Hvorfor vet jeg ikke hvor jeg vil gå??

[Gjest Anonymous]

Forholdet til min samboer har vel skrantet siden vi fikk sønnen vår for 3 år siden. Vi har vært gjennom mange tunge perioder, men en visshet om at vi elsker hverandre har nok vært grunnen til at vi har holdt sammen. I jobben for å få endene til å møtes har vi ikke hatt tid til å kjenne etter, det har ikke vert prioritert.

Nå når alt har roet seg økonomisk sett, er jeg ikke sikker lenger. Jeg er glad i ham, men jeg vet ikke lenger om jeg elsker ham. Et eller annet sted på veien har vi mistet noe helt spesielt som vi en gang hadde, jeg vet ikke hvor. Om kvelden sitter jeg gjerne oppe så lenge at jeg slipper ha sex. Jeg føler veldig lite når han holder rundt meg.

For hans del virker det anerledes, jeg har begynt å lufte tankene mine med han. Det virker ikke som han forstår hva jeg snakker om. Han forteller meg at han elsker meg, at jeg er den eneste og beste....

Jeg føler meg litt kvalt Likevel er han verdens snilleste mann; god, forståelsesfull, støttende og alt det der. Jeg vil så gjerne, men får det ikke til.

Det hører kanskje også til historien at jeg var 17 den gangen vi møttes, og 19 da jeg ble mamma. Nå er jeg snart 23. Kan det hende at jeg har blitt voksen på veien? At jeg var for ung? Jeg har altid sett på det å gå fra hverandre som en lettvint løsning, og vi er på en eller annen måte veldig knyttet til hverandre. Dessuten har vi sønnen vår som vi begge elsker over alt... Hva skal jeg gjøre???

[Kristian (71)]

Om det var for tidlig å binde seg og få barn i den alderen kan bare du svare på.

Hva er det du savner da? Det å gå ut på by'n? Det å møte andre gutter? Er det spenning du vil ha?

I så fall må de veie dette opp mot det du har... du vet du har en snill gutt som er forelsket i deg enda og som mener du er drømme jenta for han. Tror du at du vil få det noe bedre med noen andre? Vil det kanskje være en kort periode med nyforelskelsen at det vil føles slik, men at når hverdagen kommer så blir det nesten som nå men bare med en annen gutt?

Dersom det ikke er friheten og spenninge du ønsker, men rett og slett at følelsene dine for han er borte, ja da er det kanskje rett å bryte ut av forholdet, selv om det vil innebære å splitte opp familen.

Vet du at du egentlig har det bra, men er spenning du ønsker, tror jeg faktisk at jeg (om jeg var deg) ville ha satset alt på å forsøke å finne den igjen med samboern i stedenfor.

[Gjest Anonymous]

Ingen andre som har noen råd?

[Milo Minderbinder]

Råd og råd, fru Blom......

Jeg har vel egentlig ingen råd. Desverre ingen fasitsvar her.......

Men..

Hvordan ser du for deg det du nå er i om to, dersom ingen endring skjer?

Har du lyst til å være der du er, og om så er.....hvilke endringer skal skje?

Hva slag behov har du?...Still deg selv noen mektig egoistiske spørsmål.

Hva slags spenning er det du søker?

Forøvrig har du fullkomment rett i at 23 er en alder der man tenker mer enn når man er 19. Det blir sagt lengre oppe her at 19 er en meget tidlig alder å binde seg i.

lykke til,

Milo

[Bridget]

Tror du kanskje har blitt voksen litt for fort, men det er ikke dermed sagt at dere har vokst fra hverandre. Tror jeg ville prøvd hardt å få dette til å fungere hvis jeg var deg, dere har jo en sønn sammen.

Det er lett å miste ganske mye når en blir alt for opptatt av barn, karriere, økonomi eller hva det måtte være - og mister fokusen på seg selv og hverandre. Tror det fins ganske mange bedrifter av typen Hjem AS hvor alt dreier seg om materielle ting og man ikke har tid og overskudd til å ta vare på og pleie seg selv og partneren

Sett deg ned og tenk igjennom hva du vil: Hva er du fornøyd med, hva er du ikke fornøyd med? Hva kunne du aldri tenke deg å miste og hva er det du savner? Hva har du gitt opp av hobbyer og interesser for å jobbe i Hjem AS? Får man ikke påfyll selv, så har man ikke lenger noe å gi. Bruk tid på deg selv og det du har lyst til. Definer problemet og prøv å gjør noe med det på egenhånd og sammen med samboeren din.

Lykke til! Jeg håper det ordner seg!

[*Lillian*]

Bortsett fra barnet dere har sammen, så var det som om jeg skulle skrevet det innlegget der sjøl for bare noen få måneder siden! :o

Jeg har ikke noen gode råd asså, fordi jeg får innimellom denne følelsen fortsatt. Men det jeg vil si er bare at ikke trekk forhastede slutninger!

Du vet hva du har, men ikke hva du får........ :blunke:

Lillian - som ikke alltid er klokere på dette selv heller

[Ann Forup]

ja haløjsa det er jo min historie om igen med at sige alderen passer, det tog mig lang tid og et par unger til før jeg fik brudt op, tror du skal gå i tænke boxen måske du har modnes i den anden retning og så er tiden inde for at komme sig vidre i livet...

kan kun sige for mit vedkommende at jeg skulle ha gået ud af forholdet dengang jeg også begyndte at miste mine føelser....

lykke til

[Englepus]

Hmmm...

For de fleste vil vel den stormende forelskelsen gå over etterhvert..

De fleste forhold går vel i berg og dalbane, men det er da ingen god grunn til å bryte opp syns jeg.

Det sies jo at den store forelskelsen blusser opp igjen når man har vært sammen i 20-30 år...

[Gjest Tove:-)]

Er det lenge siden du følte at du savna ham. Jeg tenker da på om dere er lenge nok fra hverandre til at disse følelsene dukker opp. Savn er en god start. Neste skritt blir å gjøre ting sammen igjen. Ting dere gjorde før dere fikk barn. Få barnefri å reis bort, stå på ski, spis ute, gå på kino. Det å sitte foran tv'n i hver sin stol hjelper ikke på dine følelser.

[Gjest Anonymous]

Takk for mange svar.

Joda jeg har da etterhvert skjønt at forelskelsen ikke varer evig, og at det ikke er grunn til å gi opp for det. Det er det jeg selv har sagt til venner som har slitt i forholdene sine.... har nå sjønt at det ikke er like enkelt å gi det samme rådet til meg selv.

Ja jeg har mye å miste, og i bunn og grunn hvet jeg ikke hva jeg egentlig vil ha. Det siste jeg vil er vel egentlig å splitte opp familien min. Jeg er jo så utrolig glad i dem begge. Men forholdet til min samboer føles ofte mer som et sterkt vennskap enn et kjærlighetsforhold....det er vel kanskje det som er meningen. Men det er litt vanskelig å innse at du aldri skal få forelske deg igjen når du er 23. Jeg liker tryggheten som forholdet gir, men må innrømme at jeg innimellom har behov for mer enn trygghet.

Jeg får vel sette meg i tenkeboksen min i jula, må se til å få orden på dette her. :-?

[vilja]

Leste litt om ledelse i bedrift i sommer. -Om arbeisdkolegaer ikke kom overens, ble det foreslått at partene skulle dre på "overlevelsestur". -Da lærte man å stole på hverandre, hjelpe hverandre, og beundre hverandre for den ene kan noe som den andre ikke kan.

Kan jo dra på f.eks på ski tur i jula. Eller noe annet. Opplev elementene. Føl at du/dere lever!!!!

Reis gjerne bort en helg eller noe lengre. Uten gutten.

Men å elske med hverandre er basic i et forhold mener jeg. Han sliter sikkert også fordi det ikke er noe sex. Snakk om hva du forventer av han. Det er viktig med forventninger!!!!

Han har også sine forventninger.

ER en tråd om forventninger om sex her inne.

[Veslejenta]

Jeg vil egentlig bare henge meg på de andre!

Få barnevakt til ungen din av og til og bruk tid på bare dere to. Gjør ting som dere pleide å gjøre når dere var nyforelska.

Hvis du ikke føler for å ha sex med ham, så si ifra at du bare har lyst til å ligge inntil ham. Ligg inntil ham og kjenn på følelsene dine.

Tenk deg uansett veldig godt om før du bryter opp. Men hvis du etter den tenkepausen ikke finner at det er igjen noen følelser for ham, så må du nesten velge om du vil flytte ut eller ikke.

Å ha en pause for deg selv (kanskje ikke så lett når du har en unge) kan også gjøre deg godt. En stund hvor du bare behøver å tenke på deg selv og finne ut av ting.

Lykke til!

[Gjest Seal]

Hei Gjest!

Kjenner meg igjen i de følelsene du beskriver. Er ikke selv i et forhold akkurat nå, men har følt det slik i tidligere forhold. Som du vet så går jo alle forhold litt opp og ned - det er naturlig og behøver ikke å være slutten på noe. Men tror det er viktig når slike tanker og følelser dukker opp at du får litt tid til å sortere tankene dine.

Har du et sted du kan dra til alene? Behøver ikke være for så lang tid, kanskje det er nok med en ettermiddag/kveld. Eller kan du få den tiden alene hjemme hos deg selv, uten mann og barn. Mitt råd er at du setter deg ned i fred og ro, på et sted du er komfortabel. Ta fram en linjeblokk og penn. Sitt først litt i stillhet og ro og prøv å komme "ned". Altså ta først å "avstress" deg fra hverdagens krav og plikter. Prøv så å bare sitt litt å la tankene fly hit og dit, hvor de enn måtte dra - ikke tving deg til å tenke på noen spesiell måte, bare ta det som kommer. Sitt å filosofer/mediter litt hvis du skjønner hva jeg mener.

Etter en stund kan du jo prøve å notere ned litt tanker, følelser, ønsker og forventninger på blokken. Ikke tenk på at det skal være så "perfekt" osv. Det er kun til ditt eget bruk, ment som et redskap for lettere å sortere ting og se hva som er hva. Det hjelper utrolig - tro meg! Det er det sikkert mange andre som også har erfart.

Det er klart du var ung da du bandt deg og fikk barn, men det behøver ikke bety at det var et galt valg for deg. For noen er det for tidlig, for andre er det perfekt timing. Det kommer an på så mye - og er ganske individuelt. Du har rett i at dere har mye sammen som det er verdt å kjempe for. Men selvsagt innen visse grenser. Du må prøve å finne ut av om du kan nå dine personlige mål (hvordan du ønsker å utvikle deg osv) i forholdet du er i. Hvis du føler at du kan "blomstre" å være deg selv i forholdet så syns jeg du skal prøve å kjempe for det. Som andre har sagt så er det et veldig godt råd å prøve å få litt "alene tid" sammen, bare dere to - der dere kan være kjærester. Få litt kvalitetstid sammen og finne på ting som begge har glede av. Få litt fri fra plikter og krav, prøve å finne tilbake til de gode følelsene.

Prøv å finn ut hva du ønsker ut av et forhold, sånn generelt sett. Hva betyr mest for deg? Hva kan du leve med av "feil og mangler" og hva kan du absolutt ikke fire på? Hvordan passer nåværende partner inn i dette bildet? Et tips til er også om dere evt. kan finne dere en felles interesse/hobby (hvis dere ikke allerede har det), og sett av tid til å dyrke dette innimellom. Mange undersøkelser viser at par som har en (eller flere) felles interesser, har det så moro sammen og har et slags "lim", en felles lidenskap som binder dem mye sterkere sammen en par som ikke har det. Mange har erfart at det å melde seg på f.eks. et dansekurs også begynne å danse sammen i ulike sammenhenger styrker samholdet og følelsene for hverandre. Dere må finne noe som er "deres"

Det er ikke alltid så lett, uansett om det er på den ene eller andre måten. Kanskje du lengter etter å "være fri og frank" og ser for deg at du går glipp av mye, siden du er etablert. Tror det i så fall er en illusjon på en måte. Det er ikke å trakte etter å være i slutten av 20 årene og fly på byen hver helg heller - egentlig

Kanskje dere skulle kommet dere litt mer ut i sammen? Uansett så ønsker jeg deg lykke til

[Gjest gjest_hq]

Hei!

Jeg er mann og er inne i en vanskelig periode med min kone.

Det du beskriver er kjenner jeg igjen i vårt forhold. Etter å ha søkt hjelp er det 2 hovedpoeng some er vært å poengtere.

Det ene er at man kan ikke undertrykke sin egen sexualitet over lang tid, da vil forholdet ryke.

Det andre er at de følelsene en gang hadde for den andre kan bringes tilbake.

For å komme ut av dette tror jeg det er viktig at begge tar problemet på alvor. Tid sammen er viktig. noe av det dummeste man kan gjøre er å tro at det går over, eller at mere solo aktiviteter er det som skal til.

Menn tenker forskjellig om sex og sexualitet enn kvinner. I lang større grad enn menn er kvinner opptatt av følelser, romantikk og nærhet. Dette er noe som må komme som del av hverdagen og ikke bare på lørdag for å oppnå sex. Den oppmersomheten og de gledene man engang hadde når man traff hverandre må hentes frem igjen. De følelsene, romantikken og hengivenheten man hadde er noe om må innarbeides i hverdagen.

I tillegg er det viktig å ikke le av eller mobbe dens andre følelser. Det er altfor lett å gi "morsomme" kommentarer når mannen en skjelden gang gir en blomsterkvast. OBS! Dette handler ikke om blomsten men følelsen bak blomsten!

Så helt konkret vil jeg prøvd å få mannen til å forstå problemet. Ttilbringe mye tid sammen. Bli veldig mye flinkere til gi hverandre oppmersomhet.

Lykke til!