Mannen min vil ikke kjøpe bolig

[Gjest Gjest_Frua_*]

Jeg må skrive av meg litt frustrasjon. Jeg tror jeg har nevnt det på disse sidene før, men jeg kommer ikke til bunns i ting.

Saken er at mannen min og jeg med to barn bor i en generasjonsbolig med hans mor. De eier sammen. Jeg kan ikke eie, det er ikke et alternativ at jeg kjøper meg inn. Vi har vært sammen i 10 år, og jeg har hele tiden sett denne boligen som et midlertidig opphold. Det er forsovet en flott bolig i et bra strøk med hage og greier.

Jeg har hele tiden tatt det for gitt at vi skal kjøpe vår felles bolig. Men årene har gått, og mannen min har hele tiden syntes det har vært så praktisk sånn. Jeg har vel tenkt som så ja, ja, jo forsovet. Vi bor billig og har god fleksibilitet sånn sett.

Men årene går, og hver gang jeg tar opp at jeg ønsker at vi skal kjøpe bolig, så finner han på gode grunner/unnskyldninger til ikke å gjøre det. Han sliter med angst, og ønsker ikke å sette seg i gjeld. Samtidig er det litt absurd for vi tjener begge to veldig bra, og om så skulle skje at en av oss mistet jobben eller noe i den dur, så er det da bare å selge. Han tør med andre ord ikke å ta sjansen. Vi kan ikke selge boligen der vi bor, så vi må starte fra scratch med noe egenkapital.

Jeg føler meg mer og mer ukomfortabel. Nå har vi hatt temaet oppe igjen, og han sier han er så bekymret for usikkerhet knyttet til omorganisering på jobben, så han vil gjerne at vi utsetter to år og heller kjøper hytte. Dette gjør meg så frustrert, for jeg har gjentatte ganger sagt at jeg vil ut herfra. Og han finner alltid en unnskyldning. Svigermor ønsker heller ikke å flytte ut så vi evt. kunne overtatt huset. Jeg har et godt forhold til svigermoren min, samtidig så synes jeg det særlig i sommersesongen blir litt for nært. Da er vi endel ute med ungene i hagen. Selv om hun er hyggelig., så har jeg ikke behov for å gå oppe i henne hver dag ute. Jeg lengter etter å ha mitt eget som jeg kan kalle mitt. Jeg merker at jeg mister helt lysten til å gjøre f.eks. interiørmessige ting her. Hvorfor skal jeg det liksom. Og mannen min gjør det litt umulig for meg når han stiller så høye krav til en alternativ bolig. For det skal være minst like bra som den vi har, ligge akkurat i nærområdet, og han er ikke villig til å betale det det koster. Jeg er villig til å gå ned på standard fordi det er viktigere for meg å ha mitt eget.

Dette ble veldig langt, men spørsmålet mitt er om jeg er veldig urimelig? Jeg har gjentatte ganger prøvd å forsone meg med tanken. tenkt at jeg kunne kjøpt et utleieobjekt for å plassere penger, men finner ut at det er ikke det jeg vil. Hvis han tvinger meg til dette stort lenger, så vil han da bare få en frustrert kone også. Nå har jeg lyst til å sette virkelig hardt mot hardt, men blir alltid litt i tvil. Hytte er selvsagt også fint, men jeg ønsker ikke at det skal utsette eller fortrenge hverdagen min.

Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke du er urimelig! Å bo i sammen hus som svigerforeldre er SEJLDENT en god ide! Uansett om man har et godt forhold eller ei.

Fortell han det du har skrevet her om dine følelser rundt huset osv. Det er klart at man ikke føler seg helt hjemme når man egentlig bor i noen andre sin bolig. Det bør han forstå. Kan det hende han er blitt for avhengig av sin mor? Jeg går ut fra at dere er voksne, og voksne folk kjøper sitt eget hus. Alle tar denne risikoen en gang å to i løpet av livet.

Prat med han og fortell om dine følelser. Dette handler om dere to, ikke bare om han.

Lykke til

[Gjest Gjesta]

Jeg hadde DØDD om jeg var nødt til å bo sammen med svigermor

[Pilar]

Jeg hadde DØDD om jeg var nødt til å bo sammen med svigermor

←

Det tror jeg hadde blitt min sikre død også - jeg hadde aldri funnet meg i å bo oppå svigermor mer enn absolutt høyst nødvendig - privatliv burde alle ha krav på.

[Gjest Gjest_Frua_*]

Jeg føler ikke hun løper ned dørene her. Det gjør hun ikke. Men hun er mye hjemme, og om sommeren så står jo dørene åpne da, og ungene løper ut og inn og rundt i hagen. Og jeg kunne ønsket meg et privatliv ute også. Uten å måtte si hei eller høre uoppfordret hvordan dagen hennes har vært. Hun er kjempegrei til å stille opp som barnevakt, og henter ungene i barnehagen rett som det er, men likevel. Jeg vil gjerne selv få velge når jeg skal gå på henne selv om hun er aldri så grei. Og så er det det at jeg vil ha min egen bolig. Ingenting blir billigere for det om vi venter med å gå ut på markedet. Og jeg står å ser på alle venner som kjøper og selger og etterhvert nettopp har råd til drømmehuset. Mens vi står utenfor. Jeg blir sprø!

[Gjest ;)]

(For så vidt... Forsovet er når man har sovet for lenge)

[Gjest Embla s]

Uff, skjønner godt frustrasjonen din. Noen takler veldig godt å dele hus&hage med foreldre/svigerforeldre, men jeg tror nok de aller fleste vil ha sympati med at du syns det er vanskelig. Det handler jo om å få være "herre i eget hus&hage" og få være alene når man er hjemme uten at noen pluttselig bare er der i ett sett.

At det er i et flott strøk og veldig god standard blir jo ikke så mye verdt hvis du misstrives og ikke føler deg skikkelig hjemme. Syns du godt kan være tydelig på at du ikke trives og at dere må finne et annet alternativ.

[Gjest Gjest_Frua_*]

Uff, skjønner godt frustrasjonen din. Noen takler veldig godt å dele hus&hage med foreldre/svigerforeldre, men jeg tror nok de aller fleste vil ha sympati med at du syns det er vanskelig. Det handler jo om å få være "herre i eget hus&hage" og få være alene når man er hjemme uten at noen pluttselig bare er der i ett sett.

At det er i et flott strøk og veldig god standard blir jo ikke så mye verdt hvis du misstrives og ikke føler deg skikkelig hjemme. Syns du godt kan være tydelig på at du ikke trives og at dere må finne et annet alternativ.

←

Ja det er akkurat det. Jeg synes det er lumpent at jeg på en måte skal tvinges til å gradere hvor utilfreds jeg er. Bare det at jeg sier det burde være klart nok, og tidligere har han sagt at nettopp min tilfredshet ift. dette er viktig. Når jeg da legger frem at jeg synes det er vanskelig, så blir jeg ikke tatt alvorlig nok likevel. Det er forferdelig frustrerende, særlig fordi det var utsiden kan virke utforståelig. Jamen dere har jo stort hus med hage og fantastisk utsikt. For meg er det litt et fengsel. Jeg blir også ganske sur når avtalen egentlig var at vi skulle overta her, og så er det plutselig ikke greit likevel, 2 mnd før eldstemann skal begynne på skolen. Grrrrrr. Takk for all backing!

[Gjest Gjest_Frua_*]

(For så vidt...  Forsovet er når man har sovet for lenge)

←

Det har du jammen rett i! Det hadde forøvrig vært deilig.....

[Gjest Gjest]

Jeg forstår ikke at du ikke kan kjøpe deg inn i boligen? Trykker skoen der også?

Det høres frustrerende ut med svigermor, men bor dere i f.eks. en blokk kan det være irriterende naboer eller støy fra leilighetene eller barn som har uteplass rett utenfor terrassen.

Og svigermor kan ikke stille opp så mye som barnevakt mer...

Dere er priviligert, men jeg ville forlangt å få kjøpe meg inn, eller kjøpt en leilighet du kan leie ut. Da har du noe som er ditt og som du betaler ned på som gir verdiøkning, og kanskje du blir mer tilfreds da?

Kan ikke dere dele hagen i to med en hekk eller to uteplasser?

Hvis du tenker på alle som ikke har råd til å komme seg inn i boligmarkedet og som sliter med en sjefete svigermor, så er du utakknemlig, men jeg kan forstå deg utfra ditt ståsted.

[Gjest synseren]

Jeg synes ikke du er urimelig! Å bo i sammen hus som svigerforeldre er SEJLDENT en god ide! Uansett om man har et godt forhold eller ei.

Lykke til 

←

Generasjonsboliger er vel ikke uvanlig? Det er faktisk noen som velger å bo slik.

En annen ting er at du ikke trives. Da bør mannen din gå med på at dere flytter synes jeg. Dette er ikke det rette for dere. Mannen din synes kanskje det er vanskelig å flytte hvis det hele tiden har være meningen at han skulle bo der sammen med mor? Så det er sikkert ikke så lett for han heller. Men som sagt så synes jeg at dine ønsker og behov må komme først her siden du ikke trives.

[Gjest Gjest_Blondie_*]

Er dere gift? Har han særeie på huset eller er det svigermor som eier?

Hva med å kreve at det deles slik at dere eier deres del - og at dere da eier 50/50 eller kanskje 60/40 siden det er hans barndomshjem (?).

Jeg skjønner godt at du er frustrert over denne situasjonen, men har jeg rett i at det er utfluktene (nye unnskyldninger og utsettelser hele tiden) mer enn selve boligen, at det er mangelen på å bli forstått og tatt hensyn til mer enn hvor dere bor?

[Gjest Gjest_Frua_*]

Det er litt juridisk innfløkte årsaker til at jeg ikke kan eie her. Det hviler er forkjøpsrett til en verdi på noen usle tusenlapper ved et evt. eierskifte. Derfor kan vi ikke gjøre noe med eierkonstruksjonen. det betyr også at vi ikke kan selge. Gitt at vi en eller annen gang skal inn på markedet, så ser jeg ingen grunn til å vente. Ja, vi kan overta dette huset på sikt, men da kan vi fort snakke 10-20 år. Det er iallefall helt uforutsigbart.

Ja, mye av frustrasjonen er begrunnet i at jeg ikke føler meg tatt alvorlig, og at mine behov tydeligvis ikke er viktige nok nå det kommer til stykket. Jeg har problemer med å respektere mannen min for det rett og slett. Jeg sitter i et hus jeg aldri har valgt, jeg mister helt lysten til å gjøre oppussing etc, og jeg føler meg ufri i en flott hage fordi jeg ikke selvvalgt må påregne å gå på svigermor hele tiden. Jeg føler en helt annen frihet og en glede over hagen når hun er på ferie. Og med små barn er det naturlig å være mye ute da.

Jeg kan selvsagt kjøpe en utleieleilighet som en investering. Det har mannen min foreslått også. Men det har jeg ikke lyst til. Jeg blir så lei meg når jeg ser venner som tar beslutninger, kjøper selger, kommer seg videre mens jeg føler jeg stagnerer.

Jeg vet det vil være ulemper med en evt annen bolig også, men mye av det føler jeg i såfall at jeg har valgt. Istedetfor å glede meg over stedet så angrer jeg nærmest på at jeg noensinne flyttet inn. Jeg vet dette blir veldig dramatisk, og sett med andre øyne lager jeg aknskje storm i et vannglass, men det blir nok sånn når følelser trykkes ned lenge nok.

[Buster]

Jeg kan godt forstå din frustrasjon over situasjonen som du boligmessig er inne i, men det må da være noen lyspunkter med dette. Du sier selv at dere bor billig på denne måten og tjener godt, og jeg regner da med at dere har noen oppsparte midler eller muligheten til å kunne handle.

Som en begynnelse for å få din mann på glid, hvorfor ikke investere i en skikkelig hytte hvor dere kan tilbringe helger og ferier sammen (alene uten svigermor). På denne måten ville du i hvert fall fått oppfyllt noen av dine ønsker. Du kan selv innrede som du vil, du får privatliv uten sviger i hus, og det er dere som eier.

Jeg kan se noe av din manns grunner som delvis greie, men forstår ikke helt greien i sin helhet. Jeg ville ikke likt å bo slik som du beskriver i lengden, men for en periode hadde det nok godt greit. Regner med at dere har noen fordeler av å bo slik også som at hun tar seg litt av barna (barnapass) osv.

Ønsker deg lykke til og føler faktisk med deg i dette fordi det er veldig viktig å skulle kunne være egen herre (dame) i hus og kunne gjøre som du vil. Privatliv er VELDIG viktig og det å kunne invitere venner eller gjester uten at svigers kan lytte med vinduet åpent og høre ALT dere snakker om ved grilling osv.

Nei mitt forslag om hyttekjøp hadde i alle tilfeller gitt deg noe av det du ønsker og blir vel en slik mellom løsning siden han er urokkelig.

[Gjest Gjest_Frua_*]

Jeg kan godt forstå din frustrasjon over situasjonen som du boligmessig er inne i, men det må da være noen lyspunkter med dette. Du sier selv at dere bor billig på denne måten og tjener godt, og jeg regner da med at dere har noen oppsparte midler eller muligheten til å kunne handle.

Som en begynnelse for å få din mann på glid, hvorfor ikke investere i en skikkelig hytte hvor dere kan tilbringe helger og ferier sammen (alene uten svigermor). På denne måten ville du i hvert fall fått oppfyllt noen av dine ønsker. Du kan selv innrede som du vil, du får privatliv uten sviger i hus, og det er dere som eier.

Jeg kan se noe av din manns grunner som delvis greie, men forstår ikke helt greien i sin helhet. Jeg ville ikke likt å bo slik som du beskriver i lengden, men for en periode hadde det nok godt greit. Regner med at dere har noen fordeler av å bo slik også som at hun tar seg litt av barna (barnapass) osv.

Ønsker deg lykke til og føler faktisk med deg i dette fordi det er veldig viktig å skulle kunne være egen herre (dame) i hus og kunne gjøre som du vil. Privatliv er VELDIG viktig og det å kunne invitere venner eller gjester uten at svigers kan lytte med vinduet åpent og høre ALT dere snakker om ved grilling osv.

Nei mitt forslag om hyttekjøp hadde i alle tilfeller gitt deg noe av det du ønsker og blir vel en slik mellom løsning siden han er urokkelig.

←

Ja, dette med hytte er et alternativ han ønsker å prioritere først. Han synes vi skal gjøre det nå, og så ta hus om et par år. Det er selvsagt en interessant ide det, men det gjør ingenting med hverdagene våre, og det gjør det heller ikke noe bedre økonomisk ift. huskjøp. Det koster jo penger likevel. Og argumentet om evt. å selge hytta, - ja hva er da vitsen? Jeg har da ikke lyst til å bruke masse tid og penger på det- få ungene glad i stedet og så selge med en gang?

Vi har bodd sånn i 8 år. Jeg har hele tiden sittet og ventet på at vi skulle ta steget. Jeg kan ikke se hva som skal endre seg på 2 år. Jeg orker ikke flere tullete utsettelser. Ja, det er mange fordeler ved å bo sånn som vi gjør, men det hjelper liksom ikke helt. Og jeg synes det er utrolig urettferdig og lumpent å gå helt i lås som nå.

[liv]

Det koker ned til, vil du fortsatt være sammen med mannen din og bo med svigermor eller vil du bli aleinemor om han ikke er villig til å gi seg? (Kanskje det ultimatumet ville fått han på andre tanker?)

[Gjest Gjest_Frua_*]

Det koker ned til, vil du fortsatt være sammen med mannen din og bo med svigermor eller vil du bli aleinemor om han ikke er villig til å gi seg? (Kanskje det ultimatumet ville fått han på andre tanker?)

←

Ja det virker nesten sånn. Det ender jo forhåpentligvis ikke med den konfrontasjonen. Men jeg må jo si at jeg er ganske himmelfallen over utviklingen. Jeg er sjokkert egentlig. Se for meg hva han må forsvare -"Jeg ville ikke flytte fra mora mi så jeg ble skilt". Hva sier det liksom? Akkurat nå er jeg bare ganske sint, og ønsker han dit peppern gror.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde ikke satt livet mitt på vent slik. Jeg lurer på om du kanskje burde prøve deg på egen hånd.

[Gjest to]

Dette er ikke lett, jeg er sjeleglad at jeg gikk bort fra tanken om en tomannsbolig med mine svigerforeldre for noen år siden.

Jeg skjønner deg og jeg skjønner mannen din, det er vanskelig å vite hvem man skal ta mest hensyn til:

- deg som ikke trives med situasjonen eller

- han som har det fint som det er

Hvem skal bestemme, uansett blir det noen som mister noe. Hvis du tar hensyn til han så mister du "ditt eget hus", og hvis han tar hensyn til deg så mister han et sted hvor han trives.

Hvis han derimot også mistrives med å bo som dere gjør så forstår jeg ikke hvorfor han ikke vil kjøpe noe annet.