Livredd for at noe er galt med jenta mi

[Gjest Gjest_vinterbrud_*]

Maria er,som jeg oppfatter det,en helt frisk lita jente.Hun skal ha spesialpedagog i barnehagen fra høsten.

De synes hun er slapp i kroppen,og sen motorisk.Hun er stille i barnehagen,men prater som en foss hjemme.

Hjemme er hun ei klatremus,som klatrer overalt.Hun er 2 år og 9mnd gammel.

Vi skal også til fysioterapeut med henne,jeg er så redd for at de skal finne noe.

De har ikke reagert på noe på helsestasjoen ang Marias utvikling.

Hun begynte i barnehagen rett før hun ble to år,og hun storkoser seg der.

Men er det noe de finner,skal hun få all den hjelp hun kan få for å få et godt liv.

Hun går fint i trapp,og sykler i full fart på trehjulsykkelen sin.

[Titti72]

En vennindes datter var en "taus unge". Jeg hadde ikke hørt stemmen hennes før hun var i skolealderen.

Mora sa at hun pratet som en foss hjemme, noe jeg syns var snålt, men så fort hun begynte på skolen så tok hun igjen det tapte.

Når jeg møter henne i dag så skravler hun som en foss. Hun venter ikke på svar bare prater videre. Så ikke ta sorgene på forskudd. La dem utrede henne og se hva de finner ut.

[Gjest Gjest1]

Det var et program om såkalte "tause barn" på tv2 for ikke lenge siden.

[Gjest Gjest]

Når min nevø begynte i barnehage så begynte også en nyutdannet barnehagetante (vet ikke hva de kalles nå til dags). Hun skulle vise at hun hadde fulgt med på skolen, og "fant" en del ting ved enkelte barn som ikke fulgte utviklingene som sto i boken. Helsestasjon og PPT ble blandet inn, og det ble ikke funnet noe unormalt ved barna.

Denne barnehagetanten ble ikke lenge i sin nye jobb.

[Far til 2]

Et av mine barn var ekstremt stille av seg i barnehagen. Han så aldri på de ansatte når han svarte, og han svarte altis med enstavelsesord.

En fantastisk flott ny leder i barnehagen (nyutdannet) forespurte om muligheten for å kontakte PP-tjenesten, noe vi aksepterte. De fant ingenting på det tidspunktet (som skjedde "kort" tid etter bruddet med ex'en).

Jeg ble som far oppfordret til å stille opp så mye som mulig, og gradvis bedret situasjonen seg. Ting KAN tyde på at barnet hadde et savn etter meg som far, uten at dette kan bekreftes av meg. Jeg ser derfor ikke bort ifra at savn etter en av foreldrene KAN gi slike reaksjoner.

Når det er sagt vil jeg anta at det er mange barn som ikke ønsker å stille først i køen for å vise seg frem. Jeg var veldig glad og fornøyd med den utredningen PP-Tjenesten gjorde, og har ikke ett eneste negativ punkt til dem slik de jobbet i vår kommune.

[Gjest Fruktkake]

Når min nevø begynte i barnehage så begynte også en nyutdannet barnehagetante (vet ikke hva de kalles nå til dags).

←

Førskolelærer.

[Belit]

Noen barn er jo også stillere når de er i større grupper. Hvis du opplever en aktiv og fysisk sterk unge hjemme behøver du vel ikke engste deg? Kanskje spesialpedagogen finner ut at jenta di faller inn under begrepet normal variasjon. Det ER jo faktisk ganske store forskjeller på utviklingstakten til små barn! Og hvis det, mot formodning, skulle vise seg at hun trenger noe støtte på det motoriske så er det vel kjempebra at hun får det så tidlig?

[Gjest Gjest]

Kan være selektiv mutisme.

Det kan selvfølgelig være at det ikke er noe, men det kan være en dyr antagelse for barnet.

Jeg var en av de tause barna sjøl, og sliter fortsatt med det i en alder av 40 år. Var pratsom og livlig hjemme, så det er faktisk ikke grunn nok til å la være å reagere. Har mistet mye som jeg drømte om. Mann og barn har vært utenkelig, f.eks. Hadde bare noen kunnet sett meg og gjort noe da jeg var barn, kunne jeg kanskje slitt litt mindre.

[Gjest Hippopotamus]

Det nevnes selektiv mutisme her. Da er det naturlig å spørre om Maria ALDRI sier et ord i barnehagen, eller om hun bare snakker lite.

[Gjest Gjest]

Det var et program om såkalte "tause barn" på tv2 for ikke lenge siden.

←

Det var et fint program, jeg ante ikke at selektiv mutisme fantes.

Men TS skriver at datteren er stille, ikke taus. Så jeg vet ikke om det er tilfellet her. Eldste min er ganske høylydt uansett hvor hun er, mens minsten er mer stille og rolig. Barn er forskjellige! Motorikken utvikler seg i forskjellig tempo hos barn, så jeg ville heller sett på undersøkelsene som en måte å lære mer om barnet mitt, enn en ting å bekymre seg for og grue seg til!

Godt at de følger opp da.

[Gjest Gjest_vinterbrud_*]

Maria snakker lite i barnehagen.Men hun gir alle tegn på å trives i barnehagen.Hun har også fått gode venner der.

jeg var sen med å snakke selv,så det ligger til familien.

De sier at hun er flink å kle på seg selv,og er med på sangene under samling.

Siden jeg er alene med henne,blir en lett ekstra bekymra.

[Tiit]

Du kan iallefall være glad for at de tar tak i ei bekymring som de har, og får sjekket ut hva det kan være. Bedre det, enn å vente. Enten får du saken ut av verden, eller så vet du mer hva jenta di trenger fremover, og hvilke ressurser som må mobiliseres. Men jeg skjønner at du er redd for at det skal være noe galt. Ingen ønsker det for barnet sitt. Lykke til, begge to.

[Gjest miiip]

Det er utrolig stor forskjell på folk, noen snakker før de tenker uansett hvem som er tilstede og andre skal føle seg veldig trygge i en forsamling før de åpner munnen. (Tenk på voksne du kjenner!) Sånn er det også for barn, så jeg vil tro at det er veldig store variasjoner før noe er "galt".

[shi]

Det kan jo tenkes at hun ikke føler behov for å prate i barnehagen? Det er kanskje så mye som skjer at hun er fornøyd med å lytte? Jeg er ofte stille i større forsamlinger for jeg er så nysgjerrig og vil høre alt hva de andre sier, slik har jeg vært siden jeg var lita. I tillegg var jeg litt sjenert så jeg var aldri den som snakket først eller høyest, men stum var jeg da alldeles ikke.