Tre viktige framtidige karaktertrekk hos dine barn

[Gjest Camelia]

Alle foreldre ønsker det beste for sine barn. At de skal bli lykkelige.

Hvilke tre egenskaper/kvaliteter/evner stiller du høyt på ønskelisten for dine barn? Og hva gjør du pr. i dag for å prøve å bidra til at de utvikler disse? Og - relevant - hvor gamle er barna dine?

F.eks;

hvis det er viktig for deg at barnet ditt blir et menneske man kan stole på, hvordan prøver du som forelder i praksis å utvikle denne kvaliteten i barnet ditt?

Eller hvis det er viktig for deg at barnet tør hevde egne meninger, hva gjør du i hverdagen for at så skal bli tilfelle?

Hvordan hjelper man barnet til å bli lojalt? Empatisk? Ydmykt? Hvis dette er kvaliteter man etterstreber?

Utfordringen til skriftlig refleksjon er herved gitt.

[Gjest LoisLane]

* Empati. Jeg stiller ofte spørsmålet: Hvordan ville du ha følt det hvis det var deg?

* Respekt. Gammeldags, jeg vet, men for oss er det viktig at ungene er veloppdragne og framstår som høflige.

* Selvstendighet. Egne meninger er alltid viktig!

[Gjest Turi]

Empati.

Søker selv å være empatisk, med henne og med andre rundt oss (jeg er tillært empatisk, ikke 100% medfødt. Datteren min har fått mer fra bunnen av og er empatisk allerede nå rundt 2 års alder). Oppfordrer henne til å ta vare på andre når de har det leit, le med de når de er glade etc.

Selvstendighet.

Hun får bestemme mye selv (av det som ikke betyr at noe må styres av voksne selvsagt), og hun får alltid uttale seg selv om hun bare er 2,5 år.

Refleksjon.

Vet ikke helt hvordan vi skal jobbe med dette - litt tidlig enda.... Men hun er et reflekterende menneske allerede. Henger kanskje litt sammen med empati?

[Gjest Miloine]

Lære barnet til å leve seg inn i et annets meneskes følelser. Det som ikke er viktig for ditt barn, kan være viktig for et annet barn.

Det er minst like viktig at foreldrene møter barnet sitt med forståelse av at vi forstår hvorfor barnet reagerer som det gjør i visse sammenheng.

Jeg tror det er slik for barn at empati fra voksne og empati fra andre barn er med å bygge opp selvfølelsen, selvrespekten og selvforståelsen.

Et barn må bli hørt og ikke avfeid for å kunne tørre å hevde sine egne meninger.

Jeg har tidligere sagt at jeg ikke er tilhenger av at ”har jeg sagt nei, så er det nei”

Dette har selvsagt også noe med alderen på barnet å gjøre, men dersom barnet ditt kommer med gode argumenter for at vi som foreldre faktisk kan si JA, der vi først sa NEI, bør vi føye oss.

Dette hjelper barnet til å tørre å ytre sine meninger også senere i livet, og at meningene til barnet er av verdi.

Selvtilitten til barn må bygges opp, bla. i form av at vi viser at vi lytter til deres meninger, istedenfor å hysje på dem, avbryte dem eller at vi avfeier deres meninger

Sønnen min er i dag 15 år og viser stor empati for de andre barna på skolen. Ser han noen som går alene går han bort til dem og spør hva det er. Han sier også at vedkommende kan komme bort til dem om h*n vil.

En felles venn av familien fortalte meg at han hadde møtt sønnen min på trikken. Denne vennen vår fortalte at sønnen min hadde reist seg opp å tatt han i hånda før han tilbød plassen ved siden av. *stolt mor* og *stolt stefar*

[Klips]

Det skjønner jeg du var stolt av, Miloine.

dersom barnet ditt kommer med gode argumenter for at vi som foreldre faktisk kan si JA, der vi først sa NEI, bør vi føye oss.

Dette hjelper barnet til å tørre å ytre sine meninger også senere i livet, og at meningene til barnet er av verdi.

Selvtilitten til barn må bygges opp, bla. i form av at vi viser at vi lytter til deres meninger, istedenfor å hysje på dem, avbryte dem eller at vi avfeier deres meninger

Dette er jeg veldig veldig enig i.

Forøvrig grubler jeg litt på de samme tingene for tiden, og er nok ikke helt ferdig i hodet.

Jeg har jo hørt så mange ganger at det beste er å gå foran med et godt eksempel. Derfor vil vel mange av de verdiene jeg har overføres av seg selv? I hvert fall til en viss grad.

De første tre egenskapene jeg kommer på er... vent, tre er for lite:

1) å glede seg over livet. man er vel kanskje født med den generelle livsinstillingen? melankolsk, grublende, sprudlende, følsom...

Men jeg ønsker at mine barn skal oppfatte verden som et godt sted å være, et sted fullt av muligheter. Sånn har jeg nemlig alltid sett det selv, og det er en himla deilig livsinnstilling. Og barn er jo sånn, helt av seg selv. De fleste barn, i hvert fall, de er så grunnleggende glade. jeg håper jeg kan la være å stenge for den gleden, og heller oppmuntre den.

2) empati. selvfølgelig. ønsker barn med sosiale antenner, for deres egen del først og fremst. må jeg innrømme. at de skal bli gode og snille og sosiale og godt likt.

her kommer også høflighet inn, og sosialt overskudd. jeg har skrevet om det mange andre steder før, hvordan jeg blir så glad i andre land der folk er litt vennligere og høfligere enn her. det er kanskje litt utbrukt å komme med denne kritikken mot det norske, men det er så deilig med alle som ikke er bare sure tryner og tause og mutte og albuer i ribbeina.

de som klarer å si noen vennlige ord, om enn automatiske, i situasjoner hvor den jevne osloborger ville strenet surfjeset videre

3) integritet. fordi jeg selv har opplevd at selv om noen veier virker tøffe i utgangspunktet, så er det til syvende og sist enklere å være ærlig, stå for det man mener, innrømme sine feil. hvordan lære bort dette? bortsett fra eksempelets makt? belønne ærlighet, selv når de har gjort noe galt? denne er litt vrien. kanskje noen har forslag/erfaringer.

4) personlig elsker jeg skravlete folk. som sier det de tenker. som stoler på at det de tenker kan ha verdi for andre. ikke overkjørende, brautende. Ønsker å gi barna troen på at de og tankene deres er verdifulle. ved å... lytte? støtte? rose... men hvor mye? rose så mye at de blir avhengig av ytre anerkjennelse? eller er det medfødt?

Ai, for et eksperiment det er å oppdra barn

beklager om dette ble rotete, det er freddan og jeg har bevilget meg et par små øl

[Gjest Lise-Lotte]

Det er ikke lett å oppdra barn - det er veldig lett å gjøre feil, og jeg innrømmer at jeg har gjort masse feil oppigjennom årene. Mine barn er langt fra perfekte - men de er mine barn som er blitt formet på denne måten, ved hjelp av meg, mannen min og omgivelsene forøvrig. Mine sønner er veldig forskjellige - og de har totalt forskjellige sterke sider. Her har jeg nevnt de tre viktigste kjennetegnene deres - litt fra hver av dem:

Sosialt anlagt

Tro på seg selv og sine egne evner

Hjelpsom og snill

Min eldste sønn er hypersosial og veldig flink til å snakke for seg. Jeg må som regel gi meg i hver eneste diskusjon med ham. Han er intellektuelt anlagt, veldig flink til å ordlegge seg og til å snakke i store forsamlinger. Personligheten og enskapene hans kommer til å føre ham akkurat så langt han vil her i livet. I alle år har han fått kjempegode skussmål fra lærere, venners foreldre og arbeidsgivere.

Yngstesønnen min er tvers gjennom snill og god. I motsetning til eldstemann så er det aldri nei i hans munn når jeg ber om hjelp og han spør alltid hva som er galt hvis han ser at jeg er lei meg. Han er ikke den teoretikeren som broren er - han er praktisk anlagt og fikser ting her hjemme på null komma null. Rommet hans ser som regel alltid fint og ryddig ut - stor motsetning til storebroren som bor på et 20 m2 stort, "bombet horehus"

[Gjest Gjest]

1. Empati. Heldigvis har barna mine vært velsignet med en god dose fra fødselen av, men vi utvikler det ved å vise det i praksis og prate om det.

2. Å se verdien i seg selv og andre mennesker. Å sette pris på at alle er unike. Dette går vel på det å utvikle god selvfølelse, og å klare å se forbi hudfarge, kroppsfasong, vedtatte normer osv. Å klare å se at vi alle har talent for noe, at alle har en verdi.

3. Respekt for andre - og seg selv! Viser litt tilbake på nr. 2. Vil at barnet mitt skal kunne akseptere at de valg andre tar, kan være riktig for dem, selv om det ikke er riktig for ham/henne, og avisa versa - at det er viktig å være tro mot seg selv.

4. Glede over livet og "de små ting". Jeg vil at barna skal få beholde gleden sin over livet, som andre nevner her. At de ikke opplever at lykken ligger i status og hva man eier, men i dem selv.

5. At de får utviklet alle sine sider og finner interesser i friluftsliv, litteratur, sport eller noe annet enn data og spill.

Oj.... jeg tror jeg kunne holdt på lenge... Får vel gi meg her. Vil bare si at dette tror jeg vi oppnår gjennom kommunikasjon, å være klare, synlige voksne som tar barna på alvor. At barna føler seg "sett", elsket og respektert for den personen de er. I tillegg til at man selv går foran med et godt eksempel; Å kunne be om unnskyldning selv om man er voksen f.eks. (empati, respekt). Å være aktiv ute med barna, dra på turer, fiske (uteliv, "livets små gleder"). Ikke kjøpe seg fri med dyre leker osv. (lære grunnleggende verdier).

[Gjest lilletroll]

* Empati. Jeg stiller ofte spørsmålet: Hvordan ville du ha følt det hvis det var deg?

* Respekt. Gammeldags, jeg vet, men for oss er det viktig at ungene er veloppdragne og framstår som høflige.

* Selvstendighet. Egne meninger er alltid viktig!

←

Her er vel de tre som er viktigst for meg også. Hun er allerede veldig empatisk, og veloppdragen har hun vært lenge, selv om hun glemmer seg innimellom, og at hun skal bli selvstendig er jeg også opptatt av.

Empatien har egentlig komet helt av seg selv, så den har vi ikke jobbet med. Respekten og veloppdragelsen har vi bevisst jobbet med helt siden hun begynte å snakke, med å lære henne til å si vær så snill og kan jeg få og takk osv. Selvstendighet vil vi prøve å få frem ved at hun får en sterk følelse av egenverdi, samt at hun blir tatt med i avgjørelser, og hennes meninger blir vektlagt, samtidig som hun husker å være ærbødig.

[Gjest LoisLane]

* Empati. Jeg stiller ofte spørsmålet: Hvordan ville du ha følt det hvis det var deg?

←

Denne får jeg ofte rett tilbake av den ene datteren min: Hvordan ville DU synes det var, mamma, hvis du var liten og noen snakket til deg med skikkelig sint stemme? Ville ikke du blitt lei deg da, kanskje?

[Gjest 2 barnsmor]

Jeg tror den beste måten å tilstrebe de ønskede egenskapene på er at vi foreldre selv handler i tråd med hva vi forventer av våre barn.. Vi kan ikke forvente at barnet skal bli empatisk hvis vi selv ikke setter oss ned og lytter til det barnet har å si, heller ikke om vi avfeier det de sier - eks er det typisk at unger har mange vondter som vi foreldre ikke forstår oss på, det er lett å si; nei du har ikke vondt, du er bare trøtt eller lignende.. ikke bra.. Vi ivaretar ikke deres integritet eller bidrar til å utvikle et positivt selvbilde ved å nekte på at det de føler er reelt.. tvert i mot... det er bedre å si; jeg skjønner at du har vondt der, kanskje det hjelper å få hvile seg litt eller noe i den dur.. hvis dere skjønner hva jeg mener... vi må være obs på hvordan vi er selv... det er ikke uten grunn at jeg kjenner meg utrolig godt igjen i hvordan mamma var mot meg - sånn er jeg blitt også.. Og det er flere ting jeg tenker at jeg må slutte med slik at ungene mine også ikke blir slik, eksempel hisse meg opp over småting og smelle med dører... dette er ikke noe jeg ønsker at mine barn skal gjøre... Men det er vanskelig å oppdra barn, vanskelig å handle korrekt... men det viktigste vi gjør er å huske at vi er deres forbilder... ENTEN VI VIL DET ELLER EI...

LYKKE TIL MED BARNEOPPDRAGELSEN ALLE SAMMEN

[snøfnugg]

Empati-Skriver under på det de ovenfor har sagt om det.

Toleranse-Lære at alle er forskjellig og at vi må godta hverandre som vi er. Viktig da hun har en handikappet bror.

Integritet-Jeg håper å lære henne at hun ikke må gå på akkord med sitt eget jeg i framtiden. Ikke gjøre ting som føles galt & at hun må kunne si sine meninger.

[Klips]

Denne får jeg ofte rett tilbake av den ene datteren min: Hvordan ville DU synes det var, mamma, hvis du var liten og noen snakket til deg med skikkelig sint stemme? Ville ikke du blitt lei deg da, kanskje? 

←

Oi, den var søt. Og verdt å merke seg

[Klips]

Jeg tror den beste måten å tilstrebe de ønskede egenskapene på er at vi foreldre selv handler i tråd med hva vi forventer av våre barn.. Vi kan ikke forvente at barnet skal bli empatisk hvis vi selv ikke setter oss ned og lytter til det barnet har å si, heller ikke om vi avfeier det de sier

←

Godt sagt.

[Gjest Vinga]

Har ingen innspill her akkurat nå, men ville bare veldig gjerne huke opp tråden på "mine innlegg".

[Gjest Camelia]

Integritet-Jeg håper å lære henne at hun ikke må gå på akkord med sitt eget jeg i framtiden. Ikke gjøre ting som føles galt & at hun må kunne si sine meninger.

←

Dette tenker jeg ganske mye på. Hvordan lære et barn dette?

Jeg tenker: Vi lever i et samfunn hvor det kompromisses med ALT, vi lever i et kompromiss-samfunn. Svært mange ja har begynt med et nei. Barn lærer seg ganske tidlig at det meste kan man forhandle om og komme fram til kompromisser om. Kompromisser er jo i utgangspunktet en bra ting, men hva skjer hvis så godt som alle regler kan omgåes/endre/tøyes?

Jeg sier ikke at "alt var bedre før", da en regel var en regel og unger hadde å holde seg til dem, uansett. Men mange unger i dag har lært at en regel egentlig bare er en stiplet linje, som det utmerket godt går an å omgå, bare man forhandler og kompromisser. Og foreldre går med på det.

Jeg snakker ikke egentlig om småunger (2-3-4-5-åringer) som tøyer grenser, selv om det selvfølgelig begynner der.

Jeg vil selvfølgelig lære ungene mine at deres meninger er verdt noe, at de er like mye verdt som mine eller hvem som helst andres. De skal høres, bli sett og få tro på seg selv på alle mulige måter. Samtidig vil jeg lære dem å sette grenser for seg selv! Og det tror jeg at jeg gjør ved å sette grenser for dem nå, og enda viktigere; videre framover når de etterhvert begynner på barneskole, ungdomsskole, altså grenser som jeg forteller dem at de ikke skal overskride - uansett! Grenser det ikke skal kompromisses om, absolutte grenser. Det er egentlig ikke så viktig hva denne ikke kompromissbare regelen går ut på, det viktige er at den (de) er der, at barna erfarer at det faktisk finnes noe som heter en grense.

Jeg tror dette er viktig ballast å gi dem med seg når de nærmer seg og er i tenårene. Legale og illegale rusmidler, forhold rundt egen kropp/seksualitet. F.eks. De skal ha lært at det faktisk er mulig å sette en grense (for seg selv), uten å kompromisse når man står i en situasjon man kan velge å gjøre det.

Vet ikke om jeg formulerte tankene mine så bra, men...

Endret 23. mai 2006 av Camelia

[Klips]

Jo, jeg skjønte hva du mente etter hvert.

Tanke jeg ikke har tenkt før, men det høres jo veldig riktig ut.

Hvordan skal barna kunne sette grenser, for eksempel for hva andre gjør med dem, som er absolutte og som de ikke viker fra, dersom det ikke er vanlig for dem at det finnes grenser som er absolutte. Hvis de er vant til at et Nei kan bety alt mulig annet enn et Nei, hvordan da si Nei, og og ha trygghet til å stå ved at det faktisk betyr akkurat det?

Hmmmm.

Dette skal jeg ha i bakhodet.

[snøfnugg]

QUOTE(snøfnugg @ 23.05.2006 (19:43) )

Integritet-Jeg håper å lære henne at hun ikke må gå på akkord med sitt eget jeg i framtiden. Ikke gjøre ting som føles galt & at hun må kunne si sine meninger.

Grunnen til at jeg tenker på dette er jo fordi jeg har opplevd situasjoner der jeg selv har tatt standpunkt. Hadde lyst å fortelle om en episode for mange år siden. Havnet på nachspiel med en gjeng fra klassen min dengang. Kompisen min fyrte opp en joint som ble sendt rundt. Da den kom til meg sa jeg nei,at jeg ikke ville ha. Han som fyrte jointen ble dritsur på meg og skjelte meg ut fordi jeg ikke ville ha. Jeg sa at hvis du velger å røyke hasj så kan jo jeg velge å avstå,jeg må ikke gjøre det selv om alle de andre på nachspielet gjorde det. Vel,jeg ble så irritert at jeg gikk hjem. Dagen etter fikk jeg unnskyldning i bøttevis fra kompisen min.

Derfot håper jeg at min lille jente kan si i fra i sånne situasjoner og ikke gjøre ting på bekostning av seg selv.

Endret 24. mai 2006 av snøfnugg