Hvordan holder man ut?

[Lilletrollet]

Dette skrev jeg på FUB sine sider...

Jeg fikk i går beskjeden jeg fryktet,det tredje ICSI forsøket vårt er gått samme veien som de andre to,bokstavligtalt rett i dass!

Jeg er 24 år,og har 3 icsi forsøk bak meg,de finner ingen "feil" hos meg grunnen til ICSI er mannens svømmere! Jeg har grått og grått,og føler at verden er fullstendig urettferdig. Hvordan holder man ut?Hva gjør vi nå?

Synes det er fryktelig vankselig alt,og jeg sliter med å holde fokus. Jeg er både fysisk og psykisk sliten...

Jeg vet at men aldri må gi opp håpet,men jeg føler at det aldri kommer til å bli vår tur...

Lilletrollet

[Minnie27]

Hei, vet ikke hva jeg skal si jeg. Har aldri opplevd det men kan skjønne at det gjør vondt! Det er vel enkelt for andre å at man må ikke gi opp, men det er vel det eneste jeg kan si...

[Cymbidium]

Jeg har ikke vært igjennom noe lignende, og kan vel ikke helt forestille meg hvordan det er. Hvordan man holder det ut holde det ut...? Stanger hodet i veggen, raser fra seg her på KG, gråter og sørger ....?

Det var veldig leit å høre at det ikke har lykkes for dere. Vær snill med deg selv og med hverandre. En liten klem på nett gjør ikke all verdens, men her er den i hvert fall, med mange gode tanker og ønsker for dere

[Holly Hobbie]

Ok - dere har 3 mislykkede ICSI'er bak dere og han har daarlig saedkvalitet. Det er det negative. Men for aa se mer positivt paa det, saa er dere begge unge og har mange aar foran dere til aa lykkes paa.

Har dere overveid saeddonasjon? Eller akupunktur? Faatt fullstendig undersoekelse av mannen? Det er mange ting som fortsatt kan proeves.

Legen min sier bestandig at det er bare EN saedcelle som maa til - han har sett mange med veldig daarlig kvalitet som likevel har klart aa befrukte partnerne sine paa naturlig vis.

Lykke til, ikke mist haapet!

[Impala]

Jeg kan ikke forestille meg hvordan du har det, men vi gjerne få gi deg en god

Syns Hollie Hobbie kommer med mange gode ord.

Endret 14. juni 2006 av Yamaha

[Gjest Gjest]

Jeg vet hvordan du har det.

Jeg er også 24 år med tre forsøk bak meg. Hos oss ligger feilen hos meg, og det er tøft. Jeg gir ofte meg selv skylden for at vi ikke klarer det.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har grått og forbannet den j*** urettferdige verden!

Men man kan jo ikke gi opp, ikke enda ihvertfall. Det er jo opp til hver enkelt, men jeg klarer ikke å gi opp enda, det blir nok tre private forsøk om ikke så lenge, det var bare disse pengene da...

På FUB sine sider så er det jo par som har klart det etter 5,6,7 eller 8 forsøk.

Det er en forferdelig vond tid du går igjennom nå, det letter heldigvis litt, men en sorg og savn er der bestandig, ihvertfall er det sånn hos meg.

[Lilletrollet]

Holly Hobbie: Nei vi har ikke vurdert sæd-donasjon,men grunnen til det er at vi har fått til bra kvalitet på eggene ved kunstigbefruktning(med hans sæd)så da føles det ikke riktig å bruke sæddonor! Men mannen min skal gå til akupunktur og/eller ostopat når det lir på litt,så får vi se om ikke de kan få fart på svømmerne!(han er 37 år,det er derfor det "haster litt"ønsker liksom ikke at han skal være 50 år når vi får barn)

Jeg har tenkt å kontakte privat klinikker for å høre om det er noe man kan gjøre anderledes! Jeg har ikke tenkt å gi meg,men det føltes bare veldig håpløst på mandag,da enda ett misslykket forsøk var et faktum...

Takk for alle klemmer og gode ord! Det hjelper!

Lilletrollet

[Holly Hobbie]

Skjoenner godt at dere ikke vurderer saeddonasjon, altsaa, det tror jeg aldri vi kommer til aa gjoere heller....

Du mente kanskje homeopat, ikke osteopat? Osteopater er nemlig mer som kiropraktorer....driver med ryggproblemer og slikt.

Oensker dere lykke til videre!

[Lilletrollet]

Nei,jeg mente faktisk osteopat! Jeg har nemlig gått til en nå før dette forsøket,og de jobber på mange andre områder enn bare ryggproblematikk! Hun jeg var hos driver faktisk å spesialiserer seg på hjernen,for å hjelpe slagpasienter og ADHD barn (dette var eksempler)! Og hun jobbet masse med syklus og sirkulasjon i livmor området! Veldig spennede! Grunnen til at jeg gikk til henne var at en venninne av meg anbefalte meg å oppsøke en osteopat(hadde nok aldri gjort det uten hennes anbefalling) Hun hadde nemlig problemer med sin menstrusjons syklus,og gikk til en osteopat,og nå er hun blitt helt stabil i syklusen! (vanskelig å forklare dette...) Men hun osteopat damen jeg var hos har hjulpet barnløse før,og hun anbefalte at mannen min kom til henne! Så det er virklelig verdt å prøve! Hun jobbet mye med hormonsystemet mitt også!

Jeg er veldig FOR alternative metoder! Så jeg håper at det kan hjelpe oss slik at vi kanskje får det til av oss selv!

[Holly Hobbie]

Ok, ante ikke at de drev med det ogsaa! Send mannen dit sporenstreks!

[Gjest Gjest]

Hei. Jeg har vært gjennom det samme som deg med tre mislykkede ICSI-forsøk, og det er tøft. Allikevel opplevde jeg det faktisk som greit å komme over det, og mye av det som gjorde det så greit, var at vi bestemte oss for adopsjon. Det var en lettelse å legge alle medisiner og tanker om sykluser bak seg og heller gå igang med en prosess som kommer til å ende med et barn. Nå gleder vi oss helt vilt til vi får et lite barn fra Kina. Det en stor tålmodighetsprøve pga lang ventetid, men jeg vil heller ha den ventetiden istedenfor stadig nye skuffelser! Det er deilig å se gravide mager og tenke at det faktisk ikke gjør noenting, for vi skal få et barn på en annen måte som føles helt riktig for oss!!! Nå er det ikke sikkert adopsjon føles riktig for dere, og da er det selvfølgelig heller ingen god løsning. Men dersom dere føler at det kan være noe, vil jeg anbefale dere å begynne å sjekke litt rundt. Noen trenger litt tid for å la den tanken modnes, og det finnes mye god informasjon på nettet for eksempel. Ønsker deg lykke til uansett hva dere bestemmer dere for. Forresten så husker jeg nå at min gynekolog sa at det hadde blitt forsket en del på mannens sædkvalitet og dennes betydning for befruktning, og at man etterhvert har funnet ut at kvaliteten ikke betyr all verden (såfremt den ikke er helt på bånn, da), så det kan jo hende dere kan lykkes på naturmåten over tid....

[Gjest Epona]

Vi har jo også dårlig sædkvalitetsproblematikk, som du sikkert husker. Og har stått på venteliste til ICSI, fordi det offentlige helsevesentet mente det var det eneste som kunne hjelpe oss. Likevel ble jeg spontant gravid i høst etter to og et halvt års prøving, men mistet jo. Etter det brukte sambo en lang Pergotimekur, og dette stimulerte svømmerne hans og bedret kvaliteten, og jeg var gravid igjen tre mnd etter jeg mistet første gang.

Jeg vil anbefale dere en tur til andrologisk senter i Oslo dersom dere ikke har vært der. Legen der (Purvis) er ekspert på det mannlige, og deriblant mannlig infertilitet. Mye kan gjøres for å forbedre mannens fruktbarhet, og øke sjansene for graviditet uten å påvirke kvinnekroppen så lenge den fungerer normalt i utgangspunktet. Det offentlige helsevesenet og alt som har med ufrivillig barnløshet og utredning og behandling av det, har et kvinnefokus, ser på det som et kvinneproblem og behandler en frisk kvinnekropp for å oppnå graviditet, til tross for kjent mannlig infertilitet. Oss ville de ikke prøve Pergotime til sambo med, det var det ikke snakk om. Hadde det vært opp til dem hadde vi gått igjennom dyre ICSI-forsøk i stedet for.. Men nå vile skjebnen ting anderledes med oss som gjorde at ting fikk en annen vending.

Men nok om oss.. Jeg anbefaler i hvertfall Purvis - han er dyktig og fornuftig og kan gi gode svar.

Gi ikke opp, Lilletrollet Du er en mamma uten barn, og mamma skal du bli på ordentlig en dag!

[momo]

Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon, men skjønner jo at det må være helt grusomt.

Vi skal selv igang med ICSI til høsten og har jo tenkt tanken, hva om vi ikke lykkes.

Jeg vil også anbefalle dr.Purvis, vi har vår første time dit om 1 uke, og håper han finner ut noe lurt. Ellers ville jeg og prøvd alternative ting.

Håper virkelig dere lykkes med og få et barn.

[Gjest Gjest]

Jeg vil gjerne skrive noen ord til deg. Har selv hatt tre mislykkede IVF-forsøk og gått den lange veien fra å være uendelig lei meg, skuffet, bitter og forferdelig sjalu på alle andre som ble gravide, til å være tilfreds med situasjonen som den er i dag...ja til og med veldig fornøyd med at vårt barn kommer til oss med fly og ikke på naturmetoden I løpet av de siste dagene har jeg fått to eksempler som har vist meg hvor mye min tankegang har endret seg de siste månedene/årene, og de sier noe om at det er mulig å komme videre: I går møtte jeg ei venninne som fortalte at hun var gravid. Dersom dette hadde vært for et år siden, hadde jeg gratulert henne og selvfølgelig vært glad på hennes vegne, men allikevel blitt veldig lei meg fordi dette var noe jeg ikke skulle få oppleve. I går følte jeg derimot ingenting negativt, men tenkte at vi kanskje får barn på samme alder fordi vår adopsjon forhåpentligvis vil være "sluttført" slik at barna blir ca like gamle og syntes det var flott at hun var gravid. Det andre eksemplet er fra i dag. Jeg var på rutinesjekk hos gynekologen min, og hun sier hun kan se fra UL at det er like før EL hos meg. Min første tanke er da at vi for all del på unngå å ha sex de neste dagene, for jeg vil jo ikke bli gravid. Legen trodde jeg tullet da jeg sa det (..og det kan jeg jo forstå etter at jeg har tråkket ned dørene hos henne i en periode for å få hjelp til å bli gravid , men jeg var seriøs! Jeg vil for all del ikke avbryte adopsjonsprosessen og vet ikke hvordan jeg ville reagert på en graviditet nå...(jeg hadde sikkert blitt veldig glad med en gang jeg hadde blitt vant til tanken, men det hadde krevd en del omstilling..).

Dette er bare mine erfaringer. Jeg sier ikke at du vil oppleve det på samme måte. Vi er alle forskjellige, men håper jeg kan ha gitt deg et lite håp om at det er mulig å komme seg videre selv om det er tøft. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Her må jeg bare melde meg på.

Jeg vet ikke helt hvordan man skal klare å holde ut. Jeg har akkurat hatt en spontanabort (min andre)og såret er fremdeles vidåpent. Jeg blir på gråten hver gang jeg tenker på babyer eller graviditet. MEN.....jeg vet at det går over. Vi holder på med prøverørsforsøk.

Det jeg føler mest på.....er.....vil vi noengang få det til? Blir det vår tur, eller må vi stå på sidelinjen resten av livet og observere andre som har det vi vil ha. Er kroppen min designet til å føre frem et barn? Vil det bli en SA neste gang også? klarer vi flere forsøk, fysisk og mentalt?

For min del har dette også vært lærerikt. Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli så vondt og at smerten skulle sitte så dypt. Jeg liker å tro at jeg har kontroll, at jeg er sterk og kan takle alt. Men denne prosessen har strippet meg for alle forsvarsverker. Jeg føler meg forsvarsløs, hjelpesløs og bunnløst fortvilet.

Det er skremmende å tenke at det kanskje ikke blir vår tur. Allikevel er jeg ikke fremmed for adopsjon, men min samboer er litt skeptisk.

Nei dette ble i grunnen litt rotete. Det er vanskelig å skulle beskrive det man føler på noen få linjer.

I all hovedsak: jeg føler med deg i din sorg og vet hvordan du har det. Jeg kjenner alle følelsene som til tider kjører karusell i kroppen. Jeg håper du får det til på en eller annen måte.

Lykke til fra en i samme fortvilede situasjon.

[Gjest Gjest]

Hei. Jeg er en av de som tidligere i denne tråden snakket om adopsjon. Hos oss var også min mann litt skeptisk til adopsjon, og det var nok en del av grunnen til at vi valgte IVF først. Selv om adopsjon for meg var et alternativ på et tidlig tidspunkt i prosessen, trengte mannen min mer tid, og jeg synes ikke det er riktig å presse noen til å adoptere -ikke minst av respekt for barnet som fortjener å være ønsket av begge foreldrene. Men tiden gikk og vi lyktes ikke med IVF. Vi begynte å lese mer om adopsjon, dro på informasjonsmøter (veldig bra!!!) og snakket med andre som hadde adoptert/skulle adoptere. Og da var det gjort! å gar jeg en mann som er minst like ivrig som meg og som blir helt salig i blikket når vi ser adopterte barn ute på gata. Jeg har inntrykk av at mange menn er skeptiske til adopsjon og at de trenger tid til å venne seg til tanken. Lykke til!

[Engel]

En venninne av meg er nå mamma til en herlig jente, etter 7 ivf forsøk. Det finnes fortsatt håp.

[cappocino]

Vil bare gi deg en kjempe og fortelle at du må ikke gi opp! Selv om det virker uoppnåelig for øyeblikket.

Min manns tante og onkel brukte hele 7 (eller var det 8?) forsøk før det klaffet, nå har de en herlig tulle på snart 5 år!