Å ta barn på alvor

[Rakel]

Vil gjerne dele en episode som gav meg en tankevekker, og som forandret mitt syn på det å virkelig ta barn på alvor.

Dette gjelder eldste datter som begynte i 7. klassepå ny skole. Hun fikk en god venninde etterhvert. Denne venninden var nydelig å se til, og det samme var nok datteren min blir det sagt. (Vi mødre synes jo det uansett om egne barn)

Man tenkte at "de kommer nok til å bli populære blant guttene".

Og når de fortalte at guttene hele tiden ertet de, skubbet og var borti dem hele tiden, trakk de fleste vitende på smilebåndet. Slik er jo gutter. Prøver å være nær ved å tilfeldig skubbe bort i den de liker osv. Ikke sant?

De klagde over at guttene noen ganger følgte etter dem på toalettet og lurte, at de tok på brystene osv.

De hadde tatt dette opp med lærer og med rektor tidligere. Lærer sa at jentene måtte lære å gi tydeligere beskjed. De var veldig fnisete og utydelige. Det virket på ham som om de hadde problemer med selvtillit og trengte å jobbe med det.

En dag var hennes venninde her og de tok opp dette temaet igjen. Venninden sa at en gutt hadde tatt henne i skrittet en gang. Jeg sa at det hørtes fælt ut, og at dette faktisk er alvorlig. Plutselig fikk venninden tårer i øynene. Jeg holdt rundt henne, og da brast det og hun gråt skikkelig. Jeg så at hun hadde det vondt, og fikk et sinne i meg.

Jeg sa at dette hadde faktisk INGEN VOKSNE godtatt. Dette hadde blitt kalt sex-press, og det kunne blitt anmeldt. Vi voksne hadde ALDRI tolerert å gått på et arbeid med slike forhold, så hvorfor inn i helv... skulle DE måtte tåle det som er barn.

Jeg sa at det på ingen måte var DE som skulle måtte stoppe dette, men GUTTENE. For dette var en uakseptabel oppførsel.

Jeg gikk sporenstreks til rektor og lekset opp for ham at jeg ikke tolererte at jentene skulle oppleve slike forhold på skolen. Jeg sa også at dette er meget alvorlig OGSÅ for disse guttene som lærer å tro at dette var O.K. Hadde det vært min sønn, så hadde jeg blitt forbannet dersom jeg ikke fikk vite om en slik utvikling av negativ atferd på skolen.

Rektor tok umiddelbart kontakt med guttenes foreldre som tok dette kjempealvorlig. De benyttet sommerferien til prat med sønnene om hva som er O.K oppførsel og hva som er akseptert tilnærming til jenter.

(De fortalte i ettertid at guttene t.o.m hadde stengt dem inne på toalettet, satt seg oppå dem og holdt dem fast. De hadde tatt opp genseren og klådd på bryster + i skrittet. Dette hadde de aldri sagt tidligere siden de hadde fått signaler på at det liksom var o.k eller normalt.)

Dette endte heldigvis godt. Guttene hadde kommet og bedt om unnskyldning. Hun hadde blitt rørt da de kom bort for hun følte at det var ekte. Den ene (og verste) hadde t.o.m begynt å gråte da han ba om unnskyldning og spurt om de kunne tilgi ham. Han ble faktisk som en liten "beskytter" for dem resten av ungdomsskolen, og steg frem dersom noen prøvde på noe galt.

Det som skremte meg her var hvor fort vi bagatelliserer ting når det gjelder barn og signalene vi sender ut som bringer dem til taushet. For de tror at det skal være slik, det er normalt, ikke så farlig, må tåle det o.l. Og barn tåler mye.... når de må. Men de skal ikke måtte tåle mer enn oss voksne. DET er mitt poeng. At vi tenker over hvordan dette hadde blitt behandlet på min arbeidsplass.

Vi har lett for å avfeie. Sutring går på nervene etter en lang dag. Vi sier at "det er ikke så farlig", "han/hun mente det nok ikke sånn", "det var et uhell". "Slutt å klage..." m.m.

Alt dette kan være greit nok, og helt realistisk. Men HØRER vi virkelig etter hva barnet sier. Tar vi egentlig tiden med å prøve å forstå hva det er barnet prøver å fortelle oss om hva han opplever, og stiller vi de rette spørsmålene for å få vite det?

Endret 16. mai 2006 av Rakel

[Gjest Gjest1]

Ja dette var virkelig en tankevekker. Utrolig hvor langt det kan gå til tider før barn blir tatt på alvor. De må ha hatt det utrolig vanskelig.

[Gjest Gamle Alex]

Huff, fikk dårlig sammvighet nå. Har nok en lei tendens til og avfeie litt

Men takk for tankevekkeren

[Rakel]

Huff, fikk dårlig sammvighet nå. Har nok en lei tendens til og avfeie litt

Men takk for tankevekkeren

←

he,he.. Er i det sentimentale humøret i dag.

[Gjest Emera]

Dette skal jeg huske. Viktig!

[Far til 2]

Jeg mener trådstarter tar opp veldig viktige ting.

Og det dreier seg desverre ikke bare om sexpress under puberteten, men også på mange andre områder har vi voksne lett for å børste det bort og ikke ta barn på alvor. Hadde vi selv blitt utsatt for noe liknende hadde det sansynligvis vært korteste vei til politiet.

At foreldrene til guttene tok problemet alvorlig og klarte å få guttene til å forstå hva som var galt, viser også at det er mulig å gjøre noe mht holdninger om det gjøres riktig og på et tidlige stadie.

Selv oppdaget jeg ved en tilfeldighet at et av barna på skolen ble mobbet. Da jeg tok dette opp med de andre foreldrene (vi skulle alle levere barna i et bursdagsselskap) oppdaget jeg at de fleste kjente til det, men ingen gjorde noe med det., - frem til da. Vi ble stående å snakke sammen om det en stund og iløpet av noen dager hadde flere av oss tatt det opp med lærer. Det ble umiddelbart satt igang tiltak og situasjonen er i dag mye, mye bedre.

Trådstarter skal ha ros for å sette fingern på et alvorlig problem. Å ta barn på alvor, uansett hva det gjelder, er en sak som gjelder oss alle. Og som voksne er det vårt ansvar å gjøre noe med det.

[Brunhilde]

Flott innlegg!

Vi trenger alle en påminnelse om at barn er barn og at de trenger vår støtte!

[Annie]

En tankevekker. Et veldig viktig innlegg.

[Mistyen]

Et veldig bra skrevet innlegg, og en skikkelig tankevekker.

Vi er nok litt flinke til avfeie oftere enn vi tar på alvor.

[Gjest StoreSky]

Uff veldig bra skrevet og sagt...

For det er jo sant, hadde det vært voksne på en arbeidsplass så ville det aldri blitt tolerert! (får man håpe..)