15-åring som har vokst opp "alene"

[Gjest Gjest]

Ei utenlandsk venninne av meg har giftet seg med en mann som har en sønn på femten. Han har bodd hos faren en del år (mora er død, og hadde visst alkoholproblemer, så oppveksten har vel vært preget av lite omsorg).

Han kommer og går når han vil. Har ingen spesielle plikter. Gjør det ikke særlig bra på skolen. Men han er veldig høflig og grei når man snakker med ham. Møtte ham tilfeldigvis i sentrum for en tid tilbake, og han hilste med håndtrykk og vekslet noen ord med meg selv om han var sammen med vennene sine.

Faren arbeider mye, og var lengre tid syk, så gutten har vokst opp på egen hånd, som venninna mi sier. Hun reagerte i begynnelsen på at gutten kom og gikk som han ville, at de ikke visste hvor han var og når han kom hjem, men faren reagerte ikke. For ham var det vanlig.

Gutten har allerede nå lyst til å flytte hjemmefra. Han har ikke noe nært forhold til faren, og nå er de inne i en vanskelig fase. Gutten vil tatovere seg, faren kjefter og sier nei. Gutten har en noe spesiell klesstil, og faren presser på at han skal kjøpe seg/bruke "normale" klær, som han sier. Det fører igjen til mer krangler.

Gutten er reservert, men venninna mi får med seg at han ikke har det så bra og at denne stemningen ikke er bra verken for mann eller gutt. Av og til kommer gutten til henne, og hun snakker med ham, men han åpner seg ikke helt. Hun lar noen tema være mellom dem, som f.eks. at gutten har sagt at han vil tatovere seg selv om faren er i mot det.

Jeg får vondt av hele situasjonen. Jeg har på følelsen av at mannen forsøker å "oppdra" sønnen, men at tilliten mellom dem mangler og at det hele er for sent. Det blir til at faren forsøker å sette forbud mot enkelte ting, men de gjør aldri noe hyggelig sammen. Gutten er alltid ute hos venner. Han ønsker å flytte inn hos en kamerat eller hos familien til kjæresten. Faren sier nei, han er jo ikke en gang ferdig med skolen. Han spiser som regel alene, tar enten det som venninnen min lager eller smører seg noen skiver. Hun vasker klærne hans, rommet ser visst ikke ut, men en gang i blant tar han et skippertak.

Dette ble rotete og veldig oppdelt, men kanskje har dere noen tanker/innspill å dele med meg?

[Gjest Gjest]

Ja, dersom noe skal løse seg må en eller annen snakke med faren om oppfølging og omsorg. Han må lære sønnen sin å kjenne. Det er ingen vits i å forsøke å begynne å oppdra guttungen nå. Han virker ut i fra det du sier å være tidlig voksen og tildels ansvarsfull, i den grad at han ikke har råka ut i elende allerede. Far må lære her, lære å lage mat, være tilstede, bry seg med andre ting enn tattoo og tåpelige grenser for utseende.... FAR trenger et spark så det skrangler i hodet...

[flopp]

Dersom gutten synes situasjonen i hjemmet er uholdbar, ville jeg prøvd å få stemoren til å smakke med han om at han evnt. kan oppsøke barnevertjenesten. På denne samtalen kan stemoren være med om dette er en han stoler på, eller andre (helsesøster for ungdom, lærer, tante, onkel...). Det er ikke så greit for en ungdom som har et dårlig forhold til foreldrene sine, og i dette tilfellet høres det ut som det ikke er særlig mye kommunikasjin. Barneverntjenesten kan snakke med gutten alene, og de vil snakke med faren for å finne en løsning slik at gutten kan bli boende hjemme.

[Gjest Gjest]

Situasjonen minner meg om en gutt jeg kjente da jeg gikk på ungdomsskolen. Kan ikke gjenfortelle hele situasjonen hans, men han hadde absolutt ikke hatt et lett liv. Faren var narkoman/alkoholiker, og moren var... ja, om ikke uinteressert, så i alle fall ikke i stand til å ta ansvar.

Han ble en god venn av meg på ungdomsskolen, vi var sammen siste året, og jeg var mye hjemme hos ham. Han var en herlig gutt veldig høflig, svært intelligent - og veldig reservert. Han visste å oppføre seg, men han hadde problemer med å forholde seg til andre mennesker på et dypere plan, noe jeg fikk føle på kroppen. Verdens snilleste, men helt panisk når han følte gode følelser.

Jeg traff på ham for et par år tilbake, da hadde vi ikke snakket sammen på flere år. Han var fremdeles snill, høflig og veldig interessert i andre mennesker, så lenge man ikke kommer for nært. Hadde godt betalt jobb osv. Men ingen nære i livet. Bortsett fra sin gamle mormor.

Denne gutten som trådstarter forteller om trenger muligens å lære å forholde seg til mennesker på en måte som foreldrene aldri har vist. Han trenger ingen oppdragelse i den forstand, men mest støtte. Vil jeg tro. Det er faren som trenger et spark i baken og få åpnet øynene. Denne gutten er, tross sin modenhet, fremdeles et barn. Og mor og far skal egentlig være der som støtte og noen å lene seg på - og bryne seg på. Han får helt klart ikke det han trenger.

Men jeg har nok ingen råd.

Jeg får så vondt av sånne historier...

[momo]

Jeg kan skrive av egne erfaringer.

Jeg kommer fra et alkoholiker hjem, og hadde som tenåring ingen grenser hjemme. Jeg hadde aldri fått kjærlighet.

Jeg hadde ingen respekt for mine foreldre etter alt de hadde gjort mot meg, men jeg var en høflig, blid veldig koselig jente mot andre.

Mine foreldre kunne aldri starta og sette grenser for meg, det hadde jeg ikke akseptert etter all den tiden.

Jeg flyttet på ungdomshjem, og er glad for at jeg gjorde det, jeg valgte og ikke se mine foreldre på 1 år etterpå. Men i dag så har vi et greit forhold, ikke et godt forhold, men vi treffes 2 ganger i året og prater på telefonen en gang i blant.

Jeg ønsket at mine foreldre skulle forandre seg, sånn så jeg hadde kunnet bo hjemme. Men det jeg ønsket de skulle forandre seg på var at de skulle slutte helt og drikke og slutte med alt det de gjorde galt mot meg og starte og gjøre det normale foreldre gjør. Men sterke grenser og plutselig masse kjærlighet fra foreldrene mine når det aldri noen sinne har vært der, det går ikke.

Lykke til, håper det går bra, men noe må gjøres. Finnes også familierådgivere man kan prøve og gå til. Det tok jeg mine foreldre med på, men det funket ikke for oss. Men det var foreldrene mine sin feil, var ikke noe galt med rådgiveren.

[Usikker]

Jeg blir så trist og lei meg når jeg leser om barn/unge som har slike oppvekstkår. Ingen barn ber om å bli født - derfor har de krav på all mulig omsorg og kjærlighet.

I denne saken som trådstarter her forteller om, så synes jeg faktisk skolens helsetjeneste bør inn i bildet. (Hva om stemor kontakter disse?) Gutten trenger hjelp - ingen tvil om det. Og det gjør faren også faktisk. Men stemor har også et ansvar her - hun har giftet seg med faren, og har med det valget også tatt en plass i guttens liv.

Heldigvis ser det ut som stemor og stesønn kan snakke sammen. At gutten åpner seg helt - er ikke noe som vil skje over natten. Her må tilitten bygges opp - og ting skje gradvis. Man kan ikke revolusjonere guttens være- og tenkemåte.