Kommer ikke over det

[Gjest Gjest]

Samboer døde for 2,5 år siden, vi bodde sammen i nærmere 8 år. Etter dødsfallet ble jeg krigeren, jeg skulle kjempe for alt.. for alle mennesker rundt meg. Det var ikke den ting jeg skulle engasjere meg i, folk kom i hytt og pine med problemer og jeg sto på som en hest. Være positiv, sterk, optimist for alle pengene- det er mottoet tenkte jeg, og tenker jo det fortsatt..

Så dør enda en av mine nærmeste, og jeg står på som en hest fortsatt. Så kommer min andre nærmeste på sykehus, i hui og hast med stor dramatikk og jeg trodde nærmest at vedkommende skulle dø der og da. Jeg var konstant sjokkert i en uke, så når det likevel gikk bra!!!!!! så slappet jeg mer av.

Nå er det meningen at jeg skal stå på som en hest fortsatt, og kjempe for den gjenlevende nærmeste som jo er ganske syk av alt mulig rart og trenger mye oppmuntring, oppmerksomhet, pleie og oppfølging. Og jeg går rundt og lengter etter sambo. Det er så håpløst!

Jeg har jo ikke tid til å lengte etter han nå! Jeg har ikke tid til å gå rundt og gråte over det.

Hva gjør man? Jeg hadde et tilnærmet perfekt forhold i 8 år, med en kar som var genuint godt tvers igjennom, alltid sjarmerende, omtenksom, sto sammen med meg i tykkt og tynnt fra tenårne og oppover... og han var rå kjekk, et vakkert smil. Munter og glad.. Klarer ikke å glemme han.

Hvordan skal man klare det?

Føler meg bortskjemt, for nå har jeg jo en nærmeste som har overlevd og trenger min støtte.. og her går jeg rundt og sutrer over sambo (selv om jeg jo gjør alt jeg trnger for vedkommende osv , praktisk sett, og prøver så godt jeg kan å være oppmuntrend) . Men jeg føler ikke jeg har noen tid å miste, for hva om min sørging fører til at vedkommende ikke får nok hjelp fra meg, og at vedkommende plutselig dør fordi jeg ikke har gjort nok?

[Gjest Gjest]

Du trenger å sørge, du har mistet den du elsker, og det er bare 2,5 år siden. Du kan ikke redde verden, selv om det hadde vært fint om vi kunne. Jeg tror at om det er meningen så hjelper det dessverre ikke uansett hvor langt du strekker deg, hvor hardt du står på. Gi deg selv tid til å sørge

[Gjest Gjest]

Jeg tror du aldri vil klare å komme videre, hvis ikke du finner tid til sorgen din. Det virker som om den er blitt nedprioritert hos deg. Kanskje du burde gått i en sorggruppe?

Ingen an være stor og sterkt til enhver tid. Ikke du heller.

Jeg ønsker deg alt godt.

[Gjest King James]

tiden leger alle sår

[Gjest gjesta]

Som flere sier, gi deg tid til å sørge. Gjennom å trøste og stille opp for andre blir du kanskje sterkere, men ikke glem å ta vare på deg selv oppi alt heller. Det er vanskelig å bli dratt i flere retninger,pass på deg selv også, dine nærmeste forstår det.

Ønsker deg alt godt!

[Gjest Gjest]

2,5 år er ikke lenge siden.. det er veldig normalt å sørge over det..

Bare tenkt uten å kjenne deg, men ut fra hva du har sagt..

Du har stått på å hjulpet mange, engasjert deg..hatt mye å gjøre..kanskje du på en måte har 'utsatt' sorgen litt.(?)

Alle sørger forskjellig.. jeg kan fortsatt ha dager hvor jeg gråter over tanten min som døde for 17 år siden (!) eller bestemor som døde for snart 4 år siden..

Ikke rart du savner samboeren din..hvem hadde ikke gjort det (?), du hørtes utrolig heldig ut som fikk lov til å kjenne han..

Snakk ut om det med noen du stoler på, unn deg å gråte litt, få det ut!

Du må tenke på deg selv også, for det er det ingen andre som gjør..

[Lenemor]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver! Mistet sambo for snart 2 år siden. Tenkte at jeg ikke kan sette meg ned så jeg sto på for at alle andre skulle ha det bra. Ei i nær omgangs krets gikk igjennom et vanskelig samlivsbrudd og jeg var helt "oppslukt" i å ordne opp. Gikk på skolen og fikk bra karakterer. Pusset opp leilighet + mye mer som jeg "måtte" ordne opp i. Dette resulterte i at jeg en dag måtte dra hjem fra jobben for jeg bare gråt.

Det er viktig at du gir deg selv tid til å sørge! Det er ikke noe mål at du skal glemme men at du lærer deg å leve med det!

Det var en som sa til meg at det var som en trekant som gikk rundt inne i brystet, hver gang den gikk rundt gjorde det vondt, men for hver gang vil den bli litt avslipt for hver gang!

Dette har jeg tenkt på mange ganger og nå begynnr jeg å kjenne at det er faktisk sant.

[Gjest Gjest]

Men du - hvem tenker på deg?

[Gjest gjest1]

Man kommer vel kanskje ikke over det, men man kan lære seg å leve med det

[Azi]

En god klem til deg, trådstarter!

[Lenemor]

Kom på en dame som sa til meg: Alle andre tenker bare på seg selv, det er bare jeg som tenker på meg.

[Nirak]

Du må ta deg tid til å tenke på deg selv. Beundringsverdig at du tenker på alle andre, men du må også ha tid til å sørge.

Sorg og glede over gamle minner må gå hånd i hånd.

Etter hvert blir det bedre.....