Kampen om barnet

[Gjest Gjest]

Og kampen om barnet har pågått i ti år. Jeg har hele tiden hatt barnet boende hos meg fordi faren ikke har hatt ønske om å ha annet enn annenhver helg og et par uker om sommeren. Han har fulgt opp sine helger litt til og fra, listen har ikke alltid vært så høy for å finne på andre ting så barnet ikke kunne være hos ham den helgen. Men mor stiller opp og mor avlyser avtaler. Far har jo kjæreste selvsagt, og må dermed få tilbringe tid alene med kjæresten. At mor har kjæreste betyr ikke så mye.

Så går årene, far bytter kjæreste og den nye kjæresten synes barnet er veldig søtt. Hun vil gjerne ha henne mye og synes i grunnen mor er vanskelig å ha med å gjøre. Mor skal jo bestemme over barnets oppdragelse. Mor kan for eksempel mene at barnet ikke skal spille enkelte dataspill.

Mor hjelper med lekser, trøster når venner kommer og går og finner plaster når det ligger store steiner der barnet skal sykle. Mor er den som alltid er der uansett hva som skjer i livet, uansett hvilket humør barnet er i. Og etter hvert som tiden går er ikke mor bare kul lenger. Hun er teit, for hun setter grenser for hvor lenge barnet kan være ute om kveldene og hvor mye barnet kan bruke dataen. Det er alltid kult å være hos pappa. Der er det alltid helg, dataen er til for å brukes og man får det man ønsker seg.

Nå er barnet ti år. Fars kjæreste synes det er kjekt å være stemor og forteller barnet at når barnet er tolv år kan det bestemme hvor det vil bo selv. -Men ikke si noe om det til mor, hun kjefter jo bare på stakkars pappa og kjæresten hans. Ville det ikke være kulere å bo her enn hos mamma?

[Gjest Piper]

Og det hadde vært god nok grunn til, at jeg hadde tatt stemoren for meg så det jomte etter. Jeg hadde rett og slett samlet far og stemor til samtale, og fortalt akkurat hva jeg mente om noe slikt. Og klarer ikke stemor å vise respekt for mor, så hadde jeg gått til det skrittet at hun ikke fikk treffe jenten heller. Da fikk far ha jenten uten at stemor var tilstedet, og det måtte de bare akseptert.

Nå svarer jeg på bakgrunn av hva jeg leser, og selvfølgelig kan historien være annerledes fra den andre siden. Men er det slik du TS beskriver, ville jeg ikke stusset med å si i fra.

Nå må du også tenke på at barn egentlig liker grenser, og det er fortsatt to år igjen til hun er 12. Mye kan forandre seg på den tiden.

[Gjest Gjesta]

Enig med Pipersen her. HELT enig!

Ærlig talt.

[Gjest Gjest]

Selvsagt er dette bare en veldig kort versjon, og selvfølgelig er det en annen side av saken også. Skulle bare mangle. Men det er vondt når man føler man gir alt for barnet sitt og så skjer dette. Virkelig vondt.

Det var meg som startet denne tråden.

[Bronce]

Veldig synd for barnet denne situasjonen og de føringer far/stemor legger opp til.. Når det gjelder tiden der barnet kan bestemme selv så er denne aldersgrensen 16 år - dette fikk jeg opplyst hos familievernkontoret i vår. Når barnet er 12 år skal barnets ønske vektlegges - men hele situasjonen skal tas i betraktning. I en rettsak (som far må gå til hvis hvis du ikke gir han omsorgen frivillig) holder det SOM REGEL ikke at barnet vil flytte til samværsforelder pga "teite" regler hos omsorgsforelder - det må andre og tungtveiende grunner til.

Lykke til

Endret 18. juni 2006 av Bronce