utro ektemann

[Gjest Gjest]

Huff.

Jeg har det så jævlig!

Kort fortalt: Mannen min kom hjem 9 janurar i år med et brev. Han hadde valgt å skrive alt ned, i stedet for å fortelle det. Slik at alt skulle bli riktig.

I dette brevet sto det at han hadde hatt et forhold(mens jeg var gravid) til en annen kvinne. Der sto veldig mye, men kort fortalt forholdet var over i oktober og i desember fikk han vite at hun var gravid.

Videre sto det at han hadde innsett sine feil og at han visste dette varkroken på døren, men at han håpet jeg ville beholde han.(Fortalt i mange penere ord)

Jeg ble lamslått! Jeg fikk en syk reaksjon, begynte å spy og fikk akutt diare(sorry detaljene, prøver å fortelle hvordan det gikk inn på meg)

Så der satt vi med 2 barn, hvorav det ene var helt nyfødt.

Jeg var helt ute av meg og visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg ringte pappa(han er terapaut). Han kom og ”meklet” selv om han tok mitt parti 100 % fikk han meg til å se på det litt annerledes. Ikke at han forsvarte hva han hadde gjort, men han kjempet for familen vår og ekteskapet vårt.

Vi valgte å kontakte familevernskontoret og prøve å finne en løsning.

Så her sitter jeg, nesten 5 mnd senere og hjertet mitt er helt knust, jeg fatter ikke hva jeg skal gjøre.

Så banalt som det nok høres ut, så elsker jeg han. Men jeg klarer ikke, eller vil ikke(vet ikke hvilket) å gå videre. Jeg er helt vrak, fatter ikke hvor jeg skal ta styrke fra.

Pr. i dag er det kun pappa, mamma og en god venninne som vet dette. Men nå klarer jeg ikke mer. Samtalene på fam.v.kont. har ikke gitt meg noe. Jeg har også gått til egen terapaut, på oppfordring av min far. Men jeg finner ingen løsning.

Jeg vil ikke mer, men jeg vil heller ikke skilles. Høres sikkert rart ut, men jeg vet rett å slett ikke fram eller tilbake nå.

Huff, jeg føler jeg dør litt hver dag og trenger et under for å komme videre.

Dama har termin i juli, de har null kontakt. Men hun har satt han opp som far(hun er også gift med en annen) så det er ikke akkurat noe vi kan skyve under teppet og late som det ikke er der.

Ja det var mitt hjertesukk. Hjelp?

[Gjest Bøllefrøet]

Uff da.. Vet ikke hva jeg skal si, jeg.. Ville bare gi deg en klem

Ble skikkelig trist på dine vegne nå

[Gjest Thalassa]

Vet heller ikke hva jeg skal si.. har hatt kjæreste som var utro men har jo ingen barn, og det gjør ting fort mye vanskeligere..

Men jeg synes ikke man skal bli i ett ekteskap for enhver pris, bitre følelser o.l mellom dere kan gå ut over barna når dem blir eldre også.

[razmatazz]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, skjønner godt at du er fortvilet!!!! Og det siste du vil nå er å tenke rasjonelt på ting, men før eller senere må du ta et valg. Hva tenker mannen din om fremtiden? Er han 100% dedikert nå? Kan du leve med sviket; dvs. kan du tilgi (ikke nødvendigvis med en gang, men en gang i fremtiden)? Det ligger mange tråderr her inne om utroskap og hvordan folk takler det. Hvis du ikke allerede har lest dem anbefaler jeg deg det. Mange reflekterte meninger og gode råd.

Skulle ønske jeg kunne gi deg en "oppskrift" på hva man gjør i slike situasjoner, men det kan jeg dessverre ikke. Folk håndterer problemer på veldig ulike måter. Noen brenner alle broer og går videre, noen jobber seg gjennom problemene sammen med partneren. Jeg ønsker deg all lykke videre. Søk trøst og hjelp hos venner, de er uvurderlige i slike situasjoner!

[Gjest Alive]

Det er desverre kun du som sitter med svaret på hva som er best for deg.

Gir ingen mening å vite hva andre ville ha gjort.

Forstår at du er fortvilet, så jeg ønsker deg masse lykke til

[Gjest Gjest]

Hadde en venninne som var i en liknende situasjon som deg. Hun visste verken ut eller inn, og ble helt desperat. Det som skjedde med henne var at mannen hennes (som hadde vært utro) ikke orket mer av anklager og gråt, og flyttet ut, nærmest over natten. Da skjønte hun vel at det var et alternativ som var verre enn noe, at hun for enhver pris tross alt ville ha ham. Så han kom tilbake, de snakket seg videre igjennom det, og hun klarte å legge ting bak seg. For hvis du vil fortsette dette samlivet må du tilgi ham, og komme deg videre, eller du må avslutte det. En mellomting vil ødelegge dere begge. Jeg tror jeg ville prøvd en separasjon i en periode hvis jeg var deg. Skjønner at du fortsatt elsker ham og ser på en tilværelse alene som helt forferdelig, men samtidig kan du ikke fortsette som du har det nå. Dersom du får ham litt på avstand kan du finne ut det samme som venninna mi, at du tross alt vil ha ham, eller du kan finne ut at du ikke noen gang vil klare å tilgi, og tross alt har det bedre alene.

[Gjest Lovegeckos]

Stakkars deg

Må bare få si at jeg syns mannen din er et krek som var utro mot deg mens du bar på hans barn.

Tror enten du må forsøke å tillgi og komme deg videre (lettere sagt enn gjort) eller forsøke å starte ett liv som er til beste for deg og barna på egenehånd (også lettere sagt enn gjort)

I lengden vl jo ikke forholdet deres fungere om du går rundt å føler som du gjør nå, husk du kan ikke gjøre noen andre lykkelige om du er ulykkelig selv.

Uansett bør du kanskje vente til mannen din sitt ufødte barn er kommet til verden for å se hvordan ting løser seg da.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg ville gjort slutt på det. Slik du har det nå, ser du for deg at du skal tolerere at han har barnet sitt på besøk, i ditt hus?? Neppe... så for den ungen sin skyld; skill deg!

[Gjest Gjest]

Hei gjest.

Jeg har også vært gjennom en episode med utroskap for en tid tilbake.

Den følelsen du har av bunnløs fortvilelse er veldig kjent for meg. Det samme er følelsen av å ville skilles, samtidig som jeg elsket mannen og ikke ville leve uten han. Totalforvirrende.

Det jeg kom fram til, var at så lenge jeg elsket han, ville jeg prøve å fortsette og se om det var noe i uttrykket "Tiden leger alle sår".

For å si det mildt; jeg syntes livet var et helvete. Lenge. Det gikk mye opp og ned, fra sorg til sinne via omveier som forelskelse, litt hat, en porsjon bitterhet og en mengde forvirrede samtaler i mitt eget hode.

Nå er det ett og et halvt år siden forholdet kom for en dag og jeg har endelig klart å gå videre. Jeg kom til det stedet der jeg enten mått tillate meg selv å gi slipp på det hele eller å ende opp som en svært bitter person. I tillegg var det usunt å dra utroskapen fram i tide og utide. Både for meg og min mann.

Nå er din situasjon annerledes siden det er snakk om et barn også. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å prøve en gang, dersom det var med i vår historie. Det kan hende det hadde gjort for vondt.

Noen ganger kan det kanskje være lurt å fri seg fra en mann, for så å ta sorgen og deretter komme seg videre i livet.

[Gjest Gjest]

Jeg var i samme situasjon og har en venninne som også har opplevd det samme. Vi har begge satset på mannen som sviktet oss. Jeg og min mann har samvær med barnet, min venninne er ikke kommet så langt at hun orker tanken på det ennå,-men så er hennes historie litt ferskere også. Vil tro at tanken må bearbeides og modnes litt.

For meg tok det tre år fra jeg fikk vite at "hun" var gravid til jeg opplevde et snev av livskvalitet igjen. Tre lange og tunge år med bunnløs fortvilelse.

Men det var verd det

Det du må spørre deg selv om er om du orker å kjempe for forholdet ditt. Orker du år med fortvilelse og sorg? I så fall MÅ du holde ut,-og det er veldig vondt.

Jeg er glad at jeg holdt ut, men jeg hadde ALDRI gjort det om igjen. Det koster mye å skulle samle sammen selvfølelse og selvtillit fra bunnen.

En gang er nok.

Lykke til, vet så alt for godt hva du går igjennom.

[bob marley]

jeg hadde ikke orket å være i et sånt forhold, hvis du blir med han kommer det til å forfølge deg resten av livet

[Gjest Gjest]

Dama har termin i juli, de har null kontakt. Men hun har satt han opp som far(hun er også gift med en annen) så det er ikke akkurat noe vi kan skyve under teppet og late som det ikke er der.

Hvis en kvinne er gift er det ektemannen som på alle juridiske og praktiske måter er barnets far. Uansett hvem som er den biologiske faren. Den gifte kvinnen har ingen mulighet til å føre opp noen annen som far. Søk på "pater est" på nettet hvis du vil ha mer info.

[Gjest Gjest]

Hvis en kvinne er gift er det ektemannen som på alle juridiske og praktiske måter er barnets far. Uansett hvem som er den biologiske faren. Den gifte kvinnen har ingen mulighet til å føre opp noen annen som far. Søk på "pater est" på nettet hvis du vil ha mer info.

←

Joda, det er nye regler og dersom den mannen som virkelig er faren krever det, kan han få det fastslått. De tar da DNA-prøver og han blir oppført som far. Det er hvis ingen gjør noe med det at ektemannen blir far.

[Gjest Gjest]

Vet ikke helt hva jeg skal si heller, vil bare gi deg en

Høres helt forjævlig ut. Det jeg tenker sånn i full fart er; hold ut litt til og se om det bedrer seg. Siden han angrer og vil beholde deg, er det du som styrer dette nå. Unn deg selv litt tid til å tenke. Lar du han gå før du er sikker, og det viser seg at det var feil, kan det ha kommet enda mere "grums" mellom dere. Ikke ha dårlig samvittighet om du bruker tid, hans tid, selv om det ikke skulle komme noe ut av det i hans favør.

[Nabodama]

Jeg ville gjort slutt på det. Slik du har det nå, ser du for deg at du skal tolerere at han har barnet sitt på besøk, i ditt hus?? Neppe... så for den ungen sin skyld; skill deg!

←

Skal hun skilles for at ungen til elskerinna skal ha det bra?

Er det denne kvinnens ansvar?

Jeg vil si at det er elskerinna som får ta seg av det, det er tross alt hun som har valgt å sette dette barnet til verden.

[Gjest Piper]

Skal hun skilles for at ungen til elskerinna skal ha det bra?

Er det denne kvinnens ansvar?

Jeg vil si at det er elskerinna som får ta seg av det, det er tross alt hun som har valgt å sette dette barnet til verden.

←

Så det skal gå ut over barnet, bare fordi moren valgte å føde det?

Men nei det er ikke konen til den utro mannen sitt ansvar å sørge for barnet, men velger hun å tilgi mannen sin så syns jeg faktisk hun bør akseptere barnet også. Barnet har IKKE gjort noe gale, men beklageligvis er det barnet som blir lidende i dette.

Klarer du å se det?

Til trådstarter: Jeg forstår at du har det forferdelig vondt akkurat nå, og det vil nok ta sin tid før du eventuelt kan nyte livet igjen. Om han er verdt det, kan bare du svare på.

Har dere planer på å ha kontakt med dette barnet?

[Nabodama]

Så det skal gå ut over barnet, bare fordi moren valgte å føde det?

Men nei det er ikke konen til den utro mannen sitt ansvar å sørge for barnet, men velger hun å tilgi mannen sin så syns jeg faktisk hun bør akseptere barnet også. Barnet har IKKE gjort noe gale, men beklageligvis er det barnet som blir lidende i dette.

Klarer du å se det?

Til trådstarter: Jeg forstår at du har det forferdelig vondt akkurat nå, og det vil nok ta sin tid før du eventuelt kan nyte livet igjen. Om han er verdt det, kan bare du svare på.

Har dere planer på å ha kontakt med dette barnet?

←

I det innlegget jeg svarte på, ble hun bedt om å skille seg for ungen sin del. DET synes jeg ikke er riktig.

Jeg er jo fullt klar over at barnet er uskyldig, og ikke bør lide i denn situasjonen, men det er å trekke det litt langt å be trådstarter om å skille seg.

[Gjest Gjest_gjest_*]

prøv å tilgi din mann, er akkurat i samme situasjon, og vet at det ikke blir lettere om alt bare brytes opp. Det er ikke lett å tilgi, men det klarer du over tid.

[Gjest Piper]

I det innlegget jeg svarte på, ble hun bedt om å skille seg for ungen sin del. DET synes jeg ikke er riktig.

Jeg er jo fullt klar over at barnet er uskyldig, og ikke bør lide i denn situasjonen, men det er å trekke det litt langt å be trådstarter om å skille seg.

←

Men om hun ikke klarer å akseptere barnet, bør hun da ikke skille seg? Har hun virkelig tilgitt han, om hun ikke klarer å akseptere barnet?

Jeg forstår at det ikke kan være noe lett situasjon, for barnet blir jo en påminnelse om det som har vært. Men tilgir man mannen, bør man vel akseptere barnet også, eller?

Vanskelig er det uansett, og jeg hadde ikke ville valgt den løsningen trådstarter har valgt. Jeg tror det krever mye mer å bygge opp igjen et forhold der den ene parten har vært utro, enn det gjør å starte helt på nytt med en annen.

[Gjest Godjenta79]

Det kan ofte være like tøft å tilgi som å bryte ut - tilgir du han må du stå for det 100 %, det betyr at du må jobbe beinhardt for å stole på han igjen, og jobbe for å komme deg videre.

Hva mener han da? Tror min avgjørelse ville blitt basert på hvor villig han var til å ta ansvar for det han hadde gjort - skal dere fortsette livet sammen er det viktig at han gjør nettopp det!

Tiden din fremover nå vil bli tøff uansett hva du velger å gjøre, ønsker deg alt godt og håper det ordner seg. Tro meg - det blir bedre etterhvert. Det er faktisk sant; tiden leger DE FLESTE sår