er mamma psykopat?

[Gjest Gjest_trulte_*]

La meg starte med forholdet jeg har til mamma i dag: Jeg er 23 år gammel, og bor et stykke hjemmefra. Er bare hjemme i ferier, og bor da stort sett til pappa. Men er mye og besøker mamma også. Vi har stort sett en grei tone, og er opptatt av en del like ting.

Alikevel er hun ikke en typisk venninne-mamma, som jeg har kjempemye kontakt med. Det er greit nok det, for det er det jo ikke alle som har.

Men jeg tenker litt på ting som har skjedd da jeg var liten, og mamma og pappa fremdeles var gift.

Jeg var en typisk pappa-jente. Kanskje fordi det var han som var mest hjemme, og som gidda å høre på meg når jeg snakka.

Mamma var mye ute i forbindelse med møter og fritidsaktiviteter. Jeg kan ikke huske at jeg gjorde så mye sammen med henne heller. Vi var veldig ulike. Hun ville blant annet at jeg skulle drive med sport, selv om jeg alltid har vært mest opptatt av musikk og bøker. Føler ikke hun synes heller vi er spesielt like.

Har opplevd at hun har blitt skikkelig sint og kjefta meg opp uten grunn. Noen ganger har hun bare ikke hørt på meg eller tatt meg seriøst når jeg har snakket. Har aldri følt meg god nok. Føler hun kan slenge ut beskyldninger i hytt og pine, uten at det er i samsvar med virkeligheten. En dag sa hun for eks. at det var jeg som valgte bort henne under skillsmissen (jeg var 15)

Det var foreldrene som bestemte hvor vi ungene skulle bo, så slapp vi å ta det valget selv. Det var helt greit for oss.

Tiden etter skillsmissen var far mye ut på reise, så jeg bodde en del hos mamma, selv om det ble bestemt at jeg skulle bo hos pappa. Det var vondt, fordi hun var nesten aldri hjemme, og begynte å få besøk av en familievenn som tydelig innåndet. De er fremdeles et par, og jeg har innfunnet meg med det.

Men pappa kan fortelle om mang en episode hvor hun har klikka for ingenting, og jeg har selv opplevd henne som urimelig. Det sitter igjen enda, og selv om vi snakker om det meste, og jeg kan ringe hjem for å få råd, så stoler jeg ikke på henne lenger.

Kanskje hun innerst inne er psykopat, som min far er helt overbevist om ?

[Gjest Gjest]

Det virker som om din far har mye av skylden for at du stiller spørsmålet om moren din er psykopat.

Du forteller ikke noe som for meg tyder på at du har opplevd en psykopatisk mor.

Barn kan bli fortalt ting mange nok ganger slik at det blir en virkelighet for dem.

At foreldre kan være urimelige,ikke hører etter,er sinna osv er for tynn til å begynne å tenke i de baner.

Hvis du hadde konkrete episoder som gjentok seg og fortalte om hennes sinnstilstand så hadde jeg skjønt litt mer.

jeg er oppvokst med en psykopatisk far og et nervevrak av en stemor og en psykisk ustabil mamma.

Der var det både banking med kjevler,brenning av sneiper,lugging og psykisk terror,men ikke noe av det du beskriver kan få meg til å tenke i de baner om din mamma.

Om din mamma var fjern,sint osv så var det også totalt uakseptabelt ,men om det er psykopati tror jeg ikke på utifra hva du skriver.

En sint forsmådd x-mann kan tenke masse om sin forhendværende og jeg synes at hans meninger og syn ikke skal lempes over på deg.

Har du meninger så håper jeg du har dem fordi det er ting du husker selv som urimelige og ikke ting som er blitt plantet inn i deg av din far.

[Trebarnsmor]

Å være hissig, agressiv og ukontrollerbar er en ting.

Her står det litt om psykopater og hva som kjennetegner dem:

http://home.online.no/~kjtotlan/psykopati.htm

[Gjest gjest1]

Synes ikke hun høres ut som en psykopat jeg...

[Gjest Gjest]

jeg vet ikke om du forteller alt her, men det lille som fremgår her synes jeg ikke det ser ut som hun er noen psykopat. Likevel tror jeg ikke hun var "verdens beste mor" for deg. Virker jo nesten som hun valgte deg litt bort og ikke motsatt. Får håpe hun er blitt litt klokere med årene og klarer å sette pris på det dere fortsatt har sammen.

[Gjest Gjest_trulte_*]

Jeg har i de siste årene innsett at begge foreldrene mine har feil. Og det er vel kanskje en av de største grunnene til at jeg har fått litt bedre kontakt med mamma.

Min far har for eksempel drukket mye, og hun har skjult det for oss ungene. ALikevel var det jeg som satt igjen og måtte takle det da hun dro. Fikk sjokk, og mistet veldig respekt for far.

Han har ikke vært blid i sine omtalelser av mamma, men jeg har i det siste satt ned foten. Det går ikke an å holde på sånn. Men jeg innser at hun ikke har vært enkel å ha med å gjøre. Manipulerende, humørsyk og herskesyk.

Hun kunne slenge ut at jeg var verdens mest egoistiske unge fordi jeg ville dra på juleavslutning

Jeg husker enda da jeg måtte ringe venninnene og fortelle at jeg ikke kunne komme på juleauksjonen alikevel. Mamma klikka i vinkel fordi jeg ikke hadde sagt at vi måtte ha med julebakst (det var ikke så viktig egentlig). Hun skjelte meg ut skikkelig, og jeg måtte tilbringe kvelden på rommet mens far prøvde å roe gemyttene.

Sånn har det ofte vært, når jeg tenker tilbake.

Husker jeg gikk i femteklasse på barneskolen. Det var på den tida vi begynte å kikke på gutter, og det venninnene mente betydde alt.

Jeg og ei venninne holdt på å turne på en madrass i hagen, og hadde det morsomt. Typisk nok skulle lillebror som var tre år yngre blande seg oppi (han var ofte umulig å bli kvitt). Han spratt oppi madrassen vår, la seg ned og nektet å flytte seg. Det hjalp liksom ikke hva man lurte og lokket med. Jeg husker akkurat denne episoden, fordi det var så irriterende å ha venner på besøk og så kunne vi ikke gjøre noe fordi han ødela. Det endte jo selvfølgelig opp med den typiske; Mammaaaaaaaaa, broren nekter å flytte seg! (Sånn typisk søskenkrangel, sikkert).

Plutselig sto mamma der, og istedet for å be han flytte seg, tok hun tak på halsene våre og lempet oss inn i huset og inn på badet (vi ble begge to kjempeoverrasket, fordi vi hadde ikke bråkt, bare småkjeklet litt). Her sa hun at vi skulle ta av oss buksene for å få ris. Vi nektet selvfølgelig (kjempeflaut!!). Det endte med at vi måtte be hverandre om unnskyldning. Og jeg husker jeg syntes det var så urettferdig, fordi det var ikke jeg som startet, det var det aldri forsåvidt.

Husker det var så ufattelig pinlig å gå ut til venninnen igjen. Hun prøvde jo å være forståelsesfull, men jeg reknet med at dette nok kom til å slippe ut på skolegården...

Ok, dette var bare små eksempel da.

[Gjest Gjest]

Jeg har vokst opp med en psykotisk mor. Din tilværelse hadde vært rene drømmeverden i forhold....din mor er ikke psykotisk.

[Gjest Gjest_trulte_*]

uff, når følte jeg meg som en skikkelig klager...

[Gjest Gjest]

Synes ikke at din mor virker som en psykopat, nei. Det er jo vanlig at man får kjeft og at man kan krangle.

Du sier også at du var 15 år ved skilsmissen. Da er du jo ganske stor og kan klare å være hjemme noen timer alene mens foreldrene dine er på jobb.

Hva betyr: "og begynte å få besøk av en familievenn som tydelig innåndet. De er fremdeles et par, og jeg har innfunnet meg med det".

Hva betyr innåndet?

[Gjest Gjest]

Psykotisk og psykopat er to forskjellige ting, gjest.

[Gjest Miloine]

Hei Trulte! Din mor er ingen psykopat, det kan du nok slå helt fra deg!

Du sier selv i det andre innlegget ditt at du nå er eldre og har et annet syn på både moren og faren din! Moren din på en mer positiv måte og faren din på en litt mer negativ måte.

Jeg tror nok heller du skal tenke litt mer tilbake på hva faren din har "prentet inn i hodet ditt" vedr. din mor. Du sier han har fortalt og fortsatt forteller mye negative episoder om din mor, og han vil prøve å føre denne negativiteten om henne over på deg.

Du avslutter jo også det andre innlegget ditt med dette:

"Kanskje hun innerst inne er psykopat, som min far er helt overbevist om ?"

Det at du syns din mor har vært fraværende (pga jobb, foreninger osv.) og/eller urimelig i din oppvekst, er mer normalt enn unormalt.

Kanskje hun var mye borte fordi hun ikke orket å være i hus med din far, og så at han behandlet deg og din bror bra og derfor holdt seg unna hjemmet så mye som hun gjorde!(?)

Snakk heller med din mor om dine følelse omkring dette. Det at du ikke stoler på henne som du sier, er vel noe din far har fortalt deg at du ikke kan.

Bli kjent med din mor på nytt du, hun har nok ikke hatt det så lett hun heller, og du sier jo at du ofte ringer henne for å få råd osv. og hun svarer sikkert så godt hun kan.

Det eneste jeg kan se av negativt ved din mor utfra det du skriver, er at hun lot deg bo hos faren din som gjevnlig drakk/drikker.Det er ikke bra for et barn å oppleve.

Ikke for at han er det, men ut fra det du skriver i begge dine innlegg syns jeg det heller virker ut som din far har mer psykopattrekk enn din mor.

Den skyldige skal legge skylden over på den uskyldige, det er typisk for en psykopat.

Så derfor gjentar jeg dette:

Du avslutter jo også det andre innlegget ditt med dette:

"Kanskje hun innerst inne er psykopat, som min far er helt overbevist om ?" - det er din far som sier hun er en psykopat, men for meg virker det motsatt. Tenk heller i de baner du.

Se link nedenfor vedr. psykopat.

HVA KJENNETEGNER EN PSYKOPAT

Edit for å legge inn en link.

Endret 13. juni 2006 av Miloine

[Gjest Gjest_Kristoffer_*]

Enig med Miloine og de andre som sier at hun ikke er det. Tror også at det er faren din som prøver å få deg til å misslike morra di

[Gjest Gjest]

Jeg tror heller ikke din mor er psykopat, men samtidig syns jeg hun virker som en DÅRLIG mor! Ikke bli altfor lei deg av at innleggene ikke støtter din teori om psykopati. Det betyr ikke at det er deg det er noe galt med, og det betyr heller ikke at innskriverne mener at det ikke har vært ting som har vært helt feil hjemme hos deg. (Forresten; dersom et barn ikke har det bra, så lider barnet, uansett om foreldrene kan ha en "diagnose" eller ikke. Å argumenter med at "min barndom var sikkert verre en din" blir litt for enkelt...)

[Gjest Gjest_trulte_*]

Uff...når man får ting på trykk ser det litt ille ut...

Men det er vel sant at pappa prøver å sverte mamma, og han har tydeligvis god grunn til det.

Så to dårlige foreldre da altså..

[Gjest Miloine]

Det du husker av din mors dårlige sider er en ting (dumt og veldig leit) men alt det negative faren din har fortalt/forteller om din mor, vet du om dette stemmer, eller er det bare han som sier det til deg? Har du pratet med din mor om dette?

Skilsmissen skjedde da du var 15 år og nå er du 23 år og bor for deg selv.

Nå som du har dem begge litt på avstand, prøv heller å fokusere på det gode du har opplevd med dem og ikke bare det negative. Fortell din far at du ikke vil høre negative ting om din mor, og omvendt dersom det er tilfelle.

Tenk framover og ikke bakover!

[Gjest Gjest_jane how_*]

Selv om andre har hatt det verre enn deg, skal du ikke bagatellisere det du har opplevd, for det har vært ille nok for deg. Om andre heller ville hatt ditt familieliv enn sitt eget, betyr ikke at du ikke har lidd under dette!

Jeg forstår at dette har vært hardt for deg og det er bra du ser det mer i perspektiv nå. Måten hun har vært mot deg som barn har ikke vært så bra, det kan være ganske skadelig å aldri være bra nok, særlig når man hører det fra foreldre som skal være det trygge i livet.

[Gjest Gjest_trulte_*]

Ja, jeg må jo tenke fremover! Nå føler jeg jo at jeg har et relativt godt forhold til begge. Men hender seg jeg tenker tilbake og blir en smule bitter.

Samtidig ser jeg jo selv at det kan hende ting ikke er så svart hvitt som jeg skal ha det til. For eksempel mammas håndtering av skillsmissen. Det gikk utover oss ungene, men det var jo også spesielt for henne. Hun var jo fjorten da hun ble sammen med far, og de har vært sammen i nærmere tjue år. Og når jeg nå vet hvor mye far drikker (vet ikke helt hvor mye, kan jo hende han begynte å drikke mer etter at hun dro), så ser jeg at det ikke kan være helt enkelt. Samtidig dro hun jo fra meg. Men siden jeg hadde mest kontakt med far, og hun ikke flyttet langt unna så jeg ikke dette osm et problem da.

Som barn av sine foreldre er man innmari lojal. Det er vanskelig å innse at de også har sine feil og mangler. "Man blir ikke voksen før man tilgir sine foreldre deres feil. Fodi de trodde de gjorde det som var best", sa mamma en gang. Så det er tydelig hun har dårlig samvittighet også. Går litt opp og ned der i gården.

Nå er jo ikke dette en konkurranse mellom hvem som er en god forelder eller ikke da. De har begge sine gode sider. De stiller alltid opp om jeg spør, og ringer jevnlig begge to. Sånn sett kan jeg ikke klage. Men hater når de stiller oss ungene opp mot den andre forelderen. Skikkelig slitsomt. Far har en egen evne til å gi meg dårlig samvittighet, selv om han nok ikke mener det sånn.