Har far krav på dette ?

[Far til 2]

Overskriften er en typisk heading som brukes i tiden etter et samlivsbrudd.

Andre eksempler er f.eks.:

"Kan far kreve foreldreansvar ?"

"Hvor mye samvær kan far kreve ?"

"Kan jeg kreve høyere bidrag ?"

"Har jeg krav på x-y støtte ?"

Jeg kan til en viss grad forstå at spørsmålene, men fokuset er anderledes enn det jeg håpet på.

Mange (for mange ?) av spørsmålene relaterer seg til hva vi som bostedsforeldre kan kreve av andre. Alternativt er det spørsmål som relaterer seg til ting som skal begrense samværsforeldres muligheter til omsorg/samvær.

Jeg savner en del av det fokuset vi alle påstår vi har på barnet, barnets behov, barnets rettigheter, - UTEN å kritisere samværsforelder eller systemet forøvrig for at vi ikke får gjennomslag for hva vi selv mener er riktig. Jeg savner m.a.o. en objektiv vurdering av barnets beste utover at vi som bostedsforeldre skal "bestemme oss" for hva som er barnets beste uten å ta hensyn til andre meninger enn de vi selv mener er riktig.

Kan det være en ide å f.eks. spørre:

"Vil barnet ha glede of fordeler med en slik far ?"

"Hvilke fordeler kan et barn ha av at far får foreldreansvar ?"

Etc

etc

Noen vil kansje synes jeg setter problemstillingen på spissen, men forsøk å les spørsmålene som beskrives med barnets øyne. Denne problemstillingen kommer enda sterkere frem på siden til aleneforeldreforeningen og foreningen 2 foreldre. frustrasjonen over ex'en og "straffemetodene" synes å bli altfor sterkt fremtredende. Kansje det bare er jeg som synes det blir fokusert for mye på forelders rettigheter og muligheter, og i så tilfelle skal jeg forsøke å unngå tilsvarende fokus i nye tråder

[Velvet]

Jeg er akkurat blitt alenemor og selvfølgelig lurer jeg på hva og hvor mye jeg har krav på. Det er ikke for å melke systemet, det er fordi jeg vil vite hvordan jeg må legge opp økonomien min i fremtiden.

Jeg og barnefaren er gode venner. Vi bor ennå sammen fordi jeg ikke har funnet leilighet ennå. Det er ikke så lett som jeg trodde.

Som sagt, vi er venner og vi er begge klar på at vår datter er den viktigste personen oppi dette samlivsbruddet.

Vi har blitt enig om å ha henne annen hver uke i begynnelsen. Vi må se hvordan hun reagerer på denne ordningen før vi tar en endelig avgjørelse. Faren var livredd for at han skulle "miste" sin lille datter, han har hørt så mange skrekkhistorier om dette så jeg klandrer han ikke.

Det kunne ikke ramle meg inn i tåkehavet å "ta" henne fra han, ikke har jeg rettighet til det heller. Jeg har anbefalt han å gå inn på alenefedreforeninger på nettet for å undersøke litt og det kommer han nok til å gjøre.

Endret 19. juni 2006 av Velvet

[Far til 2]

Som jeg sier har jeg forståelse for at det kommer spørsmål som jeg beskrev.

Men jeg synes det enkelte ganger blir litt mye. Derfor tar jeg også opp eksempelet med Aleneforeldreforeningen og F2F.

Det er mye bitterhet ute og går etter et samlivsbrudd. Noen ganger går dette ut over samværsforelder og barn. Andre ganger går det ut over bostedsforelder og barn. Men nesten altid er det barna som blir mest skadelidende.

Problemne som beskrives på de 2 nettsidene er litt forskjellige. Hos F2F er det mange bittre fedre som er fortvilet over at de mister kontakten med sine barn når mor flytter, eller begrenset forståelse for det økonomiske ansvaret samværsforeldre har etter bruddet. Hos Aleneforeldreforeningen er det mer relatert til hva en som bostedsforelder har lov til å gjøre uten å ta hensyn til far, og fortvilelse over at de økonomiske støtteordningene er for dårlig.

Jeg synes det er flott at dere som foreldre har klart å prioritere barnet i denne vanskelige fasen og skulle ønske at langt fler hadde samme fokus. Egentlig burde vi alle ta det som en selvfølge at barna blir skjermet for konfliktene som er tilstede og at deres rettighter, ønsker og behov blir det sentrale. Desverre er det ikke slik at dette er en selvfølge i dag.

Jeg vil tro at så godt som alle (meg selv inkludert) som har opplevd samlivsbrudd har hatt en konflikt gående med ex'en som har gått ut over barnet. Jeg mener imidlertid ingen av oss kan fortsette å "forlange" personlige fordeler som ikke har direkte relasjon til barnets beste og barnets behov/rettigheter.