Å være stemor

[Gjest Gjest]

Typen min har en liten jente på 7 år fra tidligere forhold.

Her om dagen begynte hun å slå meg og jeg sa hun måtte slutte med det. Da fikk jeg svar tilbake at du er ikke moren min.

Hun bor til daglig hos moren sin. Jeg lar faren ta seg fullt og helt av henne når hun er hos oss, orker ikke blande meg oppi oppdragelsen hennes da jeg ikke er hennes mor. Synes det blir så vanskelig, jeg føler liksom at jeg ikke kan si nei når det er noe, at det er farens oppgave....

Noen som har vært i samme båt her?

[Gjest mzluze i.i]

ikke helt, da mine stebarn ikke slår.

Men ja, jeg ser problemet ditt. veldig godt. Og jeg kan forstå og syns det er litt rett at far skal ta oppdragelse der. Samtidig så har du lov og rett til å sette dine egne personlige grenser. Hvorav en antagelig er at du ikke liker å bli slått...enten det er stedatter eller en fex niese på 3 år.

Slår hun deg så mener jeg at du kan kreve bedre oppførsel, og evt finne en passende straff for barnet. en 7-åring VET at å slå ikke er bra. Men så må man og huske at hun antagelig er veldig lojal retning mor, og at du i hennes verden muligens har ødelagt og er i veien for det hun vil ha mest, nemlig mamma og pappa sammen.

Men slåing er ikke akseptabelt, uansett. Og du må si ifra på egne vegne.

[Gjest allium]

Det spiller ingen rolle om du er moren hennes eller en vilt fremmed - hun skal ikke slå uansett.

Hvis noen slår meg, sier jeg fra. Det har du også rett til, og "du er ikke moren min" er et totalt irrelevant svar.

[Gjest Gjesta]

enig med allium

[Gjest Gjest]

Greit nok at man ikke blander seg inn i oppdragelsen til stebarn, men det er jo helt greit å si ifra at man ikke vil bli slått og at det å slå ikke er greit! Synes faren bør ta en prat med datteren, siden hun slår deg og mener hun har "rett" til det, siden du ikke er moren.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Poenget mitt var egentlig ikke at hun slo meg, det skjedde bare den ene gangen og var bare ment som et eksempel. Straks jeg sa at det der fikk hun ikke lov til kom hun med den at jeg ikke er moren hennes.

Og da begynner jeg liksom å tenke at når det kommer ting som hun ikke får lov til, hvem er jeg til å begynne å blande meg, jeg er jo ikke moren hennes. Hun har en mor og en far. Det er de som må oppdra henne. Føler liksom at jeg ikke har noen "rett" til å blande meg oppi det der.

Dette er enda ganske nytt, så jeg har liksom ikke helt funnet plassen min enda i forhold til henne....

[Trebarnsmor]

Det spiller ingen rolle om du er moren hennes eller en vilt fremmed - hun skal ikke slå uansett.

Hvis noen slår meg, sier jeg fra.  Det har du også rett til, og "du er ikke moren min" er et totalt irrelevant svar.

←

Helt enig. Du har ikke lov å slå meg, selv om jeg ikke er din mor. Sånn er det bare.

[Trebarnsmor]

Poenget mitt var egentlig ikke at hun slo meg, det skjedde bare den ene gangen og var bare ment som et eksempel. Straks jeg sa at det der fikk hun ikke lov til kom hun med den at jeg ikke er moren hennes.

Og da begynner jeg liksom å tenke at når det kommer ting som hun ikke får lov til, hvem er jeg til å begynne å blande meg, jeg er jo ikke moren hennes. Hun har en mor og en far. Det er de som må oppdra henne. Føler liksom at jeg ikke har noen "rett" til å blande meg oppi det der.

Dette er enda ganske nytt, så jeg har liksom ikke helt funnet plassen min enda i forhold til henne....

←

Gale ting, er gale. Uansett om du er moren eller ikke. Det er du som må sette deg i respekt. Og siden du føler at du ikke har noen rett, så senser hun jo det.

Vært helt direkte og streng. Så får hun bare hyle om at du ikke er moren.

[Gjest allium]

Poenget mitt var egentlig ikke at hun slo meg, det skjedde bare den ene gangen og var bare ment som et eksempel. Straks jeg sa at det der fikk hun ikke lov til kom hun med den at jeg ikke er moren hennes.

Og da begynner jeg liksom å tenke at når det kommer ting som hun ikke får lov til, hvem er jeg til å begynne å blande meg, jeg er jo ikke moren hennes. Hun har en mor og en far. Det er de som må oppdra henne. Føler liksom at jeg ikke har noen "rett" til å blande meg oppi det der.

Dette er enda ganske nytt, så jeg har liksom ikke helt funnet plassen min enda i forhold til henne....

←

Hvis noe blir gjort mot deg, har du rett til å påtale det uansett.

Hvis det blir gjort mot andre, er det straks litt mer vrient. Men det som ihvertfall er viktig er at du og faren hennes blir enige om hvordan din rolle skal være. Hvis han ønsker at du skal ta del i oppdragelsen, er det nemlig veldig viktig at han støtter deg hele veien. Barnet vil, som du har observert, ikke respektere deg automatisk. Hun må få beskjed av faren, igjen og igjen, om at hun skal gjøre det.

Dere to må avgjøre din rolle og stå for den på en konsekvent måte, sammen. Primært er det faren som oppdrar barnet, og han som må formidle det til barnet hvis han eventuelt delegerer noe av den oppgaven.

[Bronce]

Hei

Hvis du har bodd sammen med barnets far en stund, og hvis dere føler dere sikker på at dette er et forhold som skal vare, så er det på tide at du finner ut av din rolle som reservemamma.

Jeg råder deg i første omgang å ta en prat med din samboer for å finne ut av om dere har samme grunnleggende verdier og ståsted i forhold til oppdragelse - dette er viktig for både barn og voksne. Hvis dere finner ting dere ikke er enige om så prøv å kom til en løsning/mellomting - dere skal være et team i oppdragelsen for både dette og kanskje fremtidige barn? Hvis dere får barn sammen skal du huske at små barn ser på eldre søsken som forbilder, din samboers datter blir rollemodell for dine barn - da er det greit at denne jenta hører etter hva du sier og mener også - pappaen kan jo ikke alltid være til stede å oppdra?

Du kan i første omgang la faren ta de konflikter/situasjoner som ikke omhandler deg, forutsatt at han er til stede når situasjonen utspinner seg.

Men er barnet frekk eller uoppdragen mot deg, eller at faren ikke er til stede når noe skjer, så må du kunne få si ifra og ta deg av situsjonen.

Når barnet sier at du ikke bestemmer over henne fordi du ikke er hennes mor, så skal du forklare henne at du er voksen, du bestemmer i ditt hus, hun skal følge husets regler, dette er du og pappaen enige om, osv. Pappaen bør også ta seg en prat med datteren å forklare dette.

Selvfølgelig må dette komme gradvis, og selvfølgelig må du og samboer være enig.

Her hos oss har vi mitt, ditt og vårt barn - vi har praktisert felles oppdragelse og ansvar - og det har funket godt for oss Jeg vet at det kan skape større bølger når bare den ene har barn fra før - men tror det meste løser seg hvis man er enige om oppdragelsen - nesten slik at man bør finne ut av akkurat dette FØR en flytter sammen

Lykke til

[la Flaca]

Jeg har ei stedatter på 8, og har alltid følt det naturlig å ha en "forelder-rolle" i forhold til henne. Hun er tross alt et barn som kommer oppholder seg i mitt hjem, og da gjelder også mine regler - ikke bare farens. Klatrer hun på møblene får hun beskjed om å la være, akkurat som sønnen til venninna mi og min egen datter. Biting er vi vel stort sett enige om at vi ikke liker, så hvorfor skal man tolerere det bare fordi man er stemor? Nei, det blir for dumt! Grensesetting er omsorg, og det trenger jentungen fra deg også!

[Pilar]

Jeg er helt med på at faren står for oppdragelsen, men når barnet gjør noe galt som f.eks å slå, da er det helt på sin plass å si ifra.

At du ikke er moren til barnet har ingenting med saken å gjøre - barnet skal oppføre seg skikkelig uansett - du er i din fulle rett til å fortelle barnet i klartekst at slik gjør man ikke.

[Gjest Varg-Menja]

Jeg hadde vel bare sagt noe sånt som at det driter jeg i, så lenge hun er i mitt hjem så skal hun høre på meg også. Sannsynligvis er hun bare ute etter å teste deg også, hun har nok luktet for lenge siden at dette gjør deg usikker, og da vil hun se hvor langt hun kan tøye det. Jeg syens også det høres nokså absurd ut at oppdragelse bare skal skje i regi av de biologiske foreldrene.

[Gjest Dallandra]

Jeg fikk ikke helt med meg om dere er samboere eller "bare" kjærester.

Så lenge hun befinner seg i ditt hjem så har vel du også noe du skulle ha sagt!!?? Jeg forholder meg iallfall til alle barn som kommer til mitt hus/som jeg tilbringer tid sammen med som som en "ansvarsfull voksen", ved å påpeke det som skal til for at de skal overholde vanlig skikk og bruk. Dette gjelder mine egne barn og barn som vi treffer ellers, med og uten foreldre. Hvis et barn hadde slått meg så hadde det blitt en alvorsprat av det, uavhengig av hvem sitt barn det er og hvor vi hadde befunnet oss.

Dere må få avklart ditt forhold til jenta, iallfall hvis dere bor sammen. Ellers vil det være naturlig å ta praten i forbindelse med at dere skal flytte sammen. Du kan jo ikke la være å bry deg med hennes oppdragelse/hennes person og bare være snill tante hvis dette skulle vare resten av livet. Du må ta en prat med kjæresten din, han må ta en prat med ex'en sin, og med datteren sin.

Barn trenger stadig bekreftelser på at enkelte regler er konstante, de er ikke så bevandret i vår verden enda og forsker til stadighet på hvordan verden fungerer. Er det bare hjemme det ikke er lov å ha beina på bordet, eller gjelder det i andre hjem også? Sier alle voksne nei til to is, eller er det bare pappa som er streng? Hva skjer hvis jeg kaller noen ei drittkjerring? Slipper jeg unna med deg? Er det jeg som er sjef? Eksempelvis. Hvis du bestemmer deg for å ta en passiv rolle og bare vike unna enhver konflikt, liten som stor, så vil hun få en makt over deg (du teller ikke) og det vil være veldig vanskelig å gjøre noe med den situasjonen senere. Jeg tror du må markere deg som en voksenperson med en gang, ikke ved å være streng eller noe, men ved å si fra om ting som det er helt naturlig å si fra om. Jeg tror det vil gjøre forholdet deres mye lettere. Foreslå at hun kan ta på seg en ren genser før dere går ut, men flett håret hennes også hvis hun vil det.

Det får være nok fra denne skravla i denne omgangen.

[Gjest Gjest]

Jeg mener der er endel dobbeltmoral ute å går her på KG når det gjelder stemors rolle. Vanligvis så får en stemor beskjed om å holde seg i bakgrunnen m.h.t. stebarna

Hun skal i følge KG brukere holde seg diskret i bakgrunnen å bare være tilskuer til hva et stebarn måtte forea seg. Dere sier at det er mor og far som har en oppdragerrolle av barna - IKKE stemor/ far

[Gjest Gjest]

Hvis du ikke sier ifra nå og viser hvor dine grenser går hen"som stemor" så kan jeg bare love deg at da vil hennes oppførsel vil bli verre med årene.

Nei du er ikke hennes mamma,hun har allerede en,men når hun er hos deg og far så er det visse regler som skal følges.

Og du skyver ikke barnet vekk ifra far fordi du setter grenser når han kanskje ikke er tilstede.

Jeg har vært stemor i snart 10 år,og den yngste er 11 år,her om dagen så måtte jeg snakke til henne og sa at dette er mitt hus,mine regler,sånn oppførsel vil jeg ikke ha noe av,hva du får gjøre hos mor eller hvordan du oppfører deg hos andre venner skal jeg ikke legge meg borti men der går grensa sa jeg.

Senere på kvelden og dagen etterpå kom hun og tok rundt meg og sa" sånn er mamma aldri mot meg,mamma og meg gjør aldri sånne ting sammen vi osv osv. ( jeg har selv ei jente som blir 11 år )

Så ved å gi grenser( ikke bli sint) så gir du barnet trygghet ved at det vet hvor det har deg hen.

Ripp aldri opp i det som har skjedd,har dere snakket ferdig så er den saken ute av verden.

Du kan si at" dette har vi snakket om før",men gå aldri i detaljer for da føler ungen at det er ikke noe vits i å prøve alikevel,jeg får bare kjeft som de kaller det.