hvordan holde ut?

[Gjest pessimisten]

Hvordan skal man holde motet oppe og være optimist?

Jeg har vært prøver i et halvt år. Ingen spire. Jeg er 21 og min kjære 25 - som så unge skulle vel sjansen være stor for at det skal klaffe.

Jeg var forberedt på at det ville ta noen måneder, men for hver gang mensen kommer, mister jeg mer og mer troen på at noe skal skje.

Hvordan skal jeg holde ut? Det eneste jeg vil er å bli mamma, og det passer perfekt inn i livet vårt på alle måter - tross vår unge alder, vi har hus og hage og stor bil og god økonomi osv. Det gjør så vanvittig vondt for hver mens som kommer!!! Hvordan skal jeg holde ut? Er trist og lei av denne ventingen og det å ikke få det til... Og ønsket om at det skal klaffe er så stort!!

Noen råd?

[Gjest gjest1]

Har de alltid sex rundt eggløsning? EL-testar kan vere lurt å prøve. Røyker de? Tar du tablettar som kan vere eggløsnings-hemmande (f.eks. Ibux)?

Lykke til!

[Gjest pessimisten]

Hei Veslo!

Jeg tar ikke ibux, og vi har sex rundt el hver måned. Jeg føler jeg følger alle kjerringråd jeg finner... Jeg ligger med pute under rumpa etter sex, og får orgasme etter ham osv osv...

Så det har rett og slett i klaffet ennå!

Jeg blir så deprimert av det. Er det vanlig å føle seg mislykket når det ikke klaffer?

[Susan Sto Helit]

Det er helt vanlig å begynne å bli frustrert og lei når det tar en stund og det ikke klaffer! For oss tok det 14 mnd. For meg var vel dette ca 12 mnd for lenge....

Man blir frustrert, sliten og oppgitt, og ikke minst irritert på alle som har klart det!

Desverre er den eneste muligheten dere har til å bli gravide å prøve igjen, og igjen!

Forsøk å tenke positivt. Husk at det er mange som bruker intil et år, og endel som bruker intil to.

Har dere ikke klart det selv etter et år, så gå og få hjelp til å finne ut om noe er galt.

Hvis han drikker mye kaffe, røyker eller snuser, kan du jo forsøke å venne han av med det... Det kan hjelpe på.

[Gjest Gjest]

Det er forferdelig vondt når det ikke klaffer etter en tid. Man føler seg mislykket og kan bli deprimert.

Jeg synes de vondeste følelsene er sjalusien på venner og familie som klarer det, den er vond og jeg føler meg slem.

Det er vondt å ikke kunne oppriktig glede seg på andres vegne, men prøver heller å unngå dem.

Vi har nå prøvd i fire år og har vært gjennom tre prøverørsforsøk, så håpet er ikke så stort lengere.

Mitt råd er å snakke med andre i samme situasjon, gjerne på nett. De fleste føler det sånn som deg så dine tanker er helt normale, men dessverre like vonde fordet.

[Grace]

Det er forferdelig vondt når det ikke klaffer etter en tid. Man føler seg mislykket og kan bli deprimert.

Jeg synes de vondeste følelsene er sjalusien på venner og familie som klarer det, den er vond og jeg føler meg slem.

Det er vondt å ikke kunne oppriktig glede seg på andres vegne, men prøver heller å unngå dem.

←

Jeg er helt enig... Det absolutt værste er de som kommer og forteller deg at de er gravide.. Har grått endel pga det.. Man er jo glad på deres vegne men likevel kjennes det så urettferdig ut..

Hvordan man ellers skal komme seg gjennom dette vet jeg ikke.

Skrekken for de fleste er vel at man må begynne med utredning.

Men for min egen del så hjelper det å snakke med andre i samme situasjon..

Godt å ha KG da.

[Holly Hobbie]

Grace - jeg skjoenner ikke helt hvorfor det skal vaere saa "skrekkelig" aa dra til utredning? Man gaar jo til legen om man er syk eller det er noe som ikke fungerer ellers med kroppen? Jeg/vi har vaert til utredning, og det er slett ikke noe skummelt. Snarere synes jeg det var godt aa faa litt mer klarhet i hva som foregikk! Slippe aa tenke "tenk om"-leken...tenk om jeg har ditt, tenk om han har datt... Naar man drar til utredning OEKER jo sjansene betraktelig for veldig mange mht. aa faktisk bli gravid - det er mye, ofte enkle, grep som kan tas. Ville bare si dette fordi jeg tror mange har feil inntrykk av hva det vil si aa dra til utredning. Terskelen burde ikke vaere saa heoy for aa soeke hjelp - leste et intervju med en gynekolog som spesialiserte seg paa ufrivillig barnloeshet, og hun sukket og sa at hun skulle oenske flere kom seg til legen tidligere.

[Catrine]

Ja, jeg kjenner meg også litt igjen i disse tankene. Vi har ikke vært prøvere så lenge, men jeg håper hver måned at det skal være en liten spire der inni. Vi er 22 år, men vi fikk vårt første barn da vi var 18. Og jeg tenker at vi klarte det jo da, da vi ikke hadde som mål å bli gravid. Men nå, nå som vi begge har planlagt å prøve å få et barn til, da klarer vi det ikke. Og jeg forstår at det ikke er lett å holde motet oppe når det blir skuffelse hver måned, og for meg virker det som alt ligger godt til rette for et lite barn, med tanke på deres økonomi, hus, hjem osv. Så jeg ønsker dere masse lykke til, håper det blir full klaff ganske snart

[Prada]

Man venner seg, dessverre, til det etter som tiden går...

[Caramba]

Vi begynte å prøve i september og ingenting skjedde. Da det var gått et halvt år dro jeg til legen min for å sjekke at alt var som det skulle. Hun sa at jeg bare kunne slappe av og at jeg var LANGT innenfor normalen på hvor lang tid det kan ta å bli gravid.

Så, i PP8 klaffet det, gitt...