Jeg er sjalu på familien min...

[Gjest Grå mus]

Saken er denne: jeg er så heldig at jeg har en fantastisk familie og svigerfamilie. De er varme, snille, omsorgsfulle og tålmodige, og jeg er veldig glad i familien min, og ville ikke ha byttet dem ut for noe i verden.

De er sosiale, og blir ofte et midtpunkt selv om de ikke mener å være det.De er som sagt flotte mennesker.

Jeg vet at jeg er heldig som har denne familien, men jeg vet også at de er heldige som har meg!

Det ingen utenom familien vet, og som ingen behøver å vite, er at min familie vegrer seg for å framstå som annet enn snille og tålmodige, så jeg er den som må ordne opp.

Jeg er den som må tvinge dem til legen når de er syke og nekter å "plage" legen...

Jeg er den som snakker med banken og kreditorer når pappa eller svigerfar har rotet til økonomien for "ørtende" gang...

Jeg er den som holder "tann for tunge" når svigermor etterligner "Marie Barone (alle elsker Raymond) og (utilsiktet!) fornærmer meg kraftig ved hjelp av et kompliment...

Jeg var den som "fersket" svigerfar med en 20 år yngre kvinne for et par år tilbake, og som hjalp ham å skjule det for sønn og kone...

Jeg er ingen engel og prøver heller ikke å framstå som en, men det er ikke resten av familien heller. De støtter meg når jeg behøver det, og de gir meg all hjelpen jeg BER om, men de tilbyr seg aldri... de vil ikke trenge seg på...

Nå blir jeg sikkert sett på som både utakknemlig og barnslig, men dette har blitt et problem for meg.

Når folk rundt meg skryter min familie opp i skyene og framstiller dem som helgener, så vet jeg at dette ikke stemmer, dette er vanlige mennesker med feil og mangler som alle andre!

Jeg vil ikke svikte familien min, men jeg ønsker heller ikke at de skal bli glorifiserte, så jeg sier vanligvis bare "de er som alle andre, med både positive og negative sider". Og da blir jeg oppfattet som smålig og misunnelig...

Og sannheten er vel desverre at dette stemmer, jeg er misunnelig! Jeg ønsker ikke å bli tatt som en selvfølge... jeg ønsker også å få anerkjennelse for alt jeg gjør for familien min... men alt jeg gjør er "usynlig", det er de som får all oppmerksomheten, jeg er den grå musen i bakgrunnen... og så får jeg dårlig samvittighet som føler det slik.

Det er så forvirrende, jeg ER glad i familien min, men jeg skulle også ønske at den tiden kom da JEG kunne få lov til å skinne... er dette så urimelig?

[Gjest Thalassa]

så slutt å gjør disse tingen du gjør da.. det er da dem merker hvor avhenig dem er av deg. Eller krev ting til gjengjeld for en tjeneste. Er vel bare rett og rimelig. De fleste ting faller i god jord bare de blir sagt i en spøkefull tone, eller med en humoristisk vri. "Kan du kjøre meg til legen?" "Ja hvis du betaler bensinen " f.eks. Da sier du at du vil ha noe igjen for det du gjør, og har dem litt oppi pappen skjønner dem dette hintet.

[Gjest Grå mus]

så slutt å gjør disse tingen du gjør da.. det er da dem merker hvor avhenig dem er av deg. Eller krev ting til gjengjeld for en tjeneste. Er vel bare rett og rimelig. De fleste ting faller i god jord bare de blir sagt i en spøkefull tone, eller med en humoristisk vri. "Kan du kjøre meg til legen?" "Ja hvis du betaler bensinen " f.eks. Da sier du at du vil ha noe igjen for det du gjør, og har dem litt oppi pappen skjønner dem dette hintet.

←

En del av poenget er jo at de ikke spør meg om å gjøre dem en tjeneste.

Når mamma ligger på gulvet med et gigantisk astmaanfall, og pappa er så hjelpesløs at han ikke klarer å få henne til legen (hun har legeskrekk), så MÅ jeg ta ansvar å kjøre henne til legen. (enten hun vil eller ikke) Jeg kan jo ikke stå å se på at hun ikke får puste...

Når svigermor forteller meg at de har hatt besøk av en takstmann fordi huslånet ikke har blitt betalt, og er fortvilet for at huset skal legges ut til tvangssalg, så MÅ jeg jo hjelpe dem å få til en ordning med banken. De gjør det jo ikke, og jeg vil jo ikke at de skal kastes ut av huset som de har bodd i de siste 30 år!

Jeg har ikke problem med å gjøre disse tingene, men jeg skulle av og til ønske at jeg kunne få et "takk".

[lillesky]

Tråden er ryddet.

- lillesky (mod)

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner deg!

Det er ikke morsomt å bli tatt som en selvfølge, og når en i tillegg blir sett på som en stor egoist om man sier noe, så gjør ikke det saken noe enklere.

Jeg tror det er mange som føler det slik når foreldrene blir eldre. Du vet at du gjør alt du kan for å gjøre livet deres lettere. Du vasker for dem, lager litt mat kanskje, og holder hagen i orden. Du klipper gresset, planter, luker osv. Så får de besøk som skryter av hvor pen hage de har... "hvordan klarer dere det i deres alder?", og du sitter og hører dine foreldre svare at: "det går så greit. Vi pusler litt hver dag, og da blir det ikke så tungt", hvorpå de besøkende svarer at de skulle ønske de var i like flinke til å holde hagen i orden.

Vanligvis er det greit, du vet at du har gjort en god jobb, og unner dem denne lille gleden. Men av og til (når du er sliten) har du lyst til å hyle ut at "jeg har gjort hele jobben, hvorfor skal de ta hele æren?".

Av og til føles det nødvendig å få anerkjennelse for det en gjør, og i slike tilfeller så hadde det vært hyggelig om dine foreldre hadde sagt: "vi har fått god hjelp fra xxx". (slik føler jeg det av og til i alle fall)

Mest sannsynlig er dette et slikt øyeblikks frustrasjon som du bare måtte få ut? Hos meg går slike frustrasjoner fort over, håper det er slik for deg også.

[Gjest Grå mus]

Du har helt rett, det er sårende når du har tatt deg fri fra jobben, og kranglet med din mor i over to timer for å få henne til legen.

Så, på veien hjem ringer telefonen hennes, og en venninne spør hvordan det går med henne. "Det hjelper jo å komme seg til legen" svarer min kjære mor, "det hadde jo vært fint om noen kunne ha kjørt meg litt tidligere. Men jeg kan jo ikke forvente at hun (meg) skal kaste fra seg alt for å få meg til legen, så jeg er takknemlig for at jeg kom dit i det hele tatt..."

I etterkant får jeg høre fra den samme venninnen hvor heldig jeg er som har en så snill og tålmodig mor, og får samtidig høre at: "du burde ta meg bedre av henne, hjelpe henne litt mer. Hun begynner jo å bli gammel vet du. Og dessuten: astma er alvorlige saker, neste gang bør du være raskere med å få henne til legen..."

En blir lei når en føler at en gjør alt en kan for å hjelpe, men uansett hva du gjør så er det ikke nok! Det er ikke rent nok, det går ikke fort nok, ingenting er NOK.

Av og til sier jeg noe, men da blir de så lei seg, de vil jo ikke være en byrde for meg. Og om jeg sier noe til mine venninner, så blir jeg regnet som bortskjemt, smålig og misunnelig, for de er jo så snille.

Det går over, det er som du sier et øyeblikks frustrasjon, men jeg blir så sliten av å aldri gjøre noe "nok", å aldri få et helhjertet "takk for hjelpen".

[smidja]

Noen ganger er livet urettferdig. Noen ganger er det mye urettferdig som skjer på en gang. Og disse gangene har man bare lyst til å sette seg ned og gråte, fordi livet er vanskelig. Fordi man føler seg brukt. Jeg vet at det ikke er en enkel ting du har å gjøre med her, for uansett hva du sier eller gjør, så blir det feil.

Jeg tror at dette er vanskelig å gjøre noe med. Det er sånn det er, og sånn det alltid kommer til å være. Når disse vanskelige dagene kommer, så tell til ti. Når du har hjulpet de så gå og gjør noe som gleder deg selv. Gi deg selv en belønning. F.eks en tur til frisøren, en tur på kino eller noe annet du liker. Og vet du hva? Du er kjempeflink og snill med din familie. Du tar vare på de fordi du bryr deg om de. Og TAKK fordi du er et medmenneske...

[Gjest Gjest]

Dette er tull fra ende til annen. Lær deg å sette grenser! Ærlig talt, om du stryker med i morgen, tror du virkelig ikke at disse mennenskene greier å fikse livet sitt sjøl?? Sette seg i en situasjon der du juger din svigermor og mannen din opp i trynet fordi gubben hennes ikke greier å passe buksesmekken... hva tror du de kommer til å si den dagen de får vite det???

Puss glorian din damen, og skaff deg et liv! *HMF*

[Gjest Grå mus]

Noen ganger er livet urettferdig. Noen ganger er det mye urettferdig som skjer på en gang. Og disse gangene har man bare lyst til å sette seg ned og gråte, fordi livet er vanskelig. Fordi man føler seg brukt. Jeg vet at det ikke er en enkel ting du har å gjøre med her, for uansett hva du sier eller gjør, så blir det feil.

Jeg tror at dette er vanskelig å gjøre noe med. Det er sånn det er, og sånn det alltid kommer til å være. Når disse vanskelige dagene kommer, så tell til ti. Når du har hjulpet de så gå og gjør noe som gleder deg selv. Gi deg selv en belønning. F.eks en tur til frisøren, en tur på kino eller noe annet du liker. Og vet du hva? Du er kjempeflink og snill med din familie. Du tar vare på de fordi du bryr deg om de. Og TAKK fordi du er et medmenneske...

←

Det var hyggelig å høre at du forstår, og tipset om å belønne meg selv skal jeg benytte meg av.

Jeg har nok begynt å slite litt med tanken på at de begynner å bli eldre, og har litt motstridende følelser rundt dette. Jeg vet det er uungåelig, men jeg liker det ikke. Samtidig er det bedre enn alternativet... (at de ikke blir eldre)

Kanskje har jeg begynt på en "løsrivelsesprossess" på samme måte som jeg gjorde før jeg flyttet hjemmefra? (da jeg forberedte meg på et liv uten dem)

Jeg vet ikke! Alt jeg vet er at jeg er veldig glad i dem, men at de driver meg til vannvidd av og til med "snillheten" sin.

Dette er tull fra ende til annen. Lær deg å sette grenser! Ærlig talt, om du stryker med i morgen, tror du virkelig ikke at disse mennenskene greier å fikse livet sitt sjøl?? Sette seg i en situasjon der du juger din svigermor og mannen din opp i trynet fordi gubben hennes ikke greier å passe buksesmekken... hva tror du de kommer til å si den dagen de får vite det???

Puss glorian din damen, og skaff deg et liv! *HMF*

←

For det første: JEG satte meg ikke i en situasjon der jeg måtte lyve for svigermor og mannen min, det klarte svigerfar helt på egen hånd! Om det er opp til meg, så vil de aldri få vite om dette sidespranget, de fortjener ikke å bli såret p.g.a hans tabbe.

For det andre: Når det gjelder å klare seg selv. Mennesker etter pensjonsalderen vil etterhvert behøve mer hjelp, så de vil nok ikke behøve meg mindre framover, heller tvert i mot. Om jeg døde i morgen så ville de nok klare seg godt i en tid framover, men snart ville de nok ha behov for noen, og hvem er da nærmere enn en datter/svigerdatter?

P.s til siste gjest: Jeg trodde dette forumet var et sted der en kunne lufte tanker, frustrasjoner, få innspill fra andre osv. Siden du ble så sint så lurer jeg på om jeg har tatt feil, eller om det rett og slett er du som mangler vanlig folkeskikk? Vær gjerne uenig med meg, sett i gang en diskusjon, men ønsker du videre respons fra meg så kutt ut spydighetene og kjeftinga!

Hva betyr *HMF*?