Attpåklatt

[Gjest Anonymous]

Hei!

Vi har to barn på 7 og 10 år, og nå vurderer vi

veldig sterkt å få en liten til,

noen av dere som har erfaringer med å få en attpåklatt?

Det blir jo å begynne på "skrætsj" igjen, men samtidig så tror jeg det blir koselig.Tenker mye på dette med jobb, takler man å gå tilbake etter ett års permisjon til full jobb med tre barn.

Hvordan vil barna våre reagere,

burde vi stoppe nå med de to vi har og heller nyte

det at de har blitt så store?

Ønsker å høre fra dere om positive og mindre

positive ting ved det å få en attpåklatt.

Ha en fin dag! :D

[Gjest Hilde]

Akkurat det er det vel bare dere selv som kan svare på. Jeg har venninner som har fått en attpåklatt og det har gått helt fint.

Må ærlig innrømme at jeg har ønsket med en liten selv enkelte ganger. Dette til tross for at jeg er 39 år, min mann er 41 og vi har to sønner som blir 12 og 17 neste år. Grunnen til at jeg ikke har fått en attpåklatt er at min mann ikke ønsker flere barn. Han synes vi har det godt nå og han "orker" ikke tanken på babyer i huset igjen. Etterhvert så har jeg blitt mer og mer enig med ham - vi har det som plommen i egget. Ungene er store og selvstendige, og om få år forlater de "redet". Da vil vi fremdeles være forholdsvis "unge", og kan prioritere oss selv på en måte som man ikke kan med barn og ungdom i huset. Så kan vi heller håpe på å bli farmor og farfar en gang i framtiden og få muligheten til å skjemme bort barnebarna.

[Babyface]

Jeg har ikke helt sansen for attpåklatter, for etter min mening blir dette noe av det samme som å være enebarn; å ikke ha søsken rundt samme alder. Hvis jeg absolutt skulle hatt en unge til etter såpass lang tid, ville jeg faktisk forsøkt å få to.

[Maggie74]

Jeg har nettopp giftet meg på nytt og jentungen vil da være minst 9 år før vi klarer å få noe barn (iom at jeg ikke er gravid nå, liksom). Jeg tror det vanskeligste med attpåklatter er de første 10-15 årene. Etter det vil ikke ungene merke så masse til aldersforskjellen. Man har heller mulighet til å hjelpe hverandre, og du skal ikke se bort fra at ungene faktisk får bedre kontakt med hverandre i voksen alder, som faktisk er det man er mesteparten av livet.

Langsiktig gjør det ikke noe med attpåklatter er min påstand.

Maggie!

[magnhild]

Hei gjest!

Ser at dere har to fra før på 7 og 10 år. Jeg kan ikke svare på dette som mor, men som attpåklatt. Jeg er nemlig 7 ot 10år yngre enn mine søsken og vi har det utrolig fint. Det mamma har sagt er at det var så greit at mine søsken var så pass store da jeg kom. De kunne hjelp til mye mer enn hvis de var små. Jeg ble også veldig godt passet på av de to søsknene mine. Så om går som det skal så tror jeg rett og slett at det blir koselig uansett hvor stor aldersforskjellen er. Nå som vi er blitt store alle sammen så blir også samholdet mye bedre. På den måten at vi har mer til felles selvsagt. Min beste venninne er min søster som da er 7 år eldre enn meg.

Så om dere vil ha en til, så ville jeg gjort et forsøk. Det er moro å være attpåklatt!!! :D

magnhild

[Jen]

Oj, kaller dere det attpåklatt når det er 7 år mellom? Da er det vel det jeg går å ruger på nå, da? Jeg har en som blir 8 når nummer to blir født, og har ikke sett på det som noen spessielt. Faktisk tror jeg det kan være greit at han er så stor, for å ha to bleieunger vet jeg ikke om jeg hadde "taklet". Jeg har en søster som er 5 år yngre enn meg, og vi er "bestevenninner". Har en som er 18 år yngre enn meg og, og det er kjempekoselig! Hun er en SKIKKELIG attpåklatt! Og hun synes det er gøy å ha store søsken (som skjemmer henne bort). Hun fungerer nesten som søster for sønnen min og, siden de omtrent har vokst opp sammen, og begge har vært "enebarn".

[Gjest Anonymous]

Attpåklatter er bare helt herlige! Jeg har en liten bror på 1 år, selv er jeg 20. Om 3 måneder blir lillebroren min onkel, så lekekamerater blir det ikke mngel på.

Skjønner selvsagt at mange ønsker å prioritere seg selv etter 20 år med barn i huset, men det må være opp til hver enkelt.

[Gjest dusten16]

ha det er 7 år mellom meg og søsknene mine, han ene er 23 og han andre er 30!!! :o

[Gjest Anonymous]

Er selv ni år yngre enn min bror, og har et tantebarn som er ti år yngre enn meg igjen, så jeg har erfaring sett fra flere ståsted.

Jeg har nok hatt et noe distansert forhold til min storebror, jeg var tross alt en klengete grinunge som liten, og det var nok ikke alltid så lett å være den som måtte være "stor og flink" og klare seg selv. Men broren min har alltid vært helten min som jeg har sett voldsomt opp til, og i dag når jeg er nesten 30, har vi flott kontakt. Det har vi hatt siden jeg var i tenårene.

Da jeg var ti fikk jeg et lite tantebarn, og fikk selv oppleve hvordan det var å bli "skviset ut" av det nye vidunderet...Det er ikke noe kult å ha besteforeldre som blir totalt opphengt i babyen og glemmer at man slett ikke er voksen når man er ti! Som eksempel: Babyen får gave når DU har bursdag, mens du ikke får noen gave når babyen har bursdag ("for du er vel så stor at du ikke trenger det"). Arg!

I dag er jeg og "babymonsteret" verdens beste venner, nesten som søsken.

Hvis man skaffer seg en "attpåklatt", husk for all del på at de store barna fremdeles bare er barn, og "styr" uvettige mennesker som måtte glemme det...Det blir sikkert et annerledes forhold mellom søsken der aldersforskjellen er stor enn der den er liten, men hva gjør vel det? Det kan være et utrolig givende forhold likevel!

[Ann Forup]

uf for mig det ord lyder jo som om noget der skulle været blevet på lagnet især for mig som er dansk, men til sagen der er 8 år imellem mig og min lillesøster vi havede nok ikke så meget glæde af hianden som små da jeg flyttede hjemmefra ganske tidligt og rejste det halve af jorden rundt men i dag er vi stærkt knyttet til hinanden...

jeg har selv 3 store piger på 13 14 18 år og skal nu ha en til med min nye kæreste hans børn som er 11 og 17, alle vores unger glæder sig til lillebror skal komme, og om han bliver ensom niks men frygtelig forkælet af alle ja det bliver han helt sikkert, heldigvis har kærestens søster to gutter på 3 og 6 år så nogen at lege med bliver ikke noget problem..

det eneste som bekrymre vores søn på 11 er at når vi rejser i tivoli så kan han ikke tage lillebror med i alt det som køre hurtigt :D sødt at se at han tænker på den måde, men nu er han også veldig angasjert og skal være med til fødslen...

[Gjest motorrypa]

ser egentlig ikke problemet helt. jeg er attpåklatt sjøl.

det er syv år mellom meg og min yngste storesøster og meg.

har gått helt fint , i oppveksten også.

nå er vi voksne alle sammen, å jeg å min søster har et helt trolig godt vennskap etterhvert.

opplevde at etter som vi vokste opp så ble liksom alders forskjellen opphevet på en måte.

det er klart at når vi var mindre å alle ungen bodde hjemme så var nok jeg et aldri så lite irritasjonsmoment til tider. men det er vel ikke komme unna med, uansett alder. søsken vil krangle å slåss litt uansett alder.

syns at hvis dere har lyst på en attpåklatt så skal dere bare sette i gang å få det.

dere er jo relativt unge enda så hvorfor ikke.