om det ikke alltid er like lett. Jeg prøver å komme meg ut med blant annet venniner, men har ikke samvittighet ovenfor han å gjøre det for mye. Fordi han trenger meg.

Jeg burde kanskje også ha pratet med en fagperson om dette, men siden jeg ikke har vært hos legen på, ja si det, (og denne legen jeg har nå har jeg aldri vært hos) føles ikke det helt naturlig. Jeg prøver å sette meg så godt inn i situasjonen hans så godt det lar seg gjøre for en som ikke har vært der selv.

Jeg ¨ønsker han selvsagt alt vel, og jeg prøver å være så tålmodig som bare det, men innemellom er det ikke bare lett. (derfor jeg skriver dette,. må få ut tankene mine et sted.. famile og venner ser bare han.. og ser vel på meg som "sterk").

Tar vi tid og situasjonen til etterretning er kanskje ikke barn det beste for oss å få nå, men vi har ventet så lenge på dette og orker ikke vente lenger. Og når jeg ser på han sammen med niesen sin på 6 mnd og nevøen på 2 år lyser hele gutten opp. Det samme når vi prater om det å få og ha barn. Så sånn jeg ser det. blir det mer et lyspunkt enn en slitesje. (men jeg er forbredt på å ta mesteparten av jobben, men mye kan jo skje i løpet av prøvetiden + svangerskapet).

razmatazz. Jeg (og andre) har nok nært for mye til tilstanden hans. Kanskje det lønner seg å dytte litt mer på han. Men hvordan skal man gjøre det uten at han blir "fornærmet" fordi jeg/vi maser på han.? jeg bør nok bli tøffere der og tvinge han mer ut. Sånn jeg følte det på lørdag, var det mer han som hadde bursdag enn meg.. og jeg hadde i allefall håpet at den dagen var "min".

IdaH. takk for klemmen. Det er godt å få noen.

takk for at dere tåler sutringen min. Er godt å få den ut et sted.

[Gjest trådstarter.]

har jo kommet inn et svar til mens jeg skrev mitt.

Nå kjenner ikke jeg til det å være utbrent, men jeg synes at man skal være litt forsiktig med å anklage syke folk for å synke ned i medlidenheten og la det gå utover omgivelsene.

Det er det jeg er redd for. Maser jeg for mye er jeg redd han bare bjeffer tilbake og stenger seg mer inne enn hva han har gjort i dag

Godt å høre fra en som har vært gjennom noe av det samme persille

Jeg bør nok bli flinkere til å prioritere meg selv uten å få dårlig samvitighet,

men noe av grunnen til at jeg holder meg mye hjemme er pga av jobben. Annenhver uke jobber jeg slik at jeg er hjemme ved 21.30-2200 tiden. og da har jeg jo ikke samvitighet til å gjøre så mye alene den andre uka da jeg er hjemme til vanlig tid.

Men i morgen skal jeg til mamma og være med å hilse på den nye babyen til nabone hennes. Gleder meg til det. Komme meg litt vekk.,.. og bare være meg!

[Gjest gjesta]

Ja, jeg tar nok mye av støyten ja første gjest. Han er også "vansklig" på den måten at han ikke liker å prate om følelser.

Har ikke pratet med han om hvordan JEG føler det nei.. ikke så lett når han så vidt vil prate om hvordan han føler det. Kan ikke dra inn mine følelser da.

Hadde gråteanskikt da jeg gikk ut i stua i stad, han spurte hva det var. Jeg sa at det ikke var noe spesielt.. Han spurte om det var jobben min (mistrives der) eller om det var her hjemme. Var alt sa jeg. og hadde håpet at han skulle komme å gi meg en klem eller noe. hvilket ikke hende.

Du kan da godt prate med ham om hva du føler selv om han ikke setter ord på sine følelser! Det er ingen grunn til at du skal tie. Det er da ikke han som setter premissene for forholdet. Faktisk så kunne han kanskje lære noe av deg, men da må du starte. Selv om det faktisk er han som er syk så har da du rett til å ha følelser og reaksjoner rundt det fordi det faktisk påvirker både deg og forholdet. Og du har rett til å bli tatt på alvor.

Typisk kvinnelig reaksjon at vi bare svarer "ingenting" når vi får spørsmål om hva det er som plager oss. Her har vi noe å lære av mannen. Du kan ikke gå rundt grøten, men svar ærlig når han spør. Ikke vent på at han skal komme å gi deg en klem. Be ham om å holde rundt deg fordi du trenger det nå.

Andre gjest: Jeg prøver å prioritere meg selv.. selv om det ikke alltid er like lett. Jeg prøver å komme meg ut med blant annet venniner, men har ikke samvittighet ovenfor han å gjøre det for mye. Fordi han trenger meg.

Jeg burde kanskje også ha pratet med en fagperson om dette, men siden jeg ikke har vært hos legen på, ja si det, (og denne legen jeg har nå har jeg aldri vært hos) føles ikke det helt naturlig. Jeg prøver å sette meg så godt inn i situasjonen hans så godt det lar seg gjøre for en som ikke har vært der selv.

Jeg ¨ønsker han selvsagt alt vel, og jeg prøver å være så tålmodig som bare det, men innemellom er det ikke bare lett.

Her kommer samvittigheten din inn. Du føler at du ikke kan fordi det faktisk er han som er syk. Det her blir helt feil. Klart at i et parforhold så skal man stille opp for hverandre, men man er pliktig til å ta vare på seg selv også. Og kanskje spesielt i en situasjon hvor partneren ikke klarer å gi så mye.

Det er vanskelig når en i et parforhold blir langvarig syk. Jeg slapp delvis unna det fordi jeg kun hadde en kjæreste og ellers levde alene med barn. Jeg anbefaler at du tar kontakt med fagfolk for din egen del slik at du får satt ord på det du opplever. Fastlegen er en slik person ellers så kan du kontakte familievernkontoret. Jeg tror mange opplever det som ekstra vanskelig at omgivelsene bare ser den som er syk og ikke den andre parten. Da kan det være godt å få snakket med noen

razmatazz. Jeg (og andre) har nok nært for mye til tilstanden hans. Kanskje det lønner seg å dytte litt mer på han. Men hvordan skal man gjøre det uten at han blir "fornærmet" fordi jeg/vi maser på han.? jeg bør nok bli tøffere der og tvinge han mer ut. Sånn jeg følte det på lørdag, var det mer han som hadde bursdag enn meg.. og jeg hadde i allefall håpet at den dagen var "min".

Her må det kommunikasjon til. Dere må snakke sammen. Gjøre avtale om hyggelig gjøremål sammen hvor han f.eks. har mulighet til å si at nå orker jeg ikke mer. Poenget her er at han må ut, men kan avbryte etter en stund. Du ordner alt, kjører bil osv. slik at han ikke bruker kreftene på den type ting. Han trenger bare å ta på seg klær og ut av døra.

.

←

har jo kommet inn et svar til mens jeg skrev mitt.

Det er det jeg er redd for. Maser jeg for mye er jeg redd han bare bjeffer tilbake og stenger seg mer inne enn hva han har gjort i dag

Godt å høre fra en som har vært gjennom noe av det samme persille

Jeg bør nok bli flinkere til å prioritere meg selv uten å få dårlig samvitighet,

men noe av grunnen til at jeg holder meg mye hjemme er pga av jobben. Annenhver uke jobber jeg slik at jeg er hjemme ved 21.30-2200 tiden. og da har jeg jo ikke samvitighet til å gjøre så mye alene den andre uka da jeg er hjemme til vanlig tid.

De ukene du jobber sent så starter du vel senere også? Du er ikke pliktig til å holde ham med selskap hele tiden. Er han så sliten så synes han sikkert at det er godt å være alene også

Men i morgen skal jeg til mamma og være med å hilse på den nye babyen til nabone hennes. Gleder meg til det. Komme meg litt vekk.,.. og bare være meg!

←

Kos deg i morgen

[Gjest Gjest]

Gutten din må til legen.Han er deprimert og har muligens angst!

[Gjest Gjesta]

Gutten din må til legen.Han er deprimert og har muligens angst!

←

Hvis du hadde lest alt som står her så hadde du sett at han har vært hos legen.

Jeg vil bare legge til at noen ganger så må man nesten kreve å få mer hjelp, ikke bare godta å få noen piller og komme seg ut.

[Gjest Gjest]

Gutten din må til legen.Han er deprimert og har muligens angst!

←

Han har nok vært hos legen. Han har jo fått medisiner.

[Gjest Gjest]

Tror ikke det er sålurt å få barn sammen enda.

Er nok best å vente ting har blitt bedre og han har blitt mer stabil.

[Gjest hmm]

din tur kommer når du møter veggen selv en dag, og det vil skje med de fleste mennesker

[Buster]

Trist lesing i denne tråden, men jeg vet nok mye om dette emnet med å skulle være syk og hvordan dette kan ødelegge mye i forholdet, gleder, fjerne oppmerksomheten fra den andre, osv.

Jeg har selv vært syk tidligere og dette kostet meg et ekteskap, en god jobb, pluss mye annet. Tror den største feilen man kan gjøre i et forhold hvor den ene blir syk er å gi opp eller la det ta overhånd i negativ stil. Du som den friske får dessverre VELDIG mye mer som faller på deg og veldig liten annerkjennelse for det ekstra som kommer på deg.

Mannen din må også ta seg sammen eller dere må begge ta dere sammen for å klare å komme igjennom dette. I dag er det slik at veldig mange unge tar den letteste løsningen ut av problemer som måtte komme i et forhold, nemlig å forlate det for å prøve å finne noe nytt og bedre.

Det mange ikke tenker på er at det i et nytt forhold også garantert vil komme eller bli problemer, om ikke de samme som man hadde før så kommer det noen andre og kanskje enda verre. Slikt som du nå opplever i ditt forhold er noe som garantert vil gjøre dere sterkere om dere klarer å komme ut av det, eller skal jeg si gjennom det. Din mann må derimot ta seg sammen og ikke la dette bli noen form for hvilepute som han bruker hver gang det er noe han ikke vil, noe som jeg tror er veldig vanlig i forhold hvor en er syk. Dette er jo noe som derimot er fullt ut mulig å avsløre. Tenk over eller noter deg de ting som han avlyser som dere har planlagt, er det ting som du har satt i gang eller vil? Kansellerer han ting eller oppgaver som han liker godt selv? Hvorfor kunne han ikke få kjøpt gave til deg på bursdagen din da, er han så syk at han er sengeliggende?

Jeg skal ikke dømme din mann, absolutt ikke, men det kan virke som om han enten har langt igjen før han blir frisk eller som om han har lett for å bruke dette som en unnskyldning. Jeg lurer på hvor lenge han har gått slik og hva legene sier om forbedringsmuligheter? Jeg var ikke syk psykisk, men hadde bevegelses problemer pga fysisk skade over en lang periode. Dette har totalt forandret mitt liv, på noen områder til det bedre og på andre til det dårligere.

Det er ofte når ting virker som mest håpløs og umulig at ting blir enda litt verre før det snur til det bedre igjen. Bedringen kommer nok og om du bare klarer å bruke dine foreldre, svigerforeldre, venner osv til å støtte deg frem til han kan begynne å vise sin takknemlighet for at du har vært der og alt du har gjort for ham i tiden han var syk.

Jeg ønsker dere begge lykke til og alt godt og håper at du får den omsog og pleie du fortjener i en så vanskelig tid. Synes det er rart at ikke hans foreldre setter mer pris på at du er der for ham enn hva som kommer frem.

[Gjest trådstarter.]

Hei igjen.

Til gjesten som sa at han måtte komme seg til legen: Der har han vært. Er jo derfor han får medisner. Han måtte begynne på piller for han kunne få henvisning til voksenpsykratien. Men du har helt rett. Han er nok også deprimert (hvem blir ikke det av å gå hjemme såpass lenge og ikke "mestre noe), og angst er jo også noe som gjerne følger med hans sykdom.

På selve bursdagen min jobbet jeg hele dagen (da butikkene var åpne) og derfor hadde jeg vel neppe fått noen gave uannsett på dagen.. da han ville ha meg med ut å handle. Så da hadde det neppe blitt noe gave uannsett på selvedagen selv om han hadde vært oppeg¨ående den dagen. I går da vi egentlig skulle ut å handle orket han ikke. Så jeg er spent på om han foreslår gaveshopping i morgen.. (i dag skal jo jeg bort). I går da vi skulle kjøpe gave lå han for det meste i senga/sofaen.. eller spilte litt pc)

Han er nok syk, men på den annen side har han nok uannsett kanskje litt lett for å gi opp litt tidlig og bruke det som unnskyldning. At han har litt lett for å ta den letteste veien ut. Mens jeg er helt anderledes i synet på å være syk.. jeg går uannsett på jobb eller dit vi har planlagt (neppe sunt i lengden det heller),

VI velger neppe den letteste veien ut av dette. Dette er noe vi skal klare sammen, og det skal svært mye til før vi velger å forlate hverandre. Vi har planer om bryllup i oktober, og selv om det nok blir et mindre og "lettere" bryllup enn hva først var planen blir vi nok gift.

Jeg trur at foreldrene hans setter stor pris på meg.. (det har bare litt vansklig for å vise det). Pratet med de her forrige helg. (uke siden) og moren hans virket jo litt oppgittt over at han aldri ble bra eller fikk noe ordentlig hjelp (han fikk respet på piller noen dager senere).

hmm. De fleste mennesker møter nok veggen på en eller annen måte i løpet av livet. Det er bare hvordan man takler det og kommer ut av det som gir utslag for hvordan resten av møte med veggen blir.,

Persille: Nei jeg bør nok ikke tie nei. (er bare så greit å velge den letteste løsningen noen ganger.. selv om jeg ikke bør gjøre det).

Vi må prøve å komme oss litt mer ut ja, og han sier jo at det er veldig deilig de gangene vi faktssk kommer oss ut.. (forrige søndag gikk vi faktsik tur og det syntes han var veldig godt).. problemet er vel mest å få han ut de dagene han ikke føler seg bra. Jeg bør nok bli flinkere til å mase litt på han.. så han kommer seg ut av huset og får se mer enn det sitt fire vegger.

De ukene jeg jobber seint starter jeg også tidlig.. og da er jeg faktsik litt flinkere til å komme meg ut. Trene før jobb, ta litt sol og gå å titte litt i butikker. og det er noen deilige stunder..

jeg som kvinner flest går nok litt for mye om grøten ja.. og jeg bør nok bli flinkere til å si hva jeg føler og vil..

Da vi lå i senga i går og jeg fremdeles var litt lei meg.. sa han at han skjønte hva det var-- at det var han.. Det var jo på en måte riktig det da.. sa til han at det ikke var så lett for meg heller å se han på den måten der.. og at jeg var bekymret for han.

Han selv sier at han er livredd dette og er bekymret for at han ikke blir frisk. Jeg sier jo til ham at de fleste blir friske igjen (er jo mange som har lidd av det samme som han). men han hørte ikke helt på det. En han jobbet sammen med før som fikk det samme for 3-4 år siden jobber vistnok ikke fult enda.

Men han kan jo ikke se på de tilfellene. Han må jo se på de som faktsik blir friske igjen.. men han er jo en evig pepimist

Takk for alle svarene. Setter stor pris på at dere svarer meg.

[Gjest Gjest]

Har ikke vært så mye borti utbrenthet, men hatt kronisk syke mennesker i min familie også. Er nok mange (jeg sier ikke alle) som har en tendens til å bli veldig opptatt av seg selv og sin helse, og glemmer litt at de kan slite ut de rundt seg.

Skjønner godt at du føler for en pause i blandt. Det er også viktig at du passer på å unne deg selv en pause. Ikke ha dårlig samvittighet fordi han er alene en kveld en gang i blandt. Du kan ikke sette livet ditt helt på hold fordi han er blitt dårlig. Du kan jo tilby han å bli med, sier han nei så går du alene eller sammen med ei vennine. (Nå sier jeg ikke at du skal gå ut hele tida, men du kan ikke bare sitte hjemme og holde han i hånda heller... Tenk litt på deg selv) Prat med din forlover eller en annen god vennine og la de få støyten en gang i blandt. Det vil nok gå over, men du trenger ikke å bli utbrent av å ta deg av han...

[jenta27]

Hei!

Nå har jeg lest gjennom innleggene, og jeg forstår at du har det fryktelig vanskelig. Jeg kjenner meg veldig godt igjen, men jeg har nok vært som samboeren din. Jeg har i perioder slitt med angst/depresjon og da har jeg ikke orket å gjøre noe. I de verste periodene måtte jeg også avlyse nesten alle avtaler fordi jeg rett og slett ikke hadde overskudd. Det er fryktelig vanskelig for den som er syk og se at man ødelegger for dem som er rundt seg. Samboeren din har nok veldig dårlig samvitighet selv om han kanskje ikke uttrykker det. Og at han ikke trøstet deg den gangen du kom ut i stua med et ansikt som viste at du hadde grått, ja det er nok fordi han er så sliten og tom inni seg at han ikke orket. Det har overhodet ingenting med at han ikke bryr seg om deg!

Som psykisk syk er det utrolig viktig at omgivelsene setter grenser. Ikke la han få styre hele hverdagen din. Har dere avtale om å gå på kino en dag, ja da går du alene dersom han pluttselig ombestemmer seg. Men for hans egen del er det viktig at han gjør alt han kan for å klare å gå på denne kinoen. Ikke lag så mange planer, gjerne bare 1-2 i uken. Sett på forhånd opp tid, dag og varighet på aktiviteten, og prøv å gjennomføre den. Utrolig effektivt, men vanskelig i starten.

Jeg ønsker deg lykke til! Dersom det er noe mer du vil prate om, kan du jo sende meg en PM?

Endret 20. juni 2006 av jenta27

[Gjest splæsj]

Dere bør legge prøving og baby-tanker på hylla til han blir bedre.

Det er ikke lett å være de andre halvdel av en som er syk. Folk fokuserer som regel på den syke, men som et par angår ikke sykdommen bare den syke, men også begge to. Sykdommen er en del av deg og, men det blir som regel glemt av omgivelsene.

Og - om du skulle ta det opp det du skriver om med din kjære, ville du sikkert være redd for å fremstå som egoistisk.

Jeg har vært utbrent, og er glad for at jeg ikke bodde sammen med noen da. Det var som om jeg ble en annen person, jeg kjente ikke meg selv lenger. Jeg orket ingenting, klarte ingenting, gikk sjeldent ut.

Jeg unner ikke noen en slik opplevelse, hverken å være syk, eller å være samboer med den syke.

Det vil bli en tøff tid for dere fremover, men det er et lyspunkt at han har begynt på antidep. Det vil nok bli verre før det blir bedre, men så vil det gå fremover. Det kan ta tid. I verste fall flere år før han blir frisk.

Det er en tøff påkjenning for et forhold, uten tvil.

til deg.