MÅ man unne sin kjäre allt godt?

[Minmy]

Uff, jeg vet ikke helt hvordan jeg ska forklare mitt problem... noen vil kanskje si at det ikke er noe problem i det hele tatt, men for meg (og for oss) er det faktisk opphav til nesten alle våre krangler.

Okey, her er problemstillingen: vi er samboere, på 5 året nå. Vi bor i hans hjemland pga. hans jobb. det har vi gjort hele tiden mens vi har värt sammen, og kommer også til å fortsette med det resten av livet.

Jeg visste om dette da jeg flyttet hit, og jeg har egentlig ikke noe problem med disse forutsetningene selv om jeg selvfölgelig savner venner og famile og også sliter med ganske mye dårlig samvittighet overfor disse eftersom vi sjelden ses.

Jeg har noen nye venner her hvor vi bor, men disse er mest samboere og koner till min samboers arbeidskollegar. Jeg har også et jobb som jeg mesteparten av tiden trivs med og som jeg innser at er det absolutt beste jeg kunne få her hvor vi bor.

Problemet oppstår hver gang min samboer reiser bort alene eller går ut uten meg (alltså med sine jobbkollegaer). Jeg blir så sint fordi jeg föler meg så ensom og patetisk hjemme alene uten venner!

Det er ikke alltid at det passer sånn at jeg kan väre sammen med mine venner her, og eftersom jeg har ca 2 å velge mellom så blir jeg ganske ofte sittende hjemme alene i disse situasjonene.

Ta denne helgen for eksempel:

vi har värt i utlandet en langweekend og kom hjem på torsdagen.

Vi lander i byen der hans famile bor, og fordi hans nevö har bursdag på söndagen spör han meg om det er greit at han blir der over helgen. Jeg må reise hjem til vår by på grunn av min jobb. Selvfölgelig sier jeg at det er greit, jeg vil jo ikke väre noen heks heller!

Så sitter jeg her da, alene, hele helgen. Okey, jeg drakk kaffe med en venninne lördag ettermiddag, med det var det.

Han derimot, har hele sin famile rundt seg hele helgen, og på toppen av det så har han mulighet til å gå ut med sine venner både fredag og lördag kveld!

Dette takler jeg utrolig dårlig!

Jeg blir kjempesur og syns at livet generellt er forferdelig urettferdig.

Og det värste av alt er jo at det er meg selv jeg blir sur på, som oppförer meg så utrolig barnslig! Men jeg kan ikke gjöre noe med det!

Vi har hatt dette problemet nå i fem år, og jeg vet ikke hva jeg skal gjöre lengre, jeg kan ikke ha dette sinnet hele tiden, det sliter oss begge ut!

Hvorfor klarer jeg ikke å unne han denne tiden med sine venner og familie?? Han gjör så absolutt det med meg, han er den förste til å foreslå at jeg skal reise hjem en tur om han merker at jeg lengter hjem. Og han er alltid oppmuntrende og ber meg ha det hyggelig og gå ut en tur etc. Hvorfor klarer ikke jeg å väre sånn tillbake?

Nå sitter jeg her med verdens svarteste samvittighet fordi jeg var sur, men jeg er fortsatt sur for at jeg har fått sitte hele helgen alene, hva feiler det meg??!

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke dette har noe med å unne din kjære noe godt eller ei. Jeg tror det handler om litt sjalusi. Sjalusi for at han har mange venner han kan omgås og du ikke har så mange. Å det er ikke noe galt i det, så lenge du ser klart og ser at det ikke er hans feil. Han kan muligens få dårlig samvittighet for at dere måtte flytte til hans land og slite med dette. Så du bør tenke på hva du har sagt ja til, hvorfor du sa ja til å flytte, og hva du kan gjøre for å få det bedre.

Hva med å kontakte konene/samboerene til din manns kollegar å invitere til en jentekveld? Inviter de to andre du kjenner og å prøv å lag en tradisjon? En slags klubb eller noe? Hvis ikke kan du jo bare kontakte dem for å finne på noe annet.

Hva med de du jobber med da, er det ingen du kunne spurt om de ville funnet på noe etter jobb? Gå på kino, ta en kopp kaffe?

Hva med interenett? Det finnes sider hvor man kan søke etter venninner osv.? Det kan jo være litt riski, men det kan jo være det er akkurat her du treffer noen?

Hva med å få en hobby? Begynn å tren, ta et kurs eller lignende og prøv å få kontakt med noen der?

Håper det ordner seg!

[Pilar]

Jeg tror heller ikke dette handler om at du ikke unner han alt godt, men at du syns det er vanskelig å være så langt borte ifra dine venner og din familie.

Det er alltid tøft å begynne på nytt et annet sted og spesielt i et fremmed land uten nettverk.

[Nabodama]

Jeg er i nesten samme situasjon som deg, vi bor på dette stedet pga mannen sin jobb, og det er ca 100 mil unna min familie og venner. Vi har bodd her i fire år nå.

Jeg har fått endel venner, både gjennom mannen sine forbindelser og gjennom jobben min.

Jeg har også så og si den beste jobben jeg kan få her, men det finnes også andre interessante jobber.

Følte da vi flyttet hit at jeg ga avkall på mange jobbmuligheter.

Nå trives jeg veldig godt her, og kan gjerne bo her i mange år til. Det er ikke så mange steder i landet mannen min kan jobbe innenfor det han driver med heller, så å flytte tilbake betyr store konsekvenser for ham. Jeg jobber jo med det jeg er utdannet til her, og trives godt med det jeg gjør.

Så til saken; jeg har også vært alene i helga. Mannen har vært bortreist i forbindelse med sporten han holder på med. Men i motsetning til deg har jeg hatt det helt topp! Jeg har heller ikke truffet mye folk, mange er bortreist fordi det er langhelg, men jeg liker å være litt alene av og til.

Jeg har bare sittet på nettet, beiset hus, sett på tv og lest bok.

Men egentlig kunne jeg ha gjort mye annet også.

Dine følelser rundt dette med å være alene er så annerledes enn mine. Er du sint på ham fordi han lar deg være alene? Går han ofte ut uten deg, eller reiser bort uten deg?

ER du på en måte bitter, fordi dere må bo der pga ham?

Du har jo selv tatt et valg da du bestemte deg for å flytte dit, han gjorde ikke valget for deg. Men det var kanskje for deg som for meg, at hvis du skulle være sammen med ham, så måtte du flytte dit?

Likevel er det du som er ansvarlig for å gjøre det beste ut av det for din del. Han skal ikke måtte sitte hjemme og holde deg i hånda fordi dere bor der. Du er nødt til å skape noe positivt for deg selv der, slik at det ikke spiller noen rolle om du er alene noen ganger.

Jeg går ut i fra at han er mye hjemme hos deg også, og at du er alene bare av og til.

Husk, du er jo fri til å gjøre akkurat det du har lyst til i en alenehelg!

[Laban]

Har vært i din situasjon, flytte halve jordkloden rundt for samboeren min. Det passet meg omtrent midt i stumpen, og vi flyttet etterhvert (tilbake) til Norge. Jeg klarer ikke føle meg avhengig av partneren min, men vi er jo alle forskjellige.

[Gjest Neffi]

Jeg tror heller ikke dette handler om at du ikke unner han alt godt, men at du syns det er vanskelig å være så langt borte ifra dine venner og din familie.

Det er alltid tøft å begynne på nytt et annet sted og spesielt i et fremmed land uten nettverk. 

←

Hun har bodd der i fem år.

Jeg synes det er på tide at du får ditt eget nettverk, og begynner å jobbe for det. Jeg har selv gjort det samme som deg, men bestemte meg for at jeg gjorde det kun for min egen skyld - ikke for hans skyld. Jeg måtte - for å bli glad - treffe andre mennesker enn min kjæreste og har derfor hele tiden vært veldig bevisst på det. Hadde jeg ikke tatt det standpunktet, hadde jeg heller ikke kunne bo her. Jeg må ha et egeninteresse av å være her, slik at jeg kan klare meg her. For at vi skal klare oss.

_Men jeg hadde selv blitt veldig lei meg_ og følt meg tilsidesatt om han ikke hadde sett meg og mine behov for hans nærhet, når det en gang er slik at du er mye ensom og ikke har massevis av venner. Du er ikke kravstor, og det dummeste du gjør nå er å anklage deg selv for at du "ikke unner han". Det er klart du gjør det! Han ser ikke at han også må "ofre" seg litt for dine behov. Se nå på deg selv - HVa gjør du?

[Minmy]

Takk for svar alle sammen!

Det er godt å höre at det finns andre i samme situasjon som meg, selv om dere ikke sliter med de samme fölelsene som meg, eller kanskje nettopp derfor!

Jeg vet jo så godt det som blir sagt her, han kan ikke holde meg i hånda 24-7, og ikke vil jeg det heller. Men det er nok som noen av dere er inne på - misunnelse. Hard å inrömme at man er misunnelig på partneren sin fordi han har mange venner , men det er kanskje nettopp sånn det er.

"Problemet" som jeg ser det er at i motsetning til meg har ikke han sittet hjemme alene en eneste kveld uten å ville det selv.

De gangene jeg har planer med de andre jentene i vår omgangskrets så vips, stikker han bort til en kompis!

Jeg er i löpet av disse årene blitt veldig flink til å finne på saker for meg selv, og jeg har absolutt ikke noe problem med å väre alene, er han bare borte en kveld er jeg faktisk bare glad til .

Men det er når jeg ikke har noe valg at disse fölelsene kommer. Når alle andre er opptatt med sine familier og jeg sitter hjemme alene, spesiellt i helger da jeg föler at "alle"andre gjör noe morsomt/hyggelig.

Og det er det som er litt skremmende: hadde han sittet hjemme og sett på TV med sine foreldre i helgen så hadde jeg ikke brydd meg så mye, men når jeg vet at han går på byen med sine venner og kommer hjem 5 om morgenen, da blir jeg sint!

Til dine spörsmål Nabodama: om jeg i det hele tatt ville ha denne mannen så var det eneste alternativet å flytte med han ja, og som du sier, det valget har jeg tatt. Jeg har mange ganger forsökt å finne ut om jeg egentlig vil flytte tillbake, men det vil jeg absolutt ikke! Jeg er ikke i tvil, jeg vil ha denne mannen og om priset jeg må betale er å bo her så er det absolutt verdt det!

Jeg trives egentlig ganske godt i denne byen, og også med mitt jobb.

Mannen er ganske mye borte med sitt jobb ja, men det er aldri noe problem. Problemet oppstår når han gjör saker som han har lyst til, og det medförer at jeg föler meg ensom, det er i de tilfellene jeg blir sint.

Og som sagt, mest sint blir jeg jo på meg selv ettersom jeg vet jo at det blir urettferdig overfor han. Uff, dårlig sirkel dette...

[Pilar]

Hun har bodd der i fem år.

←

Det leste jeg.

At man har bodd et sted i fem år betyr ikke at det er så lett å bo langt ifra sin egen familie og sine opprinnelige venner, i mannen sitt land.

Det kan ta flere år å skape seg sitt eget nettverk, og ja det krever jobbing.

[Gjest Neffi]

Det leste jeg.

At man har bodd et sted i fem år betyr ikke at det er så lett å bo langt ifra sin egen familie og sine opprinnelige venner, i mannen sitt land.

Det kan ta flere år å skape seg sitt eget nettverk, og ja det krever jobbing.

←

Det vet jeg. Er i samme sits selv, og jeg vet at det er vanskelig. Jeg mener bare at det ikke lenger (etter fem år, et sted går det vel en grense?) er en unntakstillstand. Man burde uannsett hvor man er klare å tilpasse seg etterhvert som tiden går, hvis ikke burde man faktisk vurdere flytt tilbake. Hvor lenge skal man gå å ha vondt?

Dette sier jeg ikke for å være teit, eller dum, men fordi jeg ser at TS sliter. Ingen MÅ slite slik. Det går ann å endre på det.

[Pilar]

Det vet jeg. Er i samme sits selv, og jeg vet at det er vanskelig. Jeg mener bare at det ikke lenger (etter fem år, et sted går det vel en grense?) er en unntakstillstand. Man burde uannsett hvor man er klare å tilpasse seg etterhvert som tiden går, hvis ikke burde man faktisk vurdere flytt tilbake. Hvor lenge skal man gå å ha vondt?

Dette sier jeg ikke for å være teit, eller dum, men fordi jeg ser at TS sliter. Ingen MÅ slite slik. Det går ann å endre på det.

←

Det gjør det, det er da ingen som har sagt at det ikke går an å endre på det - men at det er vanskelig er helt klart.

Det er mange i Norge som også sitter ensomme fordi det er vanskelig å skaffe seg et nettverk - da kan man bare tenke seg hvordan det er i et annet land, hvor man i tillegg til å ha et lite nettverk savner de der hjemme.

En av dem må jo fire, enten må de flytte hjem til Norge - da vil mannen hennes være den uten familie og nettverk, eller de må fortsette der de bor nå - hun sier hun vil fortsette og bo der de bor nå - dette var vel mer et uttrykk for frustrasjon enn noe annet slik jeg leste innlegget, og den frustrasjonen forstår jeg godt.

Hun er jo klar over at det ikke er mannens feil at hun ikke har et stort nettverk, og at følelsene over at hun blir sint når han treffer sine og hun føler seg ensom, ikke bør gå utover han.

Jeg tror slike følelser lett dukker opp når den ene har all sin familie og venner og hele nettverket på et sted, mens den andre ikke har det.

Ikke fordi man ikke unner den andre alt godt, men fordi man savner sine egne ekstra mye akkurat da.

Endret 22. mai 2006 av Pilar

[Gjest Neffi]

Det gjør det, det er da ingen som har sagt at det ikke går an å endre på det - men at det er vanskelig er helt klart.

Det er mange i Norge som også sitter ensomme fordi det er vanskelig å skaffe seg et nettverk - da kan man bare tenke seg hvordan det er i et annet land, hvor man i tillegg til å ha et lite nettverk savner de der hjemme.

En av dem må jo fire, enten må de flytte hjem til Norge - da vil mannen hennes være den uten familie og nettverk, eller de må fortsette der de bor nå - hun sier hun vil fortsette og bo der de bor nå - dette var vel mer et uttrykk for frustrasjon enn noe annet slik jeg leste innlegget, og den frustrasjonen forstår jeg godt.

Hun er jo klar over at det ikke er mannens feil at hun ikke har et stort nettverk, og at følelsene over at hun blir sint når han treffer sine og hun føler seg ensom, ikke bør gå utover han.

Jeg tror slike følelser lett dukker opp når den ene har all sin familie og venner og hele nettverket på et sted, mens den andre ikke har det.

Ikke fordi man ikke unner den andre alt godt, men fordi man savner sine egne ekstra mye akkurat da.

←

Men det har kanskje ikke lenger med hvor hun bor å gjøre, men mer med om hun er sosial eller ikke.

[Pilar]

Men det har kanskje ikke lenger med hvor hun bor å gjøre, men mer med om hun er sosial eller ikke.

←

Jeg tror det har en sammenheng, alt påvirker jo - første skritt på veien til lykken er jo å innse at ting ikke er som de bør være, bare slik kan man prøve å gjøre noe med det - så da har man jo kommet et stykke på vei bare ved å skrive sin frustrasjon ned her.

Endret 22. mai 2006 av Pilar

[Gjest Gjest]

Jeg bor selv i utlandet, og vet selv hvordan det kan være å ikke føle seg helt hjemme. Selv om for meg var den verste perioden da jeg bodde i Norge og ikke kjente så mange!

Jeg kan forstå følelsen din, men jeg tror ikke utlandet er problemet. Problemet er heller at du er misunnelig på kjæresten din når han har så mange å være sammen med. Kanskje ønsker du også at han skal være hjemme alene og savne deg en kveld også?

Som andre har nevnt her, er det beste du kan gjøre, å bygge ut nettverket ditt. Hva slags hobbyer har du? Gå litt på jakt etter ei god venninne!

Det er ikke så lett, for mange har allerede "nok" mennesker i omgangskretsen sin og har ikke et så stort behov for å bli kjent med nye mennesker, men hvis du forsøker å engasjere deg litt, kommer det etterhvert. En organisasjon du kunne tenke deg å være aktivt medlem av? En sportsart du kunne tenke deg å drive mer med? Et kurs du kan gå på?