Han sa han ville flytte fra meg

[jenta27]

Hei!

Ja så kom det jeg lenge har fryktet, men som jeg egentlig aldri trodde kom til å skje. Jeg syntes han hadde vært så stille i det siste, og jeg følte på meg at noe var galt, men da jeg spurte så sa han alltid at jeg ikke måtte tenke så mye... Men på lørdag kveld så kom bomben: Han skal på en månedes utenlandskreise nå (det visste jeg), men når han kom tilbake fra den, så vil han flytte ut og til nord norge som han kommer fra!!!! Det var en vond beskjed å få, og det har vært noen vanskelige dager i det siste. Men allerede på lørdag kveld i den påfølgende samtalen så kom han frem til at han likevel ville gi meg en sjanse til. egrunnelse var at jeg kommenterte at jeg syns det var utrolig dårlig gjort og bare dra uten engang å ha forsøkt å reparere forholdet! Dette var han enig i. Så nå sitter jeg her da, usikker og redd. Han reiser om 2 dager, og blir vekke 1 måned. Jeg er usikker på hva som skjer når han kommer hjem igjen. Vil han fortsatt prøve da?

Han sier det har ingenting med hans følelser for meg å gjøre at han vil bryte ut av forholdet, men at ting er så vanskelig fordi vi konstant har en negativ stemning mellom oss. Vi opplever lite sammen, og går og småkrangler hele tiden... jeg har tidligere vært plaget av angst, og jeg har nok ennå svært dårlig selvtillitt som gjør at jeg hele tiden vil prøve å gjøre det jeg tror han vil at jeg skal gjøre....

Vi har blitt enige om å gå til parterapi, og jeg var der alene for første gangen i dag. Vi skal gå sammen etter at han kommer hjem fra ferien.

Noen med erfaring fra samlivsterapi? Vi har ikke barn, er 30 og 35 år, kjøpte leilighet sammen i høst, og nettopp ferdig med å pusse opp....

Noen som har positive erfaringer med at et samliv bir bedre etter en krise? At den ene vil ut av forholdet, men ombestemmer seg uten betenkningstid, og at vi på den måten har fått øynene mer opp for hva som er problemet?

[Gjest Neffi]

Ser du hva som er problemet?

Så mye som jeg vet om dere, grunnet på hva du har skrevet tidligere og av hva du skriver nå; så må du rett og slett bli selvstendig og skaffe deg haugevis av selvtillitt - før du er i stand til å takle hverken et nederlag på en sund måte, eller et normalt forhold. Du mangler mye selvrespekt!

Om du hadde hatt tro på deg selv, hadde du ikke snakket om at: Han skal gi deg en sjanse til!

Hva da for en sjanse? Hva har du gjort som fortjener å bli vraket?

Hadde det vært en mann for deg hadde han bært opp og motivert ditt selvbilde , og gått sammen med deg på veien, selv om det er tungt. Han hadde vært en støtte. Denne mannen - bare trist at du er så forelsket, og har vært det leeenge - vil aldri bli den som lar deg vokse til den du kan bli.

Han hemmer deg, og gjør deg mer usikker fordi han aldri har vært like forelsket i deg - som du har vært i han. Denne skjevheten i forholdet hadde ingen med en god porsjon selvrespekt godtatt i så mange år som du allerede har gjort.

Voks opp. Lær deg at det er tøft, og at det ikke finns noen snarvei. Du må lete videre for å finne DEG SELV før du kan finne noen å dele deg med.

Endret 24. mai 2006 av Neffi

[jenta27]

Hei Neffi!

Takker for et veldig ærlig og godt svar! Og du har nok helt rett i det aller meste du skriver ja. Jeg måtte faktisk gå inn på listen min over hva jeg har skrevet tidligere, og ble litt flau. Jeg ser helt tydelig at det går en rød tråd i det jeg har skrevet, og nesten alt dreier seg om å tilpasse seg andre, og føye seg etter andre. Og jeg ror det er det som er hovedproblemet også og årsaken til at han sa han ikke orket mer. Han sa han ikke har respekt for meg, forståelig nok.. Jeg har jo ikke engang respekt for meg sel...

Men jeg er ikke helt enig på om at han ikke er rett for meg! Jeg tror faktisk det er kun min egen feil at det har blitt slik det har blitt, for jeg har rett og slett dratt han ned i driten ved å være så negativ hele tiden. Jeg er klar over det, og vi har valgt å gå til samlivsterapi for å finne ut av tingene og jobbe sammen med å løse problemene. Det er en god del jeg må jobbe med, bla det å få bedre selvtillitt, og det å ikke gjøre det jeg tror andre vil hele tiden.

De siste 4 dagene har vi pratet utrolig mye ilag, og vi har også vært på kino, gått tur i byn, tatt boblebad og gått en laaaaang fjelltur ilag. Sommerferien som vi bestilte for 2 måneder siden tenkte vi først på å avbestille, men etter at jeg sa til han at det vil virke veldig negativt dersom vi faktisk har bestemt oss for å prøve videre, så ga han etter på det, så nå blir det ferie på oss til sommer likevel.

Det jeg er mest usikker på nå, og veldig i tvil på er at jeg føler meg sviktet av han. Jeg har hele tiden sagt til han at han må være så snill å ta opp vanskeligheter med meg FØR det går for langt. Dette har han lovet, men ikke holdt. Han har ALDRI sagt til meg før at han hadde tenkt å gå fra meg og at det var vanskelig å leve med meg..... Han er fremdeles fast bestemt på å flytte nordover, men vil ha meg med..... Jeg tror temmelig sikkert at jeg ikke vil tives der på en liten plass, og er usikker på om JEG skal si stopp......eller om jeg skal prøve å flytte med ham....

Jeg setter veldig pris på å få svar tilbake, og tar også imot kritikk (og ros)!

[Gjest Neffi]

Det er supert at du klarer å føle at han ikke har rett til å svikte deg slik du føler han har gjort! Bra at du setter spørsmålstegn der! det er ett sunnhetstegn.

Det er ikke "din skyld" at deres forhold har gått ned i en negativ dal. Alle forhold gjør det til tider. Man må bare ha troen på at den andre også er villig til å kjempe for det beste. Det har nok ikke du hatt. Du tror ikke på han, og hans kjærlighet til deg.

Tenk at du gjør det DU KAN for han, alt du makter for ditt forhold! Du har ikke mer å gi, og det finns ikke noe annet å trylle frem. Er det rart du føler deg maktesløs. Itillegg vil han flytte fra deg. Men du duger mer enn bra nok som du er! Om han ikke "ser" deg, mister han deg. Det er jo det han da bokstavligtalt også gjør da. Du kan ikke dra med han - eller i det heletatt leve med han, om han ikke gir deg det du vil ha! Da får du ingenting tilbake. ALLE mennesker trenger tilbakemeldinger på at de er bra, og tilfører noe viktig. Et forhold kan heller ikke bæres på kun den enes skuldre... Du har tung last virker det som, mens han gjør .."litt som han vil"

Ta dagen for det den er. Vær impulsiv, prøv å bryte mønstret du har i hverdagen. Overrask deg selv med å behandle deg selv og dine tanker bra (høres helt dumt ut - men det funker!). Tving deg inn på gode tanker. Tenk på at du er verdt det du ønsker deg. Ikke tro at du er HELDIG som har han, tenk at du FORTJENER han. Om du vil ha han slik han er.

Håper ikke du blir lei deg av det jeg skriver... Ønsker deg det aller beste. Jeg vet hvordan du har det.

[jenta27]

Tusen takk Neffi!

Og ja, tårene silte når jeg leste innlegget dit. Det traff meg virkelig!!! Du har så rett i det du skriver. Jeg fortjener virkelig å ha det bra. Til nå har jeg hele tiden "forgudet" ham og tenkt på hvor heldig jeg er som er sammen med ham. Jeg har virkelig sett opp til ham. Jeg har ALDRI tenkt på at han er heldig som har meg.. Jeg føler jeg ikke fortjener å bli elsket av noen... Vet ikke hvorfor, men slik er det hvertfall. Utad på de som ikke kjenner meg ser jeg nok ut som en vellykket kvinne. Jeg har god utdannelse og jobb, smilende og blid og tror nok at andre ser på meg som pen og attraktiv. Jeg vil alltid at andre skal ha det bra, ofte blir det på bekostning av meg selv. I alle år har jeg tilpasset meg kjærestene mine. Har de vært rolig og likt å se på tv, så har jeg og gjort det. Nå har jeg møtt en aktiv mann, og da prøver jeg også å være aktiv... Jeg vet det høres patetisk ut, men det er dessverre sannheten.

Jeg gruer meg som en hund til han reiser nå på fredag, men jeg har nok godt av det. Jeg får bruke tiden til å tenke på hva JEG vil. Det dumme er likevel at jeg er livredd for å bli singel nok engang, og det i en alder av 30 år og uten barn!!!! Jeg har hele tiden følt at han er den rette for meg, og aldri vært i tvil om det. Men jeg stusser litt nå hvis han fremdeles står på ønsket sitt om å flytte nordover i august/september uavhengig av om jeg blir med eller ikke. Jeg syns det er egoistisk av ham! Jeg har slitt med angstproblemer tidligere (ikke så mye i dette forholdet, men han vet om det), og jeg er avhengig av å ha et godt nettverk rundt meg. Jeg har alle vennene mine her, og også familien min. Redselen for å bli psykisk dårlig igjen ved å flytte er sterk. Hver gang vi har flyttet (2 ganger i løpet av 6 måneder) har heg fått en liten psyksik knekk...

Kanskje jeg skal lage meg en dagbok inne på KK nå når han er vekke denne måneden for å få utløp for følelsene mine?

[Gjest Neffi]

Det er nok mange som føler som deg, men som kanskje aldri har inrømmet det - hverken for seg selv eller andre Det er vanskelig å være perfekt.

_JEG_ vet iallefall om mange mange eksempler der den ene parten har tilpasset seg etter den andre . Gjentatte ganger, i forskjellige forhold. Men en ting skal du vite hundreprosent garantert og det er at du fortjener både å bli elsket og satt pris på for akkurat den DU er. Nå kanskje du tenker at du ikke helt kan definere hva du vil, hvem du er OSV. Men hvem kan det til enhver tid? Vi forandrer oss heletiden som mennesker, og deretter våre ønsker. Det viktigste er at du vet hva du _ikke_ vil. Og hva du _ikke_ godtar. Da har du oppnådd ganske mye.

Hva du oppnår ved å bli i forholdet vet ikke jeg, men du vet. Og du vet hva du eventuellt mister. Jeg forstår at du er redd for å bli ensom - men jeg skal love deg at du blir mye mer ensom alene i nord. Om han blir (i Oslo?) er du sikkert interessert i å finne ut hva han har å tilby deg videre. For det virker som om du vil ha en liten familie om ikke lenge. Vil han være der for deg da?

.. Mye tanker her altså..

Skaff deg en dagbok, så kan du skrive dine frustrasjoner der!

[smidja]

Jeg kjenner meg selv litt igjen i det du skriver her. Jeg har også hatt en tendens til å gjøre alt som mine ekser har villet og bare levd på "vent" på en måte, mens de har gjort som de selv har villet.

Jeg trodde ikke jeg skulle klare meg alene, men jeg kom meg ut av forholdet, som jeg vet nå og også til tider den gangen, at ikke var bra for meg.

Og det i en alder av 32 år! Så du er ikke alene... Og livet kan ha mye godt å by på for deg, også uten din samboer. For meg høres det ikke ut som om han er bra for deg, men det kan man selvsagt ikke vite utifra noen ord på et diskusjonsforum.

Jeg har iallefall funnet ut nå etter at jeg gikk at NÅ har jeg det bra, jeg er sterk og klarer meg uten en mann. Nå vet jeg også hva jeg vil ha, og vil ikke la noen andre enn en som er bra for meg, få komme inn i livet mitt og bli min nærmeste.

Respekter deg selv nok til å bruke denne mnd på å finne ut om du VIRKELIG elsker han, eller om du bare synes det er kjekt å ha noen i nærheten. Og bli også bestemt på hvordan du vil at forholdet skal være, så du ikke bare lever for og gjennom han. Dette klarer du fint. Innerst inne har du den styrken du trenger, den hemmelige styrken som alle kvinner har om de tar seg tid til å kjenne etter.

Lykke til

[Gjest Godjenta79]

Det er kanskje greit for deg å få en pause også, og finne ut hva du virkelig vil. Jeg veit det er vanskelig, men noen ganger må man bare stå på krava. Hvis du ikke vil flytte må du si det, og hvis han likevel velger å flytte, så er vel kanskje det et tegn på at det ikke var meningen likevel.

Jeg bor også langt hjemmefra, og kunne veldig gjerne tenkt meg å flytta hjem igjen, men min samboer har gitt klar beskjed fra ganske tidlig at det ikke ble aktuelt å flytte for hans del. Og da respekterer jeg det, for jeg vil jo ha han. Å være i et forhold betyr jo mange kompromisser, men du må ikke inngå kompromisser på noe som er helt feil for deg!

Jeg kjenner meg veldig igjen i din historie, og det var først da jeg fikk troa på at jeg greier meg selv at forholdet vårt ble bra. Før det var jeg redd for å miste han, måtte hele tiden ha bekreftelser på dette og ble usikker for ingenting. Så fikk jeg meg ny jobb med masse utfordringer og fikk mye bedre selvtillit, greide å tenke at ja, blir det slutt med oss, så er det ikke verdens undergang, da er det bare å komme seg gjennom det, da kan jeg flytte hjem, jeg kan studere noen år i utlandet. Jeg er attraktiv, ønsket og snill - egentlig burde menn slåss om meg

.....og nå har vi det bedre enn noen gang

[jenta27]

Hei og takk for tilbakemeldinger!

Nå har han dratt, og jeg har akkurat kommet hjem fra flyplassen. Foreløpig går det bra, men fikk en liten knekk i det jeg gikk ut fra flyplassen (han så det ikke). Det er veldig mye rett i det dere skriver, og det er nok sant at jeg lever for og gjennom andre, og ikke for meg selv! Dette er noe jeg vil jobbe med!!! Om han er den rette for meg? Jo det tror jeg faktisk. Jeg har ALDRI tvilt på at jeg elsker ham, og disse følelsene har kjentes anderledes ut enn de jeg har hatt for andre. Det som har gjort ting vanskelig for oss er nok 95 % min feil pga at jeg har så liten tro på meg selv, og at jeg er så avhengig av han. Får jeg ikke bekreftelse på at jeg er verdt noe, ja så bryter helvete løs.... da blir jeg usikker, trist og bgynner og mase osv.

Men nå har han reist, og litt godt var det, for jeg har gruet meg så lenge til denne dagen, at det nesten er godt at den endelig har kommet. Nå slipper jeg hvertfall å grue meg, for nå er han reist!

Lurer på å skrive dagbok denne måneden. Noen som kan fortelle meg hvordan jeg oppretter en dagbok på KK?

[Gjest Gjest]

Bare opprett dagbok du, vennen.

SS

[Jane How]

Sikkert bra for deg å være en måned alene, selv om det er trist! Man får satt seg litt på prøve da. Også trenger du jo ikke flytte samtidig med han om du ikke er helt sikker!

[jenta27]

Hei!

Da har jeg opprettet en dagbok under jenta 27 for dem som vil følge meg videre denne måneden. Jeg syns det er utrolig god støtte jeg har fått fra dere!

Takk

[smidja]

Har du en hobby du kan fordype deg litt i? Hvis ikke kan det jo være en idé og finne ut hva du har for noen interesser som er dine egne og ikke bare en kopi av hans. Meld deg på et kurs f.eks. Da kan du jo også treffe andre mennesker og få litt mer selvstendighet den veien. Og så slipper du og sitte og vente på at han skal komme tilbake

[Gjest Godjenta79]

Masse masse lykke til, skal følge med på hvordan du har det - det går bra på den ene eller den andre måten uansett. Stor klem