Hvilke folk liker du ikke, og hvorfor?

[Gjest gjest nå]

Jeg kom nettopp hjem fra eksamensfest med klassen.

Det var ikke særlig hyggelig. Ingen snakket til meg, og om jeg henvender meg til noen av dem hender det til og med at de ikke svarer, eller de svarer fort og ser en annen vei. Uansett hvordan jeg oppfører meg så blir jeg rett og slett ignorert. Det er særlig alle "bestevenne-jentene" i klassen som ikke liker meg, virker det som. (Det høres kanskje ut som en fortelling ungdomsskolen dette her, men vi går på høgskole)

Hjemme i Finnmark sitter familien min og gir meg daglige bekreftelser på at jeg er trivelig og grei, og skjønner ikke hvorfor det går som det går her jeg går nå.

Skjønner bare ikke hva det er jeg sier og gjør som gjør meg så ufordragelig? Snakker jeg for høyt, lukter jeg vondt, er jeg ikke pen nok til å hvile øynene på en liten stund ; hva er det?? Hvorfor ville de ikke bli kjent med meg da vi begynte?

Så, hva er det som gjør at DU ignorerer noen?

[Gjest Bellatrix]

Hvis jeg ikke prater med noen jeg kjenner litt, så er det som regel fordi jeg føler at vi ikke finner tonen og ikke har noe å prate om.

[Gjest Cristoph]

kanskje damene ser på deg som en trussel?

hva med gutta? snakker dem med deg?

[Gjest gjest1]

Heldigvis ble jeg ikke invitert, fikk vite det av en ok med-elev.

Det går rykter om at jeg er narkoman. Jeg surret litt for tyve år siden, men jeg taklet jobb etc

Men det sier mye om dem. Jeg er ikke narkoman, og jeg var veldig sær og saklig og tok vare på alle som ble mobba og var ny på skolen.

Ble bedt på en annen festlighet etter tyve år, men da kunne jeg ikke.

Ikke ta det personlig. Det kan hende at de er misunnelige, eller bare rett og slett dumme. Ofte en blanding.

[Gjest Gjest]

Det eneste som kan gjøre at jeg ikke prater med noen, er gjerne at de er veldig sjenerte, og jeg føler jeg må ta initiativet til samtalen hele tiden. Da gir man litt opp.

Det er jo tydelig ikke tilfellet her da, og jeg skjønner bare ikke den oppførselen. Vet rett og slett ikke hvorfor noen er sånn. Det kan ikke falle meg inn å ignorere noen. Når man er på fest så er man jo interessert i å prate med folk. Kanskje det er fordi noen liker å fryse ut andre for å føle seg mer popluær selv. Og at de ikke kan føle seg populær uten å sammenligne seg med en som ikke er like populær.

Tror det bunner i noen slags mindreverdighetskomplekser.

Men det er jo klart, det er jo ikke rart det blir sånn mellom barn, når voksne oppfører seg slik. Det er jo typisk barnehage/barneskole oppførsel.

[Malia]

Har du god selvtillit og sånn da? Venner fra før?

Det kan hende det er kroppspråket ditt som gjør utslaget uten at du merker det selv. Man må også passe seg for selvoppfyllende profetier, men det virker da som om du har forventet å få venner så det er jo ikke sikkert dette er tilfellet her da.

[Gjest 1111]

Jeg har vært i lignende situasjoner før og jeg vet hvor ubehagelig det er. Eller rettere sagt; hvor vondt det er. Man vender det automatisk inn mot seg selv og prøver å finne feil ved seg selv.

Kanskje du skal prøve å snu tankegangen din og tenke at det ikke er noe feil med deg, for mest sannsynligvis er det ikke det. Mest sannsynligvis handler det om tilfeldigheter. Kanskje du føler at du prøvde å ta masse kontakt, mens du egentlig ikke tok så altfor mye kontakt, det bare føltes mye siden avvisningen ble så sterk? Kanskje de du snakket med var distraherte?

Det er dessuten veldig vanskelig å trenge inn i "lukkede" kretser; en gjeng som er veldig gode venner. De har som regel nok med sitt og er ikke så interesserte i å slippe andre til, uansett hvor snill og hyggelig du er.

Når det gjelder spørsmålet ditt så er det få mennesker jeg ikke liker. Men det betyr ikke at jeg er like snakkesalig med alle av den grunn. Jeg er sjenert og det er vel hovedgrunnen, i tillegg til at det er endel mennesker jeg føler det er vanskelig å snakke med fordi jeg ikke har noe til felles med dem og jeg vet ikke hva jeg skal spørre om og hvilke samtale-emner jeg skal peile meg mot. Det handler vel mer om kjemi og at noen mennesker passer bedre sammen enn andre.

Vet det er leit å ha det slik, jeg vet det veldig godt siden jeg har kjent det på kroppen så altfor mange ganger og gjør det fortsatt, men det er nok ikke noe galt med deg, så det skal du ta det helt med ro med

[Gjest Catwoman]

Jeg har vært i lignende situasjoner før og jeg vet hvor ubehagelig det er. Eller rettere sagt; hvor vondt det er. Man vender det automatisk inn mot seg selv og prøver å finne feil ved seg selv.

Kanskje du skal prøve å snu tankegangen din og tenke at det ikke er noe feil med deg, for mest sannsynligvis er det ikke det. Mest sannsynligvis handler det om tilfeldigheter. Kanskje du føler at du prøvde å ta masse kontakt, mens du egentlig ikke tok så altfor mye kontakt, det bare føltes mye siden avvisningen ble så sterk? Kanskje de du snakket med var distraherte?

Det er dessuten veldig vanskelig å trenge inn i "lukkede" kretser; en gjeng som er veldig gode venner. De har som regel nok med sitt og er ikke så interesserte i å slippe andre til, uansett hvor snill og hyggelig du er.

enig med det du skriver der.

Jeg har også vært i slike situajsoner, og det er ikke moro.

Men har du tenkt på at de andre kanskje oppfatter deg feil?

I enkelte sosiale sammenhenger kan jeg være veldig usikker og redd for at de andre ikke vil snakke med meg,

spesielt hvis jeg treffer venninnegjenger som kjenner hverandre godt, de kan være forferdelig vanskelig å komme i kontakt med. Også har jeg fått høre senere at noen tror jeg er overlegen og at de tror jeg ikke er så interresert i å få kontakt. Kan det være du og blir misoppfattet sånn?

Litt usikkerhet kan visst lett oppfattes som overlegenhet av mange har jeg funnet ut.

[Gjest Gjest]

Jeg kom nettopp hjem fra eksamensfest med klassen.

Det var ikke særlig hyggelig. Ingen snakket til meg, og om jeg henvender meg til noen av dem hender det til og med at de ikke svarer, eller de svarer fort og ser en annen vei. Uansett hvordan jeg oppfører meg så blir jeg rett og slett ignorert. Det er særlig alle "bestevenne-jentene" i klassen som ikke liker meg, virker det som. (Det høres kanskje ut som en fortelling ungdomsskolen dette her, men vi går på høgskole)

Hjemme i Finnmark sitter familien min og gir meg daglige bekreftelser på at jeg er trivelig og grei, og skjønner ikke hvorfor det går som det går her jeg går nå.

Skjønner bare ikke hva det er jeg sier og gjør som gjør meg så ufordragelig? Snakker jeg for høyt, lukter jeg vondt, er jeg ikke pen nok til å hvile øynene på en liten stund ; hva er det?? Hvorfor ville de ikke bli kjent med meg da vi begynte?

Så, hva er det som gjør at DU ignorerer noen?

←

Kom hjem til Finnmark du

[Gjest gjest1]

Jeg har i alle fall funnet ut at dersom en ønsker å prate med noen en ikke kjenner noe særlig fra før, må en selv da kontakt. Drit i de som svarer kort og prøv og prat med noen andre.

Jeg pleier ikke å overse noen. Men kanskje kan det virke sånn på noen? Da er det pga sjenanse.

[Gjest Gjest]

Dialekta di kan være nok, litt avhengig av hvor du studerer... er du på østlandet vil folk oppfatte deg som krass og lite "dame" rett og slett på grunn av dialekt. Jeg er nordfra selv og har etter mange år lagt om, snakker to dialekter flytende alt ettersom hvem jeg snakker med. Fordi folk sørpå oppfattet meg som "billig, udannet, frempå, krass, bryggesjauer osv" når jeg brukte min noe brede nordlandsdialekt. Dessuten blir man så inderlig lei av at det ALLTID er EN IDIOT som begynner å herme den nordnorske dialekta på det aller falskeste, drar frem "fæsk" (uten å fatte i sitt lille hønsehue at INGEN i nordnorge sier fæsk men FESK) og så videre.

[Gjest gjest nå]

Dialekta di kan være nok, litt avhengig av hvor du studerer... er du på østlandet vil folk oppfatte deg som krass og lite "dame" rett og slett på grunn av dialekt. (...) Fordi folk sørpå oppfattet meg som "billig, udannet, frempå, krass, bryggesjauer osv" når jeg brukte min noe brede nordlandsdialekt.

←

Tenkte lenge det kunne være noe sånt, ja. Jeg har liksom ikke peiling på hvordan jeg skal sitte der og være suuperfeminin og si de rette tingene i en gruppe Meget veloppdragne Piker fra vestkanten, klemme og gi tusen komplimenter ang hva de har på seg og alt det der med myk, feminin stemme. Men så ser jeg jo at det er en god del jenter fra vestlandet, trøndelag, og så videre som har blitt tatt i mot helt fint. Men det er mulig det er fordi de har store sosiale antenner og ser bra ut. Ikke vet jeg.

Og ja, den herminga... kjenner godt til den.

Men jeg skal tross gå i klasse sammen med disse et par år til. Så: Hva er det man sier og gjør i de finere kretser, og hvordan glir man inn?

[Gjest Gjest]

Dialekta di kan være nok, litt avhengig av hvor du studerer... er du på østlandet vil folk oppfatte deg som krass og lite "dame" rett og slett på grunn av dialekt. Jeg er nordfra selv og har etter mange år lagt om, snakker to dialekter flytende alt ettersom hvem jeg snakker med. Fordi folk sørpå oppfattet meg som "billig, udannet, frempå, krass, bryggesjauer osv" når jeg brukte min noe brede nordlandsdialekt. Dessuten blir man så inderlig lei av at det ALLTID er EN IDIOT som begynner å herme den nordnorske dialekta på det aller falskeste, drar frem "fæsk" (uten å fatte i sitt lille hønsehue at INGEN i nordnorge sier fæsk men FESK) og så videre. 

←

Så trist at du oppfatter oss østlendinger slik. Jeg er selv sjenert og synes det er hyggelig å treffe folk med dialekt, siden jeg da kan gripe fatt i dialekten og snakke litt om stedet vedkommende kommer fra. Synes det er veldig tris når folk legger bort dialekten. Jeg synes ikke det er lite dannet å snakke nordnorsk, men så er jeg selv halvt nordlending da. Men så må man jo kunen ha et avslappet forhold til egen dialekt også? Hvis man er så selvhøytidelig at man ikke tåler en fleip om dialekten sin eller annet, så skjønner jeg at folk kan bli skeptisk til å snakke med deg hvis du lett blir snurt og fornærma. Jeg er enig at man ikke skal gjøre ap med folk, men beste måten er å bare heve seg over slikt.

Når det gjelder TS problem kan jeg peke på mulige forklaringer:

-du tillegger klassekameratene dine holdninger de ikke har. De har aldri tenkt over at de er lite hyggelige og lite inkluderende, men du tolker dem i verste mening.

-du framstår som veldig usikker, og kalssekameratene synes det er vanskelig å snakke med en så nervøs og usikker person. De tenker kanskje at du liker deg best for deg selv.

-de er selv veldig usikre og har vanskelig for å bli kjent med folk.

-misunnelse: kanskje du gjør det veldig mye bedre på skolen enn de andre i klassen el.

-Og så finnes det faktisk voksne mennesker som er lite hyggelige og ikke har vokst fra barnehagestadiet. Jeg begynte i en klasse på en høyskole der folk var av den typen. Jeg prøvde på en normal måte å bli kjent med folk, men de svarte ikke når jeg snakket til dem. mange kom rett fra videregående og hadde fortsatt det tankemønsteret om at man ikke bør sees sammen med en "ukul" person. Jeg er selv veldig lite "kul", så det kunne jo skadet imaget deres å snakke med meg. Jeg sluttet i denne klassen, siden jeg i stedet fikk plass på et annet studium jeg heller ønsket og gå (og der er folkene også mye hyggeligere). Hvis det er slike lite hyggelige folk i klassen din, må du bare heve deg over det. Du er så mye bedre enn dem. Jeg ville fortsatt og prøve å snakke til dem, men etter en stund ville jeg vel heller gitt opp. Hvis det begynner noen nye i klasse, får du passe på å ta kontakt med dem, og vise deg som den inkluderende i den situasjonen.

Fortsett å være deg selv. og prøv å slutt å tenke det verste om folk, det er ikke sikkert de mener det sånn som du tror.

[Gjest Thalassa]

dette høres sikkert litt teit ut.. men det å etterligne/speile andres kroppsspråk er undervurdert!

Hvis den du snakker med sitter med bena i kors f. eks gjør det samme, det er faktisk bevist ved forskning at speiling gjør at folk blir "vennligere" innstilt, eller mer åpen siden den som speiler ligner på den selv.

Ting fungerer kanskje litt annerledes i byene, man må kanskje være mer åpen for å få venner enn i små bygder der alle kjenner alle fra barndommen.

Endret 3. juni 2006 av Thalassa

[Gjest Gjest]

Tenkte lenge det kunne være noe sånt, ja. Jeg har liksom ikke peiling på hvordan jeg skal sitte der og være suuperfeminin og si de rette tingene i en gruppe Meget veloppdragne Piker fra vestkanten, klemme og gi tusen komplimenter ang hva de har på seg og alt det der med myk, feminin stemme. Men så ser jeg jo at det er en god del jenter fra vestlandet, trøndelag, og så videre som har blitt tatt i mot helt fint. Men det er mulig det er fordi de har store sosiale antenner og ser bra ut. Ikke vet jeg.

Og ja, den herminga... kjenner godt til den. 

Men jeg skal tross gå i klasse sammen med disse et par år til. Så: Hva er det man sier og gjør i de finere kretser, og hvordan glir man inn?

←

Hmm, lurer på om jeg har en anelse hvilken høyskole du går på. Det var der jeg begynte nemlig og folk var rett og slett utrivelige der. Men jeg har ikke lyst til å jobbe sammen med slike folk senere i arbeidslivet, så derfor skiftet jeg fullstendig retning innen studier. Og har nå hyggelige klassekamerater der alle blir inkludert.

Slike mennesker går jo glipp av veldig mye hvis de gjennom hele livet bare vil snakke med mennesker som er like dem selv. Jeg kjenner litt til forholdene på "beste" vestkant, og mange av dem blir jo overbeskyttet gjennom hele oppveksten. Sånn sett er det jo ikke så rart at de blir som de blir. Mange av dem har i tillegg et veldig nytte-orientert forhold til vennskap, der studietida brukes til å knytte kontakter.

[Gjest gjest1]

Slår en mann meg, kutter jeg. Jeg kan også finne på å behandle folk som usynlige dersom de er frekke.

Jeg kommer fra en liten by. og de tror vega er narko-

Det bryr meg ikke, jeg bor heldigvis ikke der.

[Gjest Gjest]

Så trist at du oppfatter oss østlendinger slik. Jeg er selv sjenert og synes det er hyggelig å treffe folk med dialekt, siden jeg da kan gripe fatt i dialekten og snakke litt om stedet vedkommende kommer fra. Synes det er veldig tris når folk legger bort dialekten. Jeg synes ikke det er lite dannet å snakke nordnorsk, men så er jeg selv halvt nordlending da. Men så må man jo kunen ha et avslappet forhold til egen dialekt også? Hvis man er så selvhøytidelig at man ikke tåler en fleip om dialekten sin eller annet, så skjønner jeg at folk kan bli skeptisk til å snakke med deg hvis du lett blir snurt og fornærma. Jeg er enig at man ikke skal gjøre ap med folk, men beste måten er å bare heve seg over slikt.

Når det gjelder TS problem kan jeg peke på mulige forklaringer:

-du tillegger klassekameratene dine holdninger de ikke har. De har aldri tenkt over at de er lite hyggelige og lite inkluderende, men du tolker dem i verste mening.

-du framstår som veldig usikker, og kalssekameratene synes det er vanskelig å snakke med en så nervøs og usikker person. De tenker kanskje at du liker deg best for deg selv.

-de er selv veldig usikre og har vanskelig for å bli kjent med folk.

-misunnelse: kanskje du gjør det veldig mye bedre på skolen enn de andre i klassen el.

-Og så finnes det faktisk voksne mennesker som er lite hyggelige og ikke har vokst fra barnehagestadiet. Jeg begynte i en klasse på en høyskole der folk var av den typen. Jeg prøvde på en normal måte å bli kjent med folk, men de svarte ikke når jeg snakket til dem. mange kom rett fra videregående og hadde fortsatt det tankemønsteret om at man ikke bør sees sammen med en "ukul" person. Jeg er selv veldig lite "kul", så det kunne jo skadet imaget deres å snakke med meg. Jeg sluttet i denne klassen, siden jeg i stedet fikk plass på et annet studium jeg heller ønsket og gå (og der er folkene også mye hyggeligere). Hvis det er slike lite hyggelige folk i klassen din, må du bare heve deg over det. Du er så mye bedre enn dem. Jeg ville fortsatt og prøve å snakke til dem, men etter en stund ville jeg vel heller gitt opp. Hvis det begynner noen nye i klasse, får du passe på å ta kontakt med dem, og vise deg som den inkluderende i den situasjonen.

Fortsett å være deg selv. og prøv å slutt å tenke det verste om folk, det er ikke sikkert de mener det sånn som du tror.

←

Her har du rota til noe av problemet: "oss østlendinger". Ergo; nordlendinger kommer fra en annen planet og har mest sansynlig lett for å bli snurt... Når du har bodd fem år på østlandet, så har du rukket å treffe en del mennesker. Etter de samme erfaringene tre millioner ganger, så blir du LEI! Du blir også LEI av å høre alle som forteller at de "er halvt nordlending" så de "forstår den nordnorske kulturen" så bra.... slepp meg uuuuuuuut...... Ser du ikke det??? Du snakker som om nordnorge er i Polen eller noe!!

Jeg har et helt greit forhold til dialekta mi, men etter at femten hundre mennesker jeg akkurat har møtt, synger "nordlands trompet" og fabler i vei om Oluf og om jeg kjenner den og den i Tromsø....

Trådstarter virker IKKE å være hverken det ene eller andre for meg. Tvert imot, så synes h*n å være reflektert og avbalansert i forhold til temaet. Kan det muligens være at miljøet der ER dårlig og snobbete...?!

[Pilar]

Dette med kropsspråk - har du tenkt over hvordan kropsspråk du har og hvilke signaler du muligens ubevisst kan sende ut ?

Holdninger, kroppsspråk, mangel på øyekontakt og væremåte generelt kan være en mulig årsak til at folk kan få en oppfatning av deg som kanskje gir et annet inntrykk en det du helst ønsker å gi.

Endret 3. juni 2006 av Pilar

[Gjest Gjest]

Her har du rota til noe av problemet: "oss østlendinger". Ergo; nordlendinger kommer fra en annen planet og har mest sansynlig lett for å bli snurt... Når du har bodd fem år på østlandet, så har du rukket å treffe en del mennesker. Etter de samme erfaringene tre millioner ganger, så blir du LEI! Du blir også LEI av å høre alle som forteller at de "er halvt nordlending" så de "forstår den nordnorske kulturen" så bra.... slepp meg uuuuuuuut...... Ser du ikke det??? Du snakker som om nordnorge er i Polen eller noe!!

Jeg har et helt greit forhold til dialekta mi, men etter at femten hundre mennesker jeg akkurat har møtt, synger "nordlands trompet" og fabler i vei om Oluf og om jeg kjenner den og den i Tromsø....

←

Høres ikke ut som du har et avbalansert forhold til hjemstedet ditt eller dialekta di hvis du reagerer så voldsomt på at andre stiller høflige spørsmål om hjemstedet ditt eller slår av en fleip. Jeg snakker om "oss østlendinger", akkurat som nordlendiger snakker om "søringan".

Jeg har tilbragt mange sommere i Nord-Norge, og hvis jeg treffer noen fra landsdelen synes jeg det er hyggelig å kunne slå av en prat om det, kanskje høre om de har vært ved hytta vår osv. Akkurat som at jeg hvis jeg treffer noen fra Oslo kanskje spør om vi har gått på samme skole el.

Og jeg som østlending synes det er morsomt å gjøre narr av oslo-dialekta og jeg. Feks slik som "shpa kæbe" eller disse som snakker så veldig fiiiint. Humor er ikke farlig, og slike kommentarer er uansett lett å overhøre. jeg er liten av vekst, og dette er noe jeg får kommentarer om hele tiden! Men jeg har skjønt at det er noe jeg hele tiden vil få høre, og legger ikke høye mennesker for hat av den grunn.

Når jeg er i Nord-Norge opplever jeg både familie/venner jeg har der og andre jeg møter som veldig hyggelige og lite selvhøytidelige og med humor. Men det er klart at hvis alle nordlendiger prøver å fornekte sitt opphav og ikke vil snakke om det, skal jeg ikke plage dem med sånt! Det er bare slik at det ofte er greit å snakke med folk om hvor de kommer fra i en bli-kjent-fase. Men hvis TS tolker alt i verste mening slik det virker som du gjør og er så på allerten som enkelte her er, så er det kanskje ikke så rart at det kan være vanskelig å bli kjent med henne?

Min far flyttet til Oslo på 70-tallet, men han fortalte at det ikke var på langt nær så mye nordlendinghets da som det hadde vært tidligere. Hvorfor det? Jo, fordi pakistanerne hadde kommet til byen... Det er nok andre grupper som sliter mer med diskriminering pga opphav enn nordlendingene, slik som de som blir utsatt for ren rasisme. Det kan nok hende TS har kommet inn i feil miljø, men de ville ikke godtatt jeg som er søring heller!

Jeg tror du gjør mer ut av dette opphavet ditt enn andre oppegående normale folk i det hele tatt tenker over. Det kommer folk flyttende til Oslo fra hele Norge og hele verden, så en nordlending er ikke lenger eksotisk!

Kan også nevne at eneste stedet jeg har hørt diskriminerende holdninger overfor samer er i Nord-Norge. (bare les Hamsuns bøker, og han var ikke den eneste som hadde slike holdninger)

Men jeg skal selvsagt slutte å spørre nordlendiger hvor de kommer fra hvis jeg møter noen. Enkelte har visst ikke et helt avslappet forhold til eget opphav.

[Gjest Gjest]

Enkelte (ofte jenter) får en bekreftelse på hvor gode de selv er ved å ignorere andre. Stiger litt i verdi, vet du. Start en Catfight. HEI, jeg spurte deg om noe. Er det for mye forlangt å oppføre seg normalt høflig? Hva er problemet ditt hæ? (Slag i trynet + spark i eggstokkene)