FAR-DATTER KOMMUNIKASJON

[Gjest forsvar]

Min mamma og pappa gikk fra hverandre når jeg var ca 1 år gammel. Jeg bodde hos mamma og gjorde det til jeg flyttet ut. Mamma har alltid sagt at Pappa har vært så vanskelig og forferdelig hard å kommunisere med. FOr hver eneste diskusjon har han slengt på røret eller gått sin vei. For meg er det naturlig at de er helt forskjellige og ikke har hatt noe forhold til hverandre siden den gang, men det som sliter meg den dag i dag er at jeg også har store problemer med å kommunisere med min far. Han har alltid hatt et stort "overtak" på meg psykisk. Han har overtalt meg til å låne han penger opptil flere ganger, lovet ting han ikke kan holde, ikke møtt opp i bursdager, ikke gjort hyggelige ting med meg som liten og jeg sitter heller ikke igjen med spesielt gode minner o.s.v.

Han har skuffet meg mye, men det rareste er at jeg aldri har fått sagt hva jeg mener om det. Samboeren min mener at det må ta slutt på at han utnytter meg hele tiden, og at jeg virkelig må stå opp for det jeg mener. Han mener også at jeg kan klare meg fint uten han slik som ting er.

Pappa har 2 barn fra et senere forhold som jeg har god kontakt med. Da faren vår fylte 50 år og helst ville reise bort på dagen fikk jeg overtalt han til å holde en fest mye pga mine mindre søsken og hans familie og venner. Jeg har en tendens til å ordne og fikse ting og helt uten at jeg egentlig var klar over det var det JEG som arrangerte hele festen. Det tok helt av og han fikk meg tilogmed til å be inn til festen på vegne av oss barna samt og ordne alt det praktiske. 2 uker etter den så utrolig vellykkede festen hadde jeg selv bursdag... Det hele endte med at han sendte en liten sms på morgenen og gadd ikke å komme inn og gratulere sin egen datter med dagen... Han satt ute i bilen på gårdsplassen og sendte inn søsteren min i steden. Jeg ble mektig irritert da jeg følte at jeg selv hadde gitt så mye av meg selv på hans dag.

Dette var bare et eksempel... jeg har ikke snakket med han siden begynnelsen av Mars. Han sender en sms i ny og ne uten særlig innhold, men klarer ikke å få seg til å ringe. Jeg har møtt han noen ganger/tilstedninger og da hilser han knapt på meg. SMS fra 17 Mai- "Ha en fin 17 mai klem pappsen".

Er han så sta og har en stolthet som ikke likner grisen? Hvorfor blir jeg så skuffet hver eneste gang han ikke gjør som jeg forventer? Er det jeg som er storforlangen? Skal man ikke kunne forvente at PAPPA er PAPPA og at det er HAN som bør ta initiativ til at vi må snakke sammen? Har forsøkt å finne noen artikler om kommunikasjon FAR-DATTER som jeg hadde tenkt til å sende han i posten...

Er det noen der ute med noen råd til meg....?

L

[Smørblomsten]

TRIST å høre...

Jeg hadde et LIGNENDE forhold til min far. Endte med at jeg sendte han et laaangt brev hvor jeg fikk frem ALLE mine meninger...Det måtte jeg t.o.m purre på for å få et svar og svaret var kort...Fikk også frem at hvis han ikke skjerpet seg snart, så ville jeg ikke ha mer kontakt med han og han kom ikke til å få møte sine fremtidige barnebarn + + + Hardt og brutalt kan man kanskje si!?

Men så forandret alt seg plutselig og han skjerpet seg veldig, og idag har vi et bra far-datter-forhold! Noe jeg aldri trodde kom til å skje - så ikke gi opp!

[Gjest Gjest]

Jeg har et slikt forhold til min far. Han er ikke interessert. Han har ingen farsfølelse for meg, eller ønske om å ha det. Akkurat som din. Du kan velge å slite deg ut og bli skuffa resten av livet. Eller du kan (som jeg) godta at han ikke ser deg slik du ønsker og aldri kommer til å gjøre det. Du kan ikke endre ham til å bli den pappaen du alltid har ønsket deg. Du kan bare godta at du ikke har en far, aldri har hatt det og aldri får det. Og sørge for at dine barn slipper å ha det slik. (så godt du kan i alle fall)

[Gjest Camelia]

Det kan jo også hende at han henger igjen i et spor fra da han selv var yngre og mindre moden, at han faktisk har mere å fare med nå, men ikke helt greier å vise det...

Du kan jo gjøre som det ble foreslått her, sette ord på følelsene dine i et langt brev, spille ballen over til ham.

[Gjest *Snart medlem*]

Du skriver jo selv at du ikke har fått satt ord på følelsene dine til ham, og kanskje han ikke er helt bevisst hvor dårlig det faktisk står til?

Jeg støtter forslaget om at du sender ham et brev eller setter deg ned med ham og virkelig forteller hvordan du føler det.

[Mrs. K]

Ja, det beste for deg er nok å få formidlet dine følelser omkring forholdet deres på en eller annen måte. Kanskje det over tid kan bli en liten tankevekker for faren din

Hvorfor blir jeg så skuffet hver eneste gang han ikke gjør som jeg forventer? Er det jeg som er storforlangen?

←

Jeg synes ikke at du er kravstor, men når han ikke innfrir forventningene dine, blir du skuffet. Hva med å forvente ingenting og så kanskje bli gledelig overrasket?