"Stum" venninne

[Gjest gjest1]

Visste ikke helt hvor jeg skulle poste dette, men here goes:

Jeg har en barndomsvenninne som jeg treffer innimellom- problemet er at hun nesten ikke snakker! Det er komisk! Hun sier så lite at jeg prøver i det lengste å unngå å ha henne på tomannshånd....det blir så utrolig flaut, når jeg har pratet alt jeg kan...så blir det STILLE. Leeeenge. Hun spør aldri om hvordan jeg har det, hvilke planer jeg har osv- helt uinteressert, virker det som.

Har besøkt henne noen ganger (vi bor ikke på samme sted) de siste åra, og det er så flaut! Vet at andre felles venninner av meg mener det samme(vi har pratet om nettopp dette)- de unngår "hjemmebesøk" i det lengste, grunnet denne tausheten og mangel på interesse...Vi vet at hun er glad i oss, så det er ikke dèt som ligger til grunn!

Hun er en nydelig person, dette er ikke en kritikk av henne, men jeg lurer snarere på HVORFOR noen er så tause? Er det en grunn til det? Er det mangel på sosial intelligens, evne til å konversere?

[Gjest Gjest]

Er det en grunn til det? Er det  mangel på sosial intelligens, evne til å konversere?

←

Dårlig selvtillitt og følelsen av at ingen er interessert, eller at alt man sier er feil? Hos meg var det det som var grunnen da jeg var yngre...

[Gjest Gjesta]

Høres ut som om hun sliter litt med selvfølelsen? Det kan hvertfall føre til taushet..

[Velvet]

Mindreverdighetskomplekser? Kanskje hun synes hun ikke har noe spennende å fortelle eller snakke om? Kanskje du snakker så mye at hun ikke kommer til orde?

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver og det er vanskelig å takle slike fåmælte personer.

Jeg blir stresset av det og da har jeg en tendens til å bable.

[Gjest Gjest]

Hun høres “kjent” ut. Søk på selektiv mutisme, og se om det kan oppklare noe.

[Gjest Gjest]

Dårlig selvtillitt og følelsen av at ingen er interessert, eller at alt man sier er feil? Hos meg var det det som var grunnen da jeg var yngre...

←

Dette kan være grunnen. Ellers blir jeg ofte stum når jeg føler at jeg ikke har noe til felles med en person (lenger). Det kan ofte skje når man har flyttet til andre steder. Søstera mi, f.eks, snakker i vei om vennene sine og livet sitt på stedet hvor vi kommer fra og forventer at jeg skal ta del i dette. Mitt liv er mindre interssant, fordi hun ikke kjenner det. Jeg klarer ikke å engasjere meg i alle hennes samtaler heller, fordi det rett og slett er for langt unna temaene som er viktige for meg.

Eller hos onkelen min: jeg blir stum når samtalen pendles inn på politikk, for å unngå å hisse meg opp. Noen ganger møtes idiotiske monologer best med stillhet.

[Gjest Gjest]

Hun høres “kjent” ut. Søk på selektiv mutisme, og se om det kan oppklare noe.

←

Det står NESTEN ikke snakker.

[Gjest gjest1]

Ja nettopp! Jeg blir stresset. Jeg snakker ikke så mye, egentlig, bare sånn midt-p-treet til vanlig; men i hennes selskap prøver jeg å fylle "tomrommet". Hun kommer til- jeg babler ikke i vei! Jeg legger inn små fine taktiske pauser...men nei. Silencio!

Har tenkt at det kan være usikkerhet, ja.

[Gjest gjest1]

Kanskje du (og dine venninner) prater så mye at det ikke er mulig for henne å få inn et ord?

Er ikke noen skravlebøtte selv egentlig, men har oppdaget at mange har direkte angst for stillhet og pauser og snakker panisk hele tiden. Det er ganske stressende og da får jeg gjerne ikke sagt så veldig mye i en sånn samtale.

[Gjest Thalassa]

Dette kan være grunnen. Ellers blir jeg ofte stum når jeg føler at jeg ikke har noe til felles med en person (lenger). Det kan ofte skje når man har flyttet til andre steder. Søstera mi, f.eks, snakker i vei om vennene sine og livet sitt på stedet hvor vi kommer fra og forventer at jeg skal ta del i dette. Mitt liv er mindre interssant, fordi hun ikke kjenner det. Jeg klarer ikke å engasjere meg i alle hennes samtaler heller, fordi det rett og slett er for langt unna temaene som er viktige for meg.

←

jeg kan også bli det, har skjedd med ett par av de gamle skolevenninnene mine, vi har ingen ting til felles lenger skravlet masse før, men de snakker om ting jeg ikke bryr meg om, personen overtar som regel samtalen når man prøver å si noe.. man gidder ikke rett og slett.

[Gjest Gjest]

Det står NESTEN ikke snakker.

←

Stemmer, og det finnes ulike grader av problemet. Alt fra total stillhet mot alle (når det er så alvorlig er det ofte tilleggsproblemer tilstede, og et storforbruk av lapper eller småfunksjonen på mobilen), til den mer vanlige som er stille rundt fremmede, snakker litt (ofte lavt) med bekjente, og kan være som en foss med nære.

[Gjest Thalassa]

kan man gjøre noe hvis hun har en slik sykdom da?

[Gjest Thalassa]

Hun spør aldri om hvordan jeg har det, hvilke planer jeg har osv- helt uinteressert, virker det som.

←

gir du henne sjansen til å spørre deg hvordan du har det før du begynner "å bable" som du sier ? Og spør du henne hvordan hun har det..? Hva hun gjør, holder på med osv? folk pleier jo som regel å åpne seg litt mer hvis man spør dem om ting og sånn.

[Gjest gjest1]

gir du henne sjansen til å spørre deg hvordan du har det før du begynner "å bable" som du  sier ?  Og spør du henne hvordan hun har det..? Hva hun gjør, holder på med osv? folk pleier jo som regel å åpne seg litt mer hvis man spør dem om ting og sånn.

←

Jepp: jeg spør i vei om hvordan hun har det, hvordan ungene hennes har det, (mye om de!), om jobben hennes...Kort sagt, jeg gjør hva jeg kan. Og så tar liksom samtalen slutt...hun er veldig dårlig på å spørre tilbake

[Gjest Thalassa]

Jepp: jeg spør i vei om hvordan hun har det, hvordan ungene hennes har det, (mye om de!), om jobben hennes...Kort sagt, jeg gjør hva jeg kan. Og så tar liksom samtalen slutt...hun er veldig dårlig på å spørre tilbake

←

hmm.. ja tricky situasjon. Siden hun møter opp med deg og venninnene dine virker det jo ikke som hun er uinteressert i å ha kontakt med dere heller..

Er nok noe som ligger bak ja.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner noen ytterst få som er sånn. Og noen som "kan likne", men som tør opp når man blir bedre kjent med dem eller de blir trygge på noen (ikke nødvendigvis meg).

De fleste som er usikre vil jo "forandre seg" ettersom man blir kjent med dem. I hvert fall de jeg kjenner, også de som kan virke "ekstremt sjenerte", og meg selv.

Men noen få virker som de er slik at de ikke tenker på å stille spørsmål tilbake (det er jo ellers ganske lett - spør noen meg hva JEG gjør, stiller jeg samme eller et liknende spørsmål tilbake). Jeg har gått på skole (liten klasse) med ei som aldri stilte et eneste slikt spørsmål. Om man spurte henne om noe svarte hun, og hun drev med fag og hobbyer som i hvert fall antydet at hun ikke hadde dårlig selvfølelse på alle områder. Min oppfatning av henne har nok helt mot at hun faktisk ikke er interessert i andre, eller at hun av en eller annen grunn "mangler" evnen til å ta initiativ totalt. Kanskje hun aldri har lært det, kanskje det har skjedd et eller annet traumatisk eller noe, det blir umulig å spekulere i.

Dette var ellers ei søt og flink jente, men jeg synes det er vanskelig å bruke mer definerende karakteristikker på en person som gir så utrolig lite av seg selv.

[Gjest gjest1]

Man blir ikke akkurat sjarmert i senk av slike tilsynelatende uinteresserte folk, nei...Ingenting er mer sjarmerende enn folk som virker genuint interessert i deg! De vinner så utrolig mye på det.

[Gjest gjest1]

Slike kjenner jeg og. Jobber det stedet jeg bor og vi måtte busse til byen sammen. Enten er det pinlig stillhet, ellers er det frekt å hive på mp3spillern. Jeg blir psykopat!

[Gjest Gjest]

kanskje hun har sosial fobi også? det har jeg. i tillegg til lav selvfølelse og null selvtillit. så jeg sliter ofte med å prate til folk. hvis jeg har noe å si for eksempel at jeg skal til frankrike på ferie til sommeren, så er det ofte at jeg ikke tør i å si det til kolleger osv fordi jeg tror at de ikke er interessert i det og bare vil heise på skuldrene og si "javel??" hvis jeg sier det!

[Gjest Gjest]

kanskje hun har sosial fobi også? det har jeg. i tillegg til lav selvfølelse og null selvtillit. så jeg sliter ofte med å prate til folk. hvis jeg har noe å si for eksempel at jeg skal til frankrike på ferie til sommeren, så er det ofte at jeg ikke tør i å si det til kolleger osv fordi jeg tror at de ikke er interessert i det og bare vil heise på skuldrene og si "javel??" hvis jeg sier det!

←

Jeg skjønner at du kan ha vanskelig for å nevne det selv - jeg kjenner det til en viss grad igjen hos meg selv. Noen ting kunne jeg tenke meg å si tl andre, men tenekr at jeg "plager" dem med. Men hva om noen spør deg om hvor du skal? Og stiller du spørsmål tilbake?