Å ta opp kontakt med barndomsvenner.

[Svart Katt]

De fleste av oss har vel en eller flere barndoms- og ungdomsvenner som man rett og slett har mistet kontakten med i årenes løp. Jeg har hatt flere venninner opp i gjennom årene som har vært gode venner der og da, men som kontakten har blitt brutt med av ulike årsaker. Det er spesielt to stykker jeg har tenkt mye på i senere tid..

Venninne A) Min aller første bestevenninne. Datteren til dagmammaen min, så vi hang naturlig nok sammen som erteris i mange år. Selv om vi ikke gikk på samme barneskole, holdt vi kontakten sånn noen lunde i gjennom hele barneskolen, men da vi begynte på samme ungdomsskole havnet vi i forskjellige gjenger og mistet gradvis kontakten. Har verken sett eller hørt noe fra henne siden rett etter ungdomsskolen.

Venninne B) Fire år eldre enn meg, vi ble antakeligvis så gode venninner fordi hun ikke hadde så mange venner på sin egen alder, i tillegg til at vi var naboer. I de få årene hun bodde ved siden av meg, var vi veldig mye sammen. Så og si daglig, hun ble som et familiemedlem i huset vårt. Hun hadde det ikke så bra hjemme, så til slutt flyttet hun og broren i fosterhjem og det var slik vi mistet kontakten. For halvannet år siden så jeg dødsannonsen til lillebroren hennes i avisen. Og det var egentlig da jeg begynte å tenke...

Er det bra å ta opp kontakten med slike gamle venner? Eller skal man heller bare ta vare på de gode minnene og se fremover? Er det slik at jeg vil ta opp kontakten for å høre hvordan det går med disse personene - fordi jeg er nysgjerrig, eller er det fordi jeg savner vennskapet vi hadde?

Jeg er i starten av tjueårene, så det er ikke flere tiår siden jeg så disse personene sist, men allikevel dukker disse personene opp i hodet mitt fra tid til annen.

Så... Hva synes dere? Skal man ta opp kontakt med gamle venner, eller bare la det ligge? Kanskje noen der ute har erfaring med dette? Ved enten å ha tatt kontakt, eller selv blitt kontakten av en venn fra fortiden?

[Gjest Barmfager]

Er det slik at jeg vil ta opp kontakten for å høre hvordan det går med disse personene - fordi jeg er nysgjerrig, eller er det fordi jeg savner vennskapet vi hadde?

←

det er det nok bare du selv som vet

[bare meg]

Jeg har faktisk fått kontakt med et par gamle barndomsvenner nå siste året. Hadde ikke sett dem på mange år, og traff dem tilfeldigvis (hver for seg). Den ene på byen og den andre i butikken. Vi utvekslet mailadresser og så kom kontakten sakte men sikkert igjen.

Så klart var jeg nysgjerrig på hvordan de var nå, men det viste seg at de vennskapene vi hadde hatt før hadde vi på en måte nå også. Det var en grunn til at vi hadde vært venner før, vi går godt overens.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke erfaring med dette, men jeg hadde blitt veldig glad dersom tidligere barndomsvenner hadde tatt kontakt med meg. Det er vel gjerne slik at alle parter er redd for å trenge seg på og et gjennsidig ønske får dermed ikke kommet til overflaten. Det værste som kan skje er at dem ikke er interressert i kontakten.

[Gjest HB]

Jeg gikk i klasse med ei de to første årene på barneskolen. Så flyttet vi begge til hver vår kant av landet og mistet kontakten helt. 14 år senere treffer jeg ei som kjenner min venninne og som jeg sender med en hilsen. Fordi vi fortsatt bor litt unna hverandre går det noen måneder før vi treffes, men vi har umiddelbart kontakt. Det har vi nå tolv år etter, selv om det mest går i mail og en og annen telefon, men det skyldes nok en gang lange avstander. Så jeg anbefaler å ta kontakt.

Lykke til!

Hilsen Lille meg

[Gjest Gjest]

Har forskjellige erfaringer med dette.

Noen blir kjempeglad og overrasket, og vi finner tonen med det samme, mens andre igjen kan være litt tilbakeholdne, av ukjente årsaker.

En gang tok jeg kontakt med ei jeg gikk på folkeskolen med, det var ikke vellykket i det hele tatt, hun fant på unnskyldninger for å slutte av samtalen osv.....jaja, tenkte jeg, bedre lykke neste gang.

Så man må bare "prøve seg fram", rett og slett.- ingen oppskrift på dette.

[Gjest Gjesta]

Jeg har hvertfall veldig god erfaring med det

[Belit]

Det finnes vel ingen objektivt riktige svar på dette spørsmålet.

Jeg synes du bør ta kontakt - du trenger ingen annen grunn enn den du beskriver: at du har tenkt mye på dem i det siste og lurer på hvordan det står til. Enten finner dere tonen og det føles naturlig og hyggelig å ta opp tråden igjen, eller så finner dere ut at dere ikke har noe snakke om lenger. Da er det bare å avslutte samtalen på en høflig og vennlig måte og gå videre i hvert sitt spor. Det er omtenksomt å ta en slik kontakt synes jeg, man må bare ha i mente at man ikke kjenner hvordan skjebnen har fart frem med den andre og ikke ha altfor store eller konkrete forventninger til hvordan initiativet blir mottatt

[iselin]

Jeg syns det har vært kjempemorsomt å ta kontakt igjen med gamle venner

Er 35 år,å i fjord sendte jeg en tekstmld til en gutt jeg skrev brev med 1 års tid,og som jeg har møtt et par ganger på den tiden.Var da 14 år.Og etter 2 timer fikk jeg svar .Kjempemorsomt å høre åssen han hadde det,og hvordan livet hans var.....I dag mailer vi litt innimellom..

Så bar prøv du......

Ikke vær redd for å trenge deg på.

Det værste svaret er jo bare t de ikke vil ha kontakt..

Kanskje de tenker som deg?????

[Arkana]

Jeg hadde en bestevenninne fra jeg var 2 til jeg var 12 år (da flyttet hun). For et par år siden registrerte jeg meg på en side hvor man kunne finne igjen gamle klassekamerater. Hun gikk i parallellklassen min på barneskolen og hadde også registrert seg. Jeg sendte henne en mail, og siden har vi holdt jevnlig kontakt over mail. Vi bor i forskjellige byer så det er litt vanskelig å møtes, men det er utrolig koselig å ha kontakt og ta litt del i hverandres liv.

[Gjest Gjest_inga_*]

vel jeg har to dårlige erfaringer med dette. To venninner hver for seg som plutselig banket på døren fordi vi bor i samme by. Den ene hadde jeg ikke sett på 15 år den andre ikke på 12 år.

Der sto de da fulle av problemer som de øste over meg i åresvis før jeg klarte å kutte kontakten igjen.

Jeg ble først glad for at de tok kontakt. De hadde begge forandret seg veldig på de årene vi ikke hadde kontakt og vi var vokst i forskjellig retning. rett og slett!

så jeg har tatt skrekken..

Iallefall får neste døra i trynet hvis hun står med tårene i øynene på trappen min og sier hun vil være venninne igjen fordi hun har det så fælt..

[Svart Katt]

Barmfager: Ja, du har rett i det, og det vet jeg jo forsåvidt fra før av, jeg tenkte bare jeg skulle legge frem tankene mine rundt temaet litt, og høre hva andre eventuelt mener.

bare meg: Det er også slik jeg har tenkt, altså at man var jo venner for en grunn, og at man kanskje kan lete opp dette forholdet igjen. Men på den andre siden tenker jeg at folk er i stadig forandring, og at vi var barn da vi var venner. I tillegg til at en av de største grunnene til at vi nettopp var venner var (i disse tilfellene) enten fordi vi var naboer, eller fordi hun var datteren til dagmammaen min. Men det at man faktisk har en fortid sammen, gjør at det er noe felles der..

Nå merker jeg at jeg blir veldig tankefull her. Det er egentlig ikke meningen. Men det blir litt sånn når man må formulere og skrive ned det man har tenkt. For ja, jeg vet at det ikke er vanskeligere enn å bare ta kontakt, sende en melding eller hva som helst, og ta det derfra. (Fint innlegg, Belit.)

Jeg vet jo også at det ikke finnes et fasitsvar på noe sånt, men jeg tenkte det kunne være fint å høre om andre som har funnet tilbake til hverandre etter mange år, eller ikke ønsker dette av ulike årsaker. Egentlig går det vel mest i at jeg ikke vil bli "skuffet", ikke vil glemme det vennskapet vi har hatt, fordi det kanskje ikke fungerer med kontakt nå. Ja, jeg tror muligens det er der det ligger. (Og det er vel i og for seg en dårlig grunn. Jeg vet at jeg hadde blitt glad om noen hadde tatt opp kontakt med meg igjen.)

Og et par gjester, Binna og Arkana: Hyggelig å høre at det faktisk har fungert å ta opp kontakt etter mange år!

[Gjest gjest1]

Fikk nettopp melding av ei jeg ikke har sett på 5-6 år fra ungdomskolen som lurte på om vi skulle treffes faktisk

Det vil jeg, men ikke konstant kontakt. Tror vi har glitt litt fra hverandre..

[Gjest Gjest]

Tror kanskje jeg ville prøvd bestevenninna/ dagmammaen. Det virker som om dere stod hverandre nærmest og har kjent hverandre best. Det er veldig greit å ha noen felles positive opplevelser som man husker. Hvis de fremdeles er viktige for dere begge synes jeg det er godt utgangspunkt for å bli kjente og etterhvert venner igjen.

Tror også jeg ville tenkt nøye gjennom hvorfor vennskapet tok slutt etter ungdomsskolen - for å være helt sikker på at det ikke ligger noen "bomber" der - tok vennskapet slutt, eller følte dere begge at nå var det på tide å gjøre andre ting...

Ikke ha for store forventninger, bruk litt tid på å bli litt kjent igjen og prøv å se venninnen din slik hun er i dag.

Jeg ville blitt veldig glad hvis mine bestevenner fra barneskolen kontaktet meg. Om vi hadde blitt venner alle sammen - det tviler jeg på.

På en gjensynsfest etter ungdomsskolen for noen år siden, så jeg at noen av oss ikke hadde så mye til felles lengre. Ingen kom for å få nye bestevenner, så det ble en veldig hyggelig mimrestund...

[Frøken Freken]

Hvis du har lyst til å ta kontakt, så gjør du det jeg er også litt sånn at jeg tenker og tenker på om jeg skal ta kontakt. Og for en stund siden tok jeg kontakt med ei jeg var mye sammen med før, og det var kjempekoselig.

Hvis du føler for å ta kontakt, så gjør det, du vet aldri når ting kan skje. Jo mer du går og tenker jo mindre blir sjansen for at du gjør no mer enn å tenke på det. Og det verste som kan skje er vel at de ikke føler for kontakt, men da har du hvertfall prøvd.