Hva synes du om "tillitsfulle" barn?

[Gjest Gjest]

Mange barn er jo veldig tillitsfulle fra naturens side og oppsøker gjerne andre/fremmede, gjerne voksne, uppfordret. Synes dere dette er greit? Bør barnet læres opp til å være skeptiske eller synes du det er greit så lenge du selv kan følge med på det som skjer?

Jeg heller mot å lære opp til å være skeptisk, da det finnes mange voksne med uærlige hensikter. En annen ting er at jeg selv ikke kan fordra å bli oppsøkt av fremmede barn. Jeg synes det er noe totalt usympatisk med freidige unger som plutselig dukker opp ved f eks bordet ditt når du er ute og spiser eller som skravler hull i hodet på en. (Jeg er selvsagt høflig mot barnet.) Jeg vet at en del foreldre synes det er greit at barnet går bort til fremmede når de selv er like i nærheten og kan følge med. Jeg synes ikke det er greit.

[Gjest Gjest]

jeg har ei jente som er litt sånn, ikke redd for å gå bort til fremmede, sier hei til alle på tur osv.

hun er 4 år, og det er nå sånn hun er. hun lærer at verden ikke alltid er så hyggelig, for det er jo som du sier, ikke alle som viser like stor begeistring.

skal jeg dermed legge bånd på henne? jeg velger å ikke gjøre det, men passer på selvfølgelig. "ja, nå er det nok, ferdig å si hei nå" f.eks.

hun er aldri alene ute i verden. det kunne vært farlig ja.

[jeg og ;)]

Nå er sønnen min bare 10mnd da men han er altfor tillitsfull overfor fremmede allerede nå. Venner sier jeg skal være glad til at han ikke er redd for andre mennesker men jeg syns det han er for mye kontaktsøkende og for tillitsfull for uansett hvem det er. Håper faktisk det forandrer seg litt ettersom han vokser til. U never know hvilke mennesker som er ute og går....

[Tusenfryd]

Mye bedre at et barn ser an i hvert fall noen sekunder før de kaster seg i fanget på fremmede. Og da mens far eller mor er tilstede og sier det er greit, før han eller hun evt går noe sted, slik at barnet ser det er godkjent.

[Gjest gjest1]

En mellomting er nok fint...

Min yngste søster skuler, ser ned, nekter å hilse etc, og det er ikke hyggelig...

Selv i familiebursdager kan hun være sjenert. En gang var vi litt kort i en bursdag, og da snakket hun ikke med noen hele tiden mens vi var der Bare satt ved siden av meg, og jeg måtte hente kake etc. til henne

[Gjest Gjest1]

Man kan da fint lære sine barn at de ikke skal gå bort til, snakke med eller bli med fremmede. Jeg synes det er viktig.

[Lula]

Jeg vil mye heller at min sønn skal være tillitsfull og kontaktsøkende enn at han skal være sjenert og tilbakeholden.

Det krever en del av oss som foreldre selvsagt, men jeg tror at mye vil være enklere for ham i fremtiden om han er utadvendt og uredd i møte med fremmede/nye mennesker.

[Cata]

Synes tillitsfulle barn er plagsomt jeg. Når jeg sitter på en kafé så synes jeg ikke det er det minste sjarmerende om en eller annen unge kommer og veiver med en klissete is og vil ha min oppmerksomhet. Jeg vil sitte i fred med kaffen min, jeg.

Ei heller har jeg sans for småunger som sitter i vogna og "Heia"'er. Ser ingen grunn til at jeg skal drive og svare på en uendelig rekke av "hei" fra noen jeg ikke kjenner,selv om det altså er snakk om et "mini-menneske".

Synes godt foreldrene kan lære dem at vi sier hei til folk vi kjenner.

[Gjest rabrabara]

Uff, så trist at et positivt ord som tillitsfull oppfattes som så negativt av mange her. Dersom f.eks dere som synes det er ille med tillitsfulle og kontaktsøkende unger hadde en liten pode som hadde lært å si "heia" opplevde at denne sa det til tilfeldig forbiasserende nekter jeg å tro at dere hadde stoppet opp for å bøye dere ned til barnet for å forklare at det sier vi KUN til folk vi kjenner, ingen andre. Er det rart at mennesker i Norge er lite sosiale og åpne overfor hverandre?

Jeg har to små gutter på ett og et halv år som er i ferd meg å lære seg å snakke. De er veldig åpne og blir ofte fascinert av andre vokse. Det finnes jo folk som ikke liker å bli snakket til av "minier", men det får faktisk være deres problem. De aller fleste reagerer positivt på at de små viser dem tillit og vier de oppmersomhet. Verden er et kaldt sted, det lærer de tidsnok. I mellomtiden, hvorfor ikke la de være de åpne og positive små menneskene de faktisk er, så kan jo de som finner glede i de smp få lov til nettopp det. Jeg er jo uansett i nærheten og denne perioden de er så tillitsfulle vil nok neppe vare lenge.

Endret 17. juni 2006 av rabrabara

[Tiit]

Det er da forskjell på om et barn er tillitsfullt eller om det er uhøflig!

Tillitsfull er barnet dersom det har erfart at andre menneker er til å stole på, at verden er et godt sted, og at alle vil det vel. Sjenert er noe annet. Blyghet og sjernerthet trenger ikke å bety at barnet ikke har tillit til andre.

Ukritiske barn kan ofte mistolkes til å være tillitsfulle. Dersom et fremmed barn viser deg stor tiltro, og søker like mye til deg som til sin tygge favn (mamma eller pappa) er det et lite kritisk barn, som tar oppmerksomhet og omsorg fra hvemsomhelst. Det er ikke et positivt signal om omsorgen det får hos de primære. Men det kan være vanskelig å si hva som er hva, og det gjøres ofte feil i forhold til dette.

[Gjest machiavelli]

Jeg ELSKER tillitsfulle småtasser, som kommer bort til meg på offentlige steder! Så søte hvis de vil prate og ha kontakt...åsså blir jeg jo kanskje kjent med mammaen/pappaen deres og? Trivelig. Kanskje er dette slik fordi jeg ikke har barn selv?? Iallefall - det er TRIST hvis hver unge skal vokse opp med en voldsom skepsis mot fremmede, når det faktisk er slik i verden at de aller fleste fremmede ER snille.(sier ei som har reist kloden rundt et par ganger: det viser seg nesten alltid at folk er "normale"...)

Men å lære barnet visse grunnregler i.h.t å vise skepsis MÅ man....Lunatics are lurking....

[Gjest Embla s]

Det er da forskjell på om et barn er tillitsfullt eller om det er uhøflig!

Tillitsfull er barnet dersom det har erfart at andre menneker er til å stole på, at verden er et godt sted, og at alle vil det vel. Sjenert er noe annet. Blyghet og sjernerthet trenger ikke å bety at barnet ikke har tillit til andre.

Ukritiske barn kan ofte mistolkes til å være tillitsfulle. Dersom et fremmed barn viser deg stor tiltro, og søker like mye til deg som til sin tygge favn (mamma eller pappa) er det et lite kritisk barn, som tar oppmerksomhet og omsorg fra hvemsomhelst. Det er ikke et positivt signal om omsorgen det får hos de primære. Men det kan være vanskelig å si hva som er hva, og det gjøres ofte feil i forhold til dette.

←

Enig.

[Trebarnsmor]

Jeg har en datter på snart 10 år. Hun har alltid tatt kontakt med andre.

Hun er åpen, full i selvtillit, tror på seg selv og bare har masse sosial kontakt. Med voksne og barn.

Meen, hun har blitt fortalt ang farene ang dette å stole for mye på folk.

Hun er ikke dum, for hun vet dette godt.

Likevel søker hun kontakt med folk. Og det er helt greit for oss. Hun er godt likt og hun har selvtillit. Mange liker henne godt.

Hun har fått en så trygg oppvekst.

Og ja, hun er kritisk også. Samtidig er hun jo ung og har ikke all verdens kunnskap som vi voksne har. Så hun tar kontakt med folk.

Endret 18. juni 2006 av Trebarnsmor

[Gjest Ava]

Jeg synes det er kjempesjarmerende med tillitsfulle barn. Har en jente i nabolaget som alltid slå av en prat med meg når jeg er ute i hagen. Hun kan si "Å, hei - nå er det jammen lenge siden jeg har sett deg - kan tro jeg gleder meg til skolen idag ... vi skal gjøre ditt og datt" ... "Og når jeg kommer hjem skal jeg gjøre ditten og datten ... bla, bla.." Jeg synes det er kjempekoselig å snakke med henne - hun er utrolig sjarmerende og alltid blid og glad ...

Synes også det er koselig når små barn smiler og sier hei når jeg treffer dem i butikker eller kafeer .. Det viser bare at barn er noen befriende og åpne vesener som enda ikke har opplevd livets skyggesider ... La oss ikke gjøre dette til noe negativt ... det blir rett og slett for dumt.

[Cata]

Det finnes jo folk som ikke liker å bli snakket til av "minier", men det får faktisk være deres problem.

←

Visst er det mitt problem, men neimen om jeg har noen løsning på det som ikke virker direkte ufin. Snakker jeg til småtten så fortsetter vanligvis maset og jeg blir enda surere. Og jeg kan jo ikke irettesette ham, for da får jeg en ilter forelder på nakken (har ikke prøvd, men tenker meg at det ville vært reaksjonen) så jeg ender med å overse/overhøre som best jeg kan.

Kanskje dere som er foreldre her inne kan gi meg et godt råd slik at jeg kan avvise "miniene" på en måte som de forstår, men som samtidig ikke gir dem varig skade på sjela. Vil sette pris på litt bistand til å takle mitt problem på en slik måte at jeg slipper å være uhøflig mot deres unger.

[Gjest bj]

Det er greit at barn skal være tillitsfulle....Overfor sine egne ja.

Men er det riktig at de skal være tillitsfulle overfor alt og alle ??????

Jeg synes ikke det.

Jeg synes heller ikke at det er greit at et nabobarn har dukka under armen, og slår seg til hjemme hos meg..fordi det er så kjedelig hjemme...Og tar det som en selvfølge at det er greit for meg..... Dette gjelder også for mor til barnet, hvis hun vil ha barnevakt for sin håpefulle, så kan hun vel i det minste si fra på forhånd ????

Så jeg må bare ærlig innrømme, at jeg ser ikke sjarmen i tillitsfulle barn..

Hadde jeg vært så opptatt av barn, så hadde jeg vel hatt barn selv, men det har jeg ikke. Har heller ingen planer om å få det

[Gjest Gjest]

Her må det være en balansegang. Flott at ungene er åpne og sosiale. Men å ha sosial intelligens dreier seg også om å lese sosiale situasjoner, og skjønne om den andre personen ønsker kontakt. Foreldrene må påpeke at det er nok hvis ungen går bort og plager folk som sitter på kafe og øsnker ro og fred.

Og så er det snakk om høflighet selvsagt.

Jeg var selv et utrolig sjenert barn. Det har jeg slitt litt med. Høflige, flittige, sjenerte jenter er gjerne de som blir belønnet på skolen, men de sliter gjerne litt under fasaden som skoleflink.

[Gjest Gjest_Minnea_*]

Jeg har ei datter på et og et halvt år og hun er sånn som går bort til folk og sier hei, prøver og få oppmerksomhet og prøver å sjarmere litt. Det gjør henne heller ingenting å sitte på armen til folk hun ikke kjenner, hvertfall når jeg er i nærheten.

Jeg tror ikke det er slik at hun ikke har det bra hjemme og derfor søker omsorg hos alt og alle. Jeg kommer heller ikke til å irettesette henne slik hun er, jeg syns da de som hun tar kontakt med må sette grense fofr seg selv. Selvfølgelig må hun lære at man faktisk kan møte mennesker som ikke vil deg vel, men jeg kan jo ikke heller forandre personligheten hennes, altså det at hun er kontaktsøkende og tillitsfull venfor mennesker. Det er som noen andre sier her at de har jo ikke opplevd verdens skyggesider enda og syns det ærlig og oppriktig er spennende med andre mennesker og det kan ikke jeg ta fra henne.

Dersom det er noen som ikke liker at hun snakker til dem eller prøver å få kontakt, får de la være å svare henne også snakker jeg med henne som "ville du si hei til jenta/mannen etc. du da, h*n vil nok sitte å drikke kaffen sin i fred så vi kan heller...." Jeg har full forståelse for at ikke alle syns det er stas med freidige barn, men å skulle forandre hvem de er blir feil.

Jeg må jo si at mange ganger skulle jeg ønske meg at hun var litt mer kritisk til folk, men det kan jo hende det kommer senere. Men må jo også si at det er veldig typisk norsk tror jeg at det skal være sånn at man ikke snakker med hverandre om man ikke har en omgangskrets eller er i familie. Vi er ikke så åpne og imøtekommene som de er i andre deler av verden og det er kanskje ikke så rart om det er sånn at man ønsker et barn som sier hei og smiler og sier hei ti ganger til dit pepper'n gror...

[Gjest naturlig lynne]

Jeg vil mye heller at min sønn skal være tillitsfull og kontaktsøkende enn at han skal være sjenert og tilbakeholden.

Det krever en del av oss som foreldre selvsagt, men jeg tror at mye vil være enklere for ham i fremtiden om han er utadvendt og uredd i møte med fremmede/nye mennesker.

←

Sjenert og tilbakeholden er noe man er av natur, det samme med de som er veldig tillitsfulle.

Jeg var dagmamma til en jente som var helt tullete etter gamle damer og menn og etter hunder. Når vi gikk tur så måtte jeg holde henne igjen hvis det kom et eksemplar av arten vandrende. Hun kunne nok godt finne på å være med en gammel mann hjem, men heldigvis skjedde det ikke. Når vi var på butikken så stoppet hun og snakket med alle eldre hun fant der. I dag er hun 11 og er like flink til å prate med folk.

Min førstefødte sønn var ikke den typen, han var og er sjenert, mens to'ern skravlet med alle han møtte.

[Lula]

Sjenert og tilbakeholden er noe man er av natur, det samme med de som er veldig tillitsfulle.

Klart det har mye med personlighet å gjøre! Ingen tvil om det.

Spørsmålet her er jo om man skal forsøke dempe en tillitsfull og kontaktsøkende væremåte eller ikke.

Jeg vil IKKE gjøre det. Min sønn er et sosialt lite vesen, som ikke er redd for fremmede. Det er jeg glad for.

Hadde han vært sjenert og tilbakeholden hadde jeg forsøkt å oppmuntre ham til å være mer utadvendt men UTEN å presse ham selvsagt.