Nå må jeg bare få ut noen tanker her

[Gjest Gjest_supersnuppa_*]

I høst traff jeg en mann, en mann som jeg øyeblikkelig likte kjempegodt. Vi snakket endel sammen og etter noen mnd kom temaet sex opp. Han var veldig åpen og sa rett ut at han hadde veldig lyst på meg men ville ikke ha ett seriøst forhold til meg. Jeg som ganske nettopp hadde gått ut av ett langvarig forhold var heller ikke interessert i ett særiøst forhold så vi ble enige om å bare nyte hverandre når vi kunne. Sånn er det fortsatt, men en ting er forandret og det er at vi nå gjør mange andre ting sammen også. Vi trives så godt i hverandres selskap at vi benytter enhver sjanse for å være sammen. Vi snakker sammen på tlf de kveldene vi ikke kan treffes i tillegg til samtaler på MSN og via SMS. Det er stort sett han som tar kontakt med meg, og i det siste har han også sagt at det er ikke bare sexen som gjør at han vil være sammen med meg. Han er også begynt å kommentere ting som får meg til å tro at han har fått følelser for meg. Samtidig er han så enig med meg når jeg sier at jeg syns vi har det perfekt sånn som vi har det. Koser oss sammen når vi kan, men alikevel har vi vært vårt liv på siden og slipper alle komplikasjoner som følger ett særiøst forhold med samboerskap og det hele.

Når det gjelder meg og følelser for han, så er jeg ikke helt følelsesløs. Jeg kjenner at jeg savner han når vi må være borte fra hverandre og jeg liker de koselige samtalene vi har om kveldene og jeg kjenner at jeg blir lei meg hvis jeg tenker tanken på at han skal forsvinne ut av livet mitt. Sexen er helt fantastisk, har aldri opplevd maken Men allikevel er det noe som holder meg tilbake, jeg er nok blitt glad i han men har likevel ikke lyst til å gjøre mer ut av dette enn det vi har nå. Ser ikke for meg samboerskap og alt det medfører. Dette er jo ikke ett problem egentlig, sålenge han syns det er greit at vi fortsetter sånn vi gjør. Men jeg har en følelse av at han egentlig vil mer uten at han tør å si det til meg. Ett av "problemene" er at han er endel eldre enn meg, og jeg er vel på en måte redd for at ett forhold mellom meg og han vil "løfte endel øyebryn" (jeg er 34, han 50) og at det rett og slett vil bli vanskelig for oss. Ett annet problem er at jeg har små barn ennå, mens hans er snart voksne. Jeg ser liksom ikke for meg at han skal involvere seg i mine unger, og være med å ta ansvar for dem.

Vel,jeg vet egentlig ikke hva jeg er ute etter ved å skrive om dette,men det kan jo være interesant å høre om andre har erfaringer med sånt som dette.

[smidja]

Først: Jeg er av den mening at alder ikke har noen betydning, den er bare et tall. Hvordan man har det sammen er det viktigste, og det høres jo ut som om dere har det veldig fint.

Så.. Hva føler du egentlig for han? Er det bare vennskap, eller mer? Det er jo vesentlig i forhold til hva du skal gjøre. Du sier at du ikke ser for deg at han skal være med å ta ansvar for barna osv. Men er det noe du trenger å bekymre deg for egentlig da? De har vel en far som kan ta ansvar?

OG: Du trenger jo ikke flytte sammen med han med en gang om du ikke vil. Dere kan jo være kjærester uten å bo sammen? Bare noen tanker fra meg, lykke til

[Gjest Godjenta79]

Synes dere skal fortsette slik dere har det nå en stund til, veien blir jo til mens man går, vi var "involvert" i ett år før vi i det hele tatt snakket om å bli kjærester, men da var vi også helt sikre på hva vi ville begge to.

Poenget mitt er at det finner dere ut av etterhvert, det er jo ingen som sier at man skal gå rett fra å være elskere til å bli samboere med dine og mine barn med en gang? Det er jo ikke noe galt i å ha en "venn" man kan ha det koselig sammen med, gjøre ting med osv - selv om du ikke ser for deg noe mer akkurat nå, kan det jo hende det skjer etterhvert. Og gjør det ikke det er vel det også greit?