vær så snill og si at det blir lettere

[Gjest lykkelig, men sliten mor 28]

jeg har 2 små jenter under 2 år som jeg elsker over alt i verden. men det er utrolig krevende å ha små barn, har ikke noe tid for meg selv i det hele tatt. noen minutter her og der hjelper ikke stort. er fysisk sliten og føler at bena detter sammen under meg. jeg kan ha magesmerter i timevis pga sult og er mye svimmel og dårlig fordi jeg rett og slett ikke har tid til å sette meg ned å spise.

gjør alt jeg kan for at ungene skal ha det godt på alle måter, men er det virkelig SÅ tungt å ha barn ,uansett alder?

har hørt at det blir verre og verre etter hvert som de vokser, stemmer det virkelig? blir takknemlig for svar!

[Gjest Gjest1]

Har ikke de ungene en far? Hvorfor i alle dager går du sulten så lenge? Du må ta vare på deg selv! Om ikke annet må du huske at du er en viktig person i livet deres, og om du ikke tar vare på deg selv varer du ikke lenge!

[la Flaca]

Jeg er fersk tobarnsmamma med en på 1mnd. og ei på 20 mndr. og skjønner godt hva du mener! Heldigvis er størstemann hos dagmamman sin 3-4 dager i uka, ellers hadde jeg nok blitt utslitt jeg også. Særlig siden jeg ikke får noe særlig søvn om natta og størstemann står opp i 6-tida okke som.

Jeg tror du må finne en måte å prioritere deg selv på i hverdagen. Mat er et behov du er nødt til å dekke, enten du vil eller ikke. Ungene dine er ikke tjent med en mamma som går på akkord med så elementære ting. Få størstemann inn i barnehage/ hos dagmamma et par dager i uka, det er et must. Og lær henne at hun må vente på tur og at du ikke alltid har tid med én gang. (ja, det kan være vanskelig i den alderen, men det går an. ) Dette kommer til å gå seg til og jeg tror det blir lettere med årene. Etterhvert vil de ha lekekamerater i hverandre også, og det er du ihvertfall tjent med!

[Gjest Gjest]

Det blir bare lettere etterhvert har jeg erfart og mine er 8 og 11 år.

det er mye å gjøre når de er små,men de blir ikke vannskjøttett eller får sår på sjela om de må hyle litt for at du må ta deg 10 min på sofaen mens du tar ei brødskive.

Hvis du står på pinne for dem nå så vil de forlange det etterhvert også.

Ta vare på deg selv.

Du fortjener å ha det godt selv om du har 2 tette.

Det høres unormalt ut å være så utkjørt.

Barna vet at mamma er god trygg og snill og at du er glad i de.

Hilsen alenemor.

[Gjest gjesta]

Du trenger ikke være der med en gang 24 timer i døgnet. Barna dine må lære å vente på tur. Alle kan sitte rundt bordet å spise sammen, selv minstemann. Om h*n bare ser på.

Ikke lær de å sitte på fanget eller få oppmerksomhet hele tiden. Det er viktig at barn lærer at de skal kunne leke alene. Også minstemann har godt av å ligge litt alene han og.

Sett opp en plan over dagen. Med pauser innimellom. Og prøv å følg den.

Du må prioritere deg selv og. Få deg en fridag. Et pusterom. Foreksempel en dagmamma.

[Gjest StoreSky]

Stiller meg bak de fleste rådene her!

- selv om barna er små så kan de lære å vente

- de kan leke selv og spise litt selv. Da kan du spise sammen med de.

- sett deg i soffan sammen med de og lese, hør på musikk

- ta de ut i park el. lignende, da kan du passe på de mens barna får treffe andre barn og alle får frisk luft og en pust i bakken.

Også må du spørre deg selv hva som gjør at du ikke har tid til noe. Er det noe du virkelig MÅ gjøre hver dag...? (bade ungene, rydde, vaske, tørke støv, handle, etc.) For såå slitomt bør det ikke være å ha to små barn!

Hilsen førskolelærer på avdeling med 14 små og fire voksne.

[Gjest Gjest]

For meg høres det ut som du sliter med en spiseforstyrrelse og skylder på alt med hensyn til barna nå...

Men det stemmer kanskje ikke?

Du må i alle fall spise, for ellers taper du krefter som du trenger nå, ikke minst når du har to småbarn.

Du må også slappe av og la barna ramle og slå seg, og ikke være en overhysterisk mor.

[Gjest gjest1]

Det er også lov å ta litt lettere på husarbeidet når man har to små krabater rundt seg hele tiden.

Jeg vet ikke om du er opptatt av å ha huset i skjønneste orden til enhver tid, men om det er det som tar all tid og energi fra deg, så bør du lempe litt på kravene til deg selv.

Og ungene kan godt leke litt for seg selv, du er ikke nødt til å underholde dem, det blir nemlig lett en vane og deretter et krav.

[Gjest Dallandra]

Jeg har to gutter med 1,5 års mellomrom, og ja, det ER slitsomt. Vi hadde eldste hos dagmamma 3 dager i uka, det var utrolig deilig, det reddet iallfall meg. Husarbeid tar vi som det kommer, har man små barn så er ikke huset plettfritt, sånn er det bare. Ungene har heller ikke vondt av å være litt skitne, synes iallfall ikke jeg. Våre er nå passert 1,5 og 3 år og det blir lettere og lettere etterhvert. De leker veldig mye og veldig godt med hverandre og det har de gjort en god stund. Noen dager er de riktignok helt håpløse, men vi overlever da det også.

Jeg støtter de over her veldig i at de må lære seg å vente, de må lære seg at mor også er et menneske med rett til å spise, hvile osv... Det er faktisk lov å sette på en film, jeg har sovet meg gjennom Byggmester Bob og Gråtass flere ganger jeg.

Håper du får noen gode tips og råd her. Har du noen som kan passe barna en dag eller to eller bare noen timer sånn at du får sovet og hentet deg inn litt innimellom?

[Gjest Bodillen]

Når jeg blir sliten av mine tre pleier jeg å sende en tanke til moren min... Hun ble tvillingmor da hun var 20, og etter det kom vi som perler på en snor. Hun var tibarnsmor da hun var 34 år, og mesteparten av tiden var faren min til sjøs, i utenriksfart...

Vi hadde 3 soverom, badestamp på kjøkkenet og utedo på tunet. Hun hadde verken førerkort eller bil, og butikken lå to km unna. Papirbleier var ikke oppfunnet, men heldigvis fikk hun en halvautomatisk vaskemaskin i kjelleren etter hvert.

Dagmamma? Barnehage? Park? Nope. De eldste hjalp til det de greide, og mormor bodde rett i nærheten og avlastet når hun kunne.

Dette var ikke i de harde 30-åra, nei - jeg er nest yngst og født i -67.

Ikke for å undervurdere problemene dine, trådstarter, men det kan hjelpe å tenke at det faktisk kunne vært verre.

[Gjest gjest1]

Når jeg blir sliten av mine tre pleier jeg å sende en tanke til moren min... Hun ble tvillingmor da hun var 20, og etter det kom vi som perler på en snor. Hun var tibarnsmor da hun var 34 år, og mesteparten av tiden var faren min til sjøs, i utenriksfart...

Vi hadde 3 soverom, badestamp på kjøkkenet og utedo på tunet. Hun hadde verken førerkort eller bil, og butikken lå to km unna. Papirbleier var ikke oppfunnet, men heldigvis fikk hun en halvautomatisk vaskemaskin i kjelleren etter hvert.

Dagmamma? Barnehage? Park? Nope. De eldste hjalp til det de greide, og mormor bodde rett i nærheten og avlastet når hun kunne.

Dette var ikke i de harde 30-åra, nei - jeg er nest yngst og født i -67.

Ikke for å undervurdere problemene dine, trådstarter, men det kan hjelpe å tenke at det faktisk kunne vært verre.

←

Herregud Bodillen, nå ble jeg skikkelig anpusten på din mors vegne... TI unger på fjorten år?

De var produktive når faren din var hjemme skjønner jeg

[Gjest Vinga]

Bodillen: Sånne kvinnemennesker imponerer meg noe så inderlig. For en styrke, for et mot!

[Gjest Bodillen]

Herregud Bodillen, nå ble jeg skikkelig anpusten på din mors vegne... TI unger på fjorten år? 

De var produktive når faren din var hjemme skjønner jeg 

←

Det var nok gjensynsglede når han kom hjem ettpar ganger i året, vettu

[Gjest Bodillen]

Bodillen: Sånne kvinnemennesker imponerer meg noe så inderlig. For en styrke, for et mot! 

←

Jepp, jeg er stolt av mamma

[Gjest Gjesta]

jeg har 2 små jenter under 2 år som jeg elsker over alt i verden. men det er utrolig krevende å ha små barn, har ikke noe tid for meg selv i det hele tatt. noen minutter her og der hjelper ikke stort. er fysisk sliten og føler at bena detter sammen under meg. jeg kan ha magesmerter i timevis pga sult og er mye svimmel og dårlig fordi jeg rett og slett ikke har tid til å sette meg ned å spise.

gjør alt jeg kan for at ungene skal ha det godt på alle måter, men er det virkelig SÅ tungt å ha barn ,uansett alder?

har hørt at det blir verre og verre etter hvert som de vokser, stemmer det virkelig? blir takknemlig for svar!

←

Jodda det blir lettere *holder jugakors på ryggen*

[Belit]

Selvfølgelig blir det lettere! Snart er ungene tilsnakkendes og mer selvgående og må ikke passes på hvert sekund av dagen, og da får du større rom for å ta vare på deg selv. Men du må såklart oppdra dem til å bli mer selvstendige nå. De gjør ikke det av seg selv. Bedre å ta noen tøffe tak nå enn å slåss med dem helt til de blir voksne.

[sEnsAtion]

Barn under to år er krevende. To barn under to år er veldig krevende. Men det blir lettere med årene, fordi alle barn blir mer og mer selvstendige.

En annen ting er at du bør strukturere hverdagene dine slik at både du og barna dine får dekket deres behov.

Edit: Skrivefeil

Endret 17. mai 2006 av sEnsAtion

[Gjest Ninakanin]

Hvis det var planlagt å få to barn under to år samtidig, så har du lagt opp til dette selv.

Hvis det bare ble sånn, så får du gjøre det beste utav det og glede deg til bedre tider! For du skal vite at når minsten tipper to år, så blir det nok bedre.

Tenk alle bleiene du skifter nå. Alle hvilene. All griningen. Alle måltidene.

De er ikke sånn for alltid, det bare føles sånn nå

Har du et leke-sikkert rom? Ikke vær overbeskyttende. Har de ikke tilgang på leker de kan svelge og slike ting, så tåler de at mamma spiser litt i fred

[Gjest Gjest]

For et tåpelig svar Nina Kanin!

Kjære trådstarter. Ungene er på det mest krevende nå. Syns at fra de er 4 er de over den verste trassen, det går ant å prate litt fornuft til dem og de begynner å bli litt selvstendige.

Har selv unger på 9,7 og 3 år. Syns selv de første årene med de to eldste var forferdelige. Det var krevende unger (meget aktive og trassige) i tillegg til at jeg var totalt utslitt (og trolig nede i en depresjon). Jeg er heller ikke den som klarer bare å legge meg ned for å sove selv om jeg er stuptrøtt, og led dermed av konstant søvnmangel. Har først skjønt senere hva jeg gikk i gjennom, men det var ikke så lett å se det selv når man sto midt oppi det. Folk sa at dette var helt normalt, velkommen i klubben. Husker flere ganger jeg midt på dagen satt og gråt og tenkte at dette klarer jeg ikke lenger, nå gjør jeg slutt på alt. Men ingen tok signalene, heller ikke jeg selv.

Få den eldste inn i barnehagen. Da får du litt mer tid til deg selv og minsten, og eldstemann får truffet andre mennesker. Det hjelper litt på. Ikke tenk på så flinke alle andre har vært. Ikke tenkt at når de i gamle dager klarte å ha 10 unger uten å syte, da må nå i alle fall du klare 2 unger. Og husk, jeg lover deg at når de blir større blir det bedre. Nye problemer kommer nok (det har jeg fått hørt utallige ganger av bedrevitende), men du kan iallefall gå alene ut å lufte hodet når det holder på å bikke over for deg.

[Nala]

Ja, det blir lettere etterhvert som ungene blir eldre. Storesøster var 2,5 år da Lillesøster kom til verden. Vi ville ha dem såpass tett, for vi tror det vil være fint for dem etterhvert som de vokser til. Men i begynnelsen var det steintøft. Storesøster reagerte voldsomt med sjalusi. Hun slo Lillesøster, så vi måtte ha øyne i nakken og alle veier de første månedene. Utrolig slitsomt!

Nå er Lillesøster 16 måneder og alt er blitt så meget bedre Det er tøffe tak innimellom, så klart. Men nå ser vi ofte at de to snuppene leker sammen og har stor glede av hverandres selskap. Storesøster er mer mottakelig for det vi sier til henne, så det er blitt langt mindre knuffing og dytting og alt det der.

Når vi er ute klarer Lillesøster nå å leke fint uten at vi må være der og løfte henne, hjelpe henne og alt det der hele tida. Om vi er flere ute sammen kan vi voksne sitte og snakke sammen mens ungene underholder seg selv og hverandre. Herlig!

Så ja, selv om det er tøft når de er små, så blir det lettere og letter nesten for hver dag som går.

Jeg syns du skal lytte til de rådene du har fått her, jeg. Det er viktig å ta vare på seg selv. At du går heeelt opp i rollen som småbarnsmor er ikke bra verken for deg eller dine små. De kan fint lære seg at også mamma har behov, ikke minst for mat og kanskje en stille stund for seg selv innimellom. Ettersom begge er under 2 år vil jeg anta at de begge sover på dagtid. Du får nyte den fritida dette gir deg. Prioriter deg selv når de sover. Sleng deg nedpå om det er det du vil, sett deg ned med et godt måltid og en god bok. Hva som helst. Bare kjenn på hvor deilig det er å gjøre akkurat det DU vil, selv om det er bare for en liten halvtime eller så.

Lykke til