Dårlig samvittighet

[Gjest Gjest]

Har hatt et forhold til en kollega som varte i et halvt år ca.

Nå er det 5 måneder siden, og dårlig samvittigheten dreper meg nesten. Jeg føler at jeg ikke fortjener samboeren min, men har heller ikke lyst til å miste han. Vi har vært sammen i 8 år. Jeg sliter veldig om dagene. :cry: Dårlig samvittigheten gnager meg. Det river meg i stykker nesten.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Om jeg bør fortelle han om sidespranget eller ikke. Jeg vet ikke hvordan han kommer til å reagere. Jeg har ikke lyst til å såre han. Jeg vet at det kommer til å ødelegge han helt når han får greie på det.

Jeg får ikke sove om natten. Jeg angrer veldig. Skulle ønske jeg ikke var så dum som gikk den veien.

Jeg ble usikker på forholdet med samboeren den gang da, derfor inledet jeg et frohold til denne kollegaen. Det var faktisk ikke lett å leve da, og ble så forvirret om hvor grønn gresset på den andre siden virkelig var. Men så fant jeg ut til slutt at det var samboeren jeg vil dele resten av livet med. Så nå er jeg her, og er veldig lei meg for det jeg holdt på med.

Noen andre som har vært i samme situasjon, og som har gode råd å gi?

Det gjør veldig vondt å se på samboeren min.

[Gjest gjesta]

Hvordan ville du følt det dersom du var i hans situasjon? Ville du ønsket å leve i uvisshet om at partneren din hadde sveket deg, eller ville du helst sett at han hadde fortalt det?

[CoolDuckie]

Noen andre som har vært i samme situasjon, og som har gode råd å gi?

Det gjør veldig vondt å se på samboeren min.

←

Du bør si det dersom du ønsker å fortsette et samliv med ham og dersom det i tillegg er stor sjanse for at han får vite om dette fra andre hold.

Hvis ikke, hold munn om det. Fortid er fortid- det som teller er fremtiden. Konsentrer deg heller om å gjøre det som er riktig i tiden som kommer.

Kule And

[Gjest Noen]

Tror ikke du kan leve med dette, men det vet du best selv. Samvittigheten plager deg veldig, sier duja da har du valget, si hva du har gjort og be om tilgivelse eller vent at han en dag finner det ut fra noen andre - det vil vel ikke kjennes noe bedre det da??

[Gjest Gjest]

Utroskap er noe dritt! Men jeg vil påstå at det er mye verre med et forhold bak din kjæres rygg enn et ons i fylla. Du har bedratt han i lengre tid, noe som mest sannsynlig også har ført med seg noen hvite og sorte løgner.

jeg vet ikke hva jeg vil råde deg til. Du har på den ens siden funnet ut hvor du hører hjemme, men du fratar jo samtidig at din kjære får ta et valg om deres videre fremtid basert på det som faktisk har skjedd. Du lever på en løgn. Det vil ofte slite en ut.

Forteller du han om utroskapen så påfører du han smerte samtidig som all tillit vil forsvinne. Dette kan bygges opp igjen men det er tøft.

Er han sterk så takler han det, men det er også mulig at det knuser han.

Er du sikker på at dette aldri kommer frem og at du klarer å leve med seg selv, så kan det sikkert fortrenges. Men jeg er nå en tilhenger av å være ærlig jeg da

Av respekt for din kjære så er det i alle fall en flott tanke at du tar konsekvensen av din handling og gir han valget.

Her blir det uansett ingen vinn-vinn situasjon. Ganske tragisk, egentlig. Både for han og deg.

Jeg har vært på begge sider og jeg vet hva jeg synes var verst, det å bli bedratt.

Du må vel bare finne ut hva som er det riktige. Etikk og moral kan være tøffe greier

[snøfnugg]

Du må nok bare lære å leve med samvittigheten hvis du ikke forteller det. Tiden leger de fleste sår skal du se.

[tuji]

Jeg synes det er egoistisk hvis du forteller det bare for at du skal ha det bedre. Når du har valgt å være utro må du dessverre ta den konsekvensen dårlig samvittighet er.

[Gjest Gjest]

Har hatt et forhold til en kollega som varte i et halvt år ca.

Nå er det 5 måneder siden, og dårlig samvittigheten dreper meg nesten. Jeg føler at jeg ikke fortjener samboeren min, men har heller ikke lyst til å miste han. Vi har vært sammen i 8 år. Jeg sliter veldig om dagene.  :cry:  Dårlig samvittigheten gnager meg. Det river meg i stykker nesten.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Om jeg bør fortelle han om sidespranget eller ikke. Jeg vet ikke hvordan han kommer til å reagere. Jeg har ikke lyst til å såre han. Jeg vet at det kommer til å ødelegge han helt når han får greie på det.

Jeg får ikke sove om natten. Jeg angrer veldig. Skulle ønske jeg ikke var så dum som gikk den veien.

Jeg ble usikker på forholdet med samboeren den gang da, derfor inledet jeg et frohold til denne kollegaen. Det var faktisk ikke lett å leve da, og ble så forvirret om hvor grønn gresset på den andre siden virkelig var. Men så fant jeg ut til slutt at det var samboeren jeg vil dele resten av livet med. Så nå er jeg her, og er veldig lei meg for det jeg holdt på med. 

Noen andre som har vært i samme situasjon, og som har gode råd å gi?

Det gjør veldig vondt å se på samboeren min.

←

Hei på deg.

Jeg har vært i nesten samme situasjon. Har hatt samboer i over 10 år, og fikk det plutselig for meg at jeg trengte en annen en stund, for å si det brutalt. Mitt sidesprang varte ca 6 mnd, og det var flott å vite at jeg fremdeles var attraktiv for andre menn. vi kvinner har vel en tendens til å blande følelser inn i dette, hvilket jeg også gjorde. det gjorde hele prosessen mye vanskeligere. han jeg hadde et forhold til er også gift. vi snakket mye sammen både før og etter det fysiske ved utroskapen. vi hadde behov for å gi oss selv noe nytt, og fant det i hverandre. det var faktisk en periode hvor jeg vurderte å flytte fra mann og barn bare for å kunne være sammen denne andre. når jeg tenker på det idag skjønner jeg ikke hvilken planet jeg var på...! jeg tror han jeg var "sammen" med var mer redd for ekteskapet sitt enn jeg var akkurat der og da, så forholdet vårt "døde" ut. jeg slet veldig med ambivalente følelser i flere uker. dårlig samvittighet for de hjemme, og følelsene jeg hadde for den andre.

til slutt tok jeg meg selv i nakken, bl a ved å slutte å ta kontakt. hvis jeg tok kontakt var det strengt relatert til generelle saker ( vi omgås på fritiden en del, men min mann kjenner han ikke). dette funket bra, og nå er jeg faktisk ferdig med han.

Det skal sies at jeg har det bra hjemme også. Sexlivet vårt har faktisk tatt seg opp etter sidespranget :-)

På et vis sliter jeg med samvittigheten, men tror faktisk at hvis muligheten byr seg igjen, ville jeg ha gjort det.

er mer redd for at min mann skal finne ut av det, for jeg vil IKKE miste han...

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er egoistisk hvis du forteller det bare for at du skal ha det bedre. Når du har valgt å være utro må du dessverre ta den konsekvensen dårlig samvittighet er.

←

Men det blir jo ikke helt riktig det heller. Blir jo litt feil om trådstarter skal ta valget om fortsatt samliv for begge - uten at han får bestemme.

Når man forteller om en slik hendelse er det jo ikke bare å lette sin samvittighet, og så er man ferdig med det. Det vil ta tid å komme over det; enten tar det tid å bygge opp tilliten igjen, eller så tar det tid å komme seg over bruddet som kommer som følge av det.

Synes det riktigste er å fortelle sannheten, og så jobbe med det derfra.

[Gjest Gjest]

På et vis sliter jeg med samvittigheten, men tror faktisk at hvis muligheten byr seg igjen, ville jeg ha gjort det.

er mer redd for at min mann skal finne ut av det, for jeg vil IKKE miste han...

←

Hvis jeg tolker deg riktig, synes jeg at du bør ta et alvorlig oppgjør på hjemmefronten. Du mener altså at det er greit å bruke utroskap for å finne tilbake til gnisten mellom deg og sambo, men vil ikke fortelle ham om det.

Fortjener han virkelig ikke å høre sannheten???

Jeg skal på ingen måte halshugge dem som er utro. Er fullstendig klar over at det kan skje, og at det ikke er lett å vite hvordan man skal forholde seg, spesielt når man sliter med partneren. At man kvier seg for å fortelle det skjønner jeg også. Det er ingen lett oppgave. Men når du sier at du ville gjort det samme igjen - nå, i ettertid når du (slik jeg tolker deg) har en OK periode med sambo, da forstår jeg ikke tankegangen lenger.

(Dersom jeg har feiltolket deg, beklager jeg selvsagt denne tiraden...)

[Gjest Gjest_Mona Lisa_*]

Fortelle samboeren din om det? Hvorfor det?

Altså, for det første, var han grunnen til at du ble usikker på forholdet deres for et halvt år siden? Som førte til at du var utro?? Jaha! der har du svaret!

Jeg var i samme situasjon også. Om jeg fortalte han at jeg hadde en affære med en annen? null og niks!! Vi er fortsatt sammen nå- i 5 år.

Fikk dårlig samvittighet jeg også, men jeg så på det som det var både "min og samboeren" sin feil. Hans feil, fordi han ikke satt pris på meg, ga meg ikke nok oppmerksomhet, hadde så lite tid til meg osv. Min feil fordi jeg valgte å bli fristet og være utro. Vi har vel like mye skyld i det begge to! Denne affæren skjedde ifjor. Han vet det ikke.

Mye av utroskapen som skjer skyldes av partneren. At samlivet ikke fungerer som det skal hjemme, derfor søker man det man ikke får hjemme hos en annen. Og når man har funnet det, kan det vare lenge om begge parter vanner det.

Så hvis den situasjonen du er i nå, er samme som jeg var i, mitt råd er å la være å fortelle det.

Lykke til vidre!

[tuji]

Men det blir jo ikke helt riktig det heller. Blir jo litt feil om trådstarter skal ta valget om fortsatt samliv for begge - uten at han får bestemme.

Når man forteller om en slik hendelse er det jo ikke bare å lette sin samvittighet, og så er man ferdig med det. Det vil ta tid å komme over det; enten tar det tid å bygge opp tilliten igjen, eller så tar det tid å komme seg over bruddet som kommer som følge av det.

Synes det riktigste er å fortelle sannheten, og så jobbe med det derfra.

←

Kanskje jeg var litt utydelig. Jeg mener også at det riktige er å fortelle sannheten, men at motivasjonen må være en annen enn bare å lette sitt eget hjerte.

[Gjest Gjest]

Vi diskuterte i “fredstid” om det er best å leve lykkelig uvitende, eller om det er best og vite.

Så jeg spurte han jeg, om han vil vite om jeg hadde vært utro.

Det er vel egentlig for sent for noe slikt nå, men kan du kanskje fiske litt på teoretisk grunnlag om hva han mener og tenker?

[Amalie_85]

Fortelle samboeren din om det? Hvorfor det?

Altså, for det første, var han grunnen til at du ble usikker på forholdet deres for et halvt år siden? Som førte til at du var utro?? Jaha! der har du svaret!

Jeg var i samme situasjon også. Om jeg fortalte han at jeg hadde en affære med en annen? null og niks!! Vi er fortsatt sammen nå- i 5 år.

Fikk dårlig samvittighet jeg også, men jeg så på det som det var både "min og samboeren" sin feil. Hans feil, fordi han ikke satt pris på meg, ga meg ikke nok oppmerksomhet, hadde så lite tid til meg osv. Min feil fordi jeg valgte å bli fristet og være utro. Vi har vel like mye skyld i det begge to! Denne affæren skjedde ifjor. Han vet det ikke.

Mye av utroskapen som skjer skyldes av partneren. At samlivet ikke fungerer som det skal hjemme, derfor søker man det man ikke får hjemme hos en annen. Og når man har funnet det, kan det vare lenge om begge parter vanner det.

Så hvis den situasjonen du er i nå, er samme som jeg var i, mitt råd er å la være å fortelle det.

Lykke til vidre!

←

Men visst partenern ikke vet at du har det dårlig der du er??

Er det altså da greit å være utro?

Hvorfor ikke si ifra og prøve å jobbe med saken før man er utro??

[Amalie_85]

Skriveleifer sorry

[Gjest Gjest]

Men visst partenern ikke vet at du har det dårlig der du er??

Er det altså da greit å være utro?

Hvorfor ikke si ifra og prøve å jobbe med saken før man er utro??

←

signerer denne.

Jeg hadde diskutert problemet med partneren min først. Om han ikke var enig at vi skal jobbe med forholdet, så er det vel på tide å vurdere om å gå.

Jeg synes det e rdumt å være utro, men det er meg.

[Gjest Thalassa]

som man reder ligger man. eller var det omvendt?

Endret 16. juni 2006 av Thalassa

[Nabodama]

Fortelle samboeren din om det? Hvorfor det?

Altså, for det første, var han grunnen til at du ble usikker på forholdet deres for et halvt år siden? Som førte til at du var utro?? Jaha! der har du svaret!

Jeg var i samme situasjon også. Om jeg fortalte han at jeg hadde en affære med en annen? null og niks!! Vi er fortsatt sammen nå- i 5 år.

Fikk dårlig samvittighet jeg også, men jeg så på det som det var både "min og samboeren" sin feil. Hans feil, fordi han ikke satt pris på meg, ga meg ikke nok oppmerksomhet, hadde så lite tid til meg osv. Min feil fordi jeg valgte å bli fristet og være utro. Vi har vel like mye skyld i det begge to! Denne affæren skjedde ifjor. Han vet det ikke.

Mye av utroskapen som skjer skyldes av partneren. At samlivet ikke fungerer som det skal hjemme, derfor søker man det man ikke får hjemme hos en annen. Og når man har funnet det, kan det vare lenge om begge parter vanner det.

Så hvis den situasjonen du er i nå, er samme som jeg var i, mitt råd er å la være å fortelle det.

Lykke til vidre!

←

Du har jammen lært deg å la andre få skylden for det du gjør!

Ingenting av utroskapen som skjer skyldes partneren. Det skyldes at man selv gjør et valg. En kunne også valgt annerledes i den situasjonen.

F.eks er det mange som snakker med partneren sin om problemene i stedet for å finne en annen som bekreftelse på seg selv.

[Gjest Gjesters]

Hei på deg.

Jeg har vært i nesten samme situasjon. Har hatt samboer i over 10 år, og fikk det plutselig for meg at jeg trengte en annen en stund, for å si det brutalt. Mitt sidesprang varte ca 6 mnd, og det var flott å vite at jeg fremdeles var attraktiv for andre menn. vi kvinner har vel en tendens til å blande følelser inn i dette, hvilket jeg også gjorde. det gjorde hele prosessen mye vanskeligere. han jeg hadde et forhold til er også gift. vi snakket mye sammen både før og etter det fysiske ved utroskapen. vi hadde behov for å gi oss selv noe nytt, og fant det i hverandre. det var faktisk en periode hvor jeg vurderte å flytte fra mann og barn bare for å kunne være sammen denne andre. når jeg tenker på det idag skjønner jeg ikke hvilken planet jeg var på...! jeg tror han jeg var "sammen" med var mer redd for ekteskapet sitt enn jeg var akkurat der og da, så forholdet vårt "døde" ut. jeg slet veldig med ambivalente følelser i flere uker. dårlig samvittighet for de hjemme, og følelsene jeg hadde for den andre.

til slutt tok jeg meg selv i nakken, bl a ved å slutte å ta kontakt. hvis jeg tok kontakt var det strengt relatert til generelle saker ( vi omgås på fritiden en del, men min mann kjenner han ikke). dette funket bra, og nå er jeg faktisk ferdig med han.

Det skal sies at jeg har det bra hjemme også. Sexlivet vårt har faktisk tatt seg opp etter sidespranget :-)

På et vis sliter jeg med samvittigheten, men tror faktisk at hvis muligheten byr seg igjen, ville jeg ha gjort det.

er mer redd for at min mann skal finne ut av det, for jeg vil IKKE miste han...

←

Av og til når jeg synes det blir ensomt og kjedelig å leve alene, går jeg inn på kvinneguidens 'samliv og relasjoner' og leser litt om norske kvinners prestasjoner på utroskapsfronten.

Når jeg så har lest noen innlegg, føler jeg meg straks oppløftet og i bedre humør. For jeg slipper i allefall å måtte forholde meg til et liv i løgn, svik, utroskap og fortielser. Heller alene hele livet enn en norsk kvinne!

[Amalie_85]

Av og til når jeg synes det blir ensomt og kjedelig å leve alene, går jeg inn på kvinneguidens 'samliv og relasjoner' og leser litt om norske kvinners prestasjoner på utroskapsfronten.

Når jeg så har lest noen innlegg, føler jeg meg straks oppløftet og i bedre humør. For jeg slipper i allefall å måtte forholde meg til et liv i løgn, svik, utroskap og fortielser. Heller alene hele livet enn en norsk kvinne!

←

Tror da ikke alle norske kvinner er ille. Er nok like mange dårlige menn.

Er bare å finne den riktige.

Jeg har selv vært utro mot en tidligere kjæreste. Og hvorfor jeg gjorde det var fordi JEG ikke var flink nok til å si at jeg ikke hadde det bra eller å bare gå fra han. Så jeg gikk til andre for å føle meg attraktiv som en kvinne.