Gryende vennskap, kanskje, men jenter er skumle

[Gjest splæsj]

En av kollegaene på jobben er alltid veldig hyggelig. Jeg liker henne godt. Hun spør ofte om vi skal ta lønsj sammen, stikke ned i butikken for å kjøpe is, eller hun kommer bort til pulten min for å småprate. Synes det er veldig hyggelig, men har så langt ikke gjort det samme selv. Jeg vet ikke hvorfor egentlig, er kanskje litt mer reservert på jobb enn ellers, er der for å jobbe liksom.

Uansett, poenget er at jeg aner begynnelsen på et gryende vennskap. Men jeg er ikke så vant med venninner. Jeg har de "gode, gamle" venninnene som jeg har kjent i årevis, og noen som jeg har blitt kjent med via KG. Utenom det har jeg mest kamerater. Jeg er alltid litt forsiktig når det gjelder jenter, siden jeg alltid har vært en guttejente selv. Jenter er rare, og jeg synes av og til de kan være litt skumle. Jeg skjønner meg ikke alltid på dem, enda jeg er jente selv.

Også vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal snakke med henne om. Jeg har faktisk vært så nervøs for å ikke ha noe å si at jeg har bablet som en foss (jeg gjør det av og til når jeg blir nervøs) så det har ikke vært noe problem så langt. Men om vi f.eks skulle finne på noe etter jobb, og jeg blir tom for ting å si, ville jo det virke litt teit?

Æh ja, så jeg lurer på, hvordan blir man egentlig kjent med jenter på et venneskapelig plan?

(før jeg får noen "morsomme" kommentarer: Nei, ingen av oss er lesbiske)

Endret 13. juni 2006 av G. Sky

[Saeria]

Det lurer i grunnen jeg også på, for jeg er ganske så lik deg når det kommer til jenter.

[Gjest Gjest]

Jeg synes også det kan være vanskeligere å bli kjent med og forholde meg til jenter enn gutter, men egentlig har det gått greit de gangene det har vært liv laga for et vennskap. Ting skjer over tid, og det er vel ingen som bryr seg om du ikke finner på noe å si hele tiden. Hva som er passende samtaleemner kommer an på hva du er interessert i, og hva du vil finne ut om itt nye bekjentskap. Still henne spørsmål om utdanning, familie (litt, ikke nærgående), interesser, også spinner dere sikkert videre på det helt naturlig.

[Gjest Chantal]

Jeg har også det samme problemet som deg når det kommer til nye bekjentskaper i fra det samme kjønn.

Jeg har også mine gode gamle venninner som har vært der i flere år, men når det kommer til nye bekjentskaper (nye venninner), der sliter jeg også.

Mitt problem er ofte det at jeg ikke er så jentete i tankegangen.

Jeg er ikke så analytisk og jeg føler at jeg prater om andre ting enn hva de fleste andre jenter gjør.

Sånn sett sliter jeg.

Jeg har en tendens til å trekke meg unna før vennskapet blir for dypt.

Grunnen er som nevnt over, men også fordi det finnes så mange dritt-folk rundt om her i verden at jeg vegrer meg for å treffe på enda et kålhode.

[Gjest Chantal]

Og jeg hadde ikke noe svar på spørsmålet ditt.

[Gjest splæsj]

jeg vegrer meg for å treffe på enda et kålhode.

←

Artig formulert.

Jeg har heldigvis blitt en ganske god menneskekjenner etterhvert, så det går greit her. Fordelen med å bli brent mang en gang, man lærer i alle fall noe av det.

Endret 13. juni 2006 av G. Sky

[Gjest Chantal]

Jeg har heldigvis blitt en ganske god menneskekjenner etterhvert, så det går greit her. Fordelen med å bli brent mang en gang, man lærer i alle fall noe av det.

←

Sant det.

[Gjest Gjest]

Men hvorfor ikke gi en sjanse til folk? Selv har jeg problemer med å komme i kontakt med jenter og har ytterst få venninner. Det er ikkes så lett, og jeg aner ikke hva jeg gjør galt. F eks ei jeg ble kjent gjennom typen, vi begynte å besøke hverandre, drikke kaffe til hverandre og vi kunne prate om alt mulig. Siste gangen jeg var til henne betrodde hun meg problemer i forholdet sitt og nesten grein. Jeg er ikke flink når det kommer til å trøste folk så kanskje det er det som er årsaken til at siden den gang har hun ikke tatt kontakt og hver gang jeg har foreslått noe, har hun det travelt eller vil ta det en annen dag. Ja, særlig. Inntrykket jeg sitter igjen med av henne, er at hun er falsk for hun var såååå overhyggelig liksom og nå gidder hun ikke kontakt i det hele tatt virker det som. Den siste gangen sa hun at jeg må ikke være redd for å komme innom henne, fordi jeg hver gang har avtalt på mobilen istedet for å bare dukke opp. Og blablabla om "vennskap for livet" - ja særlig! Virker som at hun bare ville ha kontakt når hun kunne få ting. Så det inntrykket jeg har er at hun er hypokratisk. (Er det sånn man sier/skriver det?) Hvorfor...

[Nabodama]

Vennskap utvikler seg over tid, men en får uansett et ganske klart inntrykk i starten om dette kan bli et vennskap eller ikke.

Mennesker en har mye til felles med, god kjemi, praten går flytende, en "kjenner seg igjen" i den andre osv, slike er det verdt å bruke litt tid på.

Folk som forteller "hele livshistorien" sin, ofte med mange traumatiske ting, skygger jeg unna. Blir skeptisk når folk blir for personlige for fort. Etter min erfaring er disse folk som etterhvert forventer mer enn vanlig av venner, og vennskapet blir gjerne ensidig i stedet for gjensidig.

Skygger også unna folk som pusher på for mye i starten, får klengetendenser.

Det er jo litt sånn at en føler seg litt fram til å begynne med, for å finne ut om dette er noe å bygge på. Jeg prater gjerne om nyheter som berører de fleste, kommenterer litt klær og sånt, morsomme småhistorier. Dette er lett stoff som får praten på glid. Jeg er også LITT personlig, bare nok til å gi den andre et inntrykk av meg som person.

(Nå har jeg tenkt mens jeg har skrevet, prøvd å analysere litt mht å bli kjent med folk, så det høres vel litt kunstig ut, men det er jo helt naturlig i situasjonen)

[Gjest Gjest]

si at du syns det lukter godt av henne, hva er navnet på parfymen. kansje jeg kjøper maken

[hjertesukka]

Det blir jo omtrent som et gryende forhold, man må hele tiden kjenne etter magefølelsen og føle om dette går den riktige veien.

Enig i det som ble sagt her om klamrende tendenser og altfor personlige utlegninger i begynnelsen av et vennskap. Folk som starter et forhold eller et vennskap med å fortelle om traumatiske opplevelser,skygger hvertfall jeg unna.

Og hvis jeg skal være litt generell så virker også over-hyggelighet stikk imot sin hensikt. Men hvis man har en eller flere interesser felles, så kan jo det være en hyggelig start på et vennskap, og et "vanntett" samtale-emne hvis dere tar en kaffe på byn sammen.

[Gjest sammegjestsominnlegg8]

Vel, hun fortalte meg masse traumatisk om seg selv og livet sitt så jeg fortalte også litt.

Hun var overhyggelig hele tida, noe jeg reagerte på (ikke viste henne atjeg reagerte, men syns det var litt rart)

Hun har vært veldig åpen hele tiden og men også kunne vi ha pratet og tullet om alt mulig.

Jeg trodde ikke at hun plutselig skulle kutte kontakten slik, men har nå skjønt at kanskje jeg ikke lytta nok til henne da hun fortalte om seg - jeg er ikke så flink til å trøste... Men prøver så godt jeg kan å lytte og gi større/råd.

Jeg syns egentlig etter alt at hun har en rar oppførsel. Ene dagen sier hun "venner for livet" og skikkelig overdreven greie, mens neste så unngår hun kontakt på alle måter.

[Cognizance]

si at du syns det lukter godt av henne, hva er navnet på parfymen. kansje jeg kjøper maken

←

He he, venne-sjekketriks

Jeg har til gode å tørre å ta kontakt med menn på nettsteder. Sånn ellers IRL går det noenlunde greit. Det er vanvittig pes å få nye venner i voksen alder uansett kjønn.

[Gjest Catwoman]

Det er vanvittig pes å få nye venner i voksen alder uansett kjønn

Det er jeg enig i. Ihvretfall ordentlig gode venner.

Kjenner meg litt igjen i det du skriver G. SKy - synes også det kan være vanskelig å komme i kontakt med jenter. Og ser jo her i denne tråden at det er mange som synes det. Så kanskje det er derfor dt er vanskelig? Fordi mange jenter går rundt og er litt skeptiske til andre jenter?

[Gjest *Snart medlem*]

Kjenner meg veldig igjen - for meg er det en veldig stor barriere å komme over å gå fra et hyggelig kollega-forhold til vennskap. Det koster meg veldig mye å invitere noen nye bekjentskaper med på noe, og derfor har jeg også ofte problemer med å få nye venner. Jeg lar det som regel være opp til den andre personen å ta inititivet...

Men nå virker jo denne kollegaen din litt på hugget allerede, og hun kommer sikkert til å invitere deg med på noe utenom jobb ganske snart hvis du bare åpner deg litt Du skriver at du aldri kommer bort til hennes pult, og du spør aldri henne om hun vil være med til lunsj. Begynn med det, la det ikke bare være opp til henne. Deretter tar du det som det kommer

[Gjest gjest1]

Kjenner meg godt i gjen i det g. sky skriver, har ikke så mange venninner som jeg er blitt kjent med i voksen alder. Tror det er 1, har noen "jobbvenninner" men det blir ldri til at vi gjør noe på privaten, siden de har familie som de må ta hensyn til(naturlig nok)

Det er jeg enig i. Ihvretfall ordentlig gode venner.

Kjenner meg litt igjen i det du skriver G. SKy - synes også det kan være vanskelig å komme i kontakt med jenter. Og ser jo her i denne tråden  at det er mange som synes det. Så kanskje det er derfor dt er vanskelig? Fordi  mange jenter går rundt og er litt skeptiske til andre jenter?

←

Akkurat det siste her kjenner jeg meg også igjen i, ikke at jeg er skeptisk til folk i utgangspunktet. Folk som forteller de mest private ting en halvtime etter å ha møtt noen for første gang, da blir i alle fall jeg skeptisk og trekker meg litt unna neste gang.

Og jeg er ikke sjenert i det hele tatt, og liker godt å treffe nye mennesker og snakker lett med de fleste, men når de tråkker solid over intimitetsgrensen så tidlig får jeg litt panikk.

[Gjest splæsj]

Jeg takker for råd - ja, jeg skal begynne å invitere henne på lønsj og sånn. Og nei, jeg skal ikke begynne å ramse opp alle problemene mine. Hun vet at mamma nettopp har fått en livstruende sykdom, alle på jobb vet det, da jeg har vært noe borte i den forbindelse. Jeg har ikke snakket noe videre om det på jobb, men hun spør ofte hvordan det går, og sier at hun lytter gjerne om jeg trenger noen å snakke med. Jeg har ikke tenkt å snakke om det, ikke enda i alle fall, men jeg setter pris på at hun bryr seg. Det skal jeg fortelle henne.

[Gjest Gjest]

Jeg takker for råd - ja, jeg skal begynne å invitere henne på lønsj og sånn.  Og nei, jeg skal ikke begynne å ramse opp alle problemene mine.  Hun vet at mamma nettopp har fått en livstruende sykdom, alle på jobb vet det, da jeg har vært noe borte i den forbindelse. Jeg har ikke snakket noe videre om det på jobb, men hun spør ofte hvordan det går, og sier at hun lytter gjerne om jeg trenger noen å snakke med. Jeg har ikke tenkt å snakke om det, ikke enda i alle fall, men jeg setter pris på at hun bryr seg. Det skal jeg fortelle henne. 

←

Også trenger du ikke bekymre deg sånn veldig for å snakke om f eks moren din sin sykdom med henne heller, selv om du kanskje ikke føler at det er naturlig, da. Men sånn i tilefelle du har behov for det er det viktig å huske at det er lettere å forholde seg til sånt for den som lytter enn for deg som er midt oppe idet, sånn tenker i hvert fall jeg når noen rundt meg har det vanskelig. Noe annet om man "plager" folk med mer repetive problemer man har... Ikke alltid lett å se selv, kanskje, men du virker da sånn passe "normal" og i stand til å se det an selv. Du kommer sikkert ikke til å plage vettet av henne.

[Gjest gjest1]

Men hva er det du mener du kan snakke med gutter om som du ikke kan snakke med henne om?

[Gjest splæsj]

Men hva er det du mener du kan snakke med gutter om som du ikke kan snakke med henne om?

←

Er det deg på bildet? Så søt du er.

Vel, akkurat hva det er, er litt vanskelig å sette fingeren på. Enten er det meg som har innarbeidet en gammel vane, eller så er det de sosiale kodene mellom gutta som jeg er flinkere til å tyde. Eller en kombinasjon.

Jeg ble mobbet på skolen (av jenter) da jeg var liten, så jeg lærte temmelig raskt å holde meg unna dem, og har vel i større eller mindre grad fortsatt med det.