Min samboer har flyttet

[Gjest Gjest_lillepille_*]

Hei, alle dere som har opplevd samlivsbrudd.

Min samboer gjennom femten år, pakket sakene sine her for to uker siden og flyttet ut.

De første dagene var jeg helt knust, men så gikk det over.

Problemet er at jeg synes det gikk så kort tid fra han flyttet, til jeg hadde vent meg til tanken. Ikke det at jeg ønsker å gå rundt å ha det trist, men jeg hadde tenkt at jeg kom til å savne han mer.

Vi har to barn sammen og de tar det like rolig. Klart de savner han og sier at de gjør det, men tre dager etter at han dro, var gråten borte.

Kan vi vente oss en forsinket reaksjon eller kan det faktisk være sånn at følelsene for han var bleknet så mye at det er derfor jeg ikke opplever savnet?

Hvordan hadde dere det etter bruddet?

[Gjest Gjest]

Det kommer vel an på hvorfor det ble slutt, hvordan forholdet var og sånne ting.

Jeg vil tro at dere kan få opp og nedturer i "sorgen". Det er nok ikke helt over og ute av verden nå. Man vil nok ha dager hvor man har det verre enn andre.

Lykke til videre

[Gjest gjesta]

Som gjest sier kommer det an på hvordan bruddet var... var det krangler eller var dere enige om at det var slutten?

Er du og barna flinke til å prate om dette og at det ikke kom brått på kan jeg nok tro at dere kan gå videre uten å være redd for en forsinket reaksjon.. Det er verre om du ble tatt på senga av hans utflytting og du føler en sorg og føler deg forlatt. Da tar det litt lenger tid å bearbeide. Jeg har ikke opplevd brudd og folk er forskjellige, men har opplevd sorg på andre måter o kan kanskje overføre erfaringer til denne siuasjonen.

Håper dere får det fint! lykke til!

[Gjest Gjest]

Vi kranglet vel ikke akkurat, men det var mye misnøye og tæring på hverandre.

Jeg ble ikke overrasket over bruddet, da det var jeg som ba han flytte. Det var en tanke jeg begynte å tenke for et par år siden og siden har den bare kommet oftere og oftere. For ungene kom det nok mer overraskende, men de har vel vært vitne til misfornøyde foreldre en tid. De er ti og tolv år gamle, så de forstår vel mer enn det man tror.

Jeg snakker mye med ungene. Det fine er at de selv tar opp temaet, selv om det er sårt for dem og de savner faren sin.

[Gjest gjesta]

Det vil jeg tro det er mye lettere for dere å komme videre og heller ha en fint forhold til far og eks-samboer senere når dere snakker mye sammen Det er veldg viktig og du har veldig modne unger som forstår mye og kan sette ord på hva de føler.

Ting vil bli bedre etterhvert selv om noen dager er tyngre enn andre.

Ønsker dere lykke til og god sommer!

[Gjest Labellamia]

Jeg flyttet fra min mann gjennom 15 år, og synes det var trist de første dagene. SÅ kome en utrolig deilig følelse av frihet, innredet leiligheten min og hadde det topp. Men etter noen måneder så savnet jeg ham faktisk og synes det ble vondt. Selv om jeg var helt i harmoni med meg selv og mitt nye liv. Jeg tror nok det kom som en sorgreaksjon over at vi ikke fikk det til, og samtidig så har mann opplevd mye godt sammen også. Det gikk over og var ikke sånn at jeg flytte hjem igjen.

Det å splitte opp et hjem vil alltid gi en eller annen reaksjon, man starter jo et nytt liv mot ukjente mål og forlater noen, ikke bare sin samboer men også hans famillie.

Jeg ønsker deg lykke til med ditt nye liv.

[Gjest Gjest]

Jeg har også vært igjennom et samlivsbrudd, men vi hadde ikke vært sammen så lenge som dere, og vi hadde ikke barn. Vi hadde begge gått rundt og vært misfornøyde lenge, og hadde noen lange, vonde samtaler (men vi kranglet ikke en eneste gang). Til slutt ble vi bare enige om at det ikke var liv laga, og han flyttet. Det var ikke sånn at den ene dumpet den andre, vi var hjertens enige. Det var utrolig befriende å være alene. Jeg savnet ham ikke i det hele tatt, men jeg var jo litt lei meg for at jeg ikke hadde vært i stand til å få til et bra forhold. Men min ex-samboer savnet jeg ikke, og han savnet ikke meg heller. I dag snakkes vi en sjelden gang, og jeg er i et nytt, godt samboerforhold.