Når ungene har gjort "rampestreker" på skolen

[bare meg]

Jeg har en sønn som nå snart er ferdig med 1. klasse, han er nettopp fylt 6 år.

I går var det tid for årets siste foreldresamtale og den startet med at læreren skulle fortelle om en episode.

Når hun startet så trodde jeg jo dette var noe som hadde skjedd nylig. Saken er at min sønn og to andre kamerater hadde gjort noe de absolutt ikke skulle. Han har gjort samme ting hjemme, og da har han selv måtte vaske etter seg.

Det læreren forteller er at etter nøye overveiing hadde de bestemt å ikke koble inn rektor i saken. Det at de i det hele tatt har vurdert det mener jeg tilsier at de så veldig alvorlig på saken. Men disse tre guttene fikk ikke annet enn tilsnakk denne gangen. Helt greit, det er opp til lærerne hvordan de takler det på skolen.

Men det som irriterer meg skikkelig her i denne saken er mangel på kommunikasjon mellom hjem og skole. Så klart min sønn ikke sier noe til meg, han skammet seg skikkelig.

Når jeg så spurte læreren om når dette var skjedd, så kunne hun fortelle at det hadde skjedd for tre uker siden

Jeg etterlyste da beskjed fra henne om hva som var skjedd. Unnskyldningen for at det ikke var kommet var fordi noen foreldre ble såret over å få en telefon eller lapp med hjem om sånt

Beklager å si det, men de foreldrene driter jeg langt i. Jeg som mor har krav på å få vite hva som skjer med min sønn på skolen. Jeg synes slike grove brudd på reglene fra barnas side skal rapporteres.

Hvordan er kommunikasjonen mellom deres skole og dere som foreldre?

[Gjest Gjesta]

Jeg er helt enig med deg. Jeg syns skolen her også er innmari slappe med å gi denne typen informasjon i tide, for ikke å snakke om å si i fra i det hele tatt. Jeg har flere ganger gitt klar beskjed, og omsider ser det ut til å ha bedret seg. Undervisningsinspektørens standardsvar er at de ikke kan bruke tid på å informere foreldre for "hver minste ting som skjer."

Min klare parering blir at jotakk, skal jeg greie å oppdra ungen min er jeg nødt til på vite det hver gang han blir innblandet i noe, særlig når de elsker å trekke frem disse episodene på hver eneste foreldresamtale.

[Gjest mom]

Jeg mener at så lenge det er så alvorlig at det blir tatt opp i en foreldresamtale lenge etter så kvalifiserer det til en henvendelse til foreldrene da det skjedde. Hvis det ikke var alvorlig nok til å kontakte foreldrene den gangen så skal det også droppes i foreldresamtalen.

Det nytter ikke å ta det opp med ungen lenge etterpå, da har de som regel glemt hele episoden. Jeg vil helst ha beskjed med en gang når de har gjort noe alvorlig, småtull kan de droppe.

[Gjest Gjest]

Jeg har faktisk fått kjeft av en mor fordi jeg ringte og fortalte om hva sønnen hadde gjort på skolen. Hun mente at det ikke var alvorlig nok til at jeg skulle ha kontaktet henne. Personlig synes jeg det var et grovt brudd på reglementet. (Ledelsen er enig med meg i det.)

Det er ikke lett å vite hva de forskjellige foreldrene mener, derfor er det så viktig at man klarer å kommunisere med hverandre uten å bli sure. Jeg håper at du tok det opp på en pen måte, slik at læreren vet til neste gang at du ønsker å få beskjed.

En kommentar til at du ikke fikk lapp: Vi har ikke lov til å sende med barna negative reaksjoner skriftlig. Det er noe vi voksne mener bør tas opp muntlig, slik at eventuelle misforståelser kan ordnes opp umiddelbart. Dessuten virker alt som er skriftlig mye sterkere enn det muntlige.

[Gjest Gjesta]

En kommentar til at du ikke fikk lapp: Vi har ikke lov til å sende med barna negative reaksjoner skriftlig. Det er noe vi voksne mener bør tas opp muntlig, slik at eventuelle misforståelser kan ordnes opp umiddelbart. Dessuten virker alt som er skriftlig mye sterkere enn det muntlige.

←

Vel, det finnes da små kjekke duppedingser som heter telefoner..... De aller fleste har en

[LilleBille]

Har mine barn gjort noe som ansees som et grovt regelbrudd på skolen - anser jeg det som en selvfølge at jeg varsles - og evt. innkalles til møte.

Enkelte ting kan ordens opp elev/lærer/rektor - men vi som foreldre bør likevel varsles - om det er alvorlige ting.

Telefon er en utmerket ting - om det ikke kan sendes skriftlig varsel.

[bare meg]

Jeg har faktisk fått kjeft av en mor fordi jeg ringte og fortalte om hva sønnen hadde gjort på skolen. Hun mente at det ikke var alvorlig nok til at jeg skulle ha kontaktet henne. Personlig synes jeg det var et grovt brudd på reglementet. (Ledelsen er enig med meg i det.)

Dette gjelder jo de fleste yrker. Er selv skjelt ut fordi en mente jeg ikke gjorde jobben min riktig, selv om jeg har gjort alt etter reglementet. Det er alltid noen som ikke er enige.

Det er ikke lett å vite hva de forskjellige foreldrene mener, derfor er det så viktig at man klarer å kommunisere med hverandre uten å bli sure. Jeg håper at du tok det opp på en pen måte, slik at læreren vet til neste gang at du ønsker å få beskjed.

Jeg tok det opp på en pen måte, men var nok relativt skarp i tonen etterhvert. Det har også sin bakgrunn i hvordan denne læreren har løst andre ting i år. Det er ikke første gang hun ikke gir beskjed om ting som skal informeres om. Etter den ene episoden fikk hun også advarsel gjennom personalsak. Og jeg var ikke den eneste forelderen som hadde nevnt akkurat det med beskjeder fra lærer til hjem.

En kommentar til at du ikke fikk lapp: Vi har ikke lov til å sende med barna negative reaksjoner skriftlig. Det er noe vi voksne mener bør tas opp muntlig, slik at eventuelle misforståelser kan ordnes opp umiddelbart. Dessuten virker alt som er skriftlig mye sterkere enn det muntlige.

←

Hun nevnte ingenting om at slike ting ikke kunne sendes som skriftlige beskjeder. Men for min del spiller det ingen rolle, telefon, lapp, brev eller epost - eneste jeg vil er å underrettes.

[bare meg]

Jeg er helt enig med deg. Jeg syns skolen her også er innmari slappe med å gi denne typen informasjon i tide, for ikke å snakke om å si i fra i det hele tatt. Jeg har flere ganger gitt klar beskjed, og omsider ser det ut til å ha bedret seg. Undervisningsinspektørens standardsvar er at de ikke kan bruke tid på å informere foreldre for "hver minste ting som skjer."

Min klare parering blir at jotakk, skal jeg greie å oppdra ungen min er jeg nødt til på vite det hver gang han blir innblandet i noe, særlig når de elsker å trekke frem disse episodene på hver eneste foreldresamtale.

←

Ja hva husker en unge etter noen uker. Jeg er så enig med deg i at er det alvorlig nok til at det tas opp på foreldresamtale, bør det også være alvorlig nok til å informeres om før.

Hvis sønnen min er tatt fra bordet fordi han løper rundt når de har undervisning så trenger jeg ikke vite det. Det er ikke de små tingene jeg trenger å vite, men når det er mer alvorlige saker.

[bare meg]

Har mine barn gjort noe som ansees som et grovt regelbrudd på skolen - anser jeg det som en selvfølge at jeg varsles - og evt. innkalles til møte.

Enkelte ting kan ordens opp elev/lærer/rektor - men vi som foreldre bør likevel varsles - om det er alvorlige ting. 

Telefon er en utmerket ting - om det ikke kan sendes skriftlig varsel.

←

Er så enig. Håper at det bedrer seg her nå. Tror ikke denne læreren har råd til å gjøre flere feil. Jeg har heldigvis god kommunikasjon med rektor. Han er min gamle lærer fra barneskolen, og i tillegg har vi jobbet en del sammen i skolens driftsstyre fra tidligere av der jeg satt som politisk representant.

[Gjest Gjest]

Min sønns forrige lærer hadde sikkert telefonnummeret vår i hodet! Hun ringte i tide og utide, for den minste ting! Ikke bare var det telefoner, men det ble også rapportert skriftlig hver mnd. pluss to samtaler i året!

Det var noen forferdelig slitsomme år, all kritiken gikk ut over forholdet til sønnen min - jeg mistet tiliten til han! Det gikk så langt at jeg ikke trodde på han - uansett hva han sa hadde skjedd. Jeg var alltid mistenksom mot han. Jeg gikk med en følelse av å ikke kjenne mitt eget barn!

Det er ikke til å stikke under en stol at det av og til var nødvendig å ringe hjem, men hun kunne vel spart seg å komme med skriftlig kritikk to dager etter telefonsamtalen? Jeg ble nesten sprø av denne læreren! Til slutt fikk jeg gitt beskjed om hvordan dette opplevdes, da skjerpet hun seg noe.

Det må nevnes at dette var en utrolig koselig lærer, som både barn og foresatte nærmest forgudet, men hun var litt vel ivrig etter å melde fra til hjemmene om ting som skjedde på skolen.

Jeg mener at det er ikke vi foresatte som skal sørge for ro og orden i klassen, det må læreren ordne der og da - ikke dra det inn i rapportene hjem! ( Vi snakker om bagatell-sitasjoner her, ikke "ADHD"-tilstander).

Klok av skade så mener jeg at en dyktig lærer ordner opp sammen med elevene, og ikke kontakter foreldrene til enhver tid! Men i ekstreme situasjoner skal selvsagt foreldrene kontaktes, de må bare ikke rope for mye på ulven.....

Til slutt kan jeg nevne at når min sønn fikk ny lærer har det ALDRI vært problemer! Ikke en gang har læreren ringt for å kritisere, og foreldresamtalene er BARE positive!!!!!

[Gjest Gjest]

Det er jeg som skrev innlegget om at vi ikke kan sende negative beskjeder skriftlig. Jeg er helt enig i at man i slike tilfeller skal ringe, ikke at man skal la være å ta kontakt! Beklager hvis det ikke kom tydelig nok frem.

[Gjest gjest1]

Jeg var et såkalt vanskelig barn, og gjorde endel faenskap på skolen. De ringte aldri, men jeg fikk av og til med melding hjem (for store saker, som da jeg slo på brannalarmen etc).

Resten tok de på konferansetimene... Gjerne flere måneder etter hendelsen! Jeg husket jo ikke ting engang.

En mellomting hadde vært greit, men å ringe til stadighet er unødvendig.

Da jeg jobbet på skole ønsket en av elevene seg i premie (vi hadde et prosjekt gående med han fordi han var litt stri) at jeg ringte moren for å fortelle hvor grei han hadde vært. Vanligvis var det alltid negative telefoner, så moren ble jo kjempeglad for en utelukkende skrytetelefon

[Gjest Tabby]

Jeg synes også at siste foreldresamtale angående min datter ble veldig dum. Vi fikk veldig mye tilbakemelding på ting jeg mener hun burde gitt meg tilbakemelding på tidligere. Og det er også ting jeg mener kan bli styrker senere i livet, så sant hun lærer seg forskjellen mellom når hun kan ta styringen og når hun bør jenke seg.

Det endte faktisk med at samtalen varte ett kvarter over tiden som var satt av, og at jeg ble rimelig irritert. På læreren. Det var gamle saker som burde vært "bye gones" og som førte til at datteren min satt i bilen etterpå og gråt.

Jeg følte meg faktisk som en mor som har sviktet helt, når det var snakk om tre kvarter med negative ting, og alt det positive som burde vært nevnt, for det er jo der det også, ble liksom bisetninger.

Dagen etter ringte faktisk læreren meg og mente at vi hadde kommet helt feil ut med den samtalen. Jeg sa min klare mening da, synes det er lettere på telefonen enn ansikt til ansikt. Vi kom frem til at hun kanskje burde tatt en telefon med en gang dette skjedde, men jeg tror hun synes det var vanskelig å vite hvem foreldre som synes dette var greit, og hvem som synes det var unødvendig. Men jeg vil heller ha en telefon for mye enn en for lite, og velge selv hva jeg vil legge vekt på å ta opp med datteren min selv.