Kjæresten min har psykiske problemer..

[Gjest gjest1]

Kjæresten min har psykiske problemer, han har blitt mobbet gjennom alle skoleår og har hatt det til tider litt vansklig hjemme. Nå har han (endelig) begynt hos psykolog, som har vært en lang(nok) prosess samt lang ventetid. Noen som har erfaringer med hvordan det er når man først er kommet til psykolog da?

Føler meg så egoistisk som tenker sånn, men ofte nå føler jeg meg som en hobbypsykolog for kjæresten min. Føler at det meste dreier seg om hvordan han har det, hva han og psykologen snakka om og sånne ting.

Jeg vil gjerne være der for han, men jeg vil også føle at jeg har en kjæreste og noen jeg kan komme og snakke med, savner å kunne si "jeg er glad i deg" uten å få spørsmål om hvorfor (han søker hele tiden tilbakemelding på seg selv). Ved et par anledninger har han knekt helt sammen, da gjerne i selskap med alkohol. Synes jeg blir som en barnepike når vi er på byen sammen, må passe på så han ikke drikker for mye, han har ved et par anledninger ville ta livet sitt.

Jeg er den eneste som vet at han går hos psykolog og hva han sliter med, og derfor er jeg også den eneste han snakker med.

Føler meg råtten som tenker slik, men jeg må innrømme at det kan bli "tungt" av og til.. Vil så gjerne være der for han, og at han skal bli "frisk". Er veldig glad i han, ganske sikker på at han er Mr. Right

Er jeg en dårlig kjæreste som tenker sånn? Noen med erfaringer?

Dette ble litt rotete, er litt for sent på kvelden

[Gjest Shadowlyn]

Du er ikke en dårlig kjæreste. Det ER tungt når en du er glad i har psykiske problemer. (Har det selv, og vet det kan slite på de rundt meg.)

Hvor lenge har han gått til psykolog?

[Hu i Svingen]

Jeg skjønner at det ikke er lett å være i den situasjonen. Var jeg deg ville jeg spurt kjæresten om jeg ikke kunne (eller om han ville at jeg skulle) bli med på en av timene hans hos psykologen. Tror kanskje det kan være bra for deg å snakke med dem begge, og at det kanskje kan gi deg litt mer innsikt i problemene enn kjæresten din er i stand til å formidle alene. Hvis han, som du sier, er mannen i ditt liv, så er dette dessverre noe du får med på kjøpet. Det virker som om kjæresten din stoler veldig på deg, og du bør kanskje vuredere om du er istand til å bære dette. Forhåpentligvis kan du det, Husk at det at han nå går i terapi sannsynligvis vil lette problemene hans på sikt. Lykke til!

[Gjest bought a t-shirte]

Jeg har opplevd noe liknende. Eksen min var deprimert. Det tok meg en evighet før jeg skjønte at han faktisk var det, og enda lengre tid før han ville søke hjem. For vår del var det for sent da. Jeg var helt utslitt av å hele tiden trøste og hjelpe han.

Jeg følte meg også som barnepiken hans, spesielt hvis han drakk (hvilket var mye i perioder..). I tillegg så var foreldrene hans SÅ glade for at han endelig hadde noen som holdt han i ørene. Følte meg som støttekontakten hans

Hvis jeg skal være helt ærlig, så tror jeg ikke forholdet deres kan overleve hvis han fortsetter å snakke så mye om sine problemer til deg. Nå går han til psykolog, så han får snakket om sine problemer uansett. Det høres kanskje brutalt og hjerteløst dette, men ingenting dreper romantikk som ensidig fokusering på den andres følelsesliv.

Du er ikke en dårlig kjæreste hvis du trenger litt pauser fra hans problemer.. Og han må forstå at han må gjøre et forsøk på å være kjæreste han også.

[Gjest femme]

Det er veldig tungt å være en av de nærmeste til en som er psykisk syk, og enda verre er det når man er alene om den jobben. Du er hverken en dårlig kjærest eller et dårlig menneske for å bli sliten! Det er helt mennesklig. Mine råd etter egen erfaring er:

- Sett grenser for deg selv og kjæresten din. Han går nå til psykolog og mesteparten av arbeidet bør ligge der (hos han selv og psykologen) og ikke hos deg. Du skal nå være støtte og ikke terapeut. Og det blir vanskelig å fungere som støtte om du blir utbrent.

- Snakk med kjæresten din. Vær ærlig, men si det på en måte som gjør det forståelig at du trenger litt pusterom, og at du trenger noe fra ham. Tror han vil forstå. Dere lever faktisk i et forhold, og som alle andre forhold er det behov for at begge gir og mottar.

- Du kan prøve å få snakke med hans psykolog, men jeg vil være obs på at dette kan være veldig vanskelig å få til. Ære være psykologen om han vil ta imot deg, men vær forberedt på at han ikke har interesse av hverken deg eller av info du kan gi han. Hans hovedmål er pasienten, og det inkluderer taushetsplikt (i vid forstand).

- Skaff deg noen å snakke med selv. Dette er en stor byrde å bære alene. Til slutt vil du også kunne knekke sammen, og da fungerer man ikke som støtte til den man opprinnelig ville hjelpe. Finn en venninne du stoler på, en hemmelig nettvenn, en psykolog til deg selv, støtteforening for pårørende til psykisk syke etc. Noen du kan utøse din frustrasjon og hvor slitsomt det kan være.

http://www.lpp.no/

http://www.mentalhelse.no/

[Gjest Varg-Menja]

Jeg har erfaring både med å være kjæresten med de psykiske problemene og å ha en kjæreste med psykiske problemer. Og dersom du ønsker å ta vare på forholdet deres så er det også kjempeviktig at du tar vare på deg selv, det er ingenting egoistisk ved det. Snakk med kjæresten din om det, og forklar han at du ikke kan ta ansvaret for forholdet deres, eller livet og psyken hans alene, men at du selvsagt vil støtte han.

Forklar han hvordan du føler det i forhold til at han trenger disse bekreftelsene, og finn en løsning på det som begge kan leve med. Nå som han har begynt hos psykolog så må det avlaste deg noe i forhold til tidligere, ellers vil du bli utslitt. Du bør også være forberedt på at det kan virke værre i begynnelsen når han går hos psykolog, siden det er tøft, men dette er normalt og vil gå over nokså fort.

Det at han sliter sånn når han drikker mener jeg tilsier at dere bør droppe å dra på byen, frem til han har fått behandlet problemene sine. Det blir en alt for stor risikoaktivitet når psykiske problemer får slike utslag.

[Gjest unique]

Er selv en kjæreste med psykiske problemer, kjenner meg litt igjen i det behovet han har, men det lureste du kanskje gjør, som alle andre her også sier er å si ifra.... Det er ikke lett å være noen av delene jeg vet bare fra den ene siden, men kan tenke meg nesten hvordan det er å stå på den andre siden...... Jeg vet selv at jeg ofte tenker at jeg kanskje forteller henne altfor mye om meg og mitt og kanskje ikke virker så interesssert i henne..... Men avogtil bare renner informasjonen ut. Det eneste jeg kan si er at du bør si stopp. si fra at du føler at du føler deg alene i forholdet...... Lykke til håper det ordner seg for dere

[Gjest gjest1]

Han har bare gått der ca en måned, så det kan jo hende at det er bare nå i begynnelsen at det er litt nytt og "skummelt".. Er redd for at om jeg sier at det blir litt mye at han skal tro jeg ikke bryr meg

[aline]

tror på at det er kjempetøft å være i din situasjon, jeg har aldri klart å forbli i forhold når jeg er på det værste psykisk, mye fordi jeg ikke klarer å gi noe da og ikke klarer å be en annen om å være der for meg selv om jeg ikke klarer å gi noe tilbake.

jeg forstår kjærestens side så mye at jeg heller dumper dem, rett og slett fordi at i de værste periodene, så kan jeg ikke velge å ikke tenke mye over problemene mine.

når jeg er ille, så er det det som er størst i livet mitt dessverre.

det blir som om man går med konstant sterk hodepine, det blir lett til at det er hodepinen man tenker på og ikke helt klarer å snakke om så utrolig mye annet fordi den er der og dunker konstant.

jeg er livredd for å finne en kjæreste igjen også, fordi jeg er så redd for at jeg skal sette noen i den situasjonen du er i nå.

jeg forstår ikke at noen orker, det må være helt grusomt.

du er ikke egoistisk som blir sliten og lei, og at du blir sliten er greit at han får vite, at du blir lei.... det hadde ihvertfall jeg slitt med å høre fra en kjæreste.

jeg er så lei og sliten og kjørt selv når det er ille, at å måtte jobbe hardt for å beholde en kjæreste akkurat da, er ganske utenkelig.

nå har dere det annerledes, han stoler på deg og tror på at du blir hos ham også i tøffe perioder. du holder ut og vil fortsette til tross for at det er slitsomt og hardt.

det er noe du skal være klar over at er gode tegn.

og det VIL roe seg, nå som han har begynt i terapi blir det gjerne en periode hvor det blir mye fokus på. mye jobbing og ting kan gjerne bli verre i starten, men det går over.

han har tatt tak i det og jobber med psyken sin, det er superbra.

han bør nå få mesteparten av det tyngste hos psykologen.

at han forteller deg, tror jeg kan være fordi du er viktig for ham og fordi man også vil fortelle om fremgang og endringer.

nå har han tydeligvis fortalt deg alle følelser og tungsinn, kanskje han tror du ønsker å vite hva han og psykologen jobber med?

dette ble rotete, mye fordi jeg kjenner meg igjen i hans situasjon, og synes synd på deg og andre i din situasjon.

det er ikke lett å være sammen med og glad i en som sliter psykisk. og det er minst like vanskelig for den som sliter, både fordi man sliter + at man har en annen som sliter pga en selv. det er ikke en god følelse, og man må være trygg for å klare å fortsette tror jeg.

lykke til uansett. du må tenke på deg selv her også, men akkurat nå er det kanskje ikke mest gi og ta i forholdet... jeg vet ikke om det er mulig å gi så skrekkelig mye når man har det som han har det. jeg har aldri klart det, selv om jeg har villet.

[Gjest Gjest]

Det høres for slitsomt ut, du er vel ikk ansatt helsepersonell heller? Jeg mener, man skal få noe igjen for å være i et forhold, man skal ikke bare gi...

Selv om det høres slemt ut: jeg ville ha dumpet ham.

[Gjest Gjest]

Hei, jeg vet godt hvordan dette er. Min kjære har også blitt mobbet mye, hatt ubehandlet adhd og problemer med angst, depresjoner og familiere ting. Jeg vet å tøft det kan være. MEN Jeg angrer ikke en dag på at jeg valgte mannen min. Vi har på et par år jobbet oss gjennom alt, han har gått til psykolog og fått medisiner for adhd. Nå er han i fast jobb, vi har kjøpt hus og gifter oss i sommer. Han bruker ingen atideppressive medisiner lenger og er sliter svært lite nå. Det eneste er vel litt angst som sitter igjen, men det er det flere i hans familie som sliter med i større og mindre grad. Det har vært en utrolig tøff prosess for begge, men er han den rette og at han selv ønsker en forandring er det absolutt verdt det. Det har vært vondt, men det har styrket oss enormt og bare gjort oss enda mer trygge på hverandre. Kommunikasjonene er veldig viktig i den prosessen dere er i nå. Men ikke slit deg helt ut. Ta deg et pusterom i blandt å tenk på deg selv. Jeg ønkser dere lykke til begge to, og håper han blir bedre.

Klem Anette