Livet etter utroskap(langt)

[Gjest trist akkurat nå.]

Kort fortalt fikk jeg i påsken i fjor vita at min samboer var utro.

Det hadde pågått i seks mnd.Var med en jente på jobben hans.

Jeg hadde flere ganger hatt mistanker og konfrontert han med dette men fikk hver gang en forklaring som virket vanntett..

Jeg visste at vi ikke hadde det helt bra, men var ikke klar over at det var så ille..

Fra dag en fant jeg ut at jeg ville tilgi det, han er det viktigste i mitt liv og jeg vet vi er men for hverandre, men jeg tenkte at dette var konsekvensen av å treffe sitt livs kjærlighet når man er ung og føler man må utforske mer..

Han flyttet ut og mye fram og tilbake.Han flyttet inn igjen og ut igjen alt skjedde bare på noen uker.

Da sommeren var over virket at han sikker i sin sak og spurte om jeg ville ta han tilbake.. Denne tide uten han hadde vært et helvete, men jge visste som sagt at jeg ikke ville leve uten han så svaret ble ja..

Nå sitter jeg her nesten et år etterpå, og fortsatt som dukker det opp vonde tanker i hodet mitt. Jeg vet 100% at han ikke er utro og han har bevist at han ikke vil være det noensinne igjen.

Men allikevel føler jeg meg trist.

Pga diverse årsaker har jeg mulighet til å finne ut endel ting om den jenta han holdt på med.. Hun har ny type osv, men jeg sjekker ofte hva hun gjør for tiden og må vel innrømme at jeg er misunnelig på henne..For alt fra bagateller til større ting.. Føler noen ganger at jeg må slenge små kommentarer som har noe med deres forhold å gjøre til samboeren min.

Vi har blitt enige om å legge det bak oss men likevel har jeg denne merkelige tendensen til å dra det opp igjen og igjen og igjen..

Kommer jeg noen gang til å klare å la være?

Vil det noen gang slutte å gjøre vondt??

Kan jeg noen gang føle at jeg er bedre enn henne?

Håper noen her som har opplevd noe lignende vil dele erfaringer/ råd.

Vet ikke helt hvordan jeg skal komme videre..

Og til dere som tenker å skrive at jeg burde droppe han og at han ikke er verdt noe og sånn; dropp det! jeg har tatt et valg ved å tilgi han og det står jeg for!!

[loffen]

Jeg synes det er tøft og flott gjort av deg at du har valgt å tilgi ham!

Det hadde jeg også gjort, når du vet at han er den rette for deg. Jeg forstår godt at du fremdeles har det vondt, og at du sjekker den andre jenta. Det er helt naturlig. Det kommer nok til å gjøre vondt lenge. Men tenk at han bare er et manneske han også, og at alle kan gjøre fæle ting mot den man elsker. Hvis han angrer og du tror innerst i hjertet ditt at han ikke kommer til å gjøre noe slikt igjen, kan det gå bra.

Jeg tror det er viktig at dere har en åpen dialog om dette og at han forstår at du er fortvilet, usikker og lei deg ennå. Han må forstå at du fremdeles har behov for å prate om det, selv om det nå er 'lenge' siden. For deg er det jo ikke det, men sikkert for ham; fordi han tror han er ferdig med 'saken'.

Ønsker deg lykke til i forholdet!! Er han verdt å spare på; så gjør det. Men da må han høre på dine fortvilelser også!

Stor til deg!

[valentino]

flott gjort av deg at du har valgt å tilgi ham

←

Å tilgi utroskap fører til at det blir mer legitimt. Flere går rundt og tror at partneren vil kunne tilgi noe slikt, og derfor blir terskelen lavere.

[Grace]

Å tilgi utroskap fører til at det blir mer legitimt. Flere går rundt og tror at partneren vil kunne tilgi noe slikt, og derfor blir terskelen lavere.

←

Det hører vel hjemme i en annen tråd?

Trådstarter skrev jo at h*n ikke ønsket slike kommentarer her....

[Malia]

Jeg kan jo skrive min historie selv om den ikke er så veldig hyggelig lesning for deg.

Kjæresten min var utro, og jeg tilga han. Seks måneder senere fant jeg ut at han hadde vært utro igjen, denne gangen med min venninne

(eller skal jeg si.. hun jeg trodde var min venninne)

Jeg kuttet kontakten med dem, og har ikke snakket med dem siden.

Å miste både kjæreste og venninna mi, det var et veldig hardt slag for meg som det tok iallefall ett år å komme over. Jeg tror venninna savner meg, og skjønner at det hun gjorde var totalt svik, men jeg kommer aldri til å tilgi henne, jeg hadde aldri trodd hun ville gjøre noe slikt mot meg. Fyren jeg var sammen med driter jeg i nå, han kan dra dit peppern gror for alt jeg bryr meg.

I perioden fra første gangen han var utro til andre gangen drev jeg også med slike stikkende kommentarer til han, jeg kunne ikke la vær. Jeg stolte jo ikke på han lenger. Du har valgt å tilgi han, da synes jeg hvis du absolutt vil fortsette forholdet at du må prøve å kutte ut disse kommentarene. Eller ta en pause fra han for å se om ting kan bedre seg.

Jeg vet med meg selv med den erfaringen jeg har idag at jeg ville aldri tilgitt et slikt svik igjen. One strike and you`re out. Det er selvfølgelig ikke noe som jeg kommer til å fortelle min neste kjæreste om, da kommer han jo ikke til å fortelle meg det hvis han har vært utro.

[iselin]

Hei Malia!

Syns du er tøff som som er villig til å satse på forrholdet etter et sånt tillitsbrudd...!

Det beviser hvor glad du er i han.

Men det er viktig at du får prate om det,og er det ting du lurer på i forbindelse med

med dette håper jeg han vil svare deg!

Han mener kanskje han er ferdig med ting når han har fortalt det og du har sagt du vil tilgi det!Du må forklare for han at det tar tid,og at du tenker mye på det.

Av egen erfaring tar det lang tid og komme over tillitsbrudd som dette,(selv om i mitt tilfelle var det ikke noen mulighet til at vi skulle fortsette sammen!)

(Han gikk bak ryggen min i ca 5 år.........,Ja det er sant.Hvor til slutt elskerinna ble gravid...!)

Du trener tid og få lov å prate om det.Det er sikkert ting du lurer på å jeg håper du får svar.Mange ganger trenger man svar for å komme videre,og gå videre.

Men jeg tror og kanskje du må slutte å slege kommentarer,du har jo selv valgt å tilgi.Så hvis du da hele tiden skal komme med noen slengbemerkninger,tror jeg det kan bli vanskelig å bygge oppigjen forholdet.(Men jeg kan jo skjønne at det frister av og til)

Det vil ta tid å bygge opp igjen forholdet......

Du må jobbe med deg selv,og legge hendelsen HELT bak deg.

Han må bevise for deg at han fortsatt er til å stole på,og fortjener DEG!

Jeg ønsker deg lykke til!!!

Stor klem til DEG

[Gjest Gjest]

Vet veldig godt hvordan du har det.

Min mann, nå x, var utro og flyttet ut etter tre år sammen og vi hadde ett barn. Forholdet varte ikke, han angret og jeg tok han tilbake. Jeg var bestemt på å ikke ta opp utroskapet senere og klarte det ganske greit. Det har alltid gjort vondt, og jeg har alltid vært sint for hva han gjorde, men aldri sagt noe til han.

Vi giftet oss, fikk et barn til. Ekteskapet har gått opp og ned som er vanlig. Etter en nedperiode for ett år siden begynte ting å bli bra trodde jeg. Jeg stolte 100 % på at han ikke ville være utro igjen, men.........der tok jeg feil. Det var 12 år siden sist gang.

Mulig han nå har truffet den stor kjærligheten, som jeg var en gang, og ikke klarte å holde seg til han fikk avsluttet vårt ekteskap på en ordentlig måte, og ikke gå bak ryggen min og ha en på vent. Man kan ikke vite om det skjer igjen. Du må stole 100 % på at det er du som takler det hvis det skjer igjen.

Er enig i at man skal gi det en sjansje, men se på hva du klarer å leve med.

Føler du ikke at du har fått snakket ut om det så gå å få hjelp på f.eks. familievernkontoret. Få det ut og legg det bak deg så godt du kan. Man kan tilgi, men det blir aldri glemt

Lykke til

[iselin]

Beklager....

Det var ikke Hei malia,det skulle stå men Hei "trist akkurat nå"!

[Gjest Gjest]

Hei

Går det an å elske den man lever sammen med og samtidig være utro?

Er du sikker på at han virkelig elsker deg ? Elskerinna har jo alt en ny.

Tror ikke du helt har tilgitt dette tillitsbrudd og bedrag,ettersom du hele tiden minner han om det. Vet av erfaring at man alltid vil være mistenksom,det er bare sånn,men det er litt av prisen ved å tilgi-----evig angst for at det skal gjenta seg. Jeg ønsker deg all lykke og håper det beste for deg.

[India]

vil begynne med å gi deg en , vet så veldig godt hvordan du har det.

Min kjæreste var utro da vi hadde vært sammen i 2 år,da jeg fant det ut hadde det skjedd for et halvt år siden. det verste var nok at han hadde løyet for meg så lenge. Jeg tilga han etter en liten stund,men klarte jo ikke å glemme det. Jeg var gravid da dette skjedde og pga det tilga jeg han. Har angret meg i ettertid for det,hadde vel vært bedre å vært alene enn å oppleve slike ting..

Jeg klarte heller ikke la være å komme med kommentarer, hver eneste lille krangel dro jeg frem igjen dette og slengte mot han. Jeg ble mistenksom og sjekket alt han gjorde,forferdelig å ha det sånn. Da jeg kom hjem fra sykehuset etter fødsel,fant jeg masse epost , bilder o.l. på datan. Igjen løgn og det at han hadde gjort noe sånn mens jeg var på sykehuset var jo enda værre.. det endte i fødselsdepresjon og en vanskelig tid, jeg fokuserte på barnet og prøvde å glemme det vonde.

Pga utroskapen og løgnen hans fikk jeg utrolig dårlig selvtillit og selvbilde,dette førte til at jeg tenkte jeg kunne bare fortsette å være sammen med han for det var jo bedre å ha han enn ingen,for så stygg og fæl jeg måtte være fikk jeg jo ingen andre.

Vi kom inn i en ond sirkel,jeg mistenksom og sjalu og bitter for det som hadde skjedd,han fortsatte å være utro og ikke si noe til meg. Pga min sniking av tlf og data fant jeg ut om alt og det ble krangler og han nektet for alt.. Dette var en vond tid,flere år ble bortkastet på dette tullet pga at jeg ikke kom meg ut av forholdet, pga manglende tro på meg selv.

Nå 5 år etter første utroskap har jeg endelig kommet meg ut av dette og begynner å få tilbake troen på meg selv. og så fri jeg føler meg,føler jeg endelig har begynt å leve igjen.. Det som fikk meg til å "våkne" var at han i over et år hadde hatt et seksuelt forhold til min kusine.

Jeg tilga også etter første utroskap etter overbevisning fra han om at det aldri skulle skje igjen ( dette løftet har jeg fått mange ganger de siste årene)

Syns du skal tenke igjennom hvordan du har det, disse vonde tankene og trangen til å komme med kommentarer ang. utroskapen hans blir nok ikke bare borte av seg selv..

Jeg angrer meg veldig for at jeg tok han tilbake første gangen han var utro, da hadde jeg ikke mistet mange fine år av livet mitt. Da hadde jeg vel også aldri mistet selvbildet og selvtiliten min, sluppet depresjoner og spiseforstyrrelser..

Men endelig føler jeg meg bra..

Uansett ønsker jeg deg lykke til , forstår hvordan du har det og håper alt ordner seg for deg

[Malia]

Hei Malia!

Syns du er tøff som som er villig til å satse på forrholdet etter et sånt tillitsbrudd...!

Det beviser hvor glad du er i han.

Men det er viktig at du får prate om det,og er det ting du lurer på i forbindelse med

med dette håper jeg han vil svare deg!

Han mener kanskje han er ferdig med ting når han har fortalt det og du har sagt du vil tilgi det!Du må forklare for han at det tar tid,og at du tenker mye på det.

Av egen erfaring tar det lang tid og komme over tillitsbrudd som dette,(selv om i mitt tilfelle var det ikke noen mulighet til at vi skulle fortsette sammen!)

(Han gikk bak ryggen min i ca 5 år.........,Ja det er sant.Hvor til slutt elskerinna ble gravid...!)

Du trener tid og få lov å prate om det.Det er sikkert ting du lurer på å jeg håper du får svar.Mange ganger trenger man svar for å komme videre,og gå videre.

Men jeg tror og kanskje du må slutte å  slege kommentarer,du har jo selv valgt å tilgi.Så hvis du da hele tiden skal komme med noen slengbemerkninger,tror jeg det kan bli vanskelig å bygge oppigjen forholdet.(Men jeg kan jo skjønne at det frister av og til)

Det vil ta tid å bygge opp igjen forholdet......

Du må jobbe med deg selv,og legge hendelsen HELT bak deg.

Han må bevise for deg at han fortsatt er til å stole på,og fortjener DEG!

Jeg ønsker deg lykke til!!!

Stor klem til DEG

←

Jeg har ikke kontakt med fyren, tror jeg skrev det inn i der et sted, og jeg har sannelig ikke tenkt til å ta opp telefonen nå 5 år etter at det ble slutt

Det er nok sant som du sier, man fikk ikke pratet ordentlig om saken med han, hørt hvorfor han var utro osv, men jeg tilgir jeg aldri sånt igjen, uansett hvor glad jeg skulle bli i en ny kjæreste.

Er på en måte "glad" jeg har den ballasten jeg har nå, da gjør jeg ikke samme feil hvis en slik situasjon skulle oppstå igjen.

Det var trist å lese om din kjæreste, sånt der er umulig å tilgi ja. Du valgte rett, og jeg er helt enig i dette du skriver at skal man bli sammen igjen etter et slikt tillitssvik, må personen forstå hvor grunnleggende h*n har såret en. Da er det å gå på sine knær og be om tilgivelse. Aldri tilgi for lett.

Man blir definitivt sterkere av en slik opplevelse, om ikke annet.

[Malia]

Beklager....  

Det var ikke Hei malia,det skulle stå men Hei "trist akkurat nå"!

←

åkei da passet teksten bedre også.. skrev svar før jeg leste videre nede på siden, men det går sikkert greit. Man har jo hatt liknende erfaringer.

[iselin]

Takker for svaret allikevel jeg Malia:)

Vi er nok mange med slike erfaringer ....

Men det gjelder å arbeide seg gjennom gjennom hendelsen,og ta med seg erfaringen,og ikke gi hendelsen svømmeundervisning.......Selv om dert er vanskelig....

Som jeg sa gikk han bak ryggen min i ca 5år(md samme dame).Vi hadde vært sammen i 18år.

Vi jobber på samme jobb,og elskerinna hans var en kollega av oss begge.Vi jobber i en stor bedrift,og mange av kollegaene mine ante noe,noen hadde hørt og noen hadde sett.

Så det var tøft å begynne å jobbe igjen....Jeg hoppa i det etter tre uker i tenkeboksen av fortvilelse!

Jeg satt med mange spørmål,noe xen ikke ville svare på.

Jeg snakket mye med kollegaer som var glad for at bobla sprakk.Mange spurte om det var lurt å få svar på alle spørsmål,kanskje det gjorde vondt verre.Men nei,jeg måtte ha svar får å få bearbeide det og komme videre......Og jeg fikk svar på godt å vondt.Og mye av det jeg fikk høre gjorde vel også at jeg slapp taket i det fortere."Når jeg fikk vite at han var så falsk"

Dette var grunnern for det jeg Skrev.

Prate og forståelse er viktig!!!!

Jeg vet jeg har gjordt det riktige.....

Men jeg har pratet mye om det,og det hender det er tema enda.

Det er 1.5 år siden,og jeg har fått en ny kjæreste som er helt herlig...

Men sviket ligger der.Og jeg har jobba mye med det i forhold til den nye kjæresten...

Men jeg har vært helt åpen om det,sånn at han skjønte hvorfor jeg i starten holt litt igjen.

Men jeg skjønte ikke helt hvorfor ikke du ville si at en gang utro,over og ut.

Tror du sjansen er større for at han sier fra hvis du ikke sier det??

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det hører jo også med til historien at den natten jeg fikk vite det sa jeg at jeg ville tilgi det. Så var det ndel fram og tilbake(for innviklet å forklare her) og da bestemte jeg meg for at nok var nok. Og sa takk og farvel.

Dette var altså rundt månedsskifte april mai..

Han fortsatte sitt liv, jeg mitt. Pga en felles hobby så jeg han jo innimellom og vi måtte diskutere hvordan leilighet, bil osv skulle fordeles. Traff han vel et par ganger for å finne ut av dette. Men disse møtene ble heller til samtaler om hva som hadde skjedd og hvordan ting gikk galt.

Vi klarte aldri å fordele ting, og begge begynte vel å føle at det var feil å gi opp det vi hadde hatt. mens dette pågikk hadde jeg leiligheten og bilen, men han bodde hjemme hos foreldrene. Sommeren gikk og jeg fant ut at jeg ville prøve på nytt. Folk får syns hva de vil om det, men tiden uten han hadde bevist for meg at dette var noe spesielt. Tross alt som hadde skjedd. Vi ble "kjærester" igjen i august men valgte å fortsatt bo hver for oss en stund for å se om dette kunne funke.. Noe det gjorde..

Det er jo ting jeg ikke vil fortelle her, men det har skjedd ting som gjør meg veldig sikker på at han aldri vil gjøre dette igjen.

Og det velger jeg og fortsette å tro til det motsatte blir bevist...

[Gjest Gjest]

Det finnes nok ingen garantier for at han ikke vil gjøre det igjen. Du trodde vel ikke at han kunne gjøre det før han gjorde det heller, vel? Men han gjorde det..

[Gjest Gjest]

Det finnes nok ingen garantier for at han ikke vil gjøre det igjen. Du trodde vel ikke at han kunne gjøre det før han gjorde det heller, vel? Men han gjorde det..

←

Det finnes ALDRI garantier mot utroskap - uansett om man har vært det før eller ikke. Det betyr ikke at man skal bare gi opp. Utroskap vil riktignok kunne være dødsstøtet for et hvilket som helst forhold, men det finnes eksempler hvor to har funnet tilbake til hverandre og forholdet faktisk har kommet styrket ut av det.

Til trådstarter: Lykke til!

[iselin]

Ja,det finnes forhold som har kommet styrka ut av det.Men det kreves mye jobbing fra begge parter.....

Og en åpenhet om det som har skjedd.

og en forståelse fra den som har vært utro,om at det tar tid,og at det må prates om og bearbeides......

Det står respekt av noen som kan tilgi et sånt tillitsbrudd,og som er villig til å fortsette forholdet........

Og i noen tilfellers blir resultatet bra,og forholdet sterkere.(Har sett bevis på det selv)

Så jeg ønsker deg i allefall lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg har gått gjennom det samme som første gjest. Forholdet hadde vart i tre måneder da jeg oppdaget det.

Hva reddet oss?

- han svarte på alle spørsmålene mine

- han var 100% ærlig i svarene

- han viste tydelig anger

- vi hadde vært lenge sammen

- vi hadde planer for framtiden sammen

Jeg brukte mye tid på å tenke om jeg valgte å bli pga barna, økonomien, sosiale ting.

Dette er nå halvannet år siden jeg oppdaget forholdet. I mange stunder har jeg tenkt at jeg holdt på å bli gal i hodet av alle tankene, alt sinnet, sviket og alt utroskap fører med seg.

Det er først nå, jeg kjenner at jeg begynner å få sjeleroen tilbake.

Jeg bestemte meg også tidlig for å forsøke å få forholdet til å holde. Vi har barn sammen. Jeg har gjort det slutt med han mange ganger i løpet av det siste halvannet året, men han har aldri reelt flyttet

Jeg har grått utrolig mye. Vært sint, såret, knust. Omentrent hele følelsesspektret tror jeg at jeg har vært innom.

Noen her spør om man kan være utro selv om man elsker noen. Min mann fortalte at han ble veldig forvirret da han innimelom kunne ha forelsketfølelser for meg også, selv om han hadde et forhold til en annen.

Selv vet jeg at det er mulig min terskel for å kunne være utro har senket seg. Desverre.

Man kommer seg over det. Om forholdet vårt vil styrkes av det, er jeg ikke sikker på ennå.

Det jeg har sagt, er at dersom han skulle være utro igen, synes jeg han skylder meg å fortelle det, slik at jeg selv kan få bestemme hva jeg vil gjøre med situasjonen. Jeg vet med sikkerhet at jeg aldri hadde kunnet fortsatt forholdet om det skjedde en gang til.

Jeg har en venninne som er psyklog. Hun fortalte meg at når følelsene i forhold til utroskapen ikke var så intense lenger, måtte jeg bestemme meg for enten å gjøre det slutt, eller å parkere utroskpaen. Jeg er nå i den fasen der jeg parkerer saken. Det fungerer ganske bra. Nå har jeg mast om dette, kommet med stikk og skarpe kommentarer så lenge at grensen til å bli bitter var faretruende nær.

Halvannet til to år er det man kan påregne at en sånn prosess tar.

Lykke til. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde orket denne prosessen dersom jeg visste hva det innebar da vi startet den. Selv om vi fortsatt er sammen har det kostet utrolig mye krefter. Om det er verdt det, tror jeg ikke jeg kan svare på før jeg har klart å parkere det helt.

[Gjest Gjest]

Å tilgi utroskap fører til at det blir mer legitimt. Flere går rundt og tror at partneren vil kunne tilgi noe slikt, og derfor blir terskelen lavere.

←

Sikkert veeeldig mange som plutselig finner på at nå skal jeg være utro fordi Hansen i 3. etg. ble tilgitt av kona si da han var utro

Endret 16. mai 2006 av lillesky

[Sarke]

Jeg synes det er mange bra fortellinger her. Godt å se at det går an å jobbe seg gjennom utoskap. Som det stod i Dagbladet for halvannen uke siden er det 7 av 10 som opplever utroskap.

Jeg var en av dem. Natten til den dagen det stod i avisen. Vi har vært sammen i 4 år og har begge hatt små og store svin på skogen to ganger før. Vi har kommet oss gjennom det uten store problemer. Har jobbet mye med det. Er man da avstumpet etter gjentagende hendelser?

Nå er det slutt mellom oss. Jeg gjorde det med en gang. Ble sjokkert og skuffet, og hadde jo bestemt meg på forhånd hvordan jeg skulle reagere hvis det skjedde igjen. Nettopp for å ikke tolerere mer dritt fra hverken han eller meg. Hvorfor vet jeg da nå at han er mannen jeg faktisk vil bli gammel med?