Er du redd for å dø?

[Wayah]

Jeg har sett diverse Discovery- og National Geographic-katastrofeprogrammer og hører stadig vekk kommentatoren male om den forferdelige dødsangsten osvosv...

Så jeg lurte, er dere redde for å dø? I så fall hvorfor?

Personlig er jeg slett ikke redd for å dø, men jeg vil ikke det(ennå) av hensyn til dem som er glad i meg, for jeg regner jo med at de ville synes det var litt trist. Dessuten så synes jeg det er skikkelig herlig å leve, så alternativet er ikke interessant for øyeblikket. Men når den tid kommer tror jeg i utgangspunktet ikke at jeg vil være redd for selve døden.

Men jeg har skikkelig vondt av dem som er redde for det, for det er jo ikke noe du kan unngå i det lange løp.

[Gjest mela]

Jeg er redd for å dø sakte og smertefullt.

[tuji]

Av og til tenker jeg på det, og da blir jeg litt redd. Håper jeg bare våkner en morgen og er død, hvis dere skjønner hva jeg mener

[Arkana]

Nei, jeg er ikke redd for å dø, annet enn hvis jeg skulle dø ung, da ville jeg nok tenkt på alt jeg gikk glipp av. Jeg er mer redd for å dø av en skummel og smertefull sykdom, at tiden før selve døden skal bli tung og slitsom.

[Gjest 2324]

Jeg går ikke rundt å er redd. Men skulle jeg havne i en situasjon som var livsfarlig hadde jeg nok vært redd ja.

[brumma*]

Ja, jeg er redd for å dø. Spesielt for å få en dødelig sykdom, så jeg er klar over når (ca) jeg skal dø...

Jeg føler rett og slett at det er så mye jeg ikke har fått gjort, og så mange jeg ikke vil "forsvinne" bort fra. Kan godt hende jeg slår meg mer til ro med tanken når/hvis jeg blir gammel...

[Amalie_85]

Jeg er ikke spesielt redd for å dø, men jeg er redd for å bli gammel. Altså alene. Dårlig rygg og alt det der. Det er jeg redd for

[Gjest 1111]

Ja, jeg er redd for å dø. Redd for tiden før døden, redd for selve døden, redd for at det ikke er noe etter døden (og det tror jeg ikke det er heller). Skulle ønske jeg ikke var redd, for det kan være ganske så hemmende til tider, men jeg kan ikke gjøre noe med det.

[Gjest Gjest]

ja, når jeg kommer på det blir jeg akutt småredd. Men så finner jeg argumenter mot redselen, f.eks at jeg ikke er alene om det . De fleste som lever nå skal jo dø med ikke så altfor store intervaller.

Håper det kommer noe etterpå da, at det ikke bare er tomrom.

[Gjest gjesta]

Jeg er ikke redd for selve dødsøyeblikket - det å leve og så å ikke leve. Men jeg er nok litt redd for å ikke være klar til å dø når jeg dør. Jeg er redd for å forlate de jeg er glad i og hvordan de skal få det når jeg er borte. Mest redd er jeg for at noen av de jeg har rundt meg skal dø.

[Gjest Gjest]

Nei, jeg er heller ikke redd for å dø, altså selve dødsøyeblikket. Jeg tror døden er en lettelse, et fredfyllt sted.

Men jeg er, som mange andre her, redd for at døden skal komme alt for sakte, at jeg kommer til å være syk og ha smerter. Jeg er også redd for å ikke være klar for å dø når døden kommer, at jeg ikke skal føle meg ferdig med livet, ikke være mett på dager ennå.

Når jeg tenker på å miste noen av de rundt meg, får jeg panikk, ja, ville ikke takle det så bra akkurat nå!

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke redd for akkurat det å dø, og jeg er ikke religiøs. Men jeg kan være redd for situasjoner som kan være potensielt livsfarlige, og noen ganger kan jeg bli veldig bevisst på at jeg ikke vil dø "akkurat nå". Jeg vil også tro jeg hadde blitt redd om jeg hadde fått en dødelig diagnse, uansett om den ga meg en smertefull død, eller om det ville skje noe mer akutt. Men selve døden håper jeg at jeg er forsonet med i grunn.

Jeg har en gammel bestemor på flerognitti som jeg tviler på om noen gang har tenkt bevisst på døden. For henne er det kanskje ekstra vanskelig og trist å se at døden nærmer seg?

[Gjest Gjest]

Jeg er genuint bekymret for at noen skal putte en kule i skallen min fordi jeg graver opp dritt om folk.

[Ciara]

Nei, døden bekymrer meg ikke. Selv om jeg overhodet ikke har noe ønske om å dø ennå.

[Gjest King James]

Nei døden er naturens gang. Noe vi må godta og frykte noe man vet vil komme er bare idiotisk.

Så nei jeg frykter ikke døden.

Og frykte døden er som og frykte solen. Du vet den vil komme vel du vet døden vil komme. Når det gjelder solen er det en annen sak.

Uansett og frykte døden er bare tull. Hvorfor frykte noe man vet kommer til og skje. En dag vil døden innhent oss så hvorfor frykte den dagen. ?

[Gjest joje]

Jeg er ikke redd for selve døden eller dødsøyeblikket, men jeg er redd for å ikke leve lenger.

[Gjest Skya]

Nei, jeg er ikke redd for døden. Men er redd for å ha vondt, å dø på en fæl måte, f.eks. få KOLS og kveles sakte men sikkert.

[Diktern]

Nja. Har ikke lyst til å dø akkurat, og har ikke lyst til å dø sakte og smertefullt. Men samtidig er døden en helt naturlig ting. Og litt rart å tenke på at en dag er vi ikke her lengre.

[Gjest Miloine]

Dett har jeg nok svart på før, men JEG er ikke redd for å dø!

Det jeg ikke liker tanken på er de meneskene som blir tilbake når jeg dør

...og når jeg dør, eller før jeg dør håper jeg det skjer FORT!, vil ikke ligge i en sykeseng å lide...........

[Malie]

Er redd for å dø i ung alder, når man er gammel så 'vet' man jo at det kommer, at det ikke er noen annen utvei. Da er det på en måte greitt, man godtar det. Det er jo klart at en ikke har noe en skulle ha sagt når det skjer, men dere skjønner hva eg mener, håper eg..

Man vet jo aldri, det kan skje i morgen, kan kræsje på vei til/fra jobb..eller det kan skje om 50 år..

Er betryggende å ikke vite noe.. samtidig som en er redd for å ikke få gjort, sagt og sett alt en vil før en må forlate denne verden..

Slike diskusjoner får meg til å tenke på meningen med livet, ikke misforstå, har det fint, men en lurer jo alltids på hva som er meningen med det hele!