Foreldre endelig fri, barna har flyttet ut.

[Sympatia]

Jeg lurer litt på hvordan andre hadde det når dere flyttet ut fra foreldrene sine, og hvordan foreldrene deres reagerte på det?

Personlig så synes jeg synd på mine foreldre, først ble de kvitt bror min som er eldre enn meg, da var jeg såpass voksen at de ble friere, anskaffa seg bobil og reiste mer vekk fra meg.

Så flyttet jeg ut, min far gjor mitt elskede røde rom til kontor , med gule vegger, men fremdeles med seng, eneste tegn på meg var at han laget noen hyller med mine bamser på, og bilder av meg, (det ser mer ut som en hylle med gudebilder, og offergaver) .

De trodde de var kvitt ungene, men der tok de rikelig feil, etter skakkjørt samboerskap med en psykopat kom jeg flyttende hjem igjen, til mine foreldres store begeistring da de ville ha meg trygt i hus, enn sammen med en gærning. Pappa var litt manisk den tiden med at han hver natt kom inn på mitt rom/hans gule kontor å så at det virkelig var sant at pappas lille jente på 19 år endelig var hjemme igjen.

Jeg flyttet ut igjen for å studere nordpå, men kom fort hjem igjen etter 9 månder, for å ta et jobbeår hjemme da jeg var litt usikker om riktig yrkesretning. Så de var ikke kvitt meg lenge, denne gangen var de strenge og jeg måtte gjøre endel mer i huset enn i min barndom, det var på en måte husleien.

Så ble de etter et år endelig kvitt meg, (forhåpentligvis for godt), men ikke lenge etter de ble kvitt meg, kom min bror hjem igjen ferdig utdannet, og bor no hos de for å spare penger imens han jobber før han kjøper sitt eget.

Mine foreldre påstår at det er bare koselig at vi flytter hjem igjen, men jeg har en tro at de syns det er litt godt å ha endelig noe eget, de oppfører seg jo mer som nyforelska no enn de gjor da vi bodde der begge to.

Hvordan var det eller er det med dere da?

[Gjest Emera]

Jeg har aldri forstått det der med at voksne barn driver og flytter ut og flytter inn igjen i årevis. Hvis det er noe spesielt så kan jeg jo skjønne det, men at en bruker barndomshjemmet på den måten går over min forstand.

Hva foreldrene tenker om slikt er ikke lett å si. Men de fleste foreldre avviser ikke barna sine sånn uten videre, selv om de kanskje synes det er slitsomt at ungene flyr til og fra redet som det passer dem.

Dersom foreldrene "vil ha barna trygt under eget tak" så synes jeg de bør øve seg i å akseptere at barna er voksne. Selv om jeg selvsagt forstår at det kan være vanskelig for både foreldre og barn med utflytting.

[Gjest Fruktfat]

mamma savner oss og synes det er trist at vi har flytta ut.

mine foreldre er ABSOLUTT ikke som nyforelskede, de hadde helt ærlig hatt det best hver for seg.

[Gjest Gjest1]

Mine foreldre begynte å reise på ferier og gå ut sammen og spise da vi alle tre hadde kommet oss ut. Det er flott, og jeg unner dem det virkelig.

[Gjest Piper]

Mine foreldre begynte å reise på ferier og gå ut sammen og spise da vi alle tre hadde kommet oss ut. Det er flott, og jeg unner dem det virkelig.

←

Mine også, og de er som "nyforelsket" igjen Kjempe herlig å se på, og jeg håper jeg klarer å sleppe mine barn like lett som de har gjort det med oss.

[Knurr]

For meg var utflyttingen en slags kombisak. Foreldrene mine bli skilt, og flyttet fra hverandre, og etter en liten overgangsperiode hvor jeg bodde litt her og der flytta jeg også. Mye tidligere enn planlagt, men ingen av dem var samboelige så da videreførte jeg bare skilsmissen.

[Sympatia]

Dersom foreldrene "vil ha barna trygt under eget tak" så synes jeg de bør øve seg i å akseptere at barna er voksne. Selv om jeg selvsagt forstår at det kan være vanskelig for både foreldre og barn med utflytting.

←

Når det gjelder meg og det at foreldra mine syntest det var godt å ha meg trygt under eget tak som jeg sa i mitt innlegg var fordi jeg var snart 19 år samboer med en 10 år eldre fyr som var voldlig, manipulerende og alkoholiker. Så tror nok deet var derfor de syns da at det var godt å ha meg trygt under deres tak, var vel derfor pappa sjekka meg om natta for å se at jeg var der siden de hadde et fælt år det året jeg var samboer med den fyren.

No syns de vel at jeg er trygg under mitt eget tak, hehe...

[Sympatia]

For meg var utflyttingen en slags kombisak. Foreldrene mine bli skilt, og flyttet fra hverandre, og etter en liten overgangsperiode hvor jeg bodde litt her og der flytta jeg også. Mye tidligere enn planlagt, men ingen av dem var samboelige så da videreførte jeg bare skilsmissen.

←

Hva er greia der igrunn, flere av mine barndomsvenniner sine foreldre har no skiltes etter ungene har forlatt redet?

Imens mine, og flere her sine foreldre har blitt som nyforelskede.

[Gjest Emera]

Når det gjelder meg og det at foreldra mine syntest det var godt å ha meg trygt under eget tak som jeg sa i mitt innlegg var fordi jeg var snart 19 år samboer med en 10 år eldre fyr som var voldlig, manipulerende og alkoholiker.

←

Ja, jeg så det. Det var derfor jeg skrev at jeg skjønner det kan være sånn i spesielle situasjoner.

[Karro]

Vi er fem søsken, og bare de to yngste bor nå hjemme... Vi tre eldste har alle sammen flyttet ut i løpet av videregående eller rett etter videregående. Mine foreldre har alltid lært oss opp til å være selvstendige, og de har alltid sagt at så lenge vi går på skole er det greit at vi bor gratis hjemme (der jeg kommer fra betyr det t.o.m videregående). Jeg flyttet hjem igjen etter mitt første år på høgskole fordi jeg trengte et år fri fra studeringen, da jobbet jeg og bodde i leiligheten vi har i kjelleren. Betalte ikke fast husleige, men tok forskjellige regninger for dem, som veiavgiften og andre "mindre" utgifter. Dette var en grei ordning for begge parter. Synes man skal klare å betale litt for seg når man er ferdig med skolen.

Vi har alle vært vårt soverom hjemme, og disse blir ikke brukt av andre enn oss barna (nå skal det sies at mamma og pappa har veldig god plass). Synes dette er veldig greit, for jeg kommer hjem og jobber i ferier, og da er det veldig fint å ha et eget rom, samtidig som jeg bruker det som oppbevaringsplass for alt jeg eier som jeg ikke behøver nå når jeg studerer.

Så vi er mer enn velkommne hjemme, men å ha oss boende der over lenger tid er ikke ønskelig av våre foreldre så lenge vi ikke betaler for oss (dette er like mye for vår skyld som for deres).

[Svart Katt]

Alle ungene er ikke fløyet fra foreldrene mines rede ennå. Men jeg tror de, altså foreldrene mine, gleder seg til yngstemann flytter ut om et par-tre år. De har tross alt ikke bodd uten unger på litt over tretti år! (15 år mellom eldst og yngst.)

[Knurr]

Hva er greia der igrunn, flere av mine barndomsvenniner sine foreldre har no skiltes etter ungene har forlatt redet?

Imens mine, og flere her sine foreldre har blitt som nyforelskede.

←

Kjenner mange par som går og tværer på hverandre i årevis for å "skåne" barna mot en skilsmisse, for så å skille seg når ungene har flytta ut. Enten fordi de da plutselig er alene med hverandre, eller fordi limet er borte. Det mange glemmer, er hvor ille det kan være for unger å bo sammen med foreldre som ikke liker hverandre, enten det er krangling dag og natt eller "bare" fravær av kjærlighet.

Mine skilte seg fra hverandre før jeg skilte meg fra dem, så vi faller litt utenfor den kategorien, men jeg er i grunn glad de skilte seg istedet for å gå og være ulykkelige frem til jeg flytta av misforstått hensyn til meg.

[Gjest Varg-Menja]

Foreldrene min syntes tydeligvis det ble veldig tomt da yngste ungen flyttet ut for noen år siden. Ihvertfall begynte plutselig moren min å ringe meg veldig ofte da lillebroren min flyttet, og hun begynte å formane meg over telefon og mase om at vi skulle komme på besøk, selv om det er mange år siden jeg begynte å greie meg på egen hånd. Fikk litt inntrykk av at de gikk rundt seg selv og ikke visste hva de skulle gjøre i begynnelsen, men nå har de begynt å kose seg med forandringen, og drar på reise og slikt som de ikke har gjort før.

[Sympatia]

Jeg har blitt enda mer pappadalt etter jeg flytta hjemmefra jeg. Snakker med pappa i tlf ca hver dag. Vennina mi jeg bor med syns det er helt rart, imens kjæresten min syns det er koselig.

Pappa sluttet ene jobben sin og starta ny ca samme tid som vi begynnte å flytte hjemmefra, så han fikk mer fritid, og har begynt å engasjert seg mer i sine to barns liv. Så det kan hende det har noe med det å gjør.

[Malama]

Da jeg var 19 år flyttet jeg hjemmefra, og til en annen kant av landet for å studere. Rommet mitt sluttet å være rommet mitt etter et knapt år, min bror overtok det. Jeg snakket med mamma i telefonen et par ganger i uka.

Min bror flyttet hjemmefra litt senere enn meg, han var jo borte et år da han var i militæret, men bodde hjemme frem til det og litt etterpå. Han flyttet da likevel da han var rundt 20-21, men bosatte seg samme by som mine foreldre. "mitt rom" som hadde vært "hans rom" sluttet å være det også, og blir for tiden brukt som "lager". Min bror er stadig hjemme hos våre foreldre og spiser middag elle er på besøk (dog mindre nå som han har fått samboer som legger beslag på hans tid (hun får selvsagt være med altså, men hun er av typen som helst vil ha ham helt for seg selv mest mulig. Når han da studerer og jobber ved siden av, så er det lit lite tid igjen til henne, og den deler hun minst mulig av) Jeg er av praktsike årsaker kke det, men snakker fortsatt med mamma på telefonen en gang eller to i uken (oftere når det "er noe" (besteforeldre på sykehus etc))

Mine foreldre er nok ikke "mer nyforelsket", men det kan komme av at de alltid har oppført seg forelsket. De elsker hverandre, virkelig. De reiser mer. De har kjøpt seg campingvogn etter at jeg flyttet, og nå tilbringer de nesten hver helg og annen dridafg/ferie på campingplassen hvor denne står, bortsett fra når de drar på ferie og tar den med seg... (De drar den somregel med seg på tur til Bergen en gang i året i alle fall)

Alle mente min mor måtte synes det ble sååååååå tomt når jeg flyttet, at hun visstnok var en hønemor. Mamma taklet det helt fint at jeg flyttet hun. Ja, vi holder kontakten. Hun syntes nok det ble tomt, men som hun sa: Det er MENINGEN at barn skal flytte hjemmefra, gjør de ikke det har man gjort noe galt en plass...

Jeg kommer "hjem" på ferie et par ganger i året, kjellerstua fungerer som gjesterom og er tilgjengeig når enn jeg måtte ønske det. Blir mindre av det nå enn da jeg var student. Som student hadde jeg 1 måneds juleferie og over 2 måenders sommerferie. Nå har jeg 5 ukers ferie, og samboer, følglig skal reisene deles mellom min og hans familie...

Alt i alt: Jeg trives med å ha flyttet hjemmefra, min bror trives me å ha flyttet hjemmefra, og vår foreldre trives med at vi hr flyttet hjemmefra, men er selvsagt glad for å få oss på besøk.

[Gjest Gjest]

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var ferdig med videregående. Husker i en krangel med moren min at jeg sa at jeg skulle være glad når jeg flyttet. Glemmer aldri svaret: At hun skulle være glad når jeg flyttet Har kun bodd hjemme 14 dager siden det og det var i påvente av å få leid en leilighet.

Nå har jeg en 19 åring hjemme som snart er ferdig på videregående. Hun bare drømmer om å flytte for seg selv. Økonomien legger litt demper på det.

Jeg ser fram til at hun flytter. Først og fremst fordi jeg får eget soverom :-D Og jeg har egentlig ikke økonomi til å forsørge henne videre. Men uansett så er dette hjemme hennes. Hun blir så lenge hun trenger det. *Kremt* Sparker henne ut om noen år om hun da ikke har flyttet. Unge voksne SKAL flytte hjemmefra.

Jeg regner med at vi kommer til å ha jevnlig kontakt, kanskje 1-2 ganger i uka. Men jeg er forberedt om at hun "tar styringa". Jeg vil ikke mase. Hun vet at jeg er her for henne og er glad i henne. I dag så har vi et nært mor-datter forhold. Det endres nok ikke selv om jeg slipper henne fri.

[Blueberry]

Jeg flyttet hjemmefra når jeg var ferdig med videregående. Bare et par uker etter faktisk... Da flyttet jeg sammen med kjæresten min, som jeg giftet meg med i fjor.

Forholdet mitt til mamma har endret seg mye etter at jeg flyttet. Nå kan vi konversere, diskutere og le sammen, før var det for det meste bare stressende og anspent.

Jeg har hørt fra mamma sine kolleger at det ikke bare var stormende glede for at jeg skulle flytte ut, jeg var jo eldstejenta. Men det var lettere når jeg skulle gifte meg, og mamma storkoste seg med planleggingen.

Nå har også lillebroren min flyttet ut, ikke like langt som meg da, mens lillesøsteren min på 16 år fortsatt skal bo hjemme i 3 år. Spent på om mamma ringer oftere da...

Nå snakker vi ikke kjempeofte sammen. Det går i bølger fra flere ganger i uken til bare 1 gang i måneden. Bor veldig langt unna også, så vi sees ikke så ofte heller, noe jeg får litt dårlig samvittighet for. Når jeg først er hjemme er det oftest minst 1 uke, gjerne 2 uker. Da prøver jeg å ta godt vare på de og stelle i huset og lage middag. Rett og slett skjemme de bort i noen dager. Synes de fortjener det.

Svigerforeldrene mine er en litt annen historie. Der har begge guttene flytta ut, og de har blitt pensjonister. Vi merker at de savner ungene sine, selv om det er bare 5 min kjøringsavstand til svogeren min og en halv time til oss. De setter stor pris på overraskelsesbesøk, gjerne midt i uken, og det er jo koselig.

Må fortelle en historie fra sist jul: Vi skulle feire jul hos svigers, og selv om det ikke er lang avstand hadde vi bestemt oss for å reise dit lille julaften, overnatte og bli til 1.juledag. Ved frokostbordet hver dag ble "den lange" hjemreisen vår utsatt. Til slutt reiste vi hjem langt ut i romjula fordi vi da skulle på hyttetur og feire nyttår med venner. Svigers syntes rett og slett at det var så kjekt å ha folk i huset igjen at de nesten ba oss om å flytte inn. Og det er ingen problem hvis vi ønsker å bo der en måned eller to hvis vi skulle trenge det! Jeg sa til svigermor forleden dag at jeg hadde søkt på en sommerjobb der de bor, og da spurte hun med en gang: "Skal du bo her da?!?!?" med en anelse håp i stemmen...hehe...hun er nå søt da...

[Gjest *Snart medlem*]

Jeg flyttet til utlandet etter jeg var ferdig med å studere, og det synes ikke min mor er veldig kjekt. Min far er død, og min stefar jobber i Nordsjøen, så min mor tilbringer mye tid alene i et stort hus, særlig etter at min bror flyttet ut i vinter. Fint at hun har en katt

Jeg tror min mor ser på det som litt kjekt og litt ensomt å bo helt for seg selv. Selvsagt er det ensomt å komme til tomt hus, men på den andre siden bor jeg jo hjemme hos henne når jeg er på ferie, og da er jeg jo der mer enn jeg ville vært hvis jeg bodde i samme by, og bare stakk innom på kaffe i ny og ne.

Når det gjelder min bror pleide han bare å sitte på rommet sitt med datan uansett, og han var ikke akkurat ryddig av seg. Da er det faktisk bedre for min mor å se at han klarer seg helt fint når han bor for seg selv.

[Gjest Gjest]

Jeg måtte flytte når jeg var 15 og det var ikke noe hyggelig. Nå har jeg et latterlig stort hus og planlegger at alle barna med barnebarn og svigerbarn kan bo her til og fra så lenge de vil!! Det finnes ikke noe fælere enn å være alene uten noe sted å gå... Sånn skal mine ALDRI ha det.

[Gjest Neffi]

Min yngste bror bor fortsatt hjemme hos foreldrene, så de har ikke blitt ensomme helt ennå.

Broren min på 21 år har nettopp flyttet ut, og jeg flyttet til utlandet for 3 år siden.

De koser seg mer har bedre økonomi, reiser, kjøper, besøker, drar ut mer osv. Det er jo bare helt naturlig. Men jeg vet de ønsker at min samboer og jeg hadde bodd i nærheten. Det kommer vi en dag til å gjøre også Savner!

Broren min på 21 bor like ved foreldrene våre med sin samboer, og de trives med den løsningen, selv om mamma var redd for at han skulle komme hjem med møkkete klær ...

Jeg flyttet inn og ut fra jeg var 19 til jeg ble 21. Den siste perioden måtte jeg vaske huset og hjelpe til ganske så mye mer enn tidligere kanskje ikke så rart.

Om de vil skilles? nehei. Har de ikke gjort det før nå, skjer det aldri etter at det "lille helvete" med 15 år av ungdommer i huset - har lagt seg iallefall. Nå unner jeg dem fred og ro.... Det får de sikkert også etter at minstemann er ferdig ruga om ett par år.

Endret 23. mai 2006 av Neffi