Hvor følelsesløs er jeg?

[Gjest Gjestelista]

Hei!

Jeg må bare spørre dere om noe..

Jeg møtte en gutt for 4 år siden, ble sammen rimelig kjapt, gravid etter 7 mnd. Det var ikke planlagt, jeg hadde tenkt og gjøre det slutt med han, men så fant vi ut at jeg var gravid.

Jeg nevnte aldri det at jeg hadde tenkt å gjøre det slutt med han. Siden jeg ville stå for hva vi hadde gjort og et barn har rett på sin far like mye som sin mamma. Vi har hatt et helt greit forhold, veldig lite krangling. Nesten for lite, ikke noe lidenskap liksom.

Han har vært forelsket i meg og påstår at han fremdeles er det (noe jeg ikke tror på..) Jeg har derimot aldri vært forelsket i han. Likevel sier jeg hver dag at jeg elsker han, han sier det først, jeg må jo svare.

Jeg orker ikke kysse og kose med han lenger, dette har pågått en god stund. Jeg ser mer på han som en venn og er bare sammen med han pga dattera vår. Av og til håper jeg han er utro så jeg får en grunn til å flytte (akkurat som jeg ikke har grunner nok..) Jeg har ingen følelser for han, men vil altså bare ikke at vår datter skal ha en foreldre her og en der.

Men jeg kan jo ikke leve slik, jeg hater meg selv fordi jeg kan gjøre noe slikt mot en annen. Lyve og late som... Hadde jeg fått høre av min mamma at hun var sammen med pappa bare pga meg hadde jeg blitt kjempe lei meg og følt at jeg hadde stått i veien for hennes lykke på en måte..

Ja jeg vet jeg må snakke med samboeren min om dette, men får jo aldri åpnet kjeften og begynt! Hjelp!

[Gjest Neffi]

Hei!

Jeg må bare spørre dere om noe..

Jeg møtte en gutt for 4 år siden, ble sammen rimelig kjapt, gravid etter 7 mnd. Det var ikke planlagt, jeg hadde tenkt og gjøre det slutt med han, men så fant vi ut at jeg var gravid.

Jeg nevnte aldri det at jeg hadde tenkt å gjøre det slutt med han. Siden jeg ville stå for hva vi hadde gjort og et barn har rett på sin far like mye som sin mamma. Vi har hatt et helt greit forhold, veldig lite krangling. Nesten for lite, ikke noe lidenskap liksom.

Han har vært forelsket i meg og påstår at han fremdeles er det (noe jeg ikke tror på..) Jeg har derimot aldri vært forelsket i han. Likevel sier jeg hver dag at jeg elsker han, han sier det først, jeg må jo svare.

Jeg orker ikke kysse og kose med han lenger, dette har pågått en god stund. Jeg ser mer på han som en venn og er bare sammen med han pga dattera vår. Av og til håper jeg han er utro så jeg får en grunn til å flytte (akkurat som jeg ikke har grunner nok..) Jeg har ingen følelser for han, men vil altså bare ikke at vår datter skal ha en foreldre her og en der.

Men jeg kan jo ikke leve slik, jeg hater meg selv fordi jeg kan gjøre noe slikt mot en annen. Lyve og late som... Hadde jeg fått høre av min mamma at hun var sammen med pappa bare pga meg hadde jeg blitt kjempe lei meg og følt at jeg hadde stått i veien for hennes lykke på en måte..

Ja jeg vet jeg må snakke med samboeren min om dette, men får jo aldri åpnet kjeften og begynt! Hjelp!

←

Vil du jeg skal ringe ham for deg?

[Gjest Gjestelista]

Vil du jeg skal ringe ham for deg?

←

Nei takk. Jeg ordner opp i mitt eget rot. Men det som gjør at det drar ut er jo tanken på at vår datter må leve i to hjem og jeg vet heller ikke hvordan jeg skal klare å ikke se henne hver dag..

[mallina]

Nei takk. Jeg ordner opp i mitt eget rot. Men det som gjør at det drar ut er jo tanken på at vår datter må leve i to hjem og jeg vet heller ikke hvordan jeg skal klare å ikke se henne hver dag..

←

Det virker ikke som om du ordner opp.

Og din datter merker nok mer enn du tror.

Tror din datter har det bedre med en lykkelig mor, og samboeren din har det bedre uten deg. Synes ikke du burde kaste bort flere år av livet hans.

[Andrea]

er vel ikke noe vits i å legge ALLE kortene på bordet. "Du, sorry, men jeg har holdt deg for narr.." Bare avslutt det på en så verdig måte som mulig.

..mener nå jeg

[Gjest Gjest]

Ja, og avslutt svangerskapet i samme slengen..

[copernicus]

"Vi har hatt et helt greit forhold, veldig lite krangling. Nesten for lite, ikke noe lidenskap liksom."

Ja, parforhold med krangling er kjempemorsomt. Spesielt barna synes det er helt topp.

[Gjest Gjest]

Forstår godt at du kan ha det sånn jeg. Jeg er redd for å havne i en sånn situasjon selv og tenker en del på det for tiden. Jeg tror, på sikt, det ikke går ann å leve sånn som du gjør nå. Eller.. Det går nok, men jeg tror man lurer seg selv til å tro at det er eneste løsningen. Jeg tror det kan være skikkelig vanskelig å bryte ut, gjøre noe med det og ta de valgene man egentlig vet man burde ta. Men når man først har gjort det, og det har gått noen mnd eller kansje et år eller mer, så tror jeg det kan vise seg å være et bra valg. Jeg skjønner godt tanken om at det ville være fint om barnet hadde en mamma og pappa sammen, men går det ikke for dere så er dere jo ikke akkurat alene om å ha det slik? Nesten alle går jo i fra hverandre idag. Det er dumt, men sant. Lykke til uansett hva som skjer. Livet har oppturer og nedturer. Det som er bra med det er at det ikke kan være nedtur for alltid. Snart blir det bra igjen.

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg har det likedan som deg. Hadde jeg ikke blitt gravid så kjapt, så hadde vi ikke vært sammen. Nå sitter jeg og funderer på hva som er det beste for meg, og er redd jeg vet svaret. Men jeg gruer så sinnsykt til å bli alenemor.

[Gjest Bjørnsdatter]

Ja, og avslutt svangerskapet i samme slengen..

←

Litt seint å avslutte svangerskapet når ungen er tre år...

[Gjest Gjest]

For inntil 9 mnd siden levde jeg også sånn. Da hadde jeg levd sånn i 9 år. Jeg var heller ikke forelsket i samboeren min, vi fikk også barn litt for fort og jeg satt med de samme tankene som deg. Jeg kan jo ikke ødelegge en familie fordi at jeg ikke er forelsket! Jeg trodde at jeg kunne lære meg å elske denne mannen, han er snill og god og jeg ville ha dette til å gå. Men jeg gikk på "akkord" med meg selv hele tiden, jeg ofret mitt eget liv. Det hele endte med at jeg ble dypt deprimert og klarte ikke fungere verken som partner eller mor. For 9 mnd siden flyttet jeg ut og ungene er hos han halvparten av tiden, det fungerer veldig godt. Jeg har funnet tilbake til den personen jeg var før, er blitt frisk av depresjonen og føler nå at jeg nyter livet. Jeg har masse overskudd til ungene og er blitt en mye bedre mor. For meg var det absolutt det rette å gjøre, og jeg tror at hvis jeg ikke hadde tatt tak i livet mitt når jeg gjorde det, ville depresjonen tatt overhånd. Nå har jeg det veldig bra.

[Gjest Piper]

Hei!

Jeg orker ikke kysse og kose med han lenger, dette har pågått en god stund. Jeg ser mer på han som en venn og er bare sammen med han pga dattera vår. Av og til håper jeg han er utro så jeg får en grunn til å flytte (akkurat som jeg ikke har grunner nok..)  Jeg har ingen følelser for han, men vil altså bare ikke at vår datter skal ha en foreldre her og en der.

←

Du prøver å frita deg selv for alt ansvar, og håper han skal gjøre noe gale sånn at du slipper å være den som brøt opp familien. Om han nå skulle være utro, skulle du da fortelle til deres datter at det var hans feil at det ble slutt, for det var han som var utro?

Jeg forstår ikke hvorfor hans eventuelle utroskap, skal gjøre det lettere for datteren deres å bo i to hjem. Om du da ikke har planer på å bruke det til din fordel, men for henne blir det ikke lett uansett.

Barn venner seg fort til nye ting, og jeg er sikker på at hun vil få det bedre i to hjem, enn å bo i et "kjærlighetsløst" hjem. Barn merker spenningne mellom de voksne, og det er bare de voksne som tror de klarer å "lure" barna til å tro at alt er bra. Men hun forstår nok mer enn du vil tro, og jo eldre hun blir desto mer vil hun forstå.

Jeg syns du bør være ærlig mot både han og deg selv, og avslutte dette forholdet mens "leken er god". Det er ikke dermed sagt du skal fotelle han alt, men si at du ikke har de rette følelsene for han lengre. Men du bør først og fremst slutte å si at du elsker han,f or du kan ikke si det ene dagen for så å avslutte forholdet dagen etter. Du kan kanskje si at du er glad i han, for jeg regner med at du bryr deg om han, selv om du ikke elsker han.

På tide å bli litt tøff og ta ansvar for ditt eget liv, avslutt dette forholdet sånn at dere alle kan gå videre. Det syns jeg dere alle fortjener, og ikke minst datteren deres.

[smidja]

De aller fleste barn lever vel sånn nå? De aller fleste barn takler dette veldig greit. Hun er jo også veldig ung, så hun vil jo vokse opp med at det er sånn det er. Tror på sikt at du og han tar mer skade av å holde på dette forholdet enn hun gjør av at dere ikke holder på det.

[Amber]

Det er rart hva man kan venne seg til . Du vil klare deg helt fint med delt foreldrerett. Tanken er utrolig skremmende, men gi det litt tid, gi tanken tid til å sette seg. Så ser du at det er eneste utvei. Så lenge dere er venner og løser ting på beste måte vil datteren din få det veldig fint. Jeg har gjort akkurat det samme selv. Du må ta ansvar og ordne opp, kan du se for deg å leve sånn resten av livet? Enn den dagen du møter noen? Da blir alt mye værre, det kan jeg love deg.

Ikke vær feig; men gjør noe med det. Alt er en vanesak, og livet vil forandre seg ganske drastisk; men du må ha en positiv innstilling, og være innstilt på det.

Alt ukjent er skremmende, men sånn kan du ikke ha det!

[razmatazz]

Jeg er selv skilsmissebarn; foreldrene mine skilte seg da jeg var 3 år. Jeg husker ikke så mye av denne tiden, men kan med hånden på hjertet si at de tok det rette valget! Jeg ser så utrolig godt at de ikke passer sammen, og jeg har jo forstått i etterkant at forholdet ikke var av de mest kjærlige. Jeg vokste opp med to hjem, men det fungerte greit iom at de ikke bodde så langt fra hverandre; jeg kunne treffe de samme vennene begge steder osv. Og mine foreldre har alltid samarbeidet bra om oss barna og har hatt et greit platonisk forhold.

Nå er begge mine foreldre gift med nye partnere, og jeg er så glad for at de begge fikk muligheten til å finne kjærligheten!

Jeg er helt sikker på at min oppvekst (og mine foreldres psykiske helse!) hadde vært vesentlig verre hadde de holdt sammen!

I noen tilfeller kan det være best å jobbe med forholdet, men i andre tilfeller er det til det beste for seg selv og barna å skille lag.

[Gjest Gjestelista]

Takker for svar.

Må nå bare svare dere som nevner vår datter. Hun er vant til at jeg og pappan hennes lever mer som venner. Hun bor ikke i et kjærlighetsløst hjem. Hun har det godt og får all kjærlighet hun trenger fra oss begge. Selvfølgelig vet jeg at barn merker og får med seg det meste.

Og nei jeg hadde ikke tenkt å bruke det mot min samboer hvis han skulle vært utro.

Jeg ville aldri sagt det til vår datter og skylt det på han,ville aldri sagt at ting var hans feil. Jeg hadde sagt at det var min skyld.

Det som holder meg aller mest igjen er tanken på å ikke se min datter hver dag..

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg har det likedan som deg. Hadde jeg ikke blitt gravid så kjapt, så hadde vi ikke vært sammen. Nå sitter jeg og funderer på hva som er det beste for meg, og er redd jeg vet svaret. Men jeg gruer så sinnsykt til å bli alenemor.

←

Unner ingen å ha det sånn, men godt å vite at en ikke er den eneste i verden med slike tanker..

[Gjest Gjest_sam_*]

hva kan man si jeg føler at jeg har hatt en slik kone og vi er nå inne i en prosses der vi begge er enige om og skilles ( dette pga av den økonomiske situasjonen vi er i ) om 5 år vi har vært sammen i snart 11 år og hun har ALDRI gitt noe særlig utrykk for følelser bare kommet med en haug med unskyldninger og bortforklaringer. dette har resultert i at jeg har vært gjennom ganske mange forskjellige og tunge følelser opp gjennom tiden jeg har gått fra forelskelse og kjærlighet til hat og nå etter jeg kom ut fra sykehuset har jeg endelig endt opp med likegyldighet. hadde det ikke vært for at vi har 4 barn sammen så hadde jeg ikke brydd meg om hun levde eller døde. vi har vært separert et par ganger den siste (og lengste) gangen var seperasjonen offsiell og vi måtte til mekling den gangen varte det en måned.

Eneste som virkelig plager meg nå er at hun skaper konfliktsituasjoner

(bevist eller ubevist) virker det som og det har pånytt fått sinne i kok hos meg så det spørs om jeg kan holde ut de 5 årene vi MÅ leve sammen under samme tak eneste problemet mitt er at verken hun eller jeg har råd til egne leiligheter da vi er på gjeldsordning.

om hun virkelig mente det da vi ble enige om og leve sammen men med egne liv det vet jeg ikke. det eneste jeg viste var at jeg ikke kunne leve slik mere følelsene mine utviklet seg i en farlig rettning så jeg MÅTTE ta tak i meg selv og komme tiltåls med min situasjon og konfrontere henne med mine følelser FØR de fikk en uheldig utgang der jeg hadde gjort ting som jeg ville ha angret på.

Så mitt råd til deg er : Følelser er en Sterk og farlig kraft som ikke må undervurderes mangel på eller overdrevne følelser for en anne person kan skape uheldige og potensielt farlige situasjoner og STORE frustrasjoner for dem det gjelder, så Vær ÆRLIG mot deg selv (ikke minst ) og mot samboeren/ektefellen din det er det minste du burde kunne unne ham slik at både du OG ikke minst han kan komme seg videre på den minst smertefulle måten for dere begge ellers vil en eller begge av dere bare få en hel del frustrasjon og hanskes med og når frustrasjonen blir stor nok hos en av partene kan det få uheldige konsekvenser som gjør at man ikke kan samarbeide eller snakke sammen i fremtiden.