Forholdsproblemer pga vanskelig oppvekst..

[Gjest Gjest_Lille meg_*]

Hei!

Jeg har ett problem... Jeg(21 år) og kjæresten min har vært sammen i litt over 7 mnd nå, det er mitt lengste og mest seriøse forhold hittil. Det gikk veldig opp og ned i startfasen og så gikk det ganske bra en stund. Men nå føler jeg at jeg opplever det samme som jeg opplevde før jeg falt pladask for ham.

Vi sliter veldig med at vi hele tiden missforstår hverandre. Jeg vil ikke si vi krangler, men stemningen faller dramatisk. Han forstår ikke hvorfor jeg opplever det han sier som kritikk og jeg forstår ikke hvorfor han ikke kan gjøre noe med det, siden jeg ikke greier å forandre hvordan jeg oppfatter det.

Vi er flinke til å prate sammen når noe plager oss, og jeg har tatt opp dette mer enn en gang. Merker at det går opp og ned når det kommer til hvordan jeg reagerer på det han sier til meg. Noen ganger greier jeg å ignorere det, andre ganger bryter jeg ut i gråt...

Vi har også drømt litt om fremtiden, og har funnet ut at vi har veldig forskjellige oppfatninger når det kommer til de viktige avgjørelsene i livet. Han sier jeg ikke skal henge meg opp i det, siden dette er så langt fram i tid, men jeg kan ikke unngå tenke på at vi ønsker helt forskjellige ting her i livet..

Jeg tror noe av grunnen til at jeg er som jeg er, er at jeg er oppvokst i en familie hvor mor og far hele tiden krangler, jeg kan ikke huske en dag hvor de ikke har kranglet.. Jeg er forferdelig redd for å gjøre samme feilen som mora mi, og leve 21 år i ett ulykkelig ekteskap. Hu turte heldigvis til slutt å flytte fra faren min, men det tok innmari lang tid. Nå er de lykkelig forelsket på hver sin kant og har levd fra hverandre i 3 og 1/2 år, skillsmissen er det beste som har skjedd familien min.

Jeg tenker kanskje for mye, og bekymrer meg unødig, men jeg har sett hvordan det kan være når to mennesker ikke passer sammen...

Er det noen andre som opplever tilsvarende samlivsproblemer? Er dette noe jeg burde satse videre på? Jeg har veldig sterke følelser for ham og har aldri følt for noen det jeg føler for ham.

Tusen takk for evt svar!

[Gjest Gjest]

Det er så forbannet mange forståsegpåere her inne som sier at man ikke kan skille seg pga barna. Du er et levende eksempel på at barn skades av å leve i en familie der foreldrene ikke tar konsekvensen av et dårlig forhold seg i mellom.

Foreldrepar som suser hodeløst videre i et elendig forhold provoserer meg på barnas vegne. Det være seg de som krangler mye, eller de som lever et platonisk forhold. Begge foreldreforhold er til skade for barna.

Det ble ikke mye til hjelp for deg, men jeg syns det var en fin anledning til å sette fokus på situasjonen til barn av dårlige ekteskap.

[Gjest Gjest]

Har dere samlivsproblemer hovedsaklig fordi du har lært et handlingsmønster hjemmfra (hvordan foreldrene har vært mot hverandre og kanskje deg?), er du ubegrunna redd, eller opplever du at kjæresten og du er så forskjellige at dere faktisk "må" få problemer?

Det går jo an å prøve samlivsterapi selv om dere er unge, for å få litt bedre forståelse av hvordan dere faktisk kommuniserer. Og om du opplever at du er "skadet" pga oppveksten kan du vurdere å gå til psykolog eller på andre måter jobbe med å bli becisst på reaksjoner i forhold til dette.

Jeg synes ikke du skal gi opp fordi du er "irrasjonelt redd" pga hva du har opplevd med foreldrene dine. Men om dere har satt dere fast i et spor som ikke er konstruktivt og dere ikke klarer/vil jobbe med det, er det kanskje ikke noe å satse på.

[Jane How]

Først og fremst, det her er noe du må bearbeide for deg selv, ingen kjæreste vil sannsynligvis kunne gi deg trygghet i lengden om du ikke selv klarer å være trygg på forholdet. Det er lett å komme inn i en spiral, der man stadig trenger bekreftelse og til slutt mister det sin effekt fordi det ikke er mulig å få mer enn man allerede får. Du vet sikkert at "kritikken" fra kjæresten din ikke betyr det samme som foreldrene dine sine krangler, men det er ikke lett å skille følelser fra fornuft når det er såpass ømme temaer. Når du oppfatter det han sier som kritikk, er det nok fordi du er veldig følsom for det minste kritikk. Så blir du stresset og lei deg fordi det minner om kranglingen og alt maset hjemme hos deg.

Jeg anbefaler deg å snakke med noen utenfor, så du får tømt deg og sortert tankene. Gjerne en psykolog. Det kan føles som det ikke hjelper, men jeg tror det er bra, når du forklarer om igjen og om igjen, får du mer innsikt i deg selv. Det er hvertfall verdt et forsøk. Uansett om forholdet til denne gutten varer eller ikke, trenger du trygghet inni deg selv. Det er mulig det blir bedre når du blir litt eldre, men du må nok jobbe med deg selv.

Jeg har hatt det likt som deg, både i oppveksten og i forhold og vet det er hardt.

[Gjest Gjest]

Hvorfor er det automatisk DIN skyld? Det er typisk kvinne; når forholdet ikke fungerer så tar HUN på seg skyld og gjør seg til den som skal reparere. Og finner årsaker tilbake i tid.

Problemet er mer at du er ung og uerfaren. Du har ikke lært å stille krav, fordi du tror automatisk at hvis du gjør det, så stikker han. Uten å reflektere over at han neppe er noe verdt å ha hvis han gjør...

[Gjest Gjest_Lille meg_*]

Tusen takk for alle svar!

Jeg har vurdert psykolog, for jeg har aldri virkelig har fått bearbeidet problemene mine. Har alltid måtte vært sterk, har en lillesøster som jeg har måtte støtte.

For meg er det også viktig å få påpekt at foreldre ikke skal holde sammen "for barnas skyld", når ting ikke er bra hjemme. Jeg vil heller ha to lykkelige foreldre hver for seg, en to ulykkelige sammen. Ett hjem fullt av krangling gir ingen trygghet og selv om barna later til å ha greid seg bra så er det mye man går og holder inni seg. Mine foreldre vet ingenting om hvordan jeg sliter, har prøvd å si det til dem, men far reagerer med sinne og sier at det hadde vært bedre om de hadde holdt sammen og gått i terapi, mens mor ikke vil høre, hu sier bare at det ordner seg, du greier deg du.