Den nye folkesykdommen?

[Gjest Gjest_Claudia_*]

Leste en tråd her som fikk meg til å tenke på hvor ille det må være å ikke ha venner. Det er endel omtalt i media også, at å ikke ha venner er den nye "folkesykdommen". Det er mange ensomme rundt omkring...

Jeg trives best sammen med folk, og er sammen med venner så og si hver dag. Ser ikke helt for meg hvordan ting hadde vært uten dem. Hvem snakker man med om forskjellige ting da? Foreldre..?

Jeg og mine venner gjør ikke alltid så mye når vi er sammen. Ofte bare er vi sammen. Kjæresten bor et stykke unna, så han ser jeg i helgene og en og annen ukedag. Det er veldig fint å ha alene-tid med han siden vi møtes så skjelden, men er gjerne sammen med vennene våre da også.

Hva gjør folk uten venner?

Ser for meg at de bare sitter og depper foran TV dag ut og dag inn jeg. Og snakker med potteplantene sine eller noe..

Er vel en del som har type/dame da. Er de bare sammen med denne personen hele tiden da eller? Og har han venner, evt. hva tenker han om at dama/typen ikke har noen andre enn han...?

[Arkana]

Jeg har lest at utadvendte mennesker sjelden forstår de som er innadvendte, og det viser innlegget ditt veldig godt. Jeg er selv ganske innadvendt og kunne ikke tenke meg å skulle være rundt mange folk hver dag, synes det er altfor stressende. Ja, jeg har venner, men jeg trenger også tid for meg selv og med samboeren min. Jeg sitter ikke foran TV'en hele dagen eller snakker med potteplantene. Jeg har da hobbyer og interesser og samboeren min gjør ting sammen. Jeg tror ikke alle som ikke har venner er ensomme, noen er nok det, men de andre er nok bare litt mer innadvendt enn meg selv, de trives best i eget selskap, og hva er galt med det? Synes det er synd at utadvendthet skal være det eneste rette, det blir sett på som positivt. "People-person" er alltid et kompliment. Innadvendte derimot blir sett på som kjedelige og tørre. Er det så vanskelig å forstå at folk er forskjellige? DU har behov for å være rundt folk hele tiden, andre trenger å være alene. Sånn er det bare. Synes det er ganske arrogant å anta at folk som liker å være alene automatisk ikke har noe å gjøre og egentlig bare lengter etter å ha dusinvis av morsomme venner, bare fordi du selv ikke klarer å være alene i to sekunder.

[Gilette]

Tror nok ensomhet er et utbredt tema ja.. desverre.

Selv setter jeg pris på litt tid for meg selv iblant, men er såppas selskapssyk at jeg er nødt å snakke med andre mennesker og møte andre mennesker hver dag.

Synes oppriktig synd på mennesker som sier de ikke har venner, skjønner ikke hvordan dem klarer å komme seg igjennom hverdagen?

[Gilette]

Vil legge til at jeg skjønner at enkelte er mer innadvendte og trenger mer tid for seg selv. Tror ikke dem snakker til potteplantene sine av den grunn.

Har masse å holde på når jeg er alene jeg iallefall. Enkelte perioder vil jeg helst _bare_ være alene.

[Gjest Thalassa]

Bra innlegg Arkana!

Jeg synes mer synd på dem som alltid må ha folk rundt seg, hjemme, på butikken, handlesenteret osv. stakkars dem når de blir gamle!

Hvorfor er det synd på dem som ikke har venner? De har sannsynligvis valgt det selv.

[Gjest Gjest]

På den annen side er det vel den ufrivillige ensomheten TS sikter til, og den er av en annen og alvorligere art. Ikke vanskelig å tenke seg at det må være fælt å føle at man mangler noen å snakke med, og ikke vet hvordan man skal avhjelpe det.

Ja, skulle kanskje presisert det.

Siden jeg kalte tråden for "den nye folkesykdommen?", så tenkte jeg ikke på de som trives med å være alene og synes det av og til er best. For de har det jo bra...

[Gjest Gjest_Claudia_*]

Det var jeg som skrev forrige innlegg...

[Gjest regine]

Jeg er til tider ensom.

Men jeg er også litt sånn som Arkana skriver - syns det er kjekt med alenetid.

Jeg har aldri vært av den supersosiale typen, med mange venner og stort nettverk. Har dog alltid hatt noen gode venner så jeg definerer meg ikke som Viggo venneløs, akkurat. Så lenge jeg bodde i Norge var det heller ikke noe problem - nettopp fordi der har jeg et nettverk.

Nå er jeg imidlertid i en situasjon hvor mye av min voksenkontakt blir med folk på jobb. Bor - helt selvvalgt - i utlandet, og selv om jeg har en jobb hvor jeg kommer i kontakt med folk, så er det ikke lett å bli så gode venner at man også treffes på privaten. Det å etablere vennskap tar tid! Og det tar lenger tid enn jeg egentlig hadde tenkt meg, mulig også fordi jeg er litt sjenert og innadvendt.

Men - jeg er nok ikke "en av de" trådstarter egentlig mener. Jeg KAN ta en telefon både hit og dit, jeg KAN ta en tur til Norge om det blir for ille, og jeg HAR venner her også. Men ikke alltid akkurat når jeg gjerne ville hatt litt sosialt samvær.... Man lærer seg å leve med det og, og til dels blir jeg faktisk litt asosial - det er så kjekt å bare surre rundt for seg selv, og så finns det så mye bra bøker..... ( og så har jeg barn, dermed blir asosialiteten faktisk begrenset!)

[Gjest Gjest]

Jeg føler meg ensom nå.

Jeg er egentlig veldig utadvendt, og trives kjempegodt med mennesker rundt meg. Håper at jeg med tid skal få bygget opp til å ha en god vennegjeng igjen.

Jeg har vel på en måte ikke valgt det selv, men på en annen måte har jeg vel prioritert andre ting. Livet mitt har vært dramatisk i de siste årene, og har valgt å ta meg av familien først og fremst i kriseperiodene.

Egentlig, så har jeg alltid vært veldig forsiktig med å trenge meg på folk, selv om jeg er veldig utadvendt, så vil jeg liksom ikke mase heller..

Tror de fleste syns jeg er ganske hyggelig og omgjengelig.

Men nå som ting har roet seg litt, så føler jeg at det er innmari kjipt å være så mye alene.

Tidligere venner har gjerne nok med seg selv også, vanskelig å få til avtaler og møtes.

[Gjest Gjest]

Føler meg også ganske ensom for øyeblikket. Er nettopp gått ut av et lengre forhold, og pga. at jeg i alle år har tatt meg av barna har jeg ikke hatt mulighet til å ha et så kjempeaktivt liv utenfor hjemmet. Nå derimot, er barna blitt eldre og siden de av og til er hos far, har jeg for første gang mulighet til å gjøre ting jeg ikke kunne før. Har mange venner, men de fleste er par og gjør helst par-ting, og er ellers vanskelige å få med på noe. Bor i tillegg på et lite sted hvor det skjer lite, og muligheten for å treffe nye folk er liten.

Så da sitter jeg her da, og tenker på at jeg skulle reist og opplevd mye. Men har ingen å gjøre det med. Dette er også en form for ensomhet, selv om jeg har mange venner og ikke ser på meg selv som en ensom person. Har også sett annonser om folk som søker f.eks. reise-venner, men tror det er mest eldre folk. Noen som vet om noe slikt for folk mellom 20-50 f.eks??

[Gjest Gjest]

Jeg som skrev innlegget ovenfor, og ser nå at jeg sikkert har mye til felles med dere to gjestene ovenfor. Kan jeg spørre hvor gamle dere er?? Kanskje vi kune hatt nytte av hverandre

[Gjest synseren]

Jeg har lest at utadvendte mennesker sjelden forstår de som er innadvendte, og det viser innlegget ditt veldig godt. Jeg er selv ganske innadvendt og kunne ikke tenke meg å skulle være rundt mange folk hver dag, synes det er altfor stressende. Ja, jeg har venner, men jeg trenger også tid for meg selv og med samboeren min. Jeg sitter ikke foran TV'en hele dagen eller snakker med potteplantene. Jeg har da hobbyer og interesser og samboeren min gjør ting sammen. Jeg tror ikke alle som ikke har venner er ensomme, noen er nok det, men de andre er nok bare litt mer innadvendt enn meg selv, de trives best i eget selskap, og hva er galt med det? Synes det er synd at utadvendthet skal være det eneste rette, det blir sett på som positivt. "People-person" er alltid et kompliment. Innadvendte derimot blir sett på som kjedelige og tørre. Er det så vanskelig å forstå at folk er forskjellige? DU har behov for å være rundt folk hele tiden, andre trenger å være alene. Sånn er det bare. Synes det er ganske arrogant å anta at folk som liker å være alene automatisk ikke har noe å gjøre og egentlig bare lengter etter å ha dusinvis av morsomme venner, bare fordi du selv ikke klarer å være alene i to sekunder.

←

Enig !

[Gjest Gjest]

:klø: Det å være alene er da ikke det samme som å være ensom.

Nå snakker ts om det å være ensom, da er man alene selv om man ikke vil være det. Eller at man har mange bekjente men ingen venner. Det må da være mulig å ha et ønske om å ha en eller flere venner, uten at man dermed ønsker å ha noen rundt seg i alle døgnets tider? :klø:

Jeg er en av de i den nye folkesykdommen. Er mye alene uten å ville det. Jeg har alltid vært veldig sosial og utadvent, og jeg har tiligere har hatt noen få nære venner men med stor vennekrets. Så flyttet jeg alene til et nytt sted når jeg studerte til høyere utdanning. Der fikk jeg mange nye venner. Hele tiden egnetlig, for jeg har aldri hatt problem med å bli kjent med nye eller ta initiativ til saker og ting.

Men så sluttet alle vennene å studere litt etter hvert, mange flyttet og andre fikk jobb og familie. Jeg ble syk de siste studieårnene, så jeg hadde opphold i tre år før jeg kunne studere videre. Studievenner som flyttet mistet jeg sakte kontakten med, andre venner giddet ikke å være der når jeg ble syk, og andre ser ikke interesse i å være venner når jeg ikke har barn. Mine "barndomsvenniner" hadde jeg og har jeg, men de bor langt unna. Dermed måtte jeg få tak i en ny vennekrets og nye venner, men det ble vanskelig som syk.

Har prøvd mange ganger etter jeg ble frisk å få ny vennkrets, men har gitt opp nå. Finner at det ikke er så lett å få venner som voksen. De fleste har ikke interesse siden jeg ikke har barn (jeg kan heller ikke få barn), andre har allerede nok venner, eller så har de ikke tid. Jeg begynte jo å studere igjen, men alle var så mye yngre at det var ingen interesse, fra noen av veiene. Når jeg ble ferdig utdannet, fikk jeg ikke fått jobb. Så nå går jeg vikarjobber og på diverse kurs. Jeg har flere bekjente, men ingen venner. Ingen som jeg kan gå på kino med, drikke en kopp te eller ta et glass øl. Etter den hundrede gangen du pleier et bekjentskap for å bli vennskap eller en fremmed til å bli bekjent og det går ut i intet, så blir det kjedelig. Ikke minst så tror jeg det finnes en grense til hvor mange ganger man tåler å bli skuffet som et menneske. Det er ikke slik at det er jeg som har blitt avvist hver gang, noen ganger bryter jeg selv. For med et begrenset utvalg så er det vanskeligere å finne noen som kan "passe".

Det er spesielt en ting jeg tenker på når jeg ser hvordan livet mitt har blitt, og det er at jeg ikke kan ane brøkdelen av hvordan de som er beskjedne har det. De må sikkert slite fælt.

[Gjest Gjest]

Hva gjør folk uten venner?

Ser for meg at de bare sitter og depper foran TV dag ut og dag inn jeg. Og snakker med potteplantene sine eller noe..

Er vel en del som har type/dame da. Er de bare sammen med denne personen hele tiden da eller? Og har han venner, evt. hva tenker han om at dama/typen ikke har noen andre enn han...?

←

Glemte å svare...

Jeg har type, så jeg er jo mye sammen med han. Før jeg ga opp, så brukte jeg veldig mye tid på å "smøre hjulene" for å få til vennskap og bekjentskap.

Nå leser jeg, drar på Aetat, er på nettet, ser film, ser på tv, snakker i telefon, reiser, trener, går på kino (alene eller med samboer) osv. Men er mye av tiden hjemme og alene. Samboer har jo både jobb og venner og trening, så vi er jo ikke 24-7 med hverandre. Ikke at vi hadde ønsket det heller.

Når jeg hadde venner, var jeg hver dag sammen med venner. Ikke alle hver dag, men det var alltid minst en av dem jeg traff.

[Gjest Gjesta]

Jeg har lest at utadvendte mennesker sjelden forstår de som er innadvendte, og det viser innlegget ditt veldig godt. Jeg er selv ganske innadvendt og kunne ikke tenke meg å skulle være rundt mange folk hver dag, synes det er altfor stressende. Ja, jeg har venner, men jeg trenger også tid for meg selv og med samboeren min. Jeg sitter ikke foran TV'en hele dagen eller snakker med potteplantene. Jeg har da hobbyer og interesser og samboeren min gjør ting sammen. Jeg tror ikke alle som ikke har venner er ensomme, noen er nok det, men de andre er nok bare litt mer innadvendt enn meg selv, de trives best i eget selskap, og hva er galt med det? Synes det er synd at utadvendthet skal være det eneste rette, det blir sett på som positivt. "People-person" er alltid et kompliment. Innadvendte derimot blir sett på som kjedelige og tørre. Er det så vanskelig å forstå at folk er forskjellige? DU har behov for å være rundt folk hele tiden, andre trenger å være alene. Sånn er det bare. Synes det er ganske arrogant å anta at folk som liker å være alene automatisk ikke har noe å gjøre og egentlig bare lengter etter å ha dusinvis av morsomme venner, bare fordi du selv ikke klarer å være alene i to sekunder.

←

Enig. Jeg orker ikke å forholde meg til mennesker hele tiden, syns det er innmari deilig å ha hodet mitt for meg sjøl, ellers blir jag faktisk umulig å være i hus med.

Men jeg har mange venninder og inviterer gjerne til selskap eller treffer de ute, men orker ikke krampesammenkomster bare for krampenes skyld.

[Gjest regine]

Poenget for noen av oss som har skrevet her er vel ikke at vi MÅ være sammen med folk hele tiden, ei heller at vi savner "krampesammenkomster".

Poenget er vel at vi (jeg iallfall ) godt kunne tenkt meg å hatt et større nettverk enn jeg har pr. i dag, for de gangene jeg har lyst og mulighet til å være sosial! Slik at jeg ikke må være ensom når jeg ikke vil det.

Men av forskjellige grunner har jeg en livssituasjon hvor det er vanskelig. Og ja - da er jeg ensom til tider.

[Gjest Gjest]

Jeg kunne også tenkt meg å hatt et større nettverk enn jeg har i dag. Egentlig har jeg alltid hatt "nok" venner, men etterhvert som vennekretsen har blitt eldre, har flere fått seg venner fra andre kanter og steder. Alle faktisk, unntatt meg, som prøver å klamre meg fast til dem fortsatt. Selv om vi kanskje har vokst litt i fra hverandre....

Jeg har dårlig selvtillitt, noe som i hvertfall har grodd fram i det siste. Å føle at man ikke får GOD kontakt med noen, er veldig leit. Jeg kan gjerne snakke med folk på jobb og skole, men vi treffes såpass sjelden og er egentlig ganske ulike, og dessuten tar det lang tid å bygge opp et vennskap.

Hva med å melde seg inn i en klubb eller lignende? Kan det funke, eller er det bare oppskrytt?

[Gjest Gjest]

Jeg tror kanskje jeg er en sånn "ensom" som trådstarter sikter til. Jeg bor alene, og har tre gode venner, men de bor alle en time unna med bil, det gjør familie også. Jeg er sterkt innadvendt (fikk jeg bekreftet på et AMO kurs for et par år siden) og i en periode i livet mitt (16 til 18 år) kan jeg vel si at jeg var direkte folkesky. Jeg tror det har mye med å gjøre at jeg ble mobbet på barneskolen, og vi (familien) ble heller ikke akseptert i nabolaget for vi kom ikke opprinnelig fra det stedet (lite sted dette her). Dette førte til at jeg ikke stolte på folk rundt meg, og det sammen med innadvendtheten min har vel gjort sitt til at folk styrer unna, eller at jeg styrer unna (det går litt begge veier). Jeg både trives med det, og trives ikke med det. Trives med det for da slipper jeg å bli såret (så veldig ofte), men trives ikke med det for jeg er redd for å være alene hele livet. Det har vel også ført til litt dårlige sosiale antenner føler jeg. Men jeg sitter ikke å prater med potteplantene min altså , men tv'en er ofte i bruk når jeg ikke er på jobb. Men går mye tur da....

[Gjest Gjest]

Jeg er sterkt innadvendt (fikk jeg bekreftet på et AMO kurs for et par år siden)

AMO-kurs?

Astronomer Mot Orddeling?

[Gjest Gjest]

Noe aetat setter i stand, når du har vært arbeidsledig lenge nok.