manipulerende mamma...

[Gjest trist datter]

Det kan hende dette blir rotete og forvirrende å lese, men det er bare fordi jeg skriver etterhvert som tankene kommer, og akkruat nå er de litt i et virrvarr...

Jeg er ei ung jente som flyttet til en annen by for å studere, men også for å komme litt vekk fra familien. På mange måter har jeg verdens beste familie, men samtidig ikke. Det er ofte krangler på tvers av medlemmer, selv om alle er voksne og har flyttet ut. Som oftest innebærer kranglene i ett eller annet ledd mamma...

mamma er verdens snilleste. hun er varm og koselig og omtenksom, og har mye kjærlighet i seg. hun er sånn som stryker en på kinnet og sier hun er glad i deg med verdens varmeste smil, bare helt ut av ingenting... men ikke alltid. hun har mye vondt i bagasjen, og av og til virker det som om problemene hennes gjør oss alle vondt. hun har aldri tatt tak i dem og fikset dem, og hun føler seg ofte usikker, redd, ensom, misforstått, mobbet, fryst ut av grupper (venner, familiemedlemmer, kollegaer) og slike ting. gjerne ofte helt uten grunn! hun er bare så usikker inni seg og har et så utrolig sterk selvforsvar at ting går helt i stå. hun er så full av motsetninger... på den ene siden er hun usikker og blir lei seg for alt, på den andre siden er hun utrolig flink til å stenge ute negative ting om seg selv.

og nå er altså mamma sint på meg igjen.. dette fordi jeg er en av de få i verden som ikke er spesielt "redd" henne, redd for at hun skal bli sint og såret og øse seg opp og bli vrang og vanskelig å ha med å gjøre. det er som om hele mamma låser seg, og mister all rasjonalitet. alt du sier blir vridd på, og til slutt sitter du igjen med en følelse av å ha såret en liten valp og er kvalm i magen av følelsen det gir..

er det riktig av en mor å si ting som "jeg er glad de snille elevene mine (er lærer) setter pris på meg iallefall, at jeg har noen som liker meg. de gav meg en blomst i dag som avslutning, nemlig. er godt å vite at noen setter pris på meg!" i en email etter at jeg har lagt på fordi jeg blir så frustrert over måten hun tar til seg alt jeg sier negativt?

jeg føler hun følelsesmessig utpresser meg til å gå tilbake på ting jeg sier i diskusjoner og samtaler, sånn at hun får viljen sin. og knust og såret sitter jeg her, og kjenner meg sliten og lei. hun gjør alltid sånn. er stor og sterk i diskusjonen, og når hun føler seg tråkket på eller motgått i den minste lille grad, så snur hun om og blir rolig og behersket, og bare utrolig såret over at stakar lille mamma kan ha sånne meninger om seg...

hva skal jeg gjøre?

jeg føler meg som en utslitt datterpsykolog, og savner bare å ha en vanlig mamma som er mammaen min, og ikke støtter seg på meg når andre ting går henne i mot, og så tar kranglene ut på meg fordi jeg er dum nok til å høre på henne når hun er lei seg...

[Gjest gjesta]

Mammaen din kan du ikke forandre. Den jobben må hun gjøre selv. Det går jo ann å hinte om psykolog

Jeg tror det er viktig at du setter de grensene som er riktige for deg. At hun reagerer på ulike måter er hennes ansvar. Ikke ditt!

Jeg hadde en periode i livet mitt hvor jeg knapt var hjemme på besøk. Følte at uansett hvilke valg jeg tok så fikk jeg kritikk. Jeg fikk aldri anerkjennelse for de valgene jeg tok og den jobben jeg gjorde i forhold til bl.a. familien min.

I dag har hun mildnet. Hun hører og forstår. Hun anerkjenner noen av valgene mine. Hun skjønner at jeg er voksen. Og jeg har lært meg til å lytte. Blitt flink til å snu en samtale til det positive. Jeg stiller opp og hjelper henne.

Hun er mammaen min og i dag aksepterer jeg henne med alle hennes "feil og mangler".

En gammel og sær dame

[Gjest Gjest]

Hm. Synes jeg kjenner igjen ei eksvenninne i mye av dette. Ikke i så drastisk manipulerende grad, heldigvis, men merkbart, selv om jeg ikke tror det lå noe bevisst eller "villet" bak akkurat dette. Jeg tror det kan være lett å ikke innse hvor mye man sårer andre når man er altfor sårbar selv. Da er det jo de selv som "blir såret" hele tiden og en føler seg berettiget til å forsvare seg med nebb og klør uansett hvor godt andre måtte mene det. Det ER sårende. Mitt inntykk, både fra egen familie og altså venner, er at de gjerne har "blinde punkter" - de ser virkelig ikke hvordan deres usikkerhet eller bagasje har skadet dem. Så de føler seg i din fulle rett, og er ofte ikke så interessert i å rippe opp i ting, hverken ved å innrømme feil eller gå i terapi, f eks, det "trenger de jo ikke".

Kanskje det eneste du kan gjøre er å jobbe med deg selv så du ikke lar deg såre.

[Sniglå]

[Gjest Gjest]

Mammaen din kan du ikke forandre. Den jobben må hun gjøre selv. Det går jo ann å hinte om psykolog

Jeg tror det er viktig at du setter de grensene som er riktige for deg. At hun reagerer på ulike måter er hennes ansvar. Ikke ditt! :

←

Er enig i det Persille sier her. Dette tror jeg er viktig, at du setter grensene selv. Ikke flytt de selv om hun prøver å manipulere deg til noe annet. Blir det hele for tøft for deg, så er det fullt mulig at du søker hjelp også, hos psykolog eller lignende. Leste for ikke så lenge siden om psykologer som har økende klientell med mennesker som har vokst opp som psykolog for foreldre. Det er ikke bra.

Håper det ordner seg for deg.

[Gjest Gjest]

Stakkars deg! Dette høres ut som noen jeg kjenner, faktisk. Og jeg har i flere å lurt på hvordan datteren holder ut...Det er nemlig hun som får høre på alt som angår moren, det være seg jobb(MYE hun strever med der, inkl. kollegaer) eller andre ting. Faren i huset melder seg bare ut. Og det er så tragisk at denne mammaen ikke har fått hjelp for sine problemer! Ikke vil hun heller. Det er jo hun selv som må ville det.

Hvis jeg skal komme med et råd, så er det å PRØVE å distansere deg fra henne- redd deg selv, slutt å vær så "snill pike". Du skal ikke være nødt til å fungere som "søppelbøtte" for moren din, jente! Foreslå at hun oppsøker psykolog, istedet for å bruke deg.

[Gjest trådstarter..]

Takk for støtten alle sammen..

Jeg har foreslått psykolog mange ganger, nesten hver eneste gang jeg eksploderer, og mange ganger i rolig sammenheng når jeg bare trøster henne. Men hun sier alltid at hun ikke trenger det, at hun har det fint. Eller så bare fnyser hun det vekk. Er hun i feil humør så klikker hun helt og er steike forbannet for at noen kan insinuere at det er hun som har problemet.

Det ble denne gangen som ved alle andre ganger.

Jeg sa de rette tingene og lappet sammen situasjonen, mamma er fornøyd og pappa sendte en tekstmelding og sa jeg var flink jente som fikk roet ned mamma denne gangen også...

[Gjest StoreSky]

Hei! Har det litt som deg jeg.

Landsforeningen til pårørende for psykisk syke: 22923627

Bor du i Oslo så er sosial vakttjeneste supre! De kan man snakke om alt med - good tid og helt gratis.

[Gjest StoreSky]

Ps. det er IKKE din jobb å være psykolog for mamman din. Heller ikke å være den "som roer henne ned" - ta vare på deg selv før DU trenger profesjonell hjelp.

jeg lar være å ta telefonen når jeg tror mamman min er "i det humøret" - fikk dårlig samvittighet før, men nå vet jeg at jeg MÅ gjøre det, ellers bryter jeg sammen. Og det har jeg gjort.

[Gjest Gjest]

Ps. det er IKKE din jobb å være psykolog for mamman din. Heller ikke å være den "som roer henne ned" - ta vare på deg selv før DU trenger profesjonell hjelp.

jeg lar være å ta telefonen når jeg tror mamman min er "i det humøret" - fikk dårlig samvittighet før, men nå vet jeg at jeg MÅ gjøre det, ellers bryter jeg sammen. Og det har jeg gjort.

←

Nei jeg vet det ikke er jobben min, men jeg har liksom vært det siden jeg kunne snakke, så jeg klarer liksom ikke å stå imot... Jeg orker ikke at hun er lei seg, jeg er så glad i henne. Når jeg vet at jeg kan fikse det, om enn bare for en stundt, så er det liksom verd det. Selv om jeg blir så forbannet og trist og såret at jeg nærmest hyler meg i søvn de verste periodene.

Og det kommer uten forvarsel av og til. Det er ofte jeg ikke tar telefonen som du sier, men plutselig så kommer det likevel, helt uten forvarsel nærmest...

[Gjest StoreSky]

Selvfølgelig er det vanskelig å ikke være der for henne. Vi har da empati, og uansett mangler og feil så er hun mamman din for alltid. Men! når hun begynner med "sin tirade om alt feil" så si til henne at "dette orker jeg ikke snakke om, snakk med pappa/legen/etc. Jeg er barnet ditt og du er mamma. Jeg er glad i deg." IKKE lett er det, jeg har enda ikke klart det helt... Jeg gråter bare og tar imot og blir bare enda mer deppa og lei meg. Men det hjelper jo ingen, så nesten litt aggressivt svarer jeg nå "du, jeg har ikke tid middag/barnet/venner/tv/etc venter på meg. Hadet"

[Gjest Gjest]

Synes du har fått mange fine svar her. Har du noen å snakke med om dette til vanlig? Kanskje det hadde vært bra for deg å gå til en psykolog eller vakttjenesten som Storesky nevner, for å få sortert ting og hva som er hva. Du gjør jo en "god gjerning", men samtidig blir du jo brukt og manipulert - det sliter på deg og kan sikkert gjøre mer skade enn du er klar over.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig er det vanskelig å ikke være der for henne. Vi har da empati, og uansett mangler og feil så er hun mamman din for alltid. Men! når hun begynner med "sin tirade om alt feil" så si til henne at "dette orker jeg ikke snakke om, snakk med pappa/legen/etc. Jeg er barnet ditt og du er mamma. Jeg er glad i deg." IKKE lett er det, jeg har enda ikke klart det helt... Jeg gråter bare og tar imot og blir bare enda mer deppa og lei meg. Men det hjelper jo ingen, så nesten litt aggressivt svarer jeg nå "du, jeg har ikke tid middag/barnet/venner/tv/etc venter på meg. Hadet"

←

Jeg har sagt alt dette

Men hun er så dreven i det hun gjør, at før eller siden er det jeg som trøster henne igjen likevel

[Gjest Gjest]

Kjære trådstarter: Hvordan er mammaen din når du kommer til henne med problemer? Takler hun dèt? Hjelper HUN deg? Har hun evne til å "trå til" og støtte deg? Bare nysgjerrig.....

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Synes du har fått mange fine svar her. Har du noen å snakke med om dette til vanlig? Kanskje det hadde vært bra for deg å gå til en psykolog eller vakttjenesten som Storesky nevner, for å få sortert ting og hva som er hva. Du gjør jo en "god gjerning", men samtidig blir du jo brukt og manipulert - det sliter på deg og kan sikkert gjøre mer skade enn du er klar over.

←

var meg over også..

Men ja, det er mange fine svar her. Utrolig varme og fine svar. Jeg har innsett at dette er større enn jeg trodde. Jeg har alltid lukket øynene for det.. Men ser nå at jeg er nok litt skadet likevel.

Jeg skulle liksom være flink og klare alt. Gikk til psykolog for dette da jeg var 17, da var det helt sinnsykt. Men jeg skulle være flink, mesterbarnet, og ble brå-ferdig med ting.

Men så, etter at jeg flyttet ut, så kom liksom etterdønningene... Nesten som en tsunami. Små bølger først, og så kommer en jævel av en bølge og måker deg rett i bakken. Har vært i bakken i varierende grad i nesten tre år nå. Kommer opp for luft avogtil, og så drukner jeg igjen.

Jeg sliter ut vennene mine med det svingende humøret mitt og min selvsentrerthet. Jeg bruker dem, suger ut alt jeg kan. Er ikke vant til at ting handler om meg, for det gjorde aldri det hjemme. Så nå, som voksen, så er jeg så sulten på oppmerksomhet at jeg kjenner ingen grenser.

Samboeren min er fortvilet over de plutselige humørsvingninene. Har diagnosert meg selv som bi-polar mange ganger... Er smørblid, og så smeller det like etterpå. Tar etter mamma også, det som er det verste..

Nei i morgentidlig ringer jeg til fastlegen, og får meg en time. Jeg er helt utslitt. Sover og spiser og sover og spiser, det er livet mitt. Samt å kjefte på folk. Eller å være helt hyperglad og letter med begge beina. Det er på tide jeg innser at nok er nok. At jeg har et problem. Som ikke forsvinner uansett hvor mye jeg ønsker det bort...

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Kjære trådstarter: Hvordan er mammaen din når du kommer til henne med problemer? Takler hun dèt? Hjelper HUN deg? Har hun evne til å "trå til" og støtte deg? Bare nysgjerrig.....

←

Her er en gjennomsnittelig samtale mellom meg og mamma. Jeg ringer henne for å fortelle at jeg fikk blomster helt uten grunn av kjæresten min, og at vi koste oss kjempemasse med middag, og at jeg trives og har det bra.

"Hei mamma!!"

"Å hei, så koselig å høre stemmen din!"

"Ja savner deg masse, mamma. Har du det bra?"

"Nei, du vet, jeg har jo vondt i ryggen vet du... Pappa kjørte i en hump i veien i går, og nå kan jeg nesten ikke gå. Ja ja. Nok om det. Hvordan går det med deg?"

"Jo det var derfor jeg ringte. Er kjempeglad! Fikk blomster i dag, helt uten grunn, ble kjempeglad! Og så hadde han kjøpt god middag som han laget, og så så vi film. Utrolig koselig!"

"Så heldig du er. Sånn gjør ALDRI pappa. Han er bare på jobb vet du.. Skulle ønske han kunne gjøre sånn avogtil iallefall. Men neida, jeg er nok ikke så viktig, hehe. Er kjekkere å være med kollegaer. Og de kvinnelige spesielt.. Skjønner godt han ikke gidder å gjøre sånn for meg. Hvorfor skulle han det, liksom, jeg er jo bare sur. Nei jeg må nok bare finne meg i at jeg har en mann som ikke setter meg først. Du er heldig. Du må nyte det, kjenner jeg er skuffet over at jeg ikke kan ha det sånn, etter alt jeg har vært igjennom."

Etter den talen er jeg så matt og så lei meg, at jeg lyver og sier at noe skjer som gjør at jeg bare må legge på. Den glade stemningen er borte, og alt jeg sitter igjen med er et mørkt og tomt hjerte..

[Gjest StoreSky]

uff! Sånn skal det IKKE være.

Tror nok både du og mamman din trenger noen å snakke med. Men har selv erfart at mammaer er stabeister og "trenger ikke noen psykolog"...

Kjenner meg såå godt igjen på det med å klare seg selv. Og mamma som ødelegger fine dager med egne problemer..(min klager over SINE foreldre, søsken, jobben) Har sagt at hun må snakke med psykolog. "nei det trenger jeg da ikke. såå gal er jeg vel ikke. hehe. det tar så lang tid å bli frisk -hadde det bare tatt en måndte eller to. bal bla bla"

[Cognizance]

Nei i morgentidlig ringer jeg til fastlegen, og får meg en time. Jeg er helt utslitt. ... Det er på tide jeg innser at nok er nok. At jeg har et problem. Som ikke forsvinner uansett hvor mye jeg ønsker det bort...

←

Høres ut som en veldig god idé synes jeg.

Jeg har gått mye i terapi de siste åra og hos storparten av medpasientene mine ligger årsaken til problemene deres hos foreldrene.

Slike problemer går sjeldent over av seg selv. Noen går i terapi etter at de har fyllt 50 for å bearbeide barndomstraumer.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for svarene i denne tråden, de betyr mye!

Jeg har endelig innsett at selv om jeg som oftest har gode dager, så trenger jeg hjelp til å ikke falle helt sammen på den andre typen dager.. Jeg ringte legen, og jeg fikk time. Så nå må jeg bare være flink å gå, og ikke minst være ærlig og fortelle hvor alvorlig det er, og hvor dypt det stikker. Snart er det ferie med familien, og jeg er så redd for at mamma skal bli sånn hun pleier, at det knyter seg helt i meg bare ved tanken...

Nå må jeg bare vente på legetimen min. Håper at det ikke tar for lang tid å få offentlig psykolog... For jeg har ikke råd til privat.

[Annie]