samboer føler seg likegyldig

[jenta27]

Hei!

Jeg sitter her med en dårlig følelse i magen. Samboeren min (35 år) gjennom 1,5 år har forandret seg i det siste. Vi var så utrolig forelsket da vi møttes for snart 2 år siden. Han tok mye iniativ, og han gjorde alt for at jeg skulle føle meg som en prinsesse. Sendte meldinger, lå lapper rundt i huset med koselige meldinger, laget middag, ga meg dikt osv. Vi flyttet sammen etter bare 1 måned inn i hans leilighet. Etter 6 måneder solgte han leiligheten sin og vi leide en litt større leilighet. Den bodde vi i 6 måneder før vi i oktober i fjor kjøpte oss en leilighet sammen. Leiligheten måtte ha omfattende oppussing, og vi er ikke helt ferdig ennå. Men vi har ikke gjort så mye i leiligheten i det siste. Det er han som har stått for mesteparten av oppussingen, og han har nok vært ganske sliten i det siste.

Nå siste tiden (ja kanskje så mye som 1/2 år, men værst den siste måneden) har han ikke lyst på sex. Jeg må trygle og be for å få noe, noe som ikke er særlig kjekt. Jeg har det siste halve året mast om ikke vi kan få barn snart, og i perioder har han vært positiv, og vi har tilogmed prøvd noen ganger. Men nå vil han vente litt sier han. Jeg innrømmer gjerne at jeg fortsatt maser på ham, og at jeg til og med faller sammen i gråt fordi jeg så sterkt ønsker barn nå. Alle mine venninner er gravid, og jeg føler at det snart er på tide for meg og (er 30 år).

I de siste månedene er han blitt innesluttet, og han smiler sjelden. Han tar mye mindre iniativ til ting, og han sier han føler seg tom. Han sier han er likegyldig og giddalaus, og at han ikke vet hva det er for noe. Kan han være deprimert?

Jeg har spurt om han er sikker på mine følelser for meg, eller om han er likegyldig til det også. Da sier han at han er sikker på at han elsker meg. Likevel føler jeg ikke dette nå. Jeg gråter ofte, og er skikkelig usikker på ham nå. Jeg er "sikker" på at forholdet går mot slutten....... Jeg har sagt til ham at jeg er så redd for at han går fra meg nå, og jeg er nok ikke særlig godt humør jeg heller for tiden. Når jeg spør ham hva det er han tenker sånn på for tiden, så sier han "ingenting". Spør jeg konkrete spørsmål om hva som plager han svarer han "vet ikke".

Noen gode råd til meg i den situasjonen jeg er i nå? Jeg trenger å være sterk og ikke bli knekt nå, for det vil uansett ikke hjelpe dersom han faktisk tviler på sine følelser ovenfor meg.... (jeg gråter nesten daglig.....ofte ser han det og, og han sier hele tiden unnskyld for at han gjør meg ulykkelig). Og han unnskylder seg fordi han ikke vil ha sex...og at han forstår at det er vanskelig for meg.

[Nabodama]

Jeg tror du skal stole på ham når han sier at han elsker deg.

Men jeg skjønner at han kan føle seg tom. Vi har på en måte vært i samme situasjon, ettersom vi nettopp er ferdig med husbygging,

Mannen min har også sagt han føler seg litt tom etter dette.

En har jo holdt på hele tiden etter jobb, og er sliten. Dette kan sitte lenge i.

Det som slår meg i det du skriver, er at han kan føle at dere går litt for fort fram nå, med tanke på at mye har skjedd i løpet av kort tid. Og i tillegg vil du ha barn.

1,5 år er ikke lang tid, med tanke på at dere har flyttet flere ganger, har kjøpt hus sammen, og nå er ferdig med å pusse opp.

Jeg tror også det ligger mye i at du vil ha barn nå. Det høres ikke ut som han er klar for det. Han har vært positiv i perioder, sier du, men nå vil han vente litt. Du gråter mye, maser ennå, og dette legger press på ham.

Du tar jo ikke hans følelser angående dette på alvor.

Og det er her dere krasjer, tror jeg.

I stedet for å støtte ham på det han føler, gråter du mye fordi hans følelser er motstridende av hva du ønsker.

Jeg kan tenke meg at samvittigheten hans er helt svart!

Hvis du greier å legge fra deg dette med barn inntil videre (du har jo god tid), og heller gir ham støtte, tror jeg du kommer langt. Ha respekt for at han ikke ønsker barn ennå. Det er jo ikke verdens undergang. Hvsi du greier å stole på at han elsker deg, vil du også kunne være mer positiv, og slutte å gråte så mye. Jeg tror det vil bety mye for han at han opplever støtte fra deg når han har det vanskelig i stedet for at du er mest opptatt av dine følelser i dette.

Jeg tror ikke det at han vil vente med barn har noe med hans følelser for deg å gjøre, men at han ser at det innebærer enda en stor forandring. Ettersom han er såpass sliten, er nok ro han vil ha en stund.

[Gjest Gjesta]

Jeg synes det høres ut som om han er deprimert eller utbrendt?

[Skyler]

Jeg syns det høres ut som om han er gått lei av at du maser på han.

Ikke press han ved å mase om barn nå, og ikke mas og trygle om sex hvis han ikke vil.

[jenta27]

Tusen takk for raske svar!

Og "nabodama" takk for at du gir et godt begrunnet svar. Det er en god stund siden vi pusset opp og alt var i kaos. Mesteparten av oppussingen tok han i oktober hvor det var sene kvelder/netter og arbeid hver dag etter jobb. Vi flyttet inn i november, og bodde i kaos og uten kjøkken frem til desember. Rundt juletider var vi ferdig med stuen/kjøkkenet, og ting falt litt mer til ro. 2 soverom har vi pusset opp etter den tid, siste nå i påsken. Det er ikke så mye igjen nå, men endel småting som ennå ikke er gjort. Eks mangler garderobeskap, plassering av småting, henge opp alle bildene osv. Også hagen da, men den tror jeg vi venter med... Han var nok fysisk mer sliten i høst, men jeg tror han irriterer seg over de småtingene som ennå ikke er i orden, og at han ikke finner tingene sine. Da oppussingen stod på som verst, så var jeg nok veldig negativ og sur, og jeg viste liten iniativ (dette var i oktober/november). Jeg var stort sett negativ til alt pga følte vi brukte for mye penger (han har en veldig dyr smak).

Han har ikke lyst/glede til å gjøre ting han vanligvis likte før, og han er mye mer stille. Før var han alltid den som pratet og som hadde et smil og en spøk på lur. Nå når jeg smiler til ham eller flørter med ham, så ser han bare tomt på meg. Jeg har lett for å bli sur/irritert, og viser det dessverre. Jeg er en jente med relativt dårlig selvtillit, og som alltid tror det verste. Jeg trenger nok hjelp til å se mer positivt på tingene. Og dersom han faktisk ER deprimert, så må jeg klare å støtte ham. Har selv vært plaget med sterk angst tidligere år, men er bra nå.

Har dere lyst å hjelpe meg til å bli mer positiv, ikke minst for samboeren min sin skyld? Jeg vil VIRKELIG ha denne mannen!!!!!!!!

[Nabodama]

At han er sliten vil nok helt sikkert gå over.

Men det kan nok hende han har en liten depresjon.

Jeg kjenner igjen det at man ikke har lyst til å gjøre ting man likte før, og her må man bare ta seg selv i nakken for å oppleve dette som positivt igjen.

Selv føler jeg at jeg ikke har NOE energi igjen, men mannen min har vært flinkere til å komme i gang med sine ting, selv om det var tungt. Nå ser jeg han begynner å bli engasjert igjen.

Dere har jo vært sammen såpass kort tid at du kanskje ikke er helt trygg i forholdet ennå. Vi har vært sammen i fem år, og jeg husker jeg var mye mindre sikker enn nå da vi hadde vært sammen 1,5 år. Da kunne nok jeg også begynt å tvile på hans følelser hvis vi hadde hatt det sånn som dere nå.

Du må nok slite en stund før du får noen respons fra ham. Jeg kan tro at han også er litt mistenksom overfor deg og dine følelser. Du gråter mye så han ser det, du ønsker deg et varn, du søker mye bekreftelse på at han fortsatt elsker deg. Dette blir sikkert mye humørsvingner for ham å forholde seg til, og han vet sikkert ikke når du beynner å gråte neste gang.

Sånn sett er det ikke så merkelig at du ikke får respons når du flørter med ham og smiler. Han er bare sliten, og velger å være passiv.

En annen ting er at du viste lite initiativ og var mye sur da oppussingen var på sitt mest travle. Da fikk han se en side av deg som han kanskje ikke likte.

Oppussingen skulle vel være et felles prosjekt, bygge deres nye hjem, men han opplevde nok at det var han som måtte gjøre det meste. Det kan ha ført til at han ser deg på en litt annen måte nå enn før. Har du vært mer med på slutten, er jo det bra.

Husbygging og oppussing er en prøve for parforholdet på mange vis.

[Gjest gjest1]

Det er nok du som må forsøke å snu ting her.

Slutt å mase om barn og hans manglende sexlyst. Vis omsorg: Lag en god middag, stryk skjorter, gi ham massasje. Heng opp bilder og få ting på plass hjemme (det kan da ikke kalles oppussing?!).

Han er sliten, og føler at han har bidratt med mer enn deg. Nå er det din tur til å stille opp.

Så kan det nok hende at både sexlysten og lysten på barn kommer tilbake, skal du se!

[jenta27]

Hei!

I går dro jeg og kjøpte masse blomster og krukker som jeg pyntet litt i hagen med. Jeg laget også hjemmelaget brød (noe jeg bare har gjort 1 gang før). Så jeg prøver hvertfall og gjøre noe hyggelig. Da han kom hjem fra jobb og så blomstene i hagen, smilte han og ga meg et kyss, så jeg tror han likte det. Jeg må kanksje regne med at han er litt tilbaketrukket i en tid fremover, og ikke forvente at hver lille ting jeg gjør skal han bli glad for eller vise gleden. Jeg skal prøve! Han drar bort på ferie snart og blir vekke 1 måned, så det har vi kanskje godt av begge to? Håper bare forholdet ikke ryker. Jeg er nok litt inni panikkalderen nå når jeg har passert 30 og ennå ikke har barn og ALLE venninnene mine rundt meg er gravide. Han har foreløpig sagt vi skal vente til juli før vi prøver, og at han da vil ta det som det kommer og helst ikke planlegge i den minste detalj.

[Gjest Gjest]

Det du gjorde var en flott begynnelse!

Fortsett med å vise ham oppmerksomhet og omsorg i hverdagen. Mye av det du nevnte av arbeid som gjenstår, kan du vel også gjøre? Det er slitsomt med lange prosjekt, så det kan tære på humøret. Det betyr selvsagt ikke at du skal gjøre alt hjemme, men små oppmerksomheter lyser opp i hverdagen og betyr utrolig mye. Smugle noe du vet han liker ned i matpakken hans, legg igjen en hyggelig beskjed til ham når han kommer hjem før deg. Ikke mas om sex, det gjør at man får enda mindre lyst. Hvis han er sliten, kan du jo en gang i blant tappe i badekaret til ham, eller gi ham en liten nakkemassaje?

Han er ikke ansvarlig for din dårlige selvtillit. Det beste du kan gjøre for selvtilliten din, er å se at du lykkes. Om det er med et prosjekt hjemme, eller på jobb, eller de flotte brødene du lagde; vi trenger alle litt suksess.

[Nabodama]

Jeg trodde du var 27, jeg, ikke passert 30.

Da skjønner jeg at du synes du har det litt travelt med å få barn.

Men likevel må du ta det litt med ro, fordi HAN ikke er klar.

Ettermin mening er juli også for snart, jeg hadde ihvertfall følt presset på kroppen hvis det kun var et par mnd jeg hadde på meg til det neste "store" skulle påbegynnes, og spesielt hvis jeg ikke var klar nå.

Ettersom han også da vil ta ting som de kommer og ikke planlegge så mye, ville jeg nok ha utsatt det å prøve å få barn ihvertfall til neste år. Du skyver han fra deg ved å presse på nå.

Så flott at du kjøpte blomster og bakte brød! Og at du fikk respons på det!

Kanskje det er sånne små ting som skal til for å snu trenden litt.

Når det gjelder ferien, får dere jo begge tid for dere selv. Tid til å savne, sette ting i perspektiv, tenke litt. Har dere begge en klar innstilling på at dette er et varig forhold, tror jeg ikke du skal bekymre deg.

Men for all del, legg bort barneplanene for en stund hvis du greier det. For jeg tror det er pga det at det evt vil bli en skjæring mellom dere.

Og ta en prat hvor du klargjør det før ferien. Så får ihvertfall ikke det innvirkning hvis han tar forholdet opp til vurdering i ferien.

[Gjest Nils-Johan]

Jeg tror du skal stole på ham når han sier at han elsker deg.

←

Jeg er ikke så sikker på det. Vi menn har noen rare mekanismer. Vi ønsker for all del ikke å såre en kvinne, derfor får det greie seg at vi har mistet lysten på en partner, vi vil ikke i tillegg si at vi ikke elsker henne lenger. Det blir liksom "too much" på en gang. Så den budskapet venter vi gjerne litt med.

Det som har hendt hos dere, er akkurat så normalt som det er hos alle andre som dette inntreffer hos. Det vil si VELDIG mange.

[Nabodama]

Jeg er ikke så sikker på det. Vi menn har noen rare mekanismer. Vi ønsker for all del ikke å såre en kvinne, derfor får det greie seg at vi har mistet lysten på en partner, vi vil ikke i tillegg si at vi ikke elsker henne lenger. Det blir liksom "too much" på en gang. Så den budskapet venter vi gjerne litt med.

Det som har hendt hos dere, er akkurat så normalt som det er hos alle andre som dette inntreffer hos. Det vil si VELDIG mange.

←

Det der var en litt enkel forklaring, synes jeg.

Alle dere menn er ikke èn og samme person, og selv om du er slik og sånn, betyr det ikke at alle andre menn er det.

Her ligger det nok mer bak enn du tror, så jeg tror ikke "vi menn" holder her.