Har jeg rett til å være skuffet?

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt kontakt med en fyr ganske lenge nå. Dvs. han var tidligere sammen med en venninne av meg (maange år siden og ikke særlig seriøst). Etter at det ble slutt mellom dem mistet vi naturlig nok kontakten, men om sommeren for to år siden begynte han å sende meg meldinger og vise interesse. Vi fikk da god kontakt, og han fortalte meg blant annet om kjærlighetssorgen han slet med (han var sammen med ei jente i over ett år før hun var utro) Selv om han studerer i en annen by beholdt vi den gode kontakten over msn helt frem til jul. Jeg gjorde det jeg kunne for å vise at jeg ikke var interessert i ham som noe annet enn en venn men likevel misforstod han og endte opp med å bli såret. Jeg var utrolig lei meg for dette og bestemte meg for å begynne å si ting rett ut så det ikke skulle bli flere misforståelser. Etter en liten stundt ble vi enige om å være venner og holdt kontakten i de følgende månedene. Etterhvert ble det slappere og slappere, men vi hadde fremdeles litt kontakt, og de få gangene vi snakket sammen var det som regel om personlige ting.

Til jul i fjor slet jeg skikkelig med kjærlighetssorg og måtte ha noen å snakke med så jeg fortalte han alt. Han var skikkelig forståelsesfull og vi snakket mye om kjærlighet og han fortalte meg igjen om eksen og hvor lang tid det hadde tatt å komme over henne. Han fortalte at det hadde tatt ham 1 år og komme over henne, noe jeg reagerte på siden det var på den tiden han hadde sendt meg masse meldinger og til og med grein når jeg fortalte ham at jeg ikke var interessert i noe annet enn vennskap. I tillegg reagerte jeg på at han spurte meg hvorfor jeg ikke hadde sagt noe om problemene mine tidligere, noe jeg syntes var litt merkelig siden vi ikke hadde hatt noe som helst kontakt det siste halvåret.

Etter dette sa jeg til ham at jeg håpte vi kunne holde kontakten og han svarte at han absolutt ikke ville miste den. Men så flyttet han igjen tilbake til studiebyen og vi mistet helt kontakten. Han sendte meg ingen meldinger, svarte bare så vidt på msn osv. For noen dager siden hadde jeg bursdag og han sendte meg melding og gratulerte meg. Når jeg så fortalte ham at jeg var i samme by som han ringte han meg og lurte på hvorfor jeg ikke hadde sagt noe.

Blir så utrolig forvirret av dette. Liker ham kjempegodt som en venn, men vet aldri hvor jeg har ham. Han sier noe det ene øyeblikket og det neste nekter han for det eller unngår å nevne noe som helst om det. Det kan gå måneder mellom hver gang vi snakker sammen, og da er det jeg som tar kontakt, og så plutselig ringer han meg som om ingenting har hendt. Dette har skjedd flere ganger, og forrige gang var jeg litt avvisende. Føler meg så sviktet, har jo fortalt ham utrolig mye personlig og hadde håpet at vi kunne holde kontakten slik vi gjorde før. Så er spørsmålet; har jeg rett til å være såret/sint? Vi har jo ikke noe forhold og jeg er ikke interessert i noe annet enn vennskap, men likevel så betyr han jo mye for meg. Blir bare så forvirret over måten han er på. Er det jeg som overreagerer eller er han rett og slett ikke til å stole på?

[Gjest Bøllefrøet]

Han virker vel egentlig litt ustabil?

Jeg tror jeg ville holdt meg unna. Ville ikke hatt sånne venner.

[Gjest Gjest]

Ute etter å pule, ikke noe annet.

[Gjest Gjest]

Hei, du minner litt om meg. Langt innlegg og forvilet over en eller annen fyr. Jeg synes det er veldig bra at folk tar seg tid til å lese og svare på mine innlegg, så da skal jeg prøve så godt jeg kan her!

Han tok kontakt til å begynne med, det tyder på at han var litt interessert. Siden han misforstod deg og ble såret, så kan det hende at han var redd for å nærme seg deg igjen. Kanskje litt ubevisst...

Han virker litt virrete. Men når han sier at det tok ett år å komme over eksen, så er det sikkert noe han ser i ettertid. Han viste interesse for deg på den tiden, den kan ha vært oppriktig. Kanskje han trodde at han var over eksen, men at han nå ser at han ikke var det.

Det med kontakt over msn er ofte litt sånn periodevis. Noen ganger snakker man med en person der flere ganger i uka og møtes kanskje "på ordentlig", men så kan det gå noen måneder uten noe som helst kontakt.

Det kan være lett å si "vi må ikke miste kontakten". Hvis det er en stund siden man har hørt fra noen så blir det kanskje litt pinlig å ta kontakt kun for å si at hallo, vi må ikke miste kontakten! Det kommer naturlig en gang uansett, og da finner dere forhåpentligvis igjen den gode tonen dere har hatt.

At kontakten dabbet av da han flyttet til byen han studerer i er vel normalt. Han hadde sikkert mye annet å tenke på og drive med. Men å være avvisende mot venner er ikke helt bra. Jeg har gode og dårlige dager selv. Er jeg i kjempebra form, så er jeg veldig gira og skriver lange meldinger på msn. Men hvis jeg er sliten, irritert etc. så kan jeg være litt kortere. Det har som regel ikke noe med den som prøver å oppnå kontakt å gjøre. Det er bare dagsform.

Har man lite å gjøre, så er det dessuten lettere å slenge avgårde en melding både hit og dit. Er man opptatt, så blir det ikke prioritert.

Men han virker litt vanskelig å forholde seg til. Gir uttrykk for at han vil ha kontakt, og så blir han mer innesluttet, og så lurer han plutselig på hvorfor du ikke sa at du var i byen.

"Han sier noe det ene øyeblikket og det neste nekter han for det eller unngår å nevne noe som helst om det." Dette er ikke bra!

"Det kan gå måneder mellom hver gang vi snakker sammen, og da er det jeg som tar kontakt, og så plutselig ringer han meg som om ingenting har hendt." Er det alltid du som tar kontakt først? Det er vel heller ikke en bra ting. Men jeg er litt lik han på den måten. Har jeg ikke noe konkret å si eller spørre om, så tar jeg ikke kontakt (unntatt med veldig gode venner da, men de har jeg mye kontakt med uansett). Selv om jeg bryr meg om forskjellige folk, så sender jeg ikke sånne "hei, hvordan står det til? Hva gjør du på?"-meldinger i hytt og pine. Jeg er litt redd for å forstyrre, er litt sjenert, og vet ikke hva jeg skal fortsette "samtalen" med. Og jeg misliker at sånne meldinger tikker inn på min mobil. Noen ganger tenker jeg at det er veldig koselig at vedkommede tar kontakt, men oftest lurer jeg på hva som er vitsen med å skrive sånne intetsigende meldinger.

Jeg synes på en måte at du har rett til å være sint. Han er jo så vinglete. Men at du er avvisende gjør vel at han trekker seg unna? Virker ikke som dere vet hvor dere har hverandre.

Jeg ville vært forsiktig med å fortelle han mye personlig. For han er kanskje ikke helt til å stole på. Men han har jo likt deg som mer enn en venn, han misforstod deg og ble såret. Det er kanskje hovedårsaken til at han er så reservert noen ganger. Kanskje han fremdeles liker deg?

[Gjest Gjest]

Skjønner ikke hva som er rart med hans oppførsel i det hele tatt...? Overanalyserer du her? Mulig at jeg ikke har lest nøye nok..

[Gjest Gjest]

Tydlig at du ikke har lest nøye nok da ja. Mannen er ytterst ustabil!

[Tiit]

Menn og kvinner er forskjellige, og mennesker er forskjellige. Du er skuffet over at det ikke er et gjensidig nært forhold mellom dere. Han skaper avstand mellom dere, og slik gjør han seg ikke "fortjent" til nærheten og betroelsene dine. Det må du bare ta til etterretning slik at du ikke går i den fella en gang til at du innlemmer han i dine innerste gemakker. Da risikerer du å sitte igjen og føle deg som en idiot nok en gang. Han er nok ikke bestevenninna di..