"Mor kan ikke flytte"

[Gjest Gjesta]

Jeg velger å flytte dette ut av tråden det opprinnelig sto i, for ikke å ødelegge denne med avporinger.

moren kan etter loven ikke flytte ut av huset med barna, for de skal bo i hjemmet sitt.

←

La oss si at far eier huset alene.

Det er hans arv, han har kanskje odel og bo- og driveplikt. Derfor kan han ikke flytte. Dersom din påstand medfører riktighet vil far automatisk får fullt omsorg for barna fordi de ikke skal flytte.

Kan dette dokumenteres?

Endret 17. juni 2006 av Tispa

[Gjest allium]

Jeg regner med at det som er ment her, er at mor ikke bare kan ta barna og flytte uten at far er enig.

Hvis far ikke er enig, og mor må flytte av den grunnen du nevner, må hun enten flytte uten barna, eller få en rettskjennelse på omsorgen.

[Gjest Bellatrix]

I følge barneloven så er det ikke noe fast bestemmelse av hvem barnet skal bo hos. Det er noe begge foreldrene og barnet(om det er fylt 12) skal finne ut av sammen.

[Gjest Gjesta]

Det kan jo være andre årsaker enn eksempelet jeg brukte også.

La oss for eksempel si at den ene av foreldrene ikke er i stand til å kjøpe ut den andre for å kunne fortsette å bo i huset.

[Gjest allium]

Men igjen; poenget er ikke at barna skal bli boende i akkurat det samme hjemmet de hadde, men at hvis de skal kunne flytte med en av foreldrene, ut fra et hjem der de bor med begge foreldrene, så må begge foreldrene signere på flyttemeldingen.

Er foreldrene enige, så er dette ikke noe problem. Er de ikke enige, må noen (les: retten) bestemme for dem.

[Gjest Gjesta]

OK.

Så vidt jeg klarte å forstå mente den jeg siterer at denne regelen er absolutt, slik at den barna bor hos MÅ bli boende.

Men det er mulig jeg har misforstått vedkommende?

Endret 16. juni 2006 av Tispa

[Gjest allium]

Ikke lett å si hvem som har misforstått. Det var ihvertfall klønete formulert.

[Far til 2]

Jeg tror det opprinelige innlegget i den andre tråden ga uttrykk for en forventning om at mor skulle bli boende med barna som en lovbetsemmelse.

Men det er ingen slik lovbestemmelse. Derimot er det en praksis som tilsier at den som flytter ut uten barn mister omsorgsretten til egne barn.

I realiteten vil svært få flytte ut av et hjem før avgjørelse om daglig omsorg er tatt. Men det kan skje.

Problemstillingen som blir tatt opp av TS i denne tråden er egentlig ganske interesant ettersom den langt på vei påtvinger en av partene å frasi seg den daglige omsorgen, og at omsorgsforelder i slike tilfeller ikke defineres utifra hva som er barnets beste, men utifra arv og/eller økonomi. Men dette er altså basert på rettspraksis og ikke definert av lovverket.

I slike tilfeller antar jeg at det vil bli en midlertidig dom med 50-50 samvær/omsorg.

Men ettersom domstolene ikke har lov til å dømme felles omsorg, kun 50% samvær (dette er altså 2 forskjellige definisjoner rent juridisk) vil den ene av foreldrene MÅTTE bli definert som bostedsforelder, mens den andre vil få 50% samvær - midlertidig.

I den opprinelige tråden er det imidlertid eksempel på at omsorgen ofte er vanskelig å overføre fra en forelder til en annen. Dermed vil det endelige resultatet av en slik løsning tilsi at at historisk sett vil den av foreldrene som først får den midlertidige omsorgen også stille sterkest når dette skal endelig avgjøres. Den midlertidige dommen (som kan være et hastverksarbeid som ikke tar hensyn til alle variabler) blir med andre ord en endelig dom.

Da er vi tilbake til utgangspunktet hvor valg av bosted/omsorgsforelder ikke er basert på barnets beste men basert på en midlertidig "hurtigdom".

Det er altså noe som er riv ruskende galt med dagens lovverk ettersom det ikke kan dømmes felles omsorg i bl.a. slike tilfeller som TS viser til her.

[Gjest Gjest]

Man mister da ikke omsorgsretten fordi man flytter ut. Enten har man delt omsorg, eller så har man det ikke. Dette gjelder nå mest for samboere. Enten skriver man under på delt omsorg eller så gjør man det ikke. Om man flytter ut av boligen vil ikke si at man sier fra seg omsorgen.

Å ha delt omsorg betyr f.eks. at den ene forelderen ikke kan bytte navn på barnet uten at den andre er enig.

[Gjest allium]

Man mister da ikke omsorgsretten fordi man flytter ut. Enten har man delt omsorg, eller så har man det ikke. Dette gjelder nå mest for samboere. Enten skriver man under på delt omsorg eller så gjør man det ikke. Om man flytter ut av boligen vil ikke si at man sier fra seg omsorgen.

Å ha delt omsorg betyr f.eks. at den ene forelderen ikke kan bytte navn på barnet uten at den andre er enig.

←

Du snakker om foreldreansvaret. Omsorgen har den som har felles adresse med barna.

[Gjest allium]

Jeg tror det opprinelige innlegget i den andre tråden ga uttrykk for en forventning om at mor skulle bli boende med barna som en lovbetsemmelse.

Men det er ingen slik lovbestemmelse. Derimot er det en praksis som tilsier at den som flytter ut uten barn mister omsorgsretten til egne barn.

←

Lovbestemmelsen er vel den jeg nevner, at begge foreldrene må signere på flyttemeldingen til barna. Den lovbestemmelsen du mener ikke finnes, må være den at den som får omsorgen skal ha huset? Alternativt, at den som overtar huset også får omsorgen. Det stemmer, den finnes ikke. Lurer på hva opphavspersonen til sitatet egentlig mente?

Den som har barna boende hos seg, har jo også omsorgen. Dermed vil den ene ha omsorgen så snart man har flyttet fra hverandre uten avtale, enten barna blir med eller blir boende.

Er den andre uenig i det, må retten avgjøre. Der kommer rettspraksis inn, og "status quo" prinsippet. Det skal gode grunner til for å forandre en eksisterende ordning.

[Gjest Gjesta]

Man mister da ikke omsorgsretten fordi man flytter ut. Enten har man delt omsorg, eller så har man det ikke. Dette gjelder nå mest for samboere. Enten skriver man under på delt omsorg eller så gjør man det ikke. Om man flytter ut av boligen vil ikke si at man sier fra seg omsorgen.

Å ha delt omsorg betyr f.eks. at den ene forelderen ikke kan bytte navn på barnet uten at den andre er enig.

←

Jeg har dessverre brukt feil uttrykk i hovedinnlegget. Dette er nå retta opp.

Endret 17. juni 2006 av Tispa

[Gjest allium]

Jeg har dessverre brukt feil uttrykk i hovedinnlegget. Dette er nå retta opp.

←

Nei, du hadde brukt riktig uttrykk. Det er gjesten som bruker feil.

Foreldreansvaret er sjelden noe tema. Den som ønsker felles foreldreansvar, får det.

[Gjest Gjesta]

Jeg har retta opp igjen. Det skal ikke være enkelt

[Far til 2]

Mange forstod uansett hva du mente TS (håper jeg også forstod deg rett).

Tilbake til hovedinnlegget og eksempelet:

Hvis mor eller far er er odelsarving på en gård og samboer/ektefelle flytter inn vil odelsarvingen neppe gi fra seg gården ved samlivsbrudd. Om den som ikke er arving da flytter ut vil RETTSPRAKSIS (ikke lovverket) tilsi at den som flytter mister omsorgen. Odelsjenta eller odelsgutten kan altså trenere en omsorgsavtale for barnet på en slik måte at barnet blir boende fordi den andre parten ofte vil gi opp, og flytte uten barnet. Dermed vil odelsjenta/gutten midlertidig få omsorgen alene.

Alternativet til dette er at det blir en midlertidig dom som tilsier at den som flytter får omsorgen. En midlertidig (eller "endelig") dom kan som kjent ikke gi barnet mulighet for felles omsorg og barnet får da kun 1 omsorgsforelder.

Uansett hvem av foreldrene som får omsorgen i en slik midlertidig dom, viser RETTSPRAKSIS at den som først har fått omsorgen oftest beholder den frem til barnet er myndig, alternativt 15 år. Den midlertidige dommen blir med andre ord det samme som den endelige dommen.

Uansett viser begge tilfellene at det ikke er barnets beste som legges til grunn for valg av omsorgsløsning.

I det første tilfellet blir omsorgsløsningen basert på at odelsjenta/gutten nekter å skrive under på omsorgsløsning og deretter nekter å skrive under på en flyttemelding.

I det andre tilfellet er det en midlertidg dom som er et hasverksarbeid som ikke tar hensyn til de variabler og den reelle situasjonen barnet er i. Likevel blir som oftest den midlertidige dommen stående også etter en full rettsak.

Eksempelet til trådstarter viser at barnets beste ikke er basis for den omsorgsløsning barnet blir tildelt i dette spesifikke eksempelet.

Mht arv av "vanlig" bolig, eller annen form for særeie finnes det rom for særlige forføyninger av midlertidig art. Det betyr at om f.eks. jeg hadde særeie på huset kunne jeg likevel bli tvunget til å flytte ut for at mor og barn skulle få bli boende. Dette er løsninger myndighetene har tatt i bruk for at ikke mor og barn skal bli kastet på gata. En forståelig løsning, samtidig som at de færreste fedre som ønsker barnets beste (kansje gjennom rettsak) neppe vil true et barn til å bli boende på gata.

Men når denne regelen blir tatt i bruk, har den som eier huset (og som må flytte midlertidig) rett til leieinntekter fra mor (bostedsforelder). Størrelsen på denne leien er definert til "markedspris". Om det var jeg som eiede huset og samtidig måtte flytte tilsier det at jeg neppe vil tape noe vesentlig på flyttingen om vi isolerer det til den rent økonomiske delen av flyttingen på kort sikt.

Om boligen er felles eie (f.eks. 50/50), skal den som blir boende betale 50% av markedsleie til den som må flytte. Dette skal bl.a. være med på å betale utgifter til boligen som den som flytter har. I tillegg må den som blir boende betale sin del av husleie/lån

Hva er så konklusjonen (min konklusjon) på problemstillingen som TS tar opp ?

Jo,

Barnets beste (behovet for å tilby barnet den beste løsningen mht omsorgsforelder) blir IKKE ivaretatt ved et samlivsbrudd.

Det økonomiske aspektet ved et samlivsbrudd er imidlertid ivaretatt langt bedre.

Dette er dermed bare en ny bekreftelse på at loven ivaretar foreldrene ved samlivsbrudd.

Lite eller ingenting gjøres for å ivareta barnet/barna som blir berørt mht samvær/omsorg.

Det er på høy tid at poltikerene får et nytt fokus på problemstillingene som oppstår ved samlivsbrudd.

Endret 18. juni 2006 av Far til 2