Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette lenger.

[Freyja]

Jeg har bare lyst til å legge meg ned og grine!

Sambo vil vente noen år (!) med barn, og jeg er klar som et egg NÅ. (Jeg har nok skrevet noen innlegg om dette tidligere... ) Jeg har prøvd å innfinne meg med dette. Jeg prøver hardt å akseptere det, og ikke tenke så mye på det.

Men det gjør så vondt!

Jeg kan ikke forestille meg smerten ved å være prøver, men ikke få ting til å klaffe. Men det er forferdelig vondt å være i den situasjonen jeg er nå. Kvalifiserer vel ikke helt til termen "ufrivillig barnløs" rent medisinsk, men det er det jeg føler meg som.

Ufrivillig barnløs...

Det føles som om alle andre er gravide eller har små barn...

Jeg skal bli tante i august, og jeg er så misunnelig at det verker helt ut i fingerspissene. Jeg klarer nesten ikke prate om det kommende barnet uten å begynne å gråte - klumpen presser på i halsen.

Jeg har en ekkel følelse i magen nesten konstant, og føler jeg blir mer og mer "besatt" av tanken på å være mor. Men det er jo ingen løsning i sikte på en stund når sambo er slik han er nå.

Og i mens går jeg rundt og verker i hele meg, og er bare deprimert.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette lenger. Det gjør så himla vondt. Og jeg er så alene med "sorgen" - det er ingen som klarer å sette seg inn i hva jeg føler. Alle avfeier meg med at "dere er da så unge, det har ingen hast". Jeg har da ikke bedt noen om å analysere min biologiske klokke!?! Det er helt irrelevant at jeg er fruktbar i 20 år til.

Jeg har vondt i magen og går med klump i halsen nå. Jeg ser på de vakre gravide magene - som synes å være overalt - og de nydelige små barna, og har lyst til å gråte. Og jeg gjør det nå.

Må jeg være medisinsk ufrivillig barnløs for å få lov til å "sørge" (er usikker på om dette er riktig ordbruk...)?

Hvordan skal jeg takle hverdagen med denne smerten?

[Frida Frosk]

Jeg har desverre ingen gode råd til deg, men vil gjerne gi deg en klem

Jeg har selv ventet i flere år på at min samboer skal bli klar så kjenner meg igjen i det du skriver. Han begynner endelig å bli klar og vi skal begynne prøvingen til høsten, men dette er noe han har måttet ta i sitt eget tempo. Og slik er det vel for alle?

Har dere snakket om hvorfor samboeren din vil vente?

Hvordan du skal holde ut vet jeg ikke, men for meg har det hjulpet å fokusere på det som er positivt med å være barnløs i tillegg til å tenke at jeg har mye å se fram til og at det blir min tur en dag også.

[Freyja]

Takk Frida Frosk, en tilbake.

Jeg prøver å fokusere på de positive sidene ved å vente, men jeg vil heller legge på meg 30 kg og slite med å gå ned i vekt igjen enn å fortsatt ha flat mage. Osv...

Sambo ville først vente fordi vi "bare" bodde i leid leilighet. Nå har vi kjøpt hus. Jeg tror han rett og slett er "redd"...

Joda - han må nok ta det i eget tempo.

Men hvordan skal jeg holde ut så lenge??

[Gjest Godjenta79]

Kan si deg så mye at jeg vet akkurat hvordan du har det

Det er likedan hos oss

Med meg går iallefall humøret veldig opp og ned, og noen dager har jeg det så bra som noen, andre dager er ting helt bånn i bøtta.

Masse trøst

[Glossy]

[Gjest Godjenta79]

Ville forresten også bare si at det som virkelig "hjalp" for meg, som på en måte fikk meg litt over kneika var at jeg innså at jeg ikke vil ha barn med noen andre enn samboeren min, og hvis det betyr at jeg må vente litt til, så får jeg gjøre det. Hvor gammel er du da? Og har du snakket ordentlig med kjæresten din om dette?

Kanskje dere kan bestemme en dato for når dere skal begynne å prøve, så du kan ha noe å se frem til?

En annen ting som "hjalp" meg var at kjæresten min sa rett ut at vi skulle få barn en gang, det er også en usikkerhet som jeg hadde. Kunne ikke vært sammen med han hvis det betydde at jeg ikke fikk barn, nå veit jeg iallefall at vi skal prøve en eller annen gang!

[~Belle~]

Hei. Jeg tror ikke det er noe som hjelper, men det er mye som kan døyve smerten en stund. Jeg kjenner meg igjen i det du skrev om at du skal bli tante og er misunnelig. Sånn hadde vi det også for noen år siden. Jeg orket ikke snakke med den vordene mor om baby, graviditet, fødsel og alt det der. Jeg var gråten nær når jeg tenkte på det hver eneste gang. En liten trøst kan være at det endret seg for meg da barnet ble født. Det er jo verdens herligste lille niese som man ikke kan la vær å bli glad i.

Jeg leste innlegget ditt og følte bare at jeg har lyst til å gi den en kjempe stor .

Et råd kan være å snakke om det som andre også har nevnt over her. Snakk ut om tingene, men prøv å unngå å snakke ting ihjel. Jeg sa til min mann at jeg trengte noe å glede meg til, så jeg ville vite når vi skulle begynne å prøve, og da ga han meg et tidspunkt, og har holdt oss til det, begynte faktisk å prøve 2 måneder før vi hadde avtalt. Husk bare at ting ikke alltid går som planlagt, selv har vi nå prøvd i et år uten resultat.

Masse lykke til uansett.

[Gjest Gjest]

Uff, jeg forstår deg godt. Det er ikke noe hyggelig når begge ikke har like lyst på barn. Mannen min har egentlig ikke hatt lyst på barn i det hele tatt. Det har ikke alltid vært like lett for meg. Men siden han er så alt alt for snill, så har han sagt at "...siden du har så lyst på barn, så er det klart vi skal ha barn en gang...". Jeg har sagt at det lureste hadde vært å begynne å prøve ved nyttår. Dvs. slutte med p-piller i november (jeg er i et vikariat t.o.m. februar 2008). Han har sagt at han er enig i det, men jeg vet ikke om han egentlig vil ha barn eller om han "går med på det" for min skyld...

Det er ikke hyggelig det heller. Jeg vil jo ikke utnytte han heller...

[Pi@]

Jeg har ingen gode råd eller kloke ord som kan trøste deg, fordi jeg er i akkurat samme situasjonen som deg. Jeg kjenner så altfor godt igjen tankene, følelsene og smerten. Det eneste jeg kan si er at jeg vet hvordan du har det.

Trenger du noen å "snakke" med Frejya så er det bare å sende meg en PM.

[Gjest Espera]

Jeg trodde det bare var jeg som følte det sånn jeg....

En til deg Freyja - og alle andre i samme situasjon.

[Gjest Gjest]

Hvor gammel er du? Uff, ja det høres litt fælt ut. Men tingen er- man er bare NØDT til å akseptere samboers ønske. Jeg har det omvendt; dvs jeg vil ikke ha ennå, mens HAN vil. Synes synd på han noen ganger, særlig når kamerater blir fedre, men har forsikret ham om at jeg vil ha når tiden er riktig for meg! og det har vi innfunnet oss med. Jeg er 30, men har ingen hast- ennå....

Man er tross alt to om det, og mannen og kvinnens ønsker er like viktige.

Ta det litt med ro, det blir din tur og, men kanskje ikke riktig enda! Kos deg m tante barn i mellomtiden!