Vil til pappan..

[Gjest tenåringsmamma]

Faren til min eldste datter valgte å flytte fra byen vår før jul - og vår datter som går i slutten av 7.kl må alltså pendle 3 - 3,5 time hver vei når hun skal ha samvær.

Nå er det slik at hun vegrer seg oftere og oftere.. Hun foretrekker naturlig nok vennene sine - sier at hun får hetta med tanken på at de skal ringe henne når de har det gøy og hun er hos faren.. Til helgen er det avtalt samvær(datters ønske) - men i dag ble hun bedt på LAN (lørdag)til bestekompisen og ville heller dit et øyeblikk.. senere ombestemte hun seg med tanke på etpar postive ting som skal skje hos faren.. Hun dras på en måte mellom faren/familien og vennene - sliter med endel dårlig samvittighet.. Jeg sier at hun ikke skal lide for farens valg å flytte - hun er ung og må få være sammen med vennene men at hun bør rydde plass til tid med faren fordi jeg vet hvor mye hun egentlig trenger det samværet.. er ikke lett dette..

Jeg vet at faren ville blitt sur om hun hadde avlyst samvær nå, er 3 uker siden sist, men har han rett til å bli sur - gi henne dårligere samvittighet enn hun allerede har??

[Gjest Gjest]

Når faren har valgt å flytte til en annen by, har han heller ingen rett til å bli sur.

Jenta blir eldre og eldre, og det sier seg selv at å tilbringe tid med venner er mer spennende enn å ha en helg med far/mor.

Det er i denne alderen barna skal løsrive seg fra foreldrene, så det er helt naturlig.

Foreldre som flytter til en annen by, taper dessverre muligheten til å ha et barn som stikker innom når de har lyst. De sitter igjen med et barn som kommer fordi de må, og surmuler fordi de heller ville ha vært et annet sted.

[Far til 2]

Når faren har valgt å flytte til en annen by, har han heller ingen rett til å bli sur.

Jenta blir eldre og eldre, og det sier seg selv at å tilbringe tid med venner er mer spennende enn å ha en helg med far/mor.

...

...

←

Enig.

Når far på denne måten velger å frata datteren samvær har han seg selv å takke.

Det som enda værre er at det synes som om deres datter får dårlig samvittighet av at det blir mindre samvær etter at han flyttet.

Enten er han dum og ikke forstår hva denne flyttingen medfører for deres datter, eller han er så egoistisk og ondskapsfull at han over ser deres datter's behov for samvær. Uansett har han valgt en løsning som nedprioriterer henne.

Jeg kan ikke si annet enn at du må forsøke å være der for deres datter i denne vanskelige tiden. At foreldre velger å frata barn samvær på denne måten slår til syvende og sist tilbake på den av foreldrene som velger å flytte.

Dessverre har myndighetene åpnet for å akseptere denne typen barnemishandling, og desto mer de påstår at de prioriterer barna, desto mer aksepterer de av slike kritikkverdige handlinger.

[Gjest tenåringsmamma]

Jeg har jo lært min datter at man skal holde avtaler - men nå får jeg et problem..

Selv har han ikke gitt beskjed om når han skulle ta ferie - vi har ventet på tilbakemelding slik at vi kunne planlegge vår ferie og diverse håndball/fotball som vår datter skal være med på i sommer - når jeg til slutt ringte han fordi endel påmeldinger måtte skje så har han satt opp ferien sin. Ferien kresjer med vår datters turneringer, og hun velger turneringer foran ferie med faren.

Hun har dårlig samvittighet fordi faren ble skuffet over dette, men er sint fordi han ikke en gang spør oss/forteller oss når han setter opp ferien. Jeg har forklart at dette ene og alene bør gå på farens samvittighet fordi han velger å ikke legge opp ferie sammen med oss, jeg mener ikke at han skal legge opp livet etter oss, men man må jo planlegge litt sammen for å få kabalen til å gå opp hvis man har ønsker i forhold til ferien?

Men det nytter ikke hva enn jeg sier, hun har dårlig samvittighet samtidig som hun står på sitt, jeg synes det er så urettferdig at han skal kunne gi henne slike føleser..

[Gjest Gjest]

Fortell din datter at det er helt normalt at barn som er i førpuberteten eller pubertet, enkelte helger heller vil være sammen med sine venner, selv om barnefaren bor i samme by. Fortell henne også at dårlig samvittighet ikke fører til noe, og at hun skal kaste den av seg og langt bort...

Barn løsriver seg fra foreldrene og venner blir viktigere på mange områder. Det er en naturlig prosess som bør få skje uten at barnet skal ha dårlig samvittighet.

Faren kan også ta turen dit dere bor enkelte helger og tilbringe noen timer sammen med sin datter noen helger. Det blir like lang reisevei for han som for datteren deres. Det samme kan han velge i ferien, dvs. å feriere noen dager i nærheten av der dere bor.

Men ikke si til deres datter at faren bør ha dårlig samvittighet. Si at det mange ganger er vanskelig å velge bosted utifra jobb og av andre grunner, og at mange har det sånn.

Prøv å ta en prat med faren og spør han om det ikke er en mulighet å komme til deres hjemby?. Fortell han at deres datter sliter med dårlig samvittighet fordi hun dras mellom vennene og han.

Hvis han ikke forstår dette, så ikke fortell det til din datter. Hun kan bli bitter.

Eksen min valgte å flytte til den andre kanten av landet, og da ble det kun samvær noen ganger i året, men jeg klandret han aldri for dette overfor våre barn som da var blitt tenåringer. Han flyttet ikke pga. jobb,men pga. en kjæreste.

Vi hadde også problemer med å få vite når han skulle ha ferie, men jeg lagde aldri noe styr rundt dette selv om han ofte bare tok seg tid til en uke om sommeren sammen med barna.

En uvillig og ansvarsløs far kan man ikke endre dessverre og man kan ikke tvinge gjennom samvær, men forsøk å snakke med han.

Hvor lenge skal han bo på det nye stedet? Kan det hende at han flytter nærmere om f.eks. par år? I så fall, om bare muligheten er der, ville jeg fortalt det til datteren uten å love at det blir slik.

Hvor lenge siden er det siden dere bodde sammen som en familie? Tok han mye ansvar hjemme da eller var det du som tok deg av barn og hjem?

Hva var grunnen til at han flyttet? Var det jobb, økonomi mht. boligpriser eller en ny samboer?

Han må få lov å velge hvor han skal bo, men dere må begge ta hensyn til jentas følelser, og du må ikke la din egen frustrasjon over situasjonen gjøre at du rakker ned på faren hennes mens hun hører på.

Jeg håper det ordner seg og at jenta slipper unna den dårlige samvittigheten. Du sier at hun er lært til å holde avtaler. Fortell henne at man skal holde avtaler, en når man ikke kan så er det greit så lenge man gir beskjed.

Lykke til.

[Gjest tenåringsmamma]

Jeg har ikke fortalt alt om måten min eks gir vår datter dårlig samvittighet på, hadde det "bare" vært dette, så hadde jeg ikke vært så frustrert at jeg hadde skrevet inn her.

Jo, det siste året har jeg sagt til vår datter at faren ikke har gjort rett når han har lagt endel skyld på hennes skuldre, eller forsåvidt har forventet ting av henne som du ikke kan forvente av en 13 åring. (Men det er ikke lett or henne å bare "hive" samvittigheten langt bort.) Dette for å ta ansvaret og skylden av hennes skuldre. Hun skal ikke tro at dette er greit av en voksen person å gjøre å si til et barn. Men jeg har OGSÅ fremhevet de gode sidene til faren.

Jeg har aldri sagt at faren ikke burde flytte, det var hans kone som ville flytte til sin hjemplass, de hadde begge gode jobber her - og eneste grunnen var alltså at hun ville "hjem". Jeg har sagt at jeg synes det er dumt for vår datters del, men jeg kan også se fordelene for dem som familie - jeg ønsket (tenkt inni meg)at de skulle holde seg her til vår datter var ute av puberteten - men de om det, man er seg selv nærmest.

Min eks er ofte her i jobbsamenheng, men har ikke tid å kontakte vår datter for samvær - jeg har oppfordret han til å ta avtale ting, men nei..

Jeg har prøvd å prate med min eks på alle mulige måter, han er overhode ikke interessert i å høre eller diskutere. Jeg har nå tatt opp ting skriftlig med han, håper at noe trenger inn på den måten.

Det skal tydeligvis ikke være lett.

[Festus]

På sosialkontoret i kommunen her, har de et meklingstilbud som er annerledes enn det obligatoriske når man skiller lag (frivillig tilbud). Der møtes mor, far og også barnet for å få til samværsordninger når det ikke fungerer etter den obligatoriske meklinga (ting kan jo også ha forandret seg etter den obl meklinga, som i deres tilfelle). Her høres mor, far og ikke minst barnet selv. Kanskje noe å sjekke i din kommune om de tilbyr noe slikt? Da kan kanskje faren etter hvert forstå at han må lære seg å planlegge, og din datter slipper kanskje litt lettere unna samvittigheta si? Kanskje hun kan snakke med helsesøster eller en psykiatrisk sykepleier (nei, hun er ikke syk, men de har metoder for å få henne til å sortere tankene mv.) om dette?

Det er uansett IKKE jentas feil at faren ikke klarer å planlegge!!

Den dagen min datter evt nekter å reise til sin far, har ikke jeg tenkt å tvinge henne (selv om jeg jo må finne ut hvorfor hun ikke vil, og prøve og få henne til å tenke positivt på samværet hvis det ikke er noe galt osv).

Endret 18. mai 2006 av Festus

[Gjest Gjest]

Da minner din eks meg om min eks. Han flyttet også pga sin samboers ønske, og når han var i vår by, var det ofte at han ikke tok seg tid til et lite møte engang...men da fortalte jeg ikke barna at han var i byen av hensyn til dem.

Hver gang han var singel, og når han ennå bodde her, så hadde han ikke samvær i lange perioder, nesten opp til ett år.

Min samboer (ikke barnefaren) sa at det var liten vits i å bry seg om det og umulig å tvinge gjennom samvær, selv om vi hadde en skriftlig samværsavtale.

Jeg lot bitterheten fare og lot faren bestemme når samvær passet han, men ofte kunne ikke barnet stille opp pga. at andre ting alt var avtalt. Faren kunne plutselig ringe og sa at han ville komme samme dag, en fredag etter å ha vært borte i flere mnd. Jeg sa at han ikke måtte tro at vi satt og ventet på han og at det var viktig å gi beskjed litt før slik at ting kunne planlegges.

Han er ennå umoden selv om han er over førti år.

Slik jeg forstår trådstarter så lager barnets far dårlig samvittighet på deres datter?

Da er det naturlig at du prater med henne, slik du sier du har gjort.

Jeg tror jeg også ville prøvd å få til en megling via f.eks. sosialkontoret der deres datter også er tilstede. Eller så får du forklare til din datter så godt du kan, at hennes far har problemer med avtaler og at han alltid har ventet at andre skal stille opp når det passer han. Si at det ikke er hans feil, men en del av hans personlighetstrekk og egentlig en slags sykdom.

Jeg vet ikke hvor moden din trettenåring er, men hvis du synes det er vanskelig å prate om problemet, så kontakt skolen og spør hvordan hun er der og fortell om problemet slik at skolen er obs hvis hun forandrer væremåte. Dette bør du kanskje gjøre uansett hvor moden din datter er...

Hun kan lett føle seg sviktet og det kan hun ta ut på andre måter som du ikke merker hjemme.

[Gjest Tenåringsmamma]

Takker for mange og konstruktive svar.

Jeg har vært alene hos familirådgiver da far ikke ville være med, fikk masse råd og veiledning - har tro på at jeg takler dette på rett måte nå.

Jeg har nær kontakt med lærer da min datters reaksjoner har gått ut over skolen, i tillegg har lærer blitt litt for personlig og uproffesjonell i forhold til situasjonen og gitt far og barn klarsignal til alltfor mye fri fra skolen enn hva som godt er. Den saken er også løst nå.

Jeg har hatt god kontakt med helsesøster i lang tid, vår datter har vært hos helsesøster og fått pratet.

Jeg og gulljenta har hatt det stritt i vinter, men jeg gjorde endel grep i forhold til dette, og nå er hun den samme gamle, vi kan prate sammen, og jeg vet hvor jeg har henne, og kan for det meste "lese" henne slik at jeg vet hvor skoen trykker om det er noe.

Hun kan egentlig dra til faren når hun ønsker(både fra min og farens side) men velger venner og idrett foran samvær, her reagerer faren med å føle seg avvist og skuffet, og viser henne det..

Problemer med å avtale sommerferie har alltid vært der, tror det kommer av at de ikke vil legge opp livet etter oss

Når faren er her så jobber han, da er han travel - de hadde egentlig en avtale om felles middag når han var her - men det ble med de første gangene.. Dette er en liten plass, vår datter ser han garantert når han er her, så det er like greit at hun vet når han kommer. Jeg kan glemme å tro at han skal sette av ekstra tid til henne - han mener sikkert at når hun ikke har tid til han, så har ike han tid til henne - slik er tankegangen til denne førtiåringen - som har en jobb i det offentlige som faktisk krever et godt hode

Vår datter har kommet frem til at hun vil være hjemme i helgen, og jeg har gitt beskjed til faren om det, han skulle prate med henne selv, men jeg sa at eventuelle innvendinger måtte han ta opp med meg. Jeg forklarte hvor viktig denne happeningen med LAN er for henne og vennene.

Jeg har sagt at det er greit at hun er hjemme og han skal ikke legge sten til byrden hennes ved å ordlegge seg feil til henne. Jeg fikk til svar at han nok ikke hadde noe han skulle sagt i den sammenhengen, da sa jeg at han har avvist alle mine forsøk på dialog så jeg gjør som jeg mener er best for vår datter.

Jeg har sagt at alle endelig avtaler om samværshelger og alt om økonomi skal foregå mellom oss voksne - dette er eneste måten å unngå at hun blir unødig såret på. eller hva?

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med deg. La alle samværsavtaler skje mellom dere to som er voksne så får du ta diskusjonen med faren uten at deres datter skal bli blandet inn. Han virker ikke særlig forståelesesfull og lite imøtekommende og det er feil at en trettenåring skal bli blandet inn når den ene foreldreren er så vanskelig å samarbeide med og som påfører barnet dårlig samvittighet.

Min eks nektet å komme i konfirmasjonen til vårt barn pga. at barnet valgte borgelig konfirmasjon. Han beskyldte meg for å å ha påvirket barnet, men jeg forklarte at de har en del info om dette på skolen, og spurte når ofte han selv hadde tatt barnet med i kirka unntatt bryllup og begravelser... Da ble han stum, og hans mor fikk overtalt han til å ta til vettet, så det ble en hyggelig dag likevel.

Det kan være hans samboer/kone påvirker han i hans valg, men han er voksen og må ta ansvaret selv for sine egne valg overfor sine barn.