Forvirrende følelser for sambo

[Gjest utlogget]

Trenger å skrive ned følelsene mine, og tenkte at det er greit å gjøre det her. Da ser jeg eventuelt hvor egositsik og dum jeg er, og kanskje noen har noen gode innspill eller erfaringer. Både kritikk og go'ord mottas hjertelig, så lenge de er konstruktive.

Jeg sliter litt med følelsene overfor kjæresten min, som også er min samboer og forlovede. Dette gjør at jeg går rundt og har litt dårlig samvittighet hele tiden og er ikke så glad/lykkelig som jeg føler jeg burde.

Han er en utrolig bra mann med ambisjoner, holdninger og mye varme. Han er i tillegg ærlig, snill, arbeidssom, hjelpsom, rolig, fornuftig, rett og slett svigermors drøm.

Han er også på mange måter min drøm;

-jeg kan snakke med han om alt, han er en fantastisk samtalepartner.

-han er min beste venn uten tvil, han kjenner meg bedre enn meg selv, og snapper opp de minste humørsvigninger hos meg, og gjør det han kan for å lette humøret/løse situasjonen uavhengig av hva det er.

-han er stabil, trygg og god, stiller alltid opp

-han får meg også til å le, dog noe mindre enn i starten av forholdet...

Det er sikkert mange jenter som hadde misunt meg denne kjernekaren.

Så til "problemet". Som så mange andre her inne, så lurer jeg på om jeg kunne fått det bedre med "nabogutten" (kun metaforisk, er ikke noen andre).

Jeg må beskrive meg selv litt for at dere kan få innsyn i tankegangen min.

Jeg er i utgansgpunktet ei litt tøysete jente, som liker å være sosial. Har derimot fått en veldig ordentlig oppdragelse, og har derfor er jeg samtidig en "ordentlig" jente: snill, moden, reflektert (høye tanker om meg har jeg i alle fall... ), var feks edruruss, begynte å studere rett etter vgs, får rel. gode karakterer, har kun hatt sex med forloveden min, kjøpte leilighet sammen i ung alder, forlovet oss, skaffet oss bikkje sammen. Mange ting som jeg forbinder med å ta ansvar og å være voksen, altså "ordentlig".

Dette har jeg prioritert høyt.

Jeg verdsetter fortsatt dette veldig høyt, og setter på mange måter pris på hvordan vi har det. Ville ikke heller ha bodd på hybel og hatt dårlige karakterer feks (okei, dårlig eksempel...).

Til opplysning kan jeg nevne at jeg er 21 år (han er 20).

Vi er begge utrolig dårlig til å ta initiativ til å finne på noe. Jeg vil mer enn gjerne finne på noe, men mangler den siste utløserknappen til å få det gjort. Når vi er to slike, skjer det aldri noe...I tilegg krever militærutdannelsen at han er mye borte, så når han først er hjemme, vil han forståelig nok sove/slappe av.

Etter at vi ble sammen har jeg/vi kanskje blitt mindre fleipete, og mer seriøs. I starten av forholdet lo vi masse sammen, og fleipa mye.

Etter at jeg starta på studiestedet mitt, endte jeg opp i klasse jeg mistrivdes i; treige folk uten humor. Da kjeda jeg meg mye, og var mye alene. Nå har miljøet endret seg litt, noen har kommet til, og jeg har funnet meg meget godt til rette sammen med to andre sleivkjefta jenter.

Nå har jeg funnet tilbake til den tøysete og passe useriøse jenta, og merker hvor mye jeg savner henne. Nå har jeg lyst til å feire russetia (var jo edruruss jo... ), i alle fall ut og ha det gøy. Jeg føler at jeg har litt å ta igjen. Man MÅ ikke gjøre alt slik det forventes. Det er greit å bare ha det gøy også! Slik er tankegangen min.

Sambo har jo sett at humøret mitt har forandret seg, og liker å se at jeg sprudler.

Så over til den biten hvor jeg føler at ikke alt er topp.

Ettersom vi er ganske sløve når vi er sammen, har jeg tatt opp dette med han. Jeg vil at vi skal ut å finne på noe, ha det gøy, le, fleipe, tulle.

Han skjønner at dette er viktig for meg, og vi har sammen bestemt oss for å bli bedre.

Men det skjer ingenting...

Jeg foreslår ting, og det blir gjennomført (i alle fall noe), men det er ikke noe morsomt over det... Det er ikke fleiping, og herjing, og tulling. Vi bare gjør det, også sier vi: det var koselig. Eller: dette var morsomt.

Militæret har nok gjort han til en stødig kar, men også seriøs. Til tider for seriøs. Han er blitt treigere, enda roligere, mer omstendig.

Jeg savner den jyplingen jeg ble sammen med...

Alt dette gjør at jeg går rundt å tenker på om dette er den riktige karen for meg. Jeg er ei seriøs jente, men samtidig litt sprelsk. Jeg vil ha litt fart og morro!

Dette har gjort til at tankene mine vandrer litt. Tenker ekstra etter når jeg møter andre gutter: kanskje han er morsom? Eller: Han var jo litt vill!

Spesielt plager det meg at han jeg ikke blir tent av han. Han er høy, mørk og kjekk med brede skuldre. En trent kropp, med ei sexy rumpe. Altså ikke noe i veien med han. Det er sjelden jeg vil ha sex fordi jeg tenner på han... Jeg vil ha sex, fodi jeg lyst på sex. :klø:

Det at jeg da tar meg selv i å lure på om kanskje han (en tilfeldig forbipasserende) hadde tent meg/gjort underverker i senga, gjør at jeg samvittigheten min er litt mørk.

Det siste jeg vil i verden er å såre han, for han har det beste hjerte i verden. Han har sagt at han ikke vil ta en annen jente om det ikke ble oss. Det er kanskje å ta i, men jeg skjønner at han mener at jeg er jenta han vil gifte seg med.

Jeg har lyst til å bli gammel sammen med han, men samtidig være vill og gal.

I det ene øyeblikket er jeg klar for å gifte meg med han, og i det neste lurer jeg på om vi egentlig er "ment to be", finnes det ikke en der ute som er akkurat lik, men som det er mer fart i?

Jeg tror nok jeg hadde klart meg uten han, men det hadde blitt et gigantisk hull. Og det er ikke det jeg ønsker heller. Jeg vil jo være sammen med han; han er jo min beste venn, og jeg slapper aldri av så godt som når jeg er sammen med han. Dessuten er hjertet mitt alltid varmt når vi er sammen.

Men jeg lengter da i tillegg etter noe mer...

Det ble langt, men det var godt å få med alt. Det lettet litt. Jeg ser at situasjonen ikke er så ille. Vi må bare jobbe litt sammen. Ta litt initiativ. Finn på noe sprell.

Skulle ønske det gikk av seg selv...

Bare så det er sagt, så er det helt uaktuelt å få meg en elsker, eller være utro.

Noen som fortsatt henger med, og vil gi noen kommentarer?

[Gjest Gjest]

Kjenner meg utrolig godt igjen! Men har dessverre ingen svar. Innlegget mitt ligger nederst på siden, "for tusende gang:gresset grønnere på andre siden?"

[Gjest Gjest]

Kjenner meg også utrolig godt igjen i det du skriver. Samboer og jeg har bare vært sammen i 1 1/2 år og allerede har "hverdagen" for fullt sneket seg inn på oss.

I begynnelsen av forholdet var vi stadig på utflukter, fest og morro,- men ettersom tiden har gått har det blitt mindre og mindre av dette, noe som har ført til at jeg rett og slett har blitt litt innadvendt og sofasliter (noe jeg ALDRI har vært tidligere, hverken singel eller i andre forhold).

Vi ble kjent etter å møtt hverandre på de samme festene flere ganger og begge levde et ganske "villt" liv som single studenter. Men så tok studietiden slutt og begge begynte i jobb.

Vi er begge enige om at vi må gjøre noe drastisk med situasjonen, men det er lettere sagt enn gjort. I teorien er det jo bare å stikke ut en kveld, men i praksis har dette vist seg å være nærmest uoverkommelig.

Det er nesten som om jeg føler meg "lurt" fordi denne sofaslitene, tiltaksløse fyren som sitter foran pcskjermen kveld ut og kveld inn, er ikke den jeg ble forespeilet da vi først ble kjærester. Men det er absolutt ikke kun han som er sånn,- også jeg sliter med tiltakslysten og kreativiteten.

Vil ikke at forholdet skal bli ødelagt, men det er som om ingen av oss greier å forhindre det heller. Vi er begge ofte ute med venner/ arbeidskolleger hver for oss, men sammen "gidder" vi aldri finne på noe. Dette har ført til at for meg er venner=morro, kjæresten=kjedelig (for å sette det på spissen).

Dette ble ikke akkurat et svar på ditt spørsmål, bare en konstatering av at det er flere i din/deres situasjon...

[Gjest *Snart medlem*]

Hvorfor setter du opp samboerskap vs. ha det gøy?

Det er da fullt mulig å ha det gøy, feste og fly på byen med venninner og samtidig ha samboer. Eller mener du at flørting og ONS er en del av det livet?

Jeg tror du må finne ut hva det er du egentlig er misfornøyd med, for jeg tror ikke det er samboerskapet og samboeren. Tiltrekningskraften mellom to i et forhold går jo opp og ned, og akkurat den biten er nok langt fra grønnere på andre siden.

Det virker som om du er misfornøyd med en del sosiale aspekter ved tilværelsen, men det er noe du kan fint gjøre noe med uten at det går ut over forholdet deres.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Kjenner meg også utrolig godt igjen i det du skriver. Samboer og jeg har bare vært sammen i 1 1/2 år og allerede har "hverdagen" for fullt sneket seg inn på oss.

I begynnelsen av forholdet var vi stadig på utflukter, fest og morro,- men ettersom tiden har gått har det blitt mindre og mindre av dette, noe som har ført til at jeg rett og slett har blitt litt innadvendt og sofasliter (noe jeg ALDRI har vært tidligere, hverken singel eller i andre forhold).

Vi ble kjent etter å møtt hverandre på de samme festene flere ganger og begge levde et ganske "villt" liv som single studenter. Men så tok studietiden slutt og begge begynte i jobb.

Vi er begge enige om at vi må gjøre noe drastisk med situasjonen, men det er lettere sagt enn gjort. I teorien er det jo bare å stikke ut en kveld, men i praksis har dette vist seg å være nærmest uoverkommelig.

Det er nesten som om jeg føler meg "lurt" fordi denne sofaslitene, tiltaksløse fyren som sitter foran pcskjermen kveld ut og kveld inn, er ikke den jeg ble forespeilet da vi først ble kjærester. Men det er absolutt ikke kun han som er sånn,- også jeg sliter med tiltakslysten og kreativiteten.

Vil ikke at forholdet skal bli ødelagt, men det er som om ingen av oss greier å forhindre det heller. Vi er begge ofte ute med venner/ arbeidskolleger hver for oss, men sammen "gidder" vi aldri finne på noe. Dette har ført til at for meg er venner=morro, kjæresten=kjedelig (for å sette det på spissen).

Dette ble ikke akkurat et svar på ditt spørsmål, bare en konstatering av at det er flere i din/deres situasjon...

←

Det med kjæreste = kjedelig og venner = morro (satt på spissen), var morro å lese, for det er akkurat slik jeg føler det! Vi har det fint sammen, men det er ikke særlig spennende.

Godt å høre at jeg ikke er alene om å føle det slik.

Du nevnte at du hadde hatt forhold før som ikke har vært slik.

I motsetning til deg er dette min første og eneste kjæreste, så jeg har ingenting å sammenligne med.

Det er vel også derfor jeg funderer litt. Skulle gjerne ha truffet han senere, så jeg kune ha rast fra meg. Samtidig som jeg er takknemlig for at vi er hverandres første (og eneste).

Men jeg vil at forholdet skal fungere, så jeg håper vi blir mindre sofaslitere i fremtiden!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hvorfor setter du opp samboerskap vs. ha det gøy?

Det er da fullt mulig å ha det gøy, feste og fly på byen med venninner og samtidig ha samboer. Eller mener du at flørting og ONS er en del av det livet?

Jeg tror du må finne ut hva det er du egentlig er misfornøyd med, for jeg tror ikke det er samboerskapet og samboeren. Tiltrekningskraften mellom to i et forhold går jo opp og ned, og akkurat den biten er nok langt fra grønnere på andre siden.

Det virker som om du er misfornøyd med en del sosiale aspekter ved tilværelsen, men det er noe du kan fint gjøre noe med uten at det går ut over forholdet deres.

←

Jeg setter ikke opp samoerskap vs å ha det gøy. Det er ikke enten eller. Da har du misforstått.

Jeg vil ha det gøy med samboer, det er vel det jeg vil fram til. Kan godt ha det gøy uten han sammen med venninner. Men jeg vil jo kunne tøyse og tulle med han også. Eller dra sammen med han på byen.

Det er vel bare at vi har blitt for komfortable med hverandre til å gjøre en innsats for å ha det arti. Istede blir det avslapping i sofan. I lengden er det kjedelig.

Det er jo bare å sparke seg i rompa, å flørte litt, tulle, fjolle og herje. Men det sitter så langt inne, hos begge...

Men det var bra jeg skrev innlegget, for jeg har gått rundt å tenkt at forholdet ikke funker. Men når jeg kjente litt på følelsene, vil jeg jo ikke gi opp. Det er jo han jeg vil ha, bare en litt mer spicy utgave!

[Gjest *Snart medlem*]

Jeg setter ikke opp samoerskap vs å ha det gøy. Det er ikke enten eller. Da har du misforstått.  

←

Ut fra helheten i innlegget ditt var det det som så ut til å være problemet

Jeg vil ha det gøy med samboer, det er vel det jeg vil fram til. Kan godt ha det gøy uten han sammen med venninner. Men jeg vil jo kunne tøyse og tulle med han også. Eller dra sammen med han på byen.

Det er vel bare at vi har blitt for komfortable med hverandre til å gjøre en innsats for å ha det arti. Istede blir det avslapping i sofan. I lengden er det kjedelig.

Det er jo bare å sparke seg i rompa, å flørte litt, tulle, fjolle og herje. Men det sitter så langt inne, hos begge...

Men det var bra jeg skrev innlegget, for jeg har gått rundt å tenkt at forholdet ikke funker. Men når jeg kjente litt på følelsene, vil jeg jo ikke gi opp. Det er jo han jeg vil ha, bare en litt mer spicy utgave! 

←

Men det er jo bra du har kommet til den konklusjonen!

Dere må rett og slett sette dere ned og snakke om dette. Jeg kan godt tenke meg at han også ønsker en friskere tilværelse, men at det er vanskelig å ta seg selv i nakken når man gjerne har mye å gjøre og i tillegg tenker at partneren sikkert er fornøyd med tilstanden slik det er.

Samboeren min og jeg er også noen skikkelige stuepoteter, men vi klarer å fortelle hverandre når vi ønsker å finne på forskjellige ting. Men sannheten er den at det var vi ikke like flinke til i mitt forrige forhold, noe som - om det ikke bidro til at forholdet tok slutt - hvertfall bidro til at forholdet ble kjedelig og vi fikk to forskjellige liv.

Kanskje det kunne være et sted å starte og begynne på en felles aktivitet? Salsakurs for eksempel?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Ut fra helheten i innlegget ditt var det det som så ut til å være problemet

Men det er jo bra du har kommet til den konklusjonen!

Dere må rett og slett sette dere ned og snakke om dette. Jeg kan godt tenke meg at han også ønsker en friskere tilværelse, men at det er vanskelig å ta seg selv i nakken når man gjerne har mye å gjøre og i tillegg tenker at partneren sikkert er fornøyd med tilstanden slik det er.

Samboeren min og jeg er også noen skikkelige stuepoteter, men vi klarer å fortelle hverandre når vi ønsker å finne på forskjellige ting. Men sannheten er den at det var vi ikke like flinke til i mitt forrige forhold, noe som - om det ikke bidro til at forholdet tok slutt - hvertfall bidro til at forholdet ble kjedelig og vi fikk to forskjellige liv.

Kanskje det kunne være et sted å starte og begynne på en felles aktivitet? Salsakurs  for eksempel?

←

Det kan godt være at jeg skrev litt klumsete også da... Fant på en måte ut hva jeg virkelig følte underveis...

Vi har snakket om det, en god del faktisk (står ikke det i 1. innlegget da?). Noe har blitt forbedret, men vi er fortsatt litt sofaslietere/TV-glanere. Men det er bare å prøve hardere...

Godt forslag det med salsakurs. Vi var på helge-svingkurs før jul (på mitt initiatic *flink jente*), og det var kjempegøy. Det som var kjipt var at han ikke gidda å trene noe etterpå, men om jeg hadde pusha mer, hadde vi kanskje gjort noen forsøk.

Det som er problemet med å planlegge kurs/hobbyer, er at han ikke vet når han er hjemme pga militæret. Han er mye borte både i hverdagen og i helgene, så å planlegge noe hver tirsdag feks er håpløst. Det er nok derfor det er litt problematisk å finne på noe en tilfeldig dag. Det er ikke alltid han får beskjed i god tid, når han får fri, da blir jo mulighetene noe innskrenka.

Men det er ikke noen unnskyldning. Det skal bli bedre fremover!

[Frøken Labb]

Fikk litt lyst til å skrive litt igjen jeg. Få ned litt følelser og fortelle hvordan det gikk. Det er jeg som trådstarter.

Dette blir langt, om du ikke gidder lese alt, kan du bare hoppe nederst. Der finnes en kort oppsummering....

Den 6. juni (6 dager etter det første innlegget) starta jeg i sommerjobben min. Og det var vel det som ga meg sparket i rumpa. I fjor sommer møtte jeg en kar der som jeg ble betatt av.

Jeg har alltid vært vært klar og åpen om at vi helt sikkert kommer til å bli betatt og kanskje til og med bli forelska i andre. Ingen rår over følelser, men det er opp til oss hva vi gjør med det. I fjor sommer gjorde jeg ingenting, fordi jeg hadde slik tro på sambo og meg. Selv om sambo var borte mesteparten av sommeren og jeg fikk masse oppmerksomheten fra denne karen, var det ikke vanskelig å "stå i mot". Det var jo sambo jeg ville ha.

Denne sommeren var helt annerledes. Gjennom det siste året hadde sambo blitt meget seriøs og var veldig opptatt av hvordan han ble oppfattet. Jobben hans gjør at han må til enhver tid opptre riktig. Han mistet mye av den lekne siden sin.

Jeg hadde begynt å tenke at livet går i fra meg. Jeg har ikke hatt mulighet til å være ute å ha det gøy. Gjøre ting jeg har lyst til. Og jeg var kun 21! Så for meg et liv med tv-titting og sofa-slæcking.

I tillegg til at vi begge forandret oss, så hadde jeg dårlig samvittighet hver gang jeg sa "jeg elsker deg". Ville jo så gjerne mene det, ville så gjerne at forholdet skulle fungere. Ville ikke at forholdet skulle være en feil, ville ikke skuffe han og alle rundt oss.

Jobba i sommerjobben sammen med ei venninne og vi samkjørte til jobb. Jeg hadde ikke prata om disse tankene til noen, bortsett fra her på KG. Så da jeg åpna meg opp for henne, viste det seg at hun hadde hatt det de samme tankene som meg litt tidligere.

Tidligere hadde jeg kunne prata om ALT til sambo, absolutt alt, også at jeg ikke hadde det bra i forholdet, men ikke på den måten at det ikke kom til å fungere, det var aldri aktuelt. Så når det kom til at jeg kanskje ikke ville være i forholdet mer, ble det vanskelig. Han har basert alt i livet sitt på forholdet og meg, det var motivasjonen hans. Og jeg visste om jeg tok det opp før jeg var sikker, så ville han få det svæææært vanskelig. Dermed ble det venninna mi den jeg snakka med.

Hun råda meg til å ikke gjøre noe forhasta, dette var noe alle gikk gjennom. Vi hadde tross alt vært sammen en stund, og kunne ikke være forelsket til evig tid...

Selvfølgelig kan vi ikke være forelska til evig tid, og det hadde vi vel ikke vært på en god stund heller. Jeg var bare ikke rett og slett fornøyd med hvordan vi hadde, og jeg hadde det.

Følte meg ofte veldig ensom pga lite nettverk her jeg bor. Alt jeg hadde var sambo. Vi var sjelden sammen, og da vi først var sammen så var det ingen gnist, bare koselig.

På sommerjobben var det et utpreget guttemiljø, og venninna mi og jeg fikk MYE oppmerksomhet. Jeg følte endelig at jeg ble satt pris på blant folk, kanskje spesielt for humøret mitt.

Jeg er ei veldig positiv-jente som smiler og sprer litt latter rundt omkring. Når jeg da i tillegg fikk mange komplimenter for utseende mitt, var det ikke så rart jeg stortrivdes på jobb.

I tillegg var det han karen jeg hadde vært betatt av året før. Jeg hadde ikke tenkt på han i det hele tatt gjennom året, men tankene om han dukka opp like før jeg skulle begynne i jobben. Kom han fortsatt til å være der? Har han slutta? Har han forandra seg..?

Han jobba der fortsatt og hadde ikke forandra seg, og han var fortsatt keen. Han var vel strake motsetningen av sambo: fra Krotia, vokst opp i Norge, bad boy deluxe, veldig opptatt av utseende - hår-klær-sko osv, drev å konkurrerte med gatebil, musikkprodusent i tillegg til den jobben der jeg jobba sammen med han, veldig sjarmerende, var vel sentrum på arbeidsplassen - litt sånn makt, fixa alt, kanskje den morsomste jeg har møtt, hadde sitti i fengsel, sinnsykt temperament. Dere kjenner kanskje igjen typen? Veldig stereotypisk. Snakka til og med og begynne på stereoider.

Altså stikk motsatt av gutter jeg har blitt tiltrukket av før, i alle fall rake motsetningn av sambo.

Men det har helt sikkert en sammenheng med at jeg hadde vært så fordømt pliktoppfyllende og ordentlig før. Hadde gjort alt som alle hadde forventa.

Og nå var det en sinnsykt populær å dritkjekk kar som var i interessert i meg!

Jeg var veldig usikker, men jo mer gøy jeg hadde det på jobb, jo mer fengsel føltes det i forholdet. Følte meg kvalt. Men om jeg skulle bryte ut, så måtte jeg være sikker på at jeg ville ut fordi jeg ikke hadde tro på forholdet, og ikke pga av han bad boyen. For han hadde jeg jo ikke tro på i det lange løp. Han var bare en fristelse...

Fant ut at det ikke gikk lengre. Snakka med sambo, og han reagerte akkurat som jeg var redd for. Hele verden hans falt i grus. Han ble lei seg, forbanna, gråt, ble illsint. Hele følelsesspekteret fikk gjennomgå. For om det var noen som skulle greie det, så var det liksom vi...

Akkurat i den perioden, var jeg ikke lei meg for at det var over. Hadde liksom ikke følelser, så sambo kjente jo meg ikke igjen. Satt der og skulle trøste han, og var helt upåvirket selv.

Jeg følte meg endelig fri og stortrivdes på jobb. Jeg gikk i en rus hver dag. Kunne gjøre akkurat det jeg ville, være så teit og useriøs som jeg ville! Og flørte akkurat så mye som jeg hadde lyst til.

De på jobb var litt overraska, lurte på om jeg ikke var lei meg og savna han, ettersom det hadde blitt slutt. Og jeg hadde ingen slike følelser. Det tok jeg jo som et tegn på at jeg hadde gjort det riktige.

Begynte å sende litt meldinger til han badboyen, var på noen fester osv. Og endte til lutt opp i senga. Det var veldig merkelig, for eksen var jo den eneste jeg hadde vært med. Uansett, bad boy som han er, etter mye frem og tilbake fikk han seg plutselig dame, ei glamour-jente! Jeg ble vel mer irritert enn lei meg. Han gadd ikke si det en gang... Jeg måtte spørre å finne det ut selv. Jaja, når irritasjonen hadde lagt seg, var ikke dette det store tapet.

Opp i alt dette, så vendte naturlig nok eksen meg ryggen, gadd ikke å prøve å være hyggelig når vi skulle fikse praktiske ting osv. Og da begynte jo jeg og savne bestevennen min, klippen min. Han er vel den gutten som kjenner meg best, og som er veldig lik meg på mange områder.

Dette gjorde at jeg ble usikker. Snakka med han om usikkerheten min, det gjorde jo sitt til at han fikk håp. Vanvittig egoistisk gjort av meg. Men mens det sto på, så jeg det ikke. Jeg var jo bare ærlig, men holdt jo han varm i samme slengen.

Høsten kom og det var litt frem og tilbake. Jeg ville jo bare ha en trygg havn, mens jeg var singel. Ser jo det nå i ettertid.

Kan legge til at jeg har hatt min beste sommer og høst noensinne. Mye pga at jeg var sosial igjen, og folk liker selskapet mitt, synes jeg er gøy å henge med!

Jeg har følt meg fri og gjort akkurat det jeg ville. Har tatt tak i livet mitt, meldt meg inn i flere foreninger på skolen, og fått meg jobb. Og lært vanvittig mye om meg selv.

Fått lov til å festa akkurat så mye jeg har villa. Men det var først nå i sommer og høst at jeg har drukket så at jeg har fått black-out og blitt dårlig. Kanskje ikke no mål i seg selv, men for meg som har følt at jeg har lite erfaring på festing, og vært lite sosial, så føles det veldig greit å ha opplevd det, og ikke minst tatt lærdom av det. Det er lov å dømme...

Og har flørta VILT. Alt for vilt, jeg skulle liksom ta igjen alt på samme tid! Nå hadde jeg jo lov, nå skulle jeg jammen meg nyte det. Så jeg flørta med fler på en gang, og hadde sex med flere av de jeg flørta med. Men var jo ærlig med de da, og forklarte at dette kun var flørting, og at jeg flørta med flere.

Innimellom alt dette har jeg tenkt på eksen min innimellom, han er en fantastisk gutt. Mange ville rusket meg i håret og sparket meg i rumpa om de visste at jeg hadde brutt med en så bra kar.

Men som mamma har sagt: Du finner ingen som er perfekt. Så du blir nødt til å prioritere. Hva er viktigst for deg? Hvilke egenskaper prioriterer du hos en gutt?

Det har jeg tenkt mye på. Trygghet og nærhet har vært veldig viktig med eksen, og dette har jeg satt pris på. Men det har mangla noe. Spøk, tull, lek osv og den sosiale biten. Den er viktig for meg. Veldig viktig. Jeg er veldig sosial og outgoing, og vil gjerne ha en kar som er det også....

Den hefitge flørtinga mi fikk jeg jo selvfølgelig dårlig samvittighet for pga jeg er ei ordentlig jente. Men det var godt å få rast fra seg også.

I slutten av oktober traff jeg en gutt. En gutt som jeg har falt for, som er akkurat sånn jeg hadde drømt, og mere til... Først og fremst var det humoren jeg ble sjarmert av. Humoren og lekenheten hans. Deretter oppdaga jeg at han var omsorgsfull og snill. I tillegg er han outgoing. Han er en synge-revy/teater-danse-spille-instrumeter mann... Bare det i seg selv sjamrerer meg. Tenk at noen spiller feks gitar og synger de fineste sanger kun for deg, og ser deg dypt i øyenen... Jeg smelta totalt...

Og vi har like verdier med tanke på jobb, familie osv... Så har han verdens fineste øyne...*sukk* Nesten for god til å være sann...

Jeg hadde fortsatt følelser for eksen om man kan si det slik. Jeg er jo vanvittig gla i han, og vi hadde no sinnsykt spesielt, en nærhet og åpenhet jeg kanskje ikke tror er så vanlig. Men det er så mye jeg ikke vil ha, så mye man ikke kan forandre på, uten å forandre den man er. Så for ikke så lenge siden, så ble jeg helt sikker i min sak; det blir aldri eksen og meg igjen. Det var egentlig en lettelse å finne ut.

Sånn til opplysning, så har jeg ikke latt han gå på gress frem til nå, fant ut at jeg måtte finne ut av følelsene uten at vi traff hverandre, og at han måtte få sjangsen til å gå videre. Så tidlig i oktober sa jeg til han at vi aldri kom til å bli sammen igjen. Så fikk jeg heller komme som en hund med halen mellom bena å be om å få prøve på nytt senere, og risikere at han var helt ferdig med oss da.

Jeg vet at eksen har hatt en ekstrem tøff tid i høst, har vært deprimert og umotivert, ikke funnet glede ved noe. Traff han for ikke så lenge siden (da jeg fant ut at det ikke kunne bli oss igjen), og da så han godt ut. Virka som han endelig hadde fått litt gnist tilbake. Smilte, tulla, hadde lagt planer om det ene og det andre. Det var godt å se!

Har jo hatt en kanonbra høst, men har jo hatt eksen i bakhodet som har gitt en litt uggen bismak. Har jo hatt dårlig samvittighet. Han hadde jo fortjent noe bedre en dette, for han er en bra kar!!

Gutten som jeg har falt bor langt unna, men vi har likevel treftes et par ganger. Og jeg visste ikke at man kunne få slike følelser for noen så fort. Kjennes ut som jeg har kjent han lenge.

Det er ikke så lenge siden han ble singel, ufrivilig. Han ønsket å fortsette forholdet, men ikke hun. Han er ikke klar for noe. Det er selvfølgelig litt sårt.

Men vil vel eller ikke at han skal gå inn i noe uten å være sikker. Jeg vet han er forelska, og glad i meg, og tenker på meg hele tide. Han sier i alle fall så. Vi snakkes på msn flere timer hver dag, og snart kommer han på besøk...

Jeg har vel heller ikke noen hast med å gå inn i et forhold. Men når man er forelska, så er jo alt man vil å være sammen med denne spesielle.... Men alt dette er vel egentlig en annen historie.

Kort oppsummert, så ble det slutt med meg og eksen i sommer. Har vært litt frem og tilbake fra min side. Mye flørting etter jeg ble singel. Hatt en kanonbra tid. Nå har jeg forelska meg i en helt utrolig gutt...

[Gjest]

Kjenner meg veldig igjen i det du sier, så alt for godt..

Vurderer den derre gresset er grønnere på andre siden, men så var det dette med at gresset er grønt nok så lenge man vanner det, men det spørs om det blir til det med tanke på lite motivasjon fra han andre sin side..

[Gjest Gjesta]

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har lest hele innleggene dine, så tilgi meg om jeg tråkker feil nå.

Men jeg tror du må starte med deg selv her. Om du vil tulle, fleipe, ha det morro med kjæresten og oppleve ting så stå for det selv. Ikke forvent at han skal dra deg med ut, for om han sitter med samme følelsen så er det jo ikke rart at det ikke skjer noe?

Jeg tror heller ikke problemet ligger hos hverken forholdet eller han, men hos deg. Og jeg kjenner meg igjen og var på mange måter likedan selv. Helt til jeg fant ut at ordtaket; enhver er sin egen lykkes smed faktisk stemmer

[Frøken Labb]

Er enig i det du sier ~Alwa~. Kunne ikke forvente at han eller forholdet plutselig skulle bli kjempespennende og supersosialt. Man må starte med seg selv.

Problemet var vel at jeg var sosial når vi først var sosial. Men måtte "passe" på han for å få han innlemmet i den sosiale biten. Han ble veldig stille, han er ikke beskjeden, men rett og slett ikke outgoing.

Han var vel heller ikke så gira på å ut å finne på noe, ikke så leken som jeg er. Han ville bare som regel bare sitte hjemme å kose. Det skal legges til at han var veldig sliten det siste året vi var sammen, pga militæret, så han er delvis unnskyldt. Men vi er forskjellig på det sosiale planet. Og dette ble litt for viktig for meg.

Han er en kjempekar. Virkelig. Jeg var veeeeldig redd for at jeg bare skulle tro at gresset var grønnere på den andre siden.

Men gjennom høsten har jeg ikke savnet forholdet og han. Har savnet det som jeg satte pris på; tryggheten, vennskapet, det at han var der uansett hva.

Men når man går rundt å lurer på om dette virkelig er mannen med stor M, så er det vel ikke så bra... Burde man ikke vite at jo, det er han jeg vil ha...?

Uansett føler jeg at jeg gjorde det riktige nå... Men har hele tiden hatt et åpent sinn om at jeg kunne komme til å angre, men da får jeg bare ta det om det evt skjer.

Nå tenker jeg jo kun på mmmm...den herlige gutten jeg har truffet...

[Gjest DapperBloke]

slettet

Endret 14. desember 2006 av DapperBloke

[Fairytale]

Synes egentlig du er utakknemelig. Du er utrolig heldig som har en sånn ansvarsfull samboer. Slike gutter vokser ikke på trær. Det skal jeg love deg! Jeg har det motsatte problemet, en mann som ikke er like ansvarsfull som meg. Som alltid! blir fullere enn meg, kommer sjelden hjem etter en fest før dagen derpå og som godt kunne blitt strammet opp en god del! Han blir blandt venner beskrevet som morsom og snill og artig, men det er ikke alltid like artig å være den som må holde hjulene i gang i et forhold og som må være den som drar på jobb i helgene og holder seg edru. Jeg skal love deg at det er veldig tøfft, og andre ser jo på meg som den "kjedelige" som sjelden har fri en helg og kan ha det gøy.

Jeg synes slike som deg godt kunne prøvd en slikt forhold, da blir de kanskje takknemelig over det de har.

[Frøken Labb]

Innleggene dine traff meg rett i ryggmargen, så jeg føler et visst behov for å kommentere dem. Ikke fordi jeg kjenner meg igjen i din situasjon, men snarere i situasjonen til din eks.

Jeg og min siste og til nå eneste samboer traff hverandre forholdsvis unge. Jeg var et par år år eldre enn henne. Hun var ikke bare min kjæreste, men hun var også min beste venn. Vi hang sammen mer eller mindre sammen hele tiden, og det føltes vanvittig godt og trygt. Vi stolte fullt og helt på hverandre, og vi ble en natulig del av familien på begge sider. Vi ble sett på som et utrolig stabilt par, og mange så på oss som et fremtidig ektepar. Heller ikke oss imellom så var det noen tvil: Vi skulle bli gamle sammen.

Vi ble etter hvert studenter begge to og flyttet sammen til en annen kant av landet. Et stykke ut i studietiden forandret imidlertid alt seg. Siden jeg kjente henne så godt, så var det ikke vanskelig å fornemme at noe ikke helt stemte mellom oss lenger. Jeg regnet med at hun ville ta opp problemene hun hadde når hun følte for det selv, men til slutt måtte jeg ta det opp med henne. Vi var vant til å løse problemer vi hadde mellom oss, men det jeg fikk høre var jeg ikke forberedt på. Hun sa at hun ikke var lykkelig lenger og at hun følte seg fanget i sitt forhold til meg. Hun sa hun følte det var så mye hun gikk glipp av så lenge hun var sammen med meg, og at studietiden var en tid man skulle slå seg litt løs, teste grenser og skaffe seg livserfaringer. Jeg la meg egentlig aldri opp i hva hun gjorde når vi ikke var sammen, eller hvem hun var sammen med, men det var tydeligvis det at hun var bundet til mine følelser og min tillit som var hovedproblemet.

Det å høre at det mennesket som betyr mest for deg i hele verden ikke er lykkelig sammen med deg var en fryktelig melding å få. Da jeg spurte om hvordan situasjonen skulle løses, så ville hun imidlertid ikke gi meg noe svar. Jeg forsto imidlertid hvor hun ville hen, så motvillig måtte jeg spørre henne rett ut om hun ønsket at vi gikk hver til vårt. Da hun svarte bekreftende på det spørsmålet, så raste min verden fullstendig sammen. Det jeg fant som urokkelig og trygt i min tilværelse forsvant med en eneste setning: "Ja, jeg tror det er best."

Siden vi egentlig ikke hadde noe sted å gjøre av oss sånn umiddelbart, så måtte vi bo sammen i noen få dager inntil jeg fikk ordnet meg husrom hos mine foreldre. Unødvendig å si at det ikke var helt lett. Jeg orket simpelthen ikke å være der lenger, og takket være min forståelsesfulle far kom jeg meg hjem så fort det overhodet lot seg gjøre. Hun sa hun fortsatt gjerne ville være min venn, men jeg forsøkte å forklare henne at det visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle klare og takle.

I tiden som fulgte, så forsto jeg imidlertid at det var et moment oppe i alt dette som hun hadde unnlatt å fortelle meg. Hun hadde også forelsket seg i en annen. Jeg tviler imidlertid ikke på sannhetsgehalten i den forklaringen hun faktisk ga meg. Jeg vet ikke hva som skjedde mellom henne og denne fyren på det tidspunktet, men det tok ikke veldig lang tid før hun tok kontakt med meg igjen. Selv om jeg var aldri så skuffet, så var hun tross alt "jenta mi". Jeg klarte ikke å legge verken henne eller det vi hadde sammen bak meg, og jeg lot meg friste til å opprettholde en tett kontakt. Nå hadde vi altså et forhold uten egentlig å være kjærester. Det var ikke helt uproblematisk.

Etter mye frem og tilbake over lang tid, så foreslo hun at vi skulle forsøke på nytt som ordentlige kjærester igjen. Jeg innså imidlertid at det opprinnelige problemet alltid ville spøke i kulissene: det at hun ikke fikk utforsket livet sitt på egenhånd. Jeg regnet altså med at problemet igjen ville dukke opp på et eller annet tidspunkt, så jeg fortalte henne at jeg ikke ønsket å være årsaken til hennes ulykkelighet enda en gang. Jeg foreslo at hun startet letingen etter det hun manglet, og at vi heller skulle forsøke å plukke opp trådene når hun helt sikkert følte seg klar for det. Det var ikke lett å ta denne avgjørelsen, men der og da så jeg dette som det eneste rette å gjøre.

I årene etterpå så mistet vi gradvis kontakten, men det har knapt gått en dag uten at jeg har tenkt på henne. Jeg anser henne fortsatt som mitt livs største kjærlighet. Det hender at jeg tar meg i hvor patetisk og meningløst det er å tenke på denne måten, men det er ikke lett å la være heller. Jeg har hatt noen kortvarige forhold, samt en del dater og uforpliktende affærer i kjølvannet av alt dette. Helt fritt for andre beilere har det heller ikke vært. Jeg synes imidlertid det er litt vanskelig å slippe noen helt innpå meg igjen. Så langt har jeg ikke møtt noen som er verdt risikoen.

Jeg har lekt med tanken om å ta kontakt med henne igjen, men all fornuft tilsier at jeg skal la være. Jeg kjenner henne ikke lenger. Jeg kjenner kun den personen jeg var kjæreste med og elsket, og hun eksisterer kun inne i mitt hode. Muligens har hun lagt meg langt bak seg, og har ikke den minste interesse av å møte meg igjen.

Alle som kjenner meg sier jeg er en god, trygg og stabil person å forholde seg til, men har imidlertid forstått at dette ikke nødvendigvis er dette damer ønsker seg. Jeg kan være morsom, livlig og pratsom, men har alltid kontrollen. Det er med andre ord mye jeg ikke sier og gjør. Noen impulsiv person er jeg slett ikke. En jeg var sammen med en kort periode kalte meg "litt kjedelig". Det er egentlig helt ok, for i det forholdet trivdes jeg ikke spesielt godt, og det hadde sine utslag. Det har imidlertid ikke forhindret henne i å ta kontakt i tide og utide i lang tid etter at det ble slutt mellom oss. Her om dagen gjorde en annen eks jeg ikke har sett på år og dag det samme, og jeg har med en viss skepsis sagt ja til en date med henne. Jeg har mine tvil om at dette fører noe som helst sted, men det skal bli hyggelig å ta en prat med henne igjen.

Så til deg: Jeg har ingen problemer med å forstå deg. Ei heller har jeg ikke det minste problem med å forstå skuffelsen til din eks-samboer. Jeg for min del tror dere har gjort det eneste rette, for dette problemet har vel knapt noen annen løsning. Det gleder meg også at du har funnet kjærligheten på nytt, men dette problemet kan likevel fort oppstå på nytt. 6 måneder med fest og gøy er ikke akkurat det samme som "å finne sæ' sjæl" og sin plass i verden. Kanskje vil denne nye flammen vise seg å være like kjip og kjedelig som sistemann.. kanskje ikke. Håper uansett du finner det du leter etter, men det hender enhver av oss ettertrykkelig må smake på ordene til godeste herr Ibsen: "Evig eies kun det tapte".

←

Fint å få lese din side av saken, man blir ofte blendet av sine egne følelser og behov.

Mener ikke at jeg har funne meg sjæl. Men nå har jeg tillat meg selv å gjøre feil, får så å få mine egne erfaringer, istede for å høre på råd fra andre. Har som skrevet alltid gjort det som var forventa. Har alltid vært den rolige, snille englejenta. Mener ikke at jeg vet hvem jeg er. Det er jo nå jeg holder på å finne ut av det. Hvor er denne balansen mellom å være ordentlig å litt tøysete...? Og på veien så må det være lov å gå litt på trynet, og det skal jo innrømmes at jeg har gjort i høst. Men synes det er befriende at jeg lar meg selv gjøre det. Få egne erfaringer.

Også har jeg fått rast fra meg. Nå trenger jeg ikke å lure på om det virkelig er så bra/fælt/kjedelig/kult osv alt er. Nå vet jeg hva jeg synes selv. Jeg vet hva jeg evt går glipp av.

"Det er bedre å angre på noe man har gjort, enn å angre på noe man ikke har gjort." Det har vært litt motto for meg i sommer/høst.

Du skriver at du ikke brydde deg om hva din eks gjorde når hun ikke var sammen med deg, men min eks var litt sjalu. Han ville aller helst at jeg alltid skulle være sammen med han. Så jeg hadde konstant dårlig samvittighet da jeg en sjelden gang var sammen med venninne mine, fordi jeg visste at han ville ha hatt av den tiden. Etter hvert ble det litt "trangt". Vi snakka mye om dette i forholdet, men det gikk ikke helt inn.

Han har i ettertid forstått dette, og angrer jo veldig på at han var så sjalu. Var jo noe av grunnen til at det ble slutt. Sjalusien og den sosiale biten.

Har også tenkt på at han nye kan bli kjip å kjedelig etter en stund som du skriver. Det vet jeg jo ikke. Det har jeg ingen garanti for. Men jeg håper at han vil beholde sitt lekne jeg. Jeg synes det er viktig å flørte å tulle. Og for meg som er så leken, så er det viktig med en leken partner.

Synes egentlig du er utakknemelig. Du er utrolig heldig som har en sånn ansvarsfull samboer. Slike gutter vokser ikke på trær. Det skal jeg love deg! Jeg har det motsatte problemet, en mann som ikke er like ansvarsfull som meg. Som alltid! blir fullere enn meg, kommer sjelden hjem etter en fest før dagen derpå og som godt kunne blitt strammet opp en god del! Han blir blandt venner beskrevet som morsom og snill og artig, men det er ikke alltid like artig å være den som må holde hjulene i gang i et forhold og som må være den som drar på jobb i helgene og holder seg edru. Jeg skal love deg at det er veldig tøfft, og andre ser jo på meg som den "kjedelige" som sjelden har fri en helg og kan ha det gøy.

Jeg synes slike som deg godt kunne prøvd en slikt forhold, da blir de kanskje takknemelig over det de har.

←

Forventa egentlig flere innlegg slik som dette. Har full fortåelse for at du synes jeg er utakknemlig.

Synes jeg selv også var kjempe-egoistisk. Det syntes eksen også. Jeg hadde det ikke såååå fælt, han var jo min beste venn. Han mente jeg burde tenke litt på han. Jeg var det eneste han hadde som betydde noe... Men jeg kunne vel ikke bli i forholdet fordi han ville...?

Han var ansvarsfull i forhold til å ta vare på meg, stille opp osv. Men det praktiske var det jeg som ordnet. Han reiste så mye og jobba så mye, så da han var hjemme var han sliten. Jeg fiksa alt i leiligheten og alt det økonomiske. Både det praktiske med å holde orden i økonomien, men også det å betale. Han hadde jo ikke lønn pga utdanning i militæret. Så sånn sett så var det og er det jeg som var/er den ansvarlige i forhold til det praktiske og økonomiske.

Jeg er ikke ut etter en partner som definerer arti som å drikke seg dritings hver helg og ikke kommer hjem før dagen derpå.

Jeg ville ha en mer livat partner, en som ville finne på ting. En som tuller, herjer, får meg til å le. Gjerne ta en tur på byen også, men det var ikke det som var viktig for meg. Disse byturene kunne jeg jo tatt på egenhånd. Mulig jeg hadde gjort det og om jeg følte at eksen syntes at det var greit.

Men om du synes at samboern din er for "slæck" i forhold til å stille opp må du jo ta det opp med han, røske han i øret. Om det er uutholdelig får du vurdere om det er en så viktig egenskap for deg, at han ikke er verdt å "samle på". Slik som jeg gjorde.

Ingen tvinger noen til å være i et forhold. Om man ikke er fornøyd bryter man ut.

Nå er jeg avhenger av å jobbe litt i forholdet før man går til dette skrittet da...

Har dårlig samvittighet for at jeg ikke jobba mer i forholdet til eksen. Men der og da føltes det veldig trangt og jeg fikk klaus-fornemmelser ved tanken.

Kan jo ikke si hverken fra eller til om det hadde hjulpet å blitt i forholdet å jobba med oss. Men om jeg tar utgangspunkt i hvordan jeg føler det nå, så hadde kanskje forholdet tatt slutt likevel...?

Før var jeg overlykkelig over at jeg og eksen ble sammen tidlig og var hverandres første og eneste og skulle bli gamle sammen. Men nå ser jeg bare ulemper ved å finne "den rette" så tidlig. Man forandrer seg masse etter man er 20. Man vet ikke hva man går glipp av, får ikke rast fra seg. Kjenner flere par som ble sammen i ung alder og er redde for at forholdet ikke skal fungere pga nysgjerrighet, og følelsen av å gå glipp av. Det er jo synd, for i seg selv er det jo en romantisk tanke, det å være hverandres eneste. Men slik samfunnet er i dag er det liksom ikke lagt opp for det... Men jeg sier ikke med det at det ikke går an, det skal kanskje bare litt mer til...

[Gjest niomi]

TS: Du har mange fornuftige og velformulerte svar i denne tråden. Du har gjort det rette - det må da være bedre for dere begge at dere kan gå videre å finne noen som virkelig gjør dere lykkelige. Lykke til videre på veien mot å bli voksen.

Jeg hadde mye prøving og feiling før jeg fant Kjærligheten med stor K, bl.a. samboerskap. God livserfaring jeg tar med meg videre i livet.

[Gjest Gjest]

For meg virker det som hovedproblemet er at du aldri har fått rast fra deg. Du har lyst å flørte og rote rundt og ha det gøy. Du føler du har vært for ordentlig og angrer på at du ikke utnyttet ungdomstiden din bedre, dette har slått deg skikkelig nå og du føler for å ta igjen det tapte.

Når det gjelder å snakke om dette med å ha det mer gøy er det en god idè, å PLANLEGGE å ha det gøy funker nok dårlig spør du meg, det blir for planlagt og for kunstig. Snakk med han om at dere skal bli mer SPONTANE, og at neste gang du plutselig kommer på noe moro du har lyst å gjøre skal dere gjøre det, ikke sånn "tirsdag i neste uke skal vi gjøre slik og slik, det blir gøy"

Jeg er i et samboerforhold på 3 året og vi har en datter. Mye av spenningen og sexen har naturlig nok dabbet litt av, men tullingen, herjingen osv.. har vi bevart hele tiden, den har kanskje til og med tatt seg opp etter at spenningen og festinga roet seg. Vi kan plutselig ligge på kjøkkengulvet å lekesloss, eller at jeg finner det for godt å putte en melkekartong i buksa hennes, at jeg løper etter henne for å rekke å "ta henne" før hun låser døra til badet, at hun plutselig ikke har på seg bukse når hun henter meg et glass med brus.. osv.. Vi har masse spontane småting som krydrer livet veldig mye. Det må ikke være en stor greie, selv om vi er flinke til det også, så syns jeg alle de småtingene er mye viktigere, for det gjør noe med humøret ditt HVER dag, ikke bare akkurat den dagen vi gjøre noe ekstra morsomt.

Du kan jo prøve å gjøre slike småting selv, så kanskje han kommer etter? Eller i det minste setter pris på at tingene du gjør?

Jeg kan også fortelle deg litt ang det å rase fra seg. Selv om det er gøy er det absolutt ikke noe å trakte etter. Jeg har hatt 25-30 partnere og kan virkelig si jeg har rast fra meg, det er en god følelse men jeg tror ikke hadde hadde gått glipp av så alt for mye selv om jeg ikke hadde hatt noen. Problemet er at du ikke vet hva det er, og det gjør det så fryyyktelig spennende. Jeg kan love deg at hvis du hadde fått rast masse fra deg ville du vært VELDIG ferdig med dette i dag og på ingen måte ville gått tilbake til det livet.

Ang sexlivet osv.. Har du noen gang prøvd å bare ta av deg alle klærne og legge deg naken i sofaen og spurt om han ville "se litt på tv"? (mens han sitter på pc) e.l? Jeg tviler på problemet er at du IKKE tenner på ham, problemet er AT du tenner på spenning. Du vet alt som skal skje, hvordan han gjør ting, kanskje det bare skjer i senga også. Prøv litt nye ting, sexleketøy? ha sex på andre steder enn vanlig (om så bare andre steder i huset) Snakk om å prøve nye ting i senga eller gjøre gamle ting på en annen måte, kle dere ut som sykesøster og priat.. masse dere kan finne på.

Er masse ting DU kan gjøre for å sprite opp ting. Ikke bare legg skylden på han, selv om du virker endel mer gira. Jeg tror virkelig at du kan gjøre han gira, hvis du bare viser vei. Minner han på hvor gøy det var, så kanskje han føler et lite savn selv og spriter seg selv litt opp.

Jeg håper du finner ut av ting, mitt inntrykk er at du vil angre enormt hvis du skifter han ut med fest og moro.

[Frøken Labb]

TS: Du har mange fornuftige og velformulerte svar i denne tråden. Du har gjort det rette - det må da være bedre for dere begge at dere kan gå videre å finne noen som virkelig gjør dere lykkelige. Lykke til videre på veien mot å bli voksen.

Jeg hadde mye prøving og feiling før jeg fant Kjærligheten med stor K, bl.a. samboerskap. God livserfaring jeg tar med meg videre i livet.

←

Godt å høre at noen mener jeg har gjort det riktige. Jeg tror jo det selv også, men jeg blir jo tankefull når andre mener jeg har driti på leggen...

Kos å høre at du har funnet den store Kjærligheten, det håper jeg at jeg også har gjort...

For meg virker det som hovedproblemet er at du aldri har fått rast fra deg. Du har lyst å flørte og rote rundt og ha det gøy. Du føler du har vært for ordentlig og angrer på at du ikke utnyttet ungdomstiden din bedre, dette har slått deg skikkelig nå og du føler for å ta igjen det tapte.

Når det gjelder å snakke om dette med å ha det mer gøy er det en god idè, å PLANLEGGE å ha det gøy funker nok dårlig spør du meg, det blir for planlagt og for kunstig. Snakk med han om at dere skal bli mer SPONTANE, og at neste gang du plutselig kommer på noe moro du har lyst å gjøre skal dere gjøre det, ikke sånn "tirsdag i neste uke skal vi gjøre slik og slik, det blir gøy"

Jeg er i et samboerforhold på 3 året og vi har en datter. Mye av spenningen og sexen har naturlig nok dabbet litt av, men tullingen, herjingen osv.. har vi bevart hele tiden, den har kanskje til og med tatt seg opp etter at spenningen og festinga roet seg. Vi kan plutselig ligge på kjøkkengulvet å lekesloss, eller at jeg finner det for godt å putte en melkekartong i buksa hennes, at jeg løper etter henne for å rekke å "ta henne" før hun låser døra til badet, at hun plutselig ikke har på seg bukse når hun henter meg et glass med brus.. osv.. Vi har masse spontane småting som krydrer livet veldig mye. Det må ikke være en stor greie, selv om vi er flinke til det også, så syns jeg alle de småtingene er mye viktigere, for det gjør noe med humøret ditt HVER dag, ikke bare akkurat den dagen vi gjøre noe ekstra morsomt.

Du kan jo prøve å gjøre slike småting selv, så kanskje han kommer etter? Eller i det minste setter pris på at tingene du gjør?

Jeg kan også fortelle deg litt ang det å rase fra seg. Selv om det er gøy er det absolutt ikke noe å trakte etter. Jeg har hatt 25-30 partnere og kan virkelig si jeg har rast fra meg, det er en god følelse men jeg tror ikke hadde hadde gått glipp av så alt for mye selv om jeg ikke hadde hatt noen. Problemet er at du ikke vet hva det er, og det gjør det så fryyyktelig spennende. Jeg kan love deg at hvis du hadde fått rast masse fra deg ville du vært VELDIG ferdig med dette i dag og på ingen måte ville gått tilbake til det livet.

Ang sexlivet osv.. Har du noen gang prøvd å bare ta av deg alle klærne og legge deg naken i sofaen og spurt om han ville "se litt på tv"? (mens han sitter på pc) e.l? Jeg tviler på problemet er at du IKKE tenner på ham, problemet er AT du tenner på spenning. Du vet alt som skal skje, hvordan han gjør ting, kanskje det bare skjer i senga også. Prøv litt nye ting, sexleketøy? ha sex på andre steder enn vanlig (om så bare andre steder i huset) Snakk om å prøve nye ting i senga eller gjøre gamle ting på en annen måte, kle dere ut som sykesøster og priat.. masse dere kan finne på.

Er masse ting DU kan gjøre for å sprite opp ting. Ikke bare legg skylden på han, selv om du virker endel mer gira. Jeg tror virkelig at du kan gjøre han gira, hvis du bare viser vei. Minner han på hvor gøy det var, så kanskje han føler et lite savn selv og spriter seg selv litt opp.

Jeg håper du finner ut av ting, mitt inntrykk er at du vil angre enormt hvis du skifter han ut med fest og moro.

←

Du har kanskje ikke lest alle innleggene, men det endte med at jeg valgte fest og moro, for å sette det på spissen...

Det stemmer nok ganske bra at jeg følte at jeg ikke hadde rast fra meg. Jeg hadde jo nesten ikke noe ungdumstid heller før vi ble sammen, så å ha rast i fra meg da jeg var 15 var jo også litt utenkelig.

Jeg kunne godt ha rast fra meg i forholdet. Jeg MÅTTE ikke ut å ha masse sex med gud og hvermann. Bare ut å være sosial, feste osv.

Men da var forholdet så trangt, som sagt så var sambo sjalu. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet uansett hva jeg gjorde uten han. Det var nok ikke intensjonen hans, men et var slik det ble.

Samtidig var forholdet for meg på kanten, så jeg var jo nysgjerrig på hva annet som fantes ut der. Om forholdet hadde vært supert, hadde ikke sex vært et like stort tema.

Og det med spontanitet er jeg helt enig med deg i. Å gjøre en morsom planlagt ting i uka hadde helt sikkert ikke gjort det. Det var nok rett og slett den hverdagslige flørtinga, herjinga jeg savna. Det var vel ikke-eksisterende på slutten. Men det kan jo være at en slik en-gang-i-uken-aktivitet hadde fått satt i gang litt herjing...? Mye av det jeg falt for hos han var humoren. Og denne forsvant på et mystisk vis.

Vi har snakka en del om det i ettertid, og det var jo vi selv som gjorde den andre parten mer seriøs. Ville være så modne og reflekterte at vi mista det som vi falt for hos hverandre.

I forhold til det å finne på tulleting i hverdagen, så er det faktisk litt vanskelig med en som ikke er så keen på det. Det blir litt det samme som å fortelle en vits der ingen ler... Men jeg vet jo ikke, om jeg hadde prøvd, virkelig prøvd, så kanskje...? Akkurat der og da var det helt utenkelig, for det hadde gått så langt at jeg fikk klausfornemmelser hver gang jeg var sammen med eksen. Han var desverre litt eiesyk. Dette hadde vi også prata om, men det gikk som jeg har skrevet tidligere ikke helt inn.

Det var ikke det at jeg følte at fest og morro var så innmarri spennende. Men jeg følte jeg gikk glipp av noe. Jeg visste jo sånn ca hva det gikk ut på... Jeg visste jo at det ikke var en livstil for meg, men å aldri fått tatt skikkelig del i den, føltes litt kjedelig.

Og nå er jeg veldig glad for det. Jeg vil aldri ha en slik livstil, men å ha et godt nettverk, der det festes innimellom er jeg enormt glad for at jeg har i dag.

Husk jeg hadde ikke et ordentlig nettverk, pga forholdet. Og det føltes veldig ensomt. Nå har jeg fått tilbakemeldinger på at folk setter veldig pris på meg og humøret mitt. Tenk hvilken overgang!

Angående sexlivet så var ikke jeg så gira på slutten naturligvis. Men tidligere var det jeg som tok initiativ til litt kinky ting. Jeg tror jeg er rimelig fri, men jeg må ha en som vil og en som ikke blir flau. For da blir jeg også satt ut... Så slike rollespill hadde ikke gått...

Det ble som regel det tradisjonelle. Så her kom nysgjerrigheten på slutten. Jeg var fornøyd med sexlivet, men hva visste jeg hva jeg gikk glipp av? Kanskje sex egentlig var noe MYYYYE bedre? Etter at jeg har andre erfaringer, så vet jeg jo. Jeg slipper å lure.

Og du kan vel kanskje si at jeg bytta han ut med fest og moro, men jeg angrer ikke. Jeg hadde behov for å finne tilbake til meg. Og det måtte jeg gjøre ved være fri, gå litt på trynet, ta feil avgjørelser, for så å lære og erfare selv, ikke minst få en omgangskrets. Og nå i ettertid så er jeg lei meg for at det ikke gikk melllom oss, men det er mest pga forventningene rundt oss og pga hans følelser. Jeg føler jeg gjorde det riktige valget.

[AlmaCity]

Kjenner et par jenter som nettopp brøt med samboerne sine fordi de ville ha mer spennende liv...

Sånne ting er jo greit nå, men plutselig sitter man der...35 år, singel, finner ingen man egentlig ønsker å dele livet med...

Luksusproblem!

[Gjest Vidvandre]

Først litt negativ gammel tante innstilling fra meg, men nå fikk jeg skikkelig vondt av eks-samboeren din. Kjenner meg igjen i hvordan du beskriver han hadde det. Og som AlmaCity tenker jeg litt på hvordan det blir når du har passert 30 og ikke har funnet noen du vil dele livet med. Samtidig forstår jeg godt at du vil rase fra deg når du etablerte deg i såpass ung alder, og jeg tror egentlig ikke du vil angre på det. Men kanskje føle en gang i framtiden at det er urettferdig at du møtte "drømmemannen" så tidlig i livet. Hadde han dukket opp etter du hadde rast fra deg, hadde han vel vært perfekt?