Jeg irriterer meg sånn..

[Gjest Frustrert frue]

Jeg og samboeren min har vært sammen i årevis. Vi har barn, bor langt fra familiene våre og er nok hardt rammet av den såkalte tidsklemma. I det siste har jeg tenkt en del på at jeg ikke liker tonen vi har i huset for tida. Jeg merker at jeg faktisk er blidere og gladere når samboeren min IKKE er hjemme og jeg dermed har barna alene. Det er forferdelig slitsomt det også. Men da trenger jeg i allefall ikke å irritere meg over at han ikke tar sin del av jobben.

Jeg synes han kjefter for mye på barna. Han har mye kortere lunte enn meg, og er egentlig litt humørsjuk av seg. Noen ganger tror jeg at han har det aller best om han får være helt i fred for både meg og unger. Han vil helst sitte ved pc-en eller se på sport på tv og da er han nesten umulig å rikke... selv mens unga er våkne. Og han blir kjempesur om jeg spør pent om han ikke kan bruke litt mindre tid på datan. Det virker som om det ikke spiller noen rolle hvor forsiktig og pent jeg sier det. Han blir sur over å få kritikk uansett, og synes det er dårlig gjort av meg å kritisere. Så istedet for å få snakka om tidbruken, så ender det opp med at han lister opp alle de dumme tinga jeg gjør og alt han gjør bedre enn meg.

Jeg merker at jeg er sur og gretten for tida, for jeg irriterer meg veldig over ham.

Det er så mye sukk og stønn og klaging over de minste ting. Fra barn som har blitt våte i en søledam til at jeg ber ham om å hjelpe meg med en banal ting som å strekke sengetøy. Og jeg blir så innmari lei av alt sammen.

Samtidig ser jeg at han også gjør mye i sine skippertak. Han er morsom og tuller med ungene og er en fin fyr også. Så tro meg når jeg sier at han har enormt mange positive sider. Jeg greier bare ikke å ha fokus på alle de positive sidene hans nå. At kjærlighetslivet er inne i en downperiode på alle fronter sier seg kanskje selv...

Noen som har gode råd om hvordan vi kan få en bedre hverdag?

[Gjest Piper]

Hadde jeg vært deg, ville jeg tatt en skikkelig alvorsprat med han. Om dere bare fortsetter i samme "galeien", er det stor fare for at veldig små problemer blir meget store. Om du forklarer han hva dette gjør med deg, og at du føler at det kan bli store problemer av det til slutt, så kanskje han lytter. Av og til må enkelte "ristes skikkelig", før de hører etter og forstår hva det egentlig går i.

Om han går til angrep på deg, så ønsker han ikke akkurat å løse problemet da. Derfor ville jeg fokusert litt på hva du føler, og hva det gjør med deg når han velger som han gjør. Du går ikek like mye til angrep på han da, men sier hva det gjør med deg.

Uansett så ønsker jeg deg lykke til, og håper han lytter til deg

[Arielle]

Du må prate med ham om hvordan han føler. Det er eneste mulighet!

[Gjest *Snart medlem*]

Skippertak er fint, men man tar ikke skippertak når det gjelder ungene!

Du må rett og slett sette deg ned med ham og fortelle ham rolig hvordan du føler det for tiden, og at selv om han har sine interesser, kan ikke de gå foran barna.