Hvor langt skal man dra det?

[Gjest lille sky]

Jeg har kommet i en veldig kinkig situasjon. Jeg har truffet en som har barn og er gift. Barna er voksne. Jeg har ingen barn. Han er en kjempe familie mann og for han betyr ungene alt. Det er jo en egenskap jeg setter utrolig stor pris på. Men hvor langt skal man egentlig dra det og sette barna foran sitt eget liv? Er det riktig at man skal leve et miserabelt liv for at barna skal ha det som de alltid har hatt det med mor og far som bor sammen? Han klarer ikke å bestemme seg for om han skal gå fra konen til meg pga barna. Han er redd de vil vende han ryggen og ikke vil ha noe mer med han å gjøre når han går fra moren deres. Som vi har det nå er vi begge ulykkelig fordi vi elsker hverandre og ønsker bare å leve sammen i fred og få elske hverandre. Men han er kjempe redd og usikker pga dette med barna. Jeg mener at det ikke er riktig at han skal leve i et ulykkelig ekteskap til han dør og ofre seg fullstendig for at barna skal ha en hel familie og besøke når det passer de. At han også har rett på litt lykke og at ungene er store og klarer seg selv nå. Jeg tror ikke at barna vender ryggen til en forelder som går fra et ulykkelig ekteskap, og at de vil forstå etter hvert når ting har roet seg litt. Han er ikke like sikker som meg.

Hva mener dere, har dere noen erfaringer eller tanker rundt dette? Vi slites i stykker. Jeg elsker han av hele mitt hjerte, og jeg vil med glede åpne vårt forhåpentligvis etter hvert felles hjem for hans barn og behandle de med den største respekt og glede.

[Gjest Gjest_pia_*]

Så lenge du ikke har barn selv så skjønner du ikke helt hvordan det er å leve et liv med barn. Jeg klarte det ikke jeg heller før jeg fikk barn selv.

Sannsynligheten for at det er et tilfeldig sidesprang er veldig høy! du blir lurt!

Du skal også på død og liv ha han siden han ikke er sikker på om han vil.

Du hadde hatt det MYE bedre hvis du hadde satt kravet om at han gjør seg ferdig med ekteskapet før han kaster seg over deg. Nå får han i pose og sekk! han vil bruke årevis på å forlate familien siden han ennå ikke har kommet seg ut dørene ennå og du tillater han inn din dør!

gå ut og lev livet i mellomtiden. Er han skikkelig interessert så blir det dere to til slutt!

[Gjest Piper]

Den mest brukte unnskyldingen til menn som er utro, er at de må tenke på barna. Han velger selv å leve slik, og barna har ikke valgt noe i denne situasjonen. Om han har det så fælt som han gir uttrykk for, så tror jeg faktisk han hadde valgt å gå. Spesielt om han nå elsker deg så mye som han sier.

Og hva du nå måtte mene om dette, har egentlig liten betydning, for du er elskerinnen. Du er nr 2, selv om han mest sannsynlig sier du er nr 1. Men det er konen som får hverdagen, helgene, ferier, 17 mai, julaften og andre spesielle merkedager. Du får de andre dagene, han klarer å snike seg til.

Om han nå hadde elsket deg så mye som det han sier, ville han valgt å gå i fra konen. På den andre siden, hvordan kan du klare å stole på en mann som ikke hadde noen som helst problemer med å være utro med konen? Eller tenker du som så, at du er så spesiell at hna ikke vil gjøre det samme mot deg?

Jeg beklager, men jeg tror du blir lurt.

[Gjest lille sky]

Takk for svar begge to. Det er mulig dere har rett, men dere svarer ikke på det jeg spør om. Er det riktig å ofre seg så fullstendig for barna?

[Gjest Gjest]

hvis barna er voksne og har flyttet ut vil jeg si at han ofrer seg for mye for barna (gitt at det han sier virkelig stemmer). Hvis barna fortsatt bor hjemme synes jeg han er en ansvarlig mann - jeg synes faktisk det er flott gjort å fortsette å bo med familien for barnas skyld frem til de er voksne.

[Nabodama]

Kanskje det er riktig for akkurat HAN å ofre så mye for barna.

Eller kanskje det er det han bruker som unnskyldning for ikke å bryte opp?

Endret 15. mai 2006 av Nabodama

[Gjest lille sky]

Takk for svar. Ja, det er mulig at det er riktig for han å ofre så mye. Da er det vel en gang sånn at han ofrer meg også i samme slengen...

Ja, alle barna er voksne og flyttet ut for lenge siden. To av de har også barn selv.

Må vel kanskje bare bite i det sure eplet og si at han må gjøre et valg snart og stå for det. Dette er så forferdelig vanskelig. Jeg har ikke lett for å forelske meg, og det er også første gangen jeg elsker noen. Har ikke lyst til å miste han

[Gjest Piper]

Har barna flyttet ut, vil jeg tro han bruker de som en unnskyldning. Eller så er han av "den gamle skolen", der en gjør alt for å bli i ekteskapet.

jeg ville først og fremst tenkt over, om du virkelig vil ha en mann som tar så eltt på det å være utro.

[Eliza Doalot]

Hvorvidt du blir lurt eller ikke får være så sin sak. Det er det vel egentlig bare mannen som vet.

Når det gjelder det du faktisk spurte om, er svaret mitt at nei, jeg synes ikke man skal ofre alt i livet sitt for barna.

Et voksent menneske må selv være ansvarlig for sin egen lykke. Og selv om det kan være vanskelig å akseptere at mor og far går fra hverandre, tror jeg faktisk at barna på sikt også får det bedre med lykkelige foreldre. Selv om de bor hver for seg.

Jeg synes dessuten at dersom man mistrives i det forholdet man er i, har man et ansvar over for partneren sin til enten å prøve å gjøre noe med det, eller avslutte det.

[Gjest Gjest]

"Enhver er sin egen lykkes smed" er et gammelt ordtak. Og ja, er helt enig med de som sier at et voksent mennesker er ansvarlig for sin egen lykke.

Her har du en mann som ikke bare har voksne (uavhengige) barn, men som i tillegg sier at han vil skade familien sin hvis han deler fremtiden og livet sitt med deg?! Nei dette handler ikke om barna, du lurer deg selv. Han vil tydeligvis ha det beste av to verdener og du gir ham anledningen til det.

Stakkar deg, tenker jeg, du lar ham jo bruke deg. Tror du virkelig at han noen gang vil ta hensyn til hva som er best for deg?

Lykke til - det trenger du!

[iselin]

Lykkelige foreldre som bor vær for seg,er bedre en sure foreldre som bor sammen...Det tror jeg alle barn er enige i...

Men å ha en mann som kan kjøre 2 forhold samtidig,vil du ha det.?

Husk at neste gang kan det være din.....

Og som mange sier her,du lar han få i pose og sekk.....

Så det kan vel tenkes han har det bra som han har det....!

På en annen side,høres det ut som du med vel viten har godt inn i forholdet,selv om du visste åssen ting lå ann....

Så sett foten ned,og si,meg eller kona...........

[Gjest femme]

Hadde tenkt å la være å svare men... her kommer det.

Jeg synes man ikke skal sette barna foran alt her i verden, for det aller beste for barna er å leve med en lykkelig (eller lykkeligere) forelder enn en ulykkelig en. Samtidig så synes jeg at det er en selvfølge å tenke seg om to ganger før man bryter ut av et forhold når man har barn. At man er villig til å prøve litt mer enn man tror selv er mulig, for det er et ønske og et valg at man gjør "alt" for barnas beste. Kanskje ikke nødvendig, men det er forståelig at foreldre vil prøve det.

Men å la være å gå fra kona eller mannen på grunn av barna, er verdens eldste og mest brukte unnskyldning til en person som er utro med null interesse og vilje til å gå fra sin faste partner. Slik kan man holde på elsker-elskerinnen sin lengst mulig. Å tro at det faktisk er en årsak til at han ikke går fra kona si, synes jeg faktisk er ekstremt naivt. Men så er det jo en grunn til at det er den mest brukte unnskyldningen: Det er den mest effektive (mest "troverdig").

[Nabodama]

Hjelpes!

Når han har voksne barn, som til og med har flyttet ut, så skylder han på barna????!

Tror nok han enten har en sterk beslutningsvegring, eller så har han ikke tenkt å forlate kona.

[Gjest Gjest]

Enig med nabodama. Han har ikke tenkt å forlate sin kone. Det kan være at han ikke elsker henne mer og at lidenskapen er forsvunnet etter mange års ekteskap men de deler et liv sammen, bolig, kanskje fritidsbolig og båt, felles familie og venner.

Ville han forlate alt dette for deg, da elsker han deg. Nå skyver han sine voksne barn fram foran seg som en unnskyldning for å ha deg der som et pikant krydder i hverdagen.

Jeg har selv vært elskerinne, men jeg ventet aldri at han skulle gå fra sin kone. Grunnen til at jeg gikk fra han, var at jeg ikke klarte å være nummer to og jeg sluttet å tro på at HVIS hun fikk vite om oss, så ville han velge meg og være tro mot meg.

Hun fikk vite om oss til slutt, men likevel hender det at han ringer meg. Jeg svarer aldri på telefonen når han ringer, for jeg synes jeg fortjener bedre enn en rolle som elskerinne.

Jeg er heller singel enn å spise fra andres bord...

[Gjest lille sky]

Hjelpes!

Når han har voksne barn, som til og med har flyttet ut, så skylder han på barna????!

Tror nok han enten har en sterk beslutningsvegring, eller så har han ikke tenkt å forlate kona.

←

Det stemmer nok at han har en sterk beslutningsvegring. Jeg har tenkt og tenkt. Jeg er nødt til å konfrontere han med en del ting og få han til å ta en avgjørelse. Det er helt uutholdelig for oss begge som det er nå. Jeg tror nok at han elsker meg, han er utrolig deprimert for tiden fordi han ikke klarer å finne en løsning på hvordan han skal gå uten å såre barna. Når jeg så han sist hadde jeg ikke sett han på en stund. Han så ikke godt ut for å si det sånn

[Gjest Gjest]

TS, er det nødvendig for deg at han flytter ut da?

Kan det ikke være greit å fortsette sånn som dere har det? Sett fra ditt perspektiv, altså?

[Gjest gjest1]

Han høres ut som en feiging, spør du meg. Når ungene er voksne og har flyttet ut, og han er redd for at de skal snu ham ryggen, så er det kun en feig unnskyldning for å slippe og stå i det med begge bena.

Han er ikke sikker på forholdet til deg, og har det helt fett sånn som han har det nå, men vil ikke gi slipp på det han allerede har.

[Gjest lille sky]

Han høres ut som en feiging, spør du meg. Når ungene er voksne og har flyttet ut, og han er redd for at de skal snu ham ryggen, så er det kun en feig unnskyldning for å slippe og stå i det med begge bena.

Han er ikke sikker på forholdet til deg, og har det helt fett sånn som han har det nå, men vil ikke gi slipp på det han allerede har.

←

Hva mener du med at han ikker sikker på forholdet til meg. Sikker på om han elsker meg og vil ha meg, eller sikker på om jeg elsker han og vil ha han?

[iselin]

Mange sier han er feig....

Hva med tråstarter?

Sett ned foten,meg eller henne.

Syns det er feigt av begge å inngå et forhold når den ene er gift,uten å ordne opp først...

Da hadde barna også kanskje tatt det på en annen måte...

[Gjest lille sky]

Nå har jeg hatt meg en lang prat med han, og etter at vi snakket mye frem og tilbake, så har han kommet frem til at det er inni han selv sperren ligger, og kanskje egentlig ikke så mye med barna. Jeg sa at han måtte velge nå, og stå for det. Jeg orker ikke mer av dette, det gnager meg i stykker innvendig. Han forstod at han måtte det for min skyld.

Mulig at jeg blir dumpet nå, og at dere hadde rett. Men jeg håper at hjertet mitt har rett og at det blir oss to til slutt nå.

Jeg er kjemperedd og lei meg nå. Så jeg håper noen kan si noen trøstende ord, selv om man kan si at jeg bare kan skylde meg selv. Men følelsene mine for han er nå en gang der, og jeg håper at jeg kan få han og gjøre han lykkelig.