La det skure

[Gjest Gjest_Gutt_*]

Er gutt, eller mann, så jeg er usikker på OM jeg har rett til å være her.

Samlivsproblem........... det er vel egentlig ganske normalt. Når to ulike problem skal leve sammen må en stå på for HVERANDRE. Jeg føler vel at vår, dvs min kone om min hver dag går ut på å kjempe vinne over hverandre ??

Vi har 3 barn, yngste er 8 eldste er 14. Hva er så problemet? Egentlig RESPEKT Respekt for at vi er forskjellige og å akseptere det. Jeg tror faktisk at jeg er flinkere enn henne til å repsektere henne. Hun blander seg opp i det meste. Hvor lenge jeg er på jobb, hvorfor jeg ser det eller det tv programmet , hvilke klær jeg har på, hva jeg spiser av mat mao ALT. Har sagt til henne at jeg tross alt er voksen og i stand til å passe meg selv, samt ta ansvar for mine handlinger.

Sånn går nå dagene, vi krangler vel ikke så vanvittig, men vi har lite til felles egentlig.

Mht sex? Tja etter bortimot 10 år med masing og initativ fra min side finner en selvsagt ut at en ikke gidder å masse mer. De siste 2 årene har vi ikke hatt sex i det hele tatt. Når jeg da tenker på at jeg er 35 år, i min beste alder egentlig er jo dette litt frustrerende. Hun har vel 1 eller 2 ganger siste årene forsøkt å ta initativ, hvorpå jeg har takket nei. Den ene gangen i året skal hun få beholde for seg selv. Jeg gidder ikke den ene gangen. Jeg har to hender som hjelper meg. Synd det er slik egentlig

Har forsøkt å nevne familievernkontor, forsøke å få til noe kreativt, men det vil hun ikke. Hun synes vi har det greit????????? Sannheten er at det ville være ille hvis noen fikk rede på at vi hadde samlivsproblem.

Føler vi står på to vidt forskjellige planeter. Det kan jeg egentlig leve med. SÅ tenkernker jeg at jeg har bare det ene livet. Trist å bruke det på denne måten?

Så kommer en ting til. Vet at jeg får endel mot meg nå, men JA jeg har vært utro et par tre ganger. Hun har aldri merket det, er hverken stolt av det eller egentlig trist for det. Klart at utroskap er utilgivelig, men et samliv uten noen form for sex, da er en vel egentlig utro mot seg selv. Hvis hun ikke viser noen som helts interesse for sex, er en egentlig da utro?Hun snytes ikke for noe

Skilsmisse, joda som sagt jeg har forsøkt å få henne til å vurdere samlivsterapi. Jeg mener at det tross alt er greit å ha gitt samlivet en reell mulighet og vi har jo aldri klart å bli enige selv

Så hva gjør en egetlig? Til dere som fordømmer utroskap, husk at det ikke er nødvendigvis er en drittsekk som er utro, hva skal man i tilfelle kalle den som styrer sexlivet så til de grader at kun den personens sexliv blir ivaretatt?

Så sitter å venter, er gjerne for feig til å bryte opp og, men vi har 3 barn. Jeg er redd jeg mister kontakten med dem, for hun ser ikke ut til å vise noen vennelig side i tilfelle samlivsbrudd, der er det bare svart og hvit, enten er en gift ellers så er en fiender.

Det var vel egentlig bare det jeg hadde på hjertet

[Gjest d'Arc]

Dere passer da overhodet ikke sammen? Og nei, du kan ikke si det er hennes skyld at du er utro. Du har selv ansvar for å gå ut av forholdet før du har sex med andre.

Gjør dere begge to en tjeneste, og ikke bruk mer tid og energi på dette forholdet, for det fungerer tydeligvis ikke på noen områder.

[Gjest du]

Så klart har du rett til å være her!

Forstår du er i en vanskelig situasjon, men jeg vet ikke helt om jeg forstår hva du er ute etter. Er det råd om hvordan du skal gå videre i forholdet? At noen skal bekrefte at du bør skille deg? Aksept for at du har en rett til å være utro?

Siden jeg ikke helt vet hva du vil så kommer jeg med et standars svar.

Det er mange som opplever at et forhold blir kjøligere og kjedligere etterhvert. Både mangel på sex, kommunikasjon, respekt (eller det jeg tolker det som: mangel på å høre og se sin partner), at livet går i en fast tralte og irritasjon over vaner og uvaner. Så du og dere er nok ikke alene om dette.

Hvordan løse det? Hvis du vil satse på forholdet, så vil jeg anbefale at du fortsetter tanken på terapi. Men her må du ta deg en skikkelig PRAT. Her har hun åpenbart misforstått noe veldig viktig i et forhold. Det er ikke slik at det er bra fordi hun synes det er bra. Du har det ikke godt, og det må hun sannelig ta hensyn til. Og få det virkelig frem at dette er dødsens viktig, ikke sleng ut et forslag fra løse luften, få frem at du mener dere virkelig trenger det. I et parforhold må man være to for å få det til å fungere, ikke én. Hun må virkelig ta ansvar for sin del av forholdet.

Videre så vil jeg si at du har noen store høner å plukke med deg selv også. Det at hun ikke er interessert i sex, og at du er lei av å gjøre fremstøt (som er veldig forståelig) så rettferdigjør det på ingen måte utroskap. Jeg kan faktisk overhodet ikke forstå hvordan du tror at å være utro skal hjelpe på problemet ditt. Nåvel, du får tilfredstillelse i nuet, men du legger også til en ekstrem byrde på det opprinnelige problemet. Istedenfor at sexproblemet ditt ble mindre, så ble det nå større. Å ha sex med andre når man er i et forhold, handler om så uendelig mye mer enn bare å få tilfredstillelse. Å ha sex for sexens skyld er helt mulig, men bare som singel. Du kommer ikke til å løse problemet i forholdet deres, om du ikke innser din egen rolle i problemene dine, og du - dere kommer ikke videre om du tar ansvar for din del.

Har du egentlig bestemt deg for å gjøre det slutt, og du har store problemer med å få gjennomført dette, så råder jeg deg til å ta kontakt med en terapeut for din egen del. Hos dem er det mye lettere å få orden på tankene, og løsningen vil nok komme klarere frem. De kan også sikkert gi deg mange gode råd på hvordan du kan løse det på en best mulig måte med tanke på barna deres.

[Gjest Gjest]

Forstår godt at du har vært utro, selv om det moralsk sett er FYY

beundringsverdig at du har holdt ut så lenge uten intimitet. Jeg er kvinne og jeg hadde blitt gal av mindre.

Enten så blir du i forholdet, med en kone som mener at så lenge hun har det bra så er det sånn det vil bli fremover.....

Eller så gjør du noe med det og får 50-50 samvær med ungene.

Du har bare et liv og tiden går

[Nabodama]

Legger inn noen linker til artikler av Sissel Gran, som tar for seg det dere strever med i forholdet.

Ganske fine artikler, som belyser flere sider.

Etter min mening er det begges ansvar at det ssksuelle i forholdet tas vare på, og derfor bør også den part som ikke ønsker sex, gjøre en innsats for å løse dette.

http://www.aftenposten.no/helse/article929542.ece

http://www.aftenposten.no/helse/article911395.ece

[Festus]

Skjønner dere sliter, men fordømmer utroskapen din!

Du bør kanskje prøve og finne ut hvorfor hun ikke vil ha sex? Og hvorfor hun "hakker" på deg? Jeg orker ikke sex dersom jeg ikke føler meg verdsatt f.eks, det er en skikkelig turnoff. At jeg for N'te gang tar vekk klærne hans fra stolen på stua, eller fra under senga, eller hvor som helst ellers.... noe som viser meg at han ikke bryr seg om at klærne hans ligger strødd rundt i huset, og ikke gidder å gjøre noe med det når jeg for N'te gang spør om han kan henge klærne der de hører hjemme..... Dette er et eksempel, og for mye slikt tærer på forholdet (og for the record: han er ute av huset for lengst! Og takk og lov for det! Det verste er at det er JEG som må rydde kjelleren etter ham, og det er en toukersjobb! Jeg orker den bare ikke ennå.....).

Kanskje det faktisk ikke er henne det er noe "galt" med? Kanskje det er hvordan du er mot henne (eller ikke er) som er årsaken her? Bare for å få deg til å tenke litt!

Drass henne med til familievernkontoret ASAP hvis du er glad i henne og vil prøve og fortsette forholdet! Og gi dere en kveld for dere selv!

[Amber]

Det er mange menn tror jeg, som velger å leve i et dårlig forhold fordi de er redde for å miste ungene sine. Men faktum er jo at med mindre han har vært voldelig eller liknende, er det ingen grunn til at foreldreretten blir noe annet enn delt. Mor har ikke rett til å ta med seg barna og dra, det er lovbestemt.

Jeg syns ikke du skal finne deg i dette. Det at hun er uinteressert i terapi sier jo i grunn alt. Kjenner meg litt igjen i din kone; jeg var litt sånn selv. Trodde jeg hadde det greit sånn; iallefall i en periode. Men en dag våknet jeg, og innså at jeg er ung, har livet forran meg og sånn vil jeg ikke ha det. Det manglet noe vesentlig i mitt forhold, og jeg klarte ikke å se at vi kunne fikse det. Et brudd er tøft på alle måter, for alle parter uansett.. men man skal jo ha det bra og være lykkelig da, ikke sant? Har man det ikke bra må man gjøre noe med det. Og det er kun en selv som kan det. Ikke være feig med ta ansvar. Din kone gjør ikke det, så da må du. Hva velger du?

[smidja]

Selv om din kone ikke vil gå i terapi sammen med deg, så tror jeg at det er lurt for deg å gå i terapi alene. Der kan du få hjelp til å samle deg litt og finne ut hva du egentlig vil. For det kan virke som om det er det som er problemet ditt?

[Gjest Neffi]

Hva gjør DU for å glede henne?

[Pilar]

Dette kaller ikke jeg et forhold slik du beskriver det, hun syns dere har det greit, det syns ikke du. Og du har prøvd å ta det opp med henne.

Man er to for å få et forhold til å fungere, og hun viser ingen vilje til å prøve å rette opp i noe selv om du prøver.

Du har hele livet foran deg - så lenge du er en normal, god far så er det ikke dermed sagt at mor skal få hovedansvaret for barna, det bør ikke være en selvfølge.

Jeg ønsker deg lykke til, men tenk på deg selv og hvordan du vil ha livet ditt, ikke la dette skure og gå.

Enten tvinger du henne til å sammarbeide om å få forholdet på rett kjøl igjen, eller så tror jeg du har det bedre uten henne.

Hva tilfører hun deg ?

[Gjest Gjest]

Prøv familievernkontoret/parterapi først. La henne få vite hva DU ønsker og forventer, altså hva du mener må til for at dette skal føles bra for deg. Og omvendt, hvis hun ønsker noen forandringer. Fokuser på å forbedre forholdet begge to, og for all del; ikke gå rundt og tenk at dette kan umulig bli bra noengang. Den tabben gjorde jeg, og ingenting kan bli bra hvis man ikke TROR på det. Da blir det som man går og venter på at "prøvetiden" skal ta slutt slik at man kan få gjøre slutt på hele greia...

Men, hvis dere har gjort et helhjertet forsøk på dette og det fortsatt ikke nytter, så er jeg enig med deg i at man kan ikke bruke dette ene livet på denne måten.

Hvis dere går fra hverandre, så sikre deg litt på forhånd hvis du er redd for hvordan hun kommer til å oppføre seg mot deg mht. ungene.

Med å ha en god kontakt med familievernkontoret eller en eller annen sakkyndig, vise at du virkelig prøver å gjøre ditt beste, og at du er opptatt av ungenes beste...så vil dette være til fordel for deg senere hvis hun "skaper seg". Da kan du få hjelp/støtte ved familivernkontoret/sakkyndig mht. barnefordeling.

[Belit]

Forutsatt at din versjon av historien er korrekt (og antageligvis ser konas versjon litt annerledes ut...): Honnør for at du tross alt ønsker å prøve å redde forholdet. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg IKKE hadde akseptert å gå i to år uten sex. Utroskap er riktignok lusent, men det er jammen ganske lusent å gå til sexnekt mot ektefellen sin også! Spesielt hvis man samtidig er helt uvillig til å gjøre noe med problemet sammen!

Jeg vet ikke riktig om jeg bør foreslå noen løsning her, men sånn som du beskriver situasjonen høres det ut som at et oppriktig ultimatum kanskje er på sin plass. Enten aksepterer hun at du er ulykkelig i forholdet og går med på å prøve å gjøre noe med saken sammen, som et team av to likeverdige parter, eller så bryter du opp og begynner på nytt. Men da må du virkelig mene at du vil gå hvis hun ikke kommer på banen, og du må virkelig ville gjøre en innsats og jobbe hardt med forholdet hvis hun går inn for dette.

[bob marley]

hvis hun ikke er villig til å prøve å løse problemet, synes jeg dere bør skille dere.

[Jane How]

Om du har sluttet å prøve deg, og avviser henne den ene gangen i året hun gjør det, kanksje hun tenker at det er du som ikke vil ha sex?

[Gjest Gjest]

Om du har sluttet å prøve deg, og avviser henne den ene gangen i året hun gjør det, kanksje hun tenker at det er du som ikke vil ha sex?

Enig i dette. Tviler på at hun får brålyst på sex en gang i året hvis hun sliter med sexlysten. Det virker som et forsøk på å gjøre noe med sin manglende sexlyst. Får inntrykk av at dere har veldig dårlig kommunikasjon. Du må få henne til å forstå at hvis samlivet deres skal ha en sjanse til å overleve så må dere få profesjonell hjelp til å lære å kommunisere og til å se ting fra andre perspektiv.

[Gjest Gjest]

Den ene gangen i året er nok mer for å få det gjort, så en ikke har det å klage over.

Jeg klager ikke, har slutta å klage for lenge siden. Jeg sa til henne at jeg ikke så noe vits i det. Den ene gangen i året kan hun ha. Kall deg gjerne trass. Men det er vel så mye en selvbeskyttelses mekanisme. Da slipper jeg noen forhåpninger

Jeg gidder ikke ha sex hvis det ikke er en positiv ting for henne. Har da såpass selvrespekt. At hun skulle oppfatte at jeg ikke er interessert i sex er en interessant vinkling. Da snakker en tydeligvis svært dårlig sammen.

Kan vel si det slik at jeg unngår nærhet med henne, Vi sover i samme rom, sover men ikke mer. Hverdagen tja. Hun maser om sitt. Hvordan hennes verden er med nyskurte gulv, maser om alt hun må gjøre . De gangene og det er relativt sjeldent jeg hjelper så er det missnøye fordi det ikke gjøres på hennes måte. Har sagt til henne at hvis jeg skal hjelpe så må hun akseptere at jeg gjør ting på MIN måte.

En annen ting er at det aller meste jeg gjør legger hun seg oppi. Jeg forsøker å passe mine saker, ha tillit til at hennes vurderinger og disposijoner er bra og gjennomtenkt, men alle og da mener jeg bortimot alt jeg gjør skal hun legge seg oppi. Er drittlei det. Sagt tydelig i fra til henne at det handler om respekt. Jeg har selvtilitt til tusen så det er ikke det det skorter på. Hensikten min med inlegget var å forklare at det KAN være mange grunner til utroskap. Verden er ikke svart og hvit.

Samtidig tror jeg at jeg er for feig til å bryte ut. Grunnen til at jeg tviler på endring, tja det er mange års siden jeg har nevnt dette med å passe sine egne saker. Tom detaljer som hva en skal ha på maten er gjenstand for hennes vurdering. Jeg er tross alt rimelig voksen og tar større besluttninger daglig. Da er det slitsomt å hele tiden bli påpasset

Så som dere ser er det ikke noen dans på roser. Men takker for mange bra innlegg her som må modnes

[Gjest d'Arc]

Vi vet om de fleste grunnene til utroskap. Du trenger ikke forklare eller stille i forsvarsposisjon. Utroskap er utroskap, og det finnes ingen unnskyldning for det.

Men når alt kommer til alt, så skjønner jeg godt at du er dritlei, og jeg synes ikke dette forholdet har noen fremtid.

Dere kan ikke fortsette som det her, og ettersom hun ikke er interessert i å samarbeide, så gjør dere nok best i å avslutte dette forholdet.

..mener jeg.

[Gjest Gjest]

Synes trådstarter virker som en forbanna stor egoist som er for opptatt med å synes synd i seg selv til å gjøre noe konstruktivt. Den barnslige holdninga med aT "dersom ikke HUN så skal faen ikke JEG" taler for seg hvorfor kona er som hun er...

Det er NULL kommunikasjon i det forholdet der. Og antakelig ender han opp med at HUN finner seg en ny kar bak ryggen hans og stikker. Makan til respektløs drittstøvel er det lenge siden jeg har sett!

[Gjest Gjest]

Interessant hvordan du så lett kan trekke slike konklusjoner mht egoisme osv. Dette er nok nokså sammensatt hvor begge har sine forklaringer. Jeg sitter ikke her å forsvare rmine handlinger, eller synes synd opå meg selv.

At du kaller meg egoistisk får stå for din egen regning. Du kjenner hverken meg eller kona, du har igrunnen små forutsetninger for å komme med karakteristikken, men du er selvsagt i din fulle rett til å gjøre det, selv om du MULIGENS bommer

[Gjest Gjest]

I et forhold er man to, og begge parter har feil. Nå får vi høre trådstarters versjon og må gi råd utfra det. Det kan hende at din kone er så masete ang. hva du spiser osv. pga at hun er oppdradd og blitt passet på og nå har hun tatt den rollen selv...

Hvis du sier du vil separeres, så er vel reglene slik i dag at dere MÅ igjennom en form for samlivsterapi siden dere har barn? Da tvinger du henne til å møte opp og en seperasjon trenger ikke føre til skilsmisse.

Grunnen til at hun ikke har sexlyst kan være at hun har lavt selvbilde, har lagt på seg noen kg eller at hun er misfornøyd med noe. F.eks. at du ikke bidrar nok i huset. Du må i alle fall sette grenser og si at DU gjør tingene på din måte, og at hun må respektere det.

Ingen kan forlange at alt skal gjøres slik man selv velger å gjøre ting.

Hvorfor prøver du ikke å lage en romantisk kveld med middag og vin uten å forvente sex. Flørt med henne og snakk om da dere ble sammen. Det kan sette i gang hormonene igjen.

Hvor lenge har hun drevet og prøvd å styre deg (hva du spiser, hvordan du kler deg osv...) ?