Han har barn fra før

[Gjest Gjest]

Har fått et forhold til en som har barn fra før. Jeg er 26, han er 30, og jeg har ingen som helst erfaring med barn...

Hvis det blir oss to, og vi kommer til å flytte sammen, blir jeg reservemamma for to små barn. Jeg greier ikke å sette meg inn i situasjonen og klarer ikke forestille meg hvordan det kommer til å bli. I tillegg tenker jeg på barnemoren som alltid vil komme til å være i livet vårt.

Jeg er kjempeglad i han, vil virkelig være sammen med han, men får altså to barn på kjøpet, som ikke er mine...

Noen andre som har erfart dette??

[Gjest Bellatrix]

Jeg opplevde å få 5 barn på kjøpet. Barn er utrfordrende, men spennende. For min del synes jeg det har vært berikende. Selv om barna ikke er mine har jeg fått et godt forhold til dem og det er veldig gøy å følge de i oppveksten.

[Gjest Gjest]

vi har en familie med mine-dine-og-våre barn.

Jeg elsker min mann, jeg elsker barna mine/våre og jeg er glad i hans barn, men jeg hadde aldri tatt det samme valget om jeg kunne skru tiden tilbake.

Som du sier, du får hans eks med på kjøpet. kanskje er hun en flott kvinne med evne til å samarbeide, eller kanskje ikke..... Greit å vite før det blir for seriøst.

[Gjest Gjest]

Ikke bare får du to stebarn, men du får hans X også med på lasset.

Det er som oftest ikke ungene som skaper problemer i et forhold med mine/ dine barn, men X.

En annen ting du burde avklare med kjæresten din før dere ev. flytter sammen, og hvis du vil ha barn, er om han vil ha flere barn. Han har jo allerede to, å det kan hende han er fornøyd med det.

[La Guapa]

SNAKK SAMMEN og gjør det MYE er mitt råd.

Dere må sett noen rammer for hvor mye du ønsker å delta i stemorrollen.

Det største tabben vi gjorde var at jeg skulle være "flink pike" å leke mamma for datteren hans når hun kom på besøk.

Da var det utrolig sårt å bli avspist med sure kommentarer om at en ikke var mamma`n når han var uenig i grensene jeg ville sette i vårt hjem.

Hadde jeg visst hvor mye frustrasjon han hadde fordi han var helge-pappa hadde jeg nok ventet med å flytte inn.

For oss var det sånn at han forventet at jeg skulle elske henne like mye som han gjør.Han skjønte liksom ikke at det ikke går an...at hun er barnet til en annen kvinne som har båret henne frem.

Jeg er veldig glad i henne, men jeg elsker henne ikke.

Han nektet å godta det og ble veldig sint da jeg sa det.

Jeg tror jeg gikk litt i den fella sjøl fordi jeg nermest "tok over morsrollen" når hun kom inn døra.

Lykke til...det trenger du.

La Guapa

[Gjest gjesta]

Det er IKKE lett.

men jeg elsker han over alt på denne jord, så jeg MÅ bare takle det..

[smidja]

Har vært i samme situasjon, det var veldig vanskelig. Han hadde to barn fra før. Heldigvis var hans X veldig enkel og samarbeide med. Men å tror at det er bare lett er å være blåøyd. Jeg synes det var vanskelig å vite hvor min "plass" var og hvilken rolle jeg skulle spille. Jeg ville ikke være noen mamma, og det var jeg ikke heller. Synes det var vanskelig om jeg skulle være med og bestemme eller ikke. I tillegg endte det med at det ene barnet bodde fast hos oss. Det er ikke bare enkelt det heller, og få en tenåringsgutt i hus plutselig, som ikke var mitt eget barn en gang. Jeg må få legge til at jeg ikke er spesielt glad i barn i utgangspunktet. De er ok i små doser, men på heltid er det noe helt annet.

Det gikk veldig fint egentlig når ting fikk gått seg til litt og vi ble godt kjent med hverandre. Jeg er veldig glad i de. Jeg har flyttet fra barnefaren, men jeg har fremdeles kontakt med hans barn, fordi at de vil det. Jeg er som sagt glad i de, så jeg synes det er koselig å ha denne kontakten. Vi kan være sammen og gjøre gøye ting i lag, men jeg trenger ikke å bestemme noe over de eller være med på å oppdra de. (sønnen er voksen nå da)

Jeg er singel nå, og jeg vet med hånden på hjertet at treffer jeg en ny mann nå, så kommer jeg bare til å satse på han om han er barnløs eller har voksne barn. Jeg orker ikke å gå gjennom dette en gang til.

Lykke til

[Gjest Gjest]

hei..... jeg er samboeren med en mann( skal gifte oss om 1 mnd)

han har et barn fra før og vi har nå 2 sammne...

barnet hans bor en time unna og vi har henne på besøk 2 hver helg og mye i feriene....

hun er ganske ok... men mora er dessuten verre..... hun gjør alt for å lage kvalm ........

så om jeg kunne ha skrudd tiden tilbake så hadde jeg aldri kommet i hop med en mann med unge.... aldri aldri aldri.......

men akuratt nå er jeg glad for det,, for jeg har våre 2 nydelige flotte unger som jeg ikke kunne vært foruten..... elsker de over alt annet på jord...

lykke til.. håper du tar det rette valget for deg.....

[Pilar]

Folk takler dette forskjellig, så du må nesten prøve deg frem.

Personlig hadde jeg ikke inngått noe forhold med en ny mann som hadde barn fra før - for komplisert syns jeg.

[Gjest *Just-Me*]

Jeg er i samme situasjon. Min samboer har to barn fra før, og de har delt omsorg. Jeg var veldig skeptisk i begynnelsen for hvordan barna ville ta det, og jeg var forberedt på vanskelige tider.

Det var ungene som maste på at jeg måtte flytte inn, og da var saken grei!!

Vi ble samboere og det har fungert kjempefint!!! Har fått et godt forhold til begge barna og er u\trolig glade i dem som om de skulle være mine egne. Og nå Er jeg gravid (9uker på vei) det blir nok litt annerledes å få sitt eget barn da!!

Så var det denne xen da, mor til barna. Nei det er ikke lett. Samboer advarte meg mot henne om at hun kom til å ville ødelegge for oss og gjøre meg sjalu osv. Men jeg gidder ikke bry meg om henne, og nå har hun sluttet å prøve å ødelegge for oss, for hun vet jeg ikke bryr meg. Jeg har ingen problem med å snakke med henne om ting som angår barna,. og barnefar og mor klarer å samarbeide greit om barna. Ellers har de ingen kontakt uten om det.

Så trass i at jeg ikke kan fordra barnas mor så går det greit. Man vil jo bare barnas beste!!!

Det er ikke så lett å bare være 23 år og bli stemor til barn på 10 og 12 år. Men jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok det valget at jeg flyttet sammen med samboeren min og barna hans. Live ER tøft, og man kan ikke finne seg i alt mulig heller. Følg hjertet ditt og gjør det som føles riktig.

men før dere flytter sammen og før det blir for seriøst bør dere prate om dette med barn. Vil du ha egne barn, vil han ha flere barn??? Kommer dette ikke opp på banen nå, kan det bli vanskelig....

Lykke til

[Gjest Gjest]

Uregistrert trådstarter her igjen...!! JA han vil ha barn med meg, og jeg vil, i fremtiden, ha barn med han...Men jeg ser meg selv absolutt ikke som reservemamma for hans barn med det første.. Og jeg klarer ikke tanken på barnemoren, og hun liker ikke meg heller.

[Gjest Piper]

Uregistrert trådstarter her igjen...!!  JA han vil ha barn med meg, og jeg vil, i fremtiden, ha barn med han...Men jeg ser meg selv absolutt ikke som reservemamma for hans barn med det første.. Og jeg klarer ikke tanken på barnemoren, og hun liker ikke meg heller.

←

Å begynne å snakke om å få barn sammen nå, før du eventuelt ahr bestemt deg om du klarer å akseptere situasjonen eller ikke, blir vel litt feil. Først og fremst må du bestemme deg for at dette er noe du vil, enten du liker moren til barna eller ikke.

De fleste får en del problemer i begynnelsen, for det er mye en må tenke på.

Ønsker du å dele han med barna hans?

akspterer du at barna hans kommer før deg?

Akspeterer du at moren er en av de viktigste i lviet til barna, uansett hva du måtte mene om henne?

Aksepterer du at du ikke kan ta mamma sin plass?

Ønsker du å få et godt forhold til de, eller er de bare noe som liksom følger med?

Ønsker du å bli kjent med barna, som de personene de er?

Ønsker du å ta del i livet dere, både på godt og vondt?

Er svaret nei på noen av de spørsmålene, bør du kanskje tenke deg godt om før du går inn i noe seriøst forhold med denne mannen.

Det er tøft å være steforeldre, og føler man ikke seg klar for det, er det i alle fall tøft. Du får jo plutselig et ansvar du også, selv om du ikke er moren.

[Gjest Gjest]

Ønsker du å dele han med barna hans?

akspterer du at barna hans kommer før deg?

←

Dette har jeg hørt før og jeg forstår det bare ikke.

Jeg har vært alenemor og nå er jeg gift og har barn med en som også har barn fra før. Jeg setter ikke min datter før min mann like lite som han setter sine to barn før meg. Våre felles barn går heller ikke før meg eller han for den saks skyld.

Jeg setter heller ikke min mann før mine barn og han setter ikke barna før meg. Hva er dette for noe tull, da?

Hva er dette? En konkuransse?! Totalt tåpelig.

Barn er barn og voksne er voksne. Den kjærligheten jeg og min mann føler for hverandre kan ikke forveksles eller sammenlignes med den kjærligheten vi føler for barna våre.

Vi tar vare på alle ungene og har ikke noe "rang" system der den ens behov kommer før den andres, enten det nå er barn eller voksne.

Slutt å si at barna kommer først og at en steforelder kommer sist. Vi er en familie, og det er ikke snakk om at noen blir nedprioritert til fordel for noen andre.

jeg har forstått at Piper har sterke, ufravikelige meninger om så mangt, men kjære deg: Her står ingen på utsiden og kikker inn. Alle får være med. Steforelder og barn.

[Floja Felíz]

Min kjære har et barn fra før, og vi skal gifte oss neste sommer. Vi har vært sammen i 3 år nå, og det har helt klart ikke alltid vært lett, men det er som Epica sier;

Det er IKKE lett.

men jeg elsker han over alt på denne jord, så jeg MÅ bare takle det..

←

Slik jeg ser det går det ikke an å bare bestemme seg for at man ikke vil ha et forhold med noen som har barn fra før. Følelser er følelser, og jeg vet i alle fall at jeg hadde angret resten av livet dersom jeg hadde bestemt meg for å droppe min kommende mann fordi han er helgepappa.

Jeg forstår veldig godt det du sier om at du ikke føler at du er klar for en reserve-morsrolle, og jeg synes heller ikke at du skal kreve det av deg selv. Konsentrer deg om forholdet ditt til kjæresten din, slik du ville gjort med en kjæreste som ikke har barn, og ta forholdet til barna som det kommer. Bruk litt tid på å bli kjent med dem, men vær bevisst på hvilken rolle du har i forhold til dem.

Jeg har også erfart hvordan det er når eksen er vanskelig å ha med å gjøre, men du trenger jo strengt tatt ikke å forholde deg til henne? La far ta seg av den delen, det fungerer i alle fall fint hos oss.

Barn er barn og voksne er voksne. Den kjærligheten jeg og min mann føler for hverandre kan ikke forveksles eller sammenlignes med den kjærligheten vi føler for barna våre.

Vi tar vare på alle ungene og har ikke noe "rang" system der den ens behov kommer før den andres, enten det nå er barn eller voksne.

Slutt å si at barna kommer først og at en steforelder kommer sist. Vi er en familie, og det er ikke snakk om at noen blir nedprioritert til fordel for noen andre.

←

Ellers så er jeg enig med gjesten her i at dere ikke skal konkurrere om far. Det er to helt forskjellige forhold, og det er ikke mer snakk om å "dele" far med barna her enn det er i andre forhold der man har felles barn.

Klart man kan bli sjalu i et slikt forhold av ulike årsaker, men hvis du elsker ham og han elsker deg, så klarer dere å snakke om det og finne løsninger som fungerer for alle sammen. JA, det tar tid, energi, og er vanskelig innimellom, men jeg kan med hånden på hjertet si at selv om vi har hatt vanskelige perioder så er det så absolutt verdt det!!

[Pusekatt]

Min kjære (som har tre barn fra første ekteskap) ga meg et utrolig godt råd da jeg skulle møte barna hans: Det blir hva du gjør det til selv.

Man kan i stor grad bestemme hvor involvert man ønsker å være i barnas liv. Jeg valgte tidlig å involvere meg veldig mye, ikke minst for at vi fem skulle være en familie.

Resultatet har blitt at jeg nå har tre stebarn som jeg elsker ufattelig høyt, og som elsker meg tilbake. Ja, det har vært kameler å svelge, ja, det har vært masse konflikter med barnemoren. Men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det er verdt det.

Nøkkelen til å få noe slikt til å lykkes tror jeg ligger i at man har noenlunde samme syn på barneoppdragelse, uavhengig om man ønsker seg barn eller ei (det er jo også en diskusjon som på et eller annet tidspunkt bør komme opp, forøvrig). Min kjære og jeg har det, og jeg kan med hånden på hjertet si at det ville vært VELDIG vanskelig dersom vi sto langt fra hverandre på akkurat det.

Og bare sånn at det er nevnt; jeg hater egentlig barn, og fortalte det til min kjære i setningen før jeg fikk vite at han hadde tre

Men ikke-biologiske bånd kan definitivt oppstå, og du bør helst ikke kødde med stebarna mine med mindre du er ute etter bråk

Jeg ville IKKE ha valgt annerledes dersom jeg fikk sjansen!