Når den nærmeste ikke er der

[Gjest Mirjam22]

jeg tror det å skrive ut sorgen min akkurat nå vil føles bedre enn å knuge dette inni meg noe særlig lenger... kanskje jeg til og med er så "heldig" at noen av dere har erfaring med noe lignende...

det er natt og min nærmeste, min kjære kjæreste, har igjen snudd seg for å sove, til tross for at jeg sitter her med øynene fulle av tårer og ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg.. han vet det godt, men likevel legger seg uten å se ut til å ofre meg en tanke...

jeg sliter litt psykisk. med diverse ting, ganske tunge ting som er enda tyngre å bære på alene når det blir som verst.. og derfor hender det at jeg trenger en skulder, hender at jeg trenger noen få varme ord, hender at jeg trenger at han sitter oppe med meg ti minutter lenger til tross for at han er trøtt..

det er bare så fryktelig sårt når jeg først åpner meg opp og forteller ham hvordan jeg har det og sier at jeg trenger han akkurat der og da, at han blir fraværende (titter mer på tv'en enn meg) og til slutt sier at han er trøtt og vil legge seg. jeg kunne bare ønske at han var der for meg når jeg virkelig trenger det... det er ikke ofte og jeg tror ikke jeg krever for mye (?), jeg kunne bare ønske at jeg slapp å sitte her med tårene alene...

vondt å være ensom med sin nærmeste rett ved siden av seg... og samtidig så sitter jeg her og ser over priser på det han ønsker seg mest for tiden i håp om at han kanskje vil bli enda mer glad i meg, og se meg av og til.. (jada, det fungerer ikke slik, i know... men det ender vel opp med at jeg kjøper det til han i håpet likevel)...

[Gjest Gjest]

Jeg vet hvordan du føler det. Ihvertfall nesten. Har det på samme måte med en kompis. Jeg sliter av og til psykisk, og han hjelper meg over kneika noen ganger, men andre ganger ignorerer han meg nesten. Det er vondt når den eneste som vet om problemene dine og kan hjelpe deg, ikke bryr seg. Men det er kanskje enda verre for deg, siden det er samboeren din... Jeg kan vel ikke forvente så mye av en kompis liksom... :cry:

[Gjest Gjest]

Slik er min mann også, det er sårt. Vi gikk igjennom en grusom tid for noen år siden. Jeg gikk rett i kjelleren pga noe som han hadde påført meg. Han selv gikk å la seg med god samvittighet selv om han visste at jeg satt oppe hver natt. Kg raste av og nettene var lange og tung. Men han var der ikke for meg. Søvn var viktigere.

I ettertid har han fått høre hvor mye det såret og han har uttrykt anger. Han er litt flinkere nå til å snu seg MOT meg når jeg sliter istedet for å snu seg bort. Men fremdeles er søvn det viktigste for han og jeg mistenker at han ofte bruker det som en unnskyldning for å slippe å involvere seg.

Den dagen det skjer noe i hans liv som gjør at han behøver meg, det kommer nok, så vet jeg faktisk ikke om jeg vil være der for han. Det at jeg brukte et helt år, hver natt uten søvn, og siden har hatt det slik flere ganger i uken inntil nå er så tøft å fordøye at jeg blir forbannet og såret over slik egoisme.

Nei, jeg kommer nok til å være der for han. jeg vet hvor vondt det gjør å sitte alene mens tankene er tunge og timene lange.