Gjest joanne Skrevet 18. juni 2006 #1 Skrevet 18. juni 2006 Jeg skjønner ikke hva som skjer med meg. Fikk akkurat høre at en gammel venninne av meg hadde fått en liten datter. Og som alltid, så kjente jeg et stikk av misunnelse før jeg fikk summet meg og gratulert henne. Hvorfor føler jeg dette?? Jeg har jo ikke engang lyst på barn akkurat nå.. Eller er jeg mer klar enn jeg tror? Føler meg så teit som føler dette.. Men må legge til at jeg virkelig gleder meg på vegne av alle de nye mødrene og fedrene, men den første reaksjonen jeg får er altså ikke positiv
*Sparkling* Skrevet 18. juni 2006 #2 Skrevet 18. juni 2006 (endret) Er du sikker på at det ikkje er litt eggstokkrasling på gang da?? Kanskje var det nettopp noko slikt som skulle til for å gjere deg oppmerksom på at du virkelig ynskjer barn. Kanskje ikke akkurat no, men snart?! Endret 18. juni 2006 av *Sparkling*
Bobeline Skrevet 18. juni 2006 #3 Skrevet 18. juni 2006 Når mine venner får barn, får jeg en følelse av at når de har begynt på starte en familie, så er ikke jeg ferdig med utdannelsen engang. Grunnen til det er kanskje at de har valgt å få barn i stedenfor å konsentrere seg om utdannelse slik jeg har gjort. Jeg tror ikke mitt valg er dårligere enn deres, eller omvendt. Men jeg har en oppfatning om at en gifter seg, starter familie og får fast jobb når en er godt over 20. Så når de gjør dette tidlig i 20-årene, får jeg en følelse av å henge etter... Det morsomme er at jeg ikke ønsker meg mann og barn, men det er en litt rar følelse som kommer først før gleden over deres lykke melder seg.
Gjest joanne Skrevet 18. juni 2006 #4 Skrevet 18. juni 2006 Når mine venner får barn, får jeg en følelse av at når de har begynt på starte en familie, så er ikke jeg ferdig med utdannelsen engang. Grunnen til det er kanskje at de har valgt å få barn i stedenfor å konsentrere seg om utdannelse slik jeg har gjort. Jeg tror ikke mitt valg er dårligere enn deres, eller omvendt. Men jeg har en oppfatning om at en gifter seg, starter familie og får fast jobb når en er godt over 20. Så når de gjør dette tidlig i 20-årene, får jeg en følelse av å henge etter... Det morsomme er at jeg ikke ønsker meg mann og barn, men det er en litt rar følelse som kommer først før gleden over deres lykke melder seg. ← Det er akkurat slik jeg også føler det... Kanskje jeg er redd for å gå glipp av det fine de opplever. Men jeg er jo veldig fornøyd med livet mitt, akkurat slik som det er.. Akk.
Bobeline Skrevet 18. juni 2006 #5 Skrevet 18. juni 2006 Det er akkurat slik jeg også føler det... Kanskje jeg er redd for å gå glipp av det fine de opplever. Men jeg er jo veldig fornøyd med livet mitt, akkurat slik som det er.. Akk. ← Jeg tror det ligger mye i å være redd for å ikke oppleve dette som vi betegner for en lykke i livet, dette være seg å kjenne følelsen av lykke over å få barn eller stifte familie, eller annet som vi mener er målet og meningen med livet. Også når dette er ting som ikke er nærliggende for oss akkurat nå. Jeg tror det er sånn å være nysgjerrig på nye ting
Gjest Embla s Skrevet 18. juni 2006 #6 Skrevet 18. juni 2006 Jeg tror mange kvinner får et lite stikk av "missunnelse" når noen får en ny baby jeg jeg får i allefall det. ikke forde jeg har ønsker om å bli gravid, men rett og slett fordi babyer er noe av det herligste som finnes
Gjest Gjest Skrevet 18. juni 2006 #7 Skrevet 18. juni 2006 For min del går det også litt på at jeg føler jeg "mister" venninen min litt mer: plutselig har vi helt andre interesser (jeg klarer ikke henge med på bleieutslettdebatter), og hun får mange nye veninner i barselgruppa hun har mer til felles med i denne perioden i livet. Samtidig vet jeg at vennskap også må overleve slikt, og at vi egentlig ikke kan være så nære venner hvis det ikke går.
Gjest gjest1 Skrevet 18. juni 2006 #8 Skrevet 18. juni 2006 Jeg føler som deg mange ganger. De aller fleste av mine venninner har fått søte små...mens jeg holder på med utdannelsen enda- grrr!. Må innrømme at jeg føler det litt sårt, ja.... vet ikke helt om jeg vil ha barn enda, men likevel kjenner jeg et stort sug etter at det skal bli min tur! Det er ihvertfall helt normalt, det du føler. Og si det gjerne til dem; si at du er misunnelig! det er ingenting å skjemmes over- de blir bare veldig smigret hvis du sier det som det er.
Belit Skrevet 19. juni 2006 #9 Skrevet 19. juni 2006 Jeg gjør også det - enda jeg har to barn selv Alltid når jeg blir misunnelig på at andre tilsynelatende har så gilde og spennende liv prøver jeg å huske på at jeg ikke kjenner deres lengsler og savn, og at det sikkert er noen som skulle ønske de hadde det som jeg også. Poenget er at man må telle sine velsignelser og ikke la seg bli konsumert av sammenligningssyken!
Scorpina Skrevet 19. juni 2006 #10 Skrevet 19. juni 2006 .....Poenget er at man må telle sine velsignelser og ikke la seg bli konsumert av sammenligningssyken! ← Hear! Hear!! Som jeg sjøl skulle ha sagt det. Ok, jeg ble bitt littegranne av "the green monster" når en venninne ble gravid - men tenkte som så at "min tid kommer når den kommer!!" Og riktig nok. Halvannet år etterpå satt jeg også der med stor mage og offet og akket meg over bekkenløsning, kvalme, sure oppstøt, hovne legger og hodepine....
Gjest Gjest_pia_* Skrevet 19. juni 2006 #11 Skrevet 19. juni 2006 Innerst inne er det vel noe alle jenter ønsker seg. Faktisk var det tungt at single venner ble misunnelig når jeg selv ble gravid... de ble sure istedenfor å glede seg på mine vegne.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå